Gi oss flere genrefilmer med kvinnelige helter og skurker!

Gi oss flere genrefilmer med kvinnelige helter og skurker!

Tenk hvor flott det hadde vært med en tvers igjennom politisk ukorrekt kvinnelig filmskaper.

Benedikte Lindbeck og Fares Fares i Mona Hoels «Salto, salmiakk og kaffe»

For mange år siden skrev jeg et brev til daværende Norsk Filmfond, som hadde samme bevilgende rolle som Norsk Filminstitutt i dag. I brevet foreslo jeg at det burde lages en egen ordning for å få mer samtidsfilm på kino.

Det skulle være filmer som aktivt forholdt seg til sin tid og tok opp problemer og utfordringer folk i Norge møtte.

Jeg hadde lenge følt at norsk spillefilm var apolitisk på feil måte; den forholdt seg ikke til politikk i det hele tatt. Det var som om den ble laget i et småborgerlig nabolag hvor folk bare hadde emosjonelle problemer, om de da ikke hadde det på hytta eller landstedet.

Her fantes ingen vilje, unntatt noen få filmer, til å mene noe utover mettheten og tomheten i privatsfæren. Det var heller ingen som lot den være et blåpapir som også samtiden kunne portretteres gjennom.

Jeg fikk aldri noe svar fra Filmfondet, men traff tilfeldigvis direktøren i en sidegate i Grimstad under Kortfilmfestivalen. Han kom bort til meg og sa at jeg hadde skrevet ”et interessant brev”. Og det ble med det.

Vil kvinnene lage andre filmer?

Noe har likevel skjedd siden da; mest gjennom bidragene fra våre ”nye landsmenn- og kvinner”. Iram Haq, som nå er aktuell med samtidsfilmen Hva vil folk si, er kanskje den mest interessante av dem.

Men det har ikke skjedd så mye mer.

Jeg har imidlertid skjønt at Filminstituttet fortsatt får interessante brev, ikke minst fra kvinner som vil gjøre noe med kjønnsfordelingen i norsk spillefilm. Jeg er helt enig med disse brevskriverne; for hvor er de kvinnelige manusforfatterne og regissørene som det er så mange av innen kort- og dokumentarfilm? Hvor er de spennende kvinnelige hovedrollene?

For meg er det ikke mer enn rett og rimelig med en 50/50-fordeling mellom kjønnene når spillefilmpenger fordeles. Men bør ikke også flere kvinner bevisstgjøre seg kvinneperspektivet og være aktive samtidsaktører, slik at det blir noen annerledes filmer å lage?

Eller drømmer kvinner om å lage filmer som ligner på mennenes filmer?

Den politisk ukorrekte kvinnelige filmskaperen

Jeg har de siste årene undervist på den nye film- og tv-manuslinja til Westerdals. Her har jeg vært fødselshjelper for studentenes første kortfilmmanus, og noe har slått meg: Folk skriver godt, men altfor mange av de kvinnelige studentene har mannlige hovedpersoner i prosjektene sine, noe jeg tillater meg å påpeke. Jeg savner også flere politiske historier; som vi for eksempel finner i de mange norske dokumentarfilmene.

Mitt mål for undervisningen blir derfor også å skape mer bevissthet om det samfunnet vi lever i, og hvordan kunstneren bør bli en aktiv aktør i det – og gjerne en aktør for samfunnsforandring.

Jeg håper studentene blir mer kantete og vanskelige; gjerne mer reaksjonære, om det er det de trekkes mot, eller progressive, eller liberale. Tenk hvor flott det hadde vært med en tvers igjennom politisk ukorrekt kvinnelig filmskaper?

Den konforme velferden

I en artikkel på Rushprint.no om det nye bachelorstudiet på Nordland kunst- og filmfagskole, hvor jeg selv var gjestelærer i flere år, er studentene avbildet foran den nye skolen med et banner hvor det står ”Likestilling, integrering, frigjøring”.

Dette er vel og bra, men samtidig selvfølgeligheter som de fleste oppegående mennesker er enig i. Hva ligger egentlig i disse begrepene; og ikke minst, hva er baksiden av dem? Den nye rektoren Katja Eyde Jacobsen spør seg i artikkelen om ”vi ubevisst opprettholder stereotypier knyttet til kjønn, klasse og verdenssyn. Bilder har stor påvirkningskraft. For oss er det viktig å skape en utdanning som bidrar til en bevissthet rundt dette”.

Men igjen, hva betyr dette – utover det politisk korrekte i at ”vi alle er like og har like mye verdi”. Hvem er uenige i det? Å være kunstner, som jeg har skrevet mange ganger før, har kun relevans som en formidler av sannhet.

Og sannheten er, for eksempel, at kvinner kan være like ille som menn. Og at et samfunn som det vi lever i, den store velferdsidyllen, også kan være et av de mest ensrettede og konforme kontrollsamfunn i verden.

«Kvalitet» og «publikumsappell»

Vi trenger mer kvinnefilm – og vi trenger mer kritisk samtidsfilm.

Men la meg si det rett ut; med den bevilgningspolitikken Norsk Filminstitutt fører nå, får vi det ikke. De siste årene har mantraet vært at det skal satses på dyrere filmer med ”høyere kvalitet” og ”publikumsappell ”.

Men dyrere filmer betyr bare mer uinteressante filmer, for jo mer penger det er i et prosjekt, desto færre sjanser tør investorer og produsenter å ta.

For all del: jeg liker de mange dyre heltefilmene fra gamle Norge som har flommet over oss de siste årene; Kon-tiki, Max Manus, Den 12. mann, Kongens nei. Gode filmer av utmerkede regissører som Erik Poppe. Som jo i sin tid også lagde den fine samtidsfilmen Schpaaa.

Men hvor er de spennende og underholdende spillefilmene om og fra samtiden? Og da gjerne med kvinner foran og bak kameraet? Filmer som er midt i nåtidssamfunnet? Filmer som oser av liv, sannhet, kontroverser, ekkelhet, skjønnhet?

Filmskaper, gå inn i din tid!

Jeg vil foreslå følgende, i et nytt ”brev”: La oss få en lavbudsjettordning i regi av Norsk Filminstitutt, som for eksempel omfatter fire filmer i året med sju millioner kroner hver i budsjett.

Prosjektene må være samtidsaktuelle, underholdende og ha en aktiv hovedrolle som vil noe. Og minst halvparten laget av kvinnelige manusforfattere, regissører, fotografer og skuespillere.

Så gi oss flere genrefilmer med kvinnelige helter og skurker! Gi oss underholdende samtid med onde robotkvinner, ekle middelaldrende menn, tjukke stygge kvinnfolk, vakre heltinner, dumme jomfruer, fordervede lesbiske privatdetektiver, transer, flotte mannfolk og smarte damer som lurer alle i senk.

Da vil de kvinnene og mennene som klarer å henge med i tida vise hva som bor i dem.

 

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmregissør

Les også: Når norske filmskapere blir moralister

Sorry, comments are closed for this post.

Gi oss flere genrefilmer med kvinnelige helter og skurker!

Gi oss flere genrefilmer med kvinnelige helter og skurker!

Tenk hvor flott det hadde vært med en tvers igjennom politisk ukorrekt kvinnelig filmskaper.

Benedikte Lindbeck og Fares Fares i Mona Hoels «Salto, salmiakk og kaffe»

For mange år siden skrev jeg et brev til daværende Norsk Filmfond, som hadde samme bevilgende rolle som Norsk Filminstitutt i dag. I brevet foreslo jeg at det burde lages en egen ordning for å få mer samtidsfilm på kino.

Det skulle være filmer som aktivt forholdt seg til sin tid og tok opp problemer og utfordringer folk i Norge møtte.

Jeg hadde lenge følt at norsk spillefilm var apolitisk på feil måte; den forholdt seg ikke til politikk i det hele tatt. Det var som om den ble laget i et småborgerlig nabolag hvor folk bare hadde emosjonelle problemer, om de da ikke hadde det på hytta eller landstedet.

Her fantes ingen vilje, unntatt noen få filmer, til å mene noe utover mettheten og tomheten i privatsfæren. Det var heller ingen som lot den være et blåpapir som også samtiden kunne portretteres gjennom.

Jeg fikk aldri noe svar fra Filmfondet, men traff tilfeldigvis direktøren i en sidegate i Grimstad under Kortfilmfestivalen. Han kom bort til meg og sa at jeg hadde skrevet ”et interessant brev”. Og det ble med det.

Vil kvinnene lage andre filmer?

Noe har likevel skjedd siden da; mest gjennom bidragene fra våre ”nye landsmenn- og kvinner”. Iram Haq, som nå er aktuell med samtidsfilmen Hva vil folk si, er kanskje den mest interessante av dem.

Men det har ikke skjedd så mye mer.

Jeg har imidlertid skjønt at Filminstituttet fortsatt får interessante brev, ikke minst fra kvinner som vil gjøre noe med kjønnsfordelingen i norsk spillefilm. Jeg er helt enig med disse brevskriverne; for hvor er de kvinnelige manusforfatterne og regissørene som det er så mange av innen kort- og dokumentarfilm? Hvor er de spennende kvinnelige hovedrollene?

For meg er det ikke mer enn rett og rimelig med en 50/50-fordeling mellom kjønnene når spillefilmpenger fordeles. Men bør ikke også flere kvinner bevisstgjøre seg kvinneperspektivet og være aktive samtidsaktører, slik at det blir noen annerledes filmer å lage?

Eller drømmer kvinner om å lage filmer som ligner på mennenes filmer?

Den politisk ukorrekte kvinnelige filmskaperen

Jeg har de siste årene undervist på den nye film- og tv-manuslinja til Westerdals. Her har jeg vært fødselshjelper for studentenes første kortfilmmanus, og noe har slått meg: Folk skriver godt, men altfor mange av de kvinnelige studentene har mannlige hovedpersoner i prosjektene sine, noe jeg tillater meg å påpeke. Jeg savner også flere politiske historier; som vi for eksempel finner i de mange norske dokumentarfilmene.

Mitt mål for undervisningen blir derfor også å skape mer bevissthet om det samfunnet vi lever i, og hvordan kunstneren bør bli en aktiv aktør i det – og gjerne en aktør for samfunnsforandring.

Jeg håper studentene blir mer kantete og vanskelige; gjerne mer reaksjonære, om det er det de trekkes mot, eller progressive, eller liberale. Tenk hvor flott det hadde vært med en tvers igjennom politisk ukorrekt kvinnelig filmskaper?

Den konforme velferden

I en artikkel på Rushprint.no om det nye bachelorstudiet på Nordland kunst- og filmfagskole, hvor jeg selv var gjestelærer i flere år, er studentene avbildet foran den nye skolen med et banner hvor det står ”Likestilling, integrering, frigjøring”.

Dette er vel og bra, men samtidig selvfølgeligheter som de fleste oppegående mennesker er enig i. Hva ligger egentlig i disse begrepene; og ikke minst, hva er baksiden av dem? Den nye rektoren Katja Eyde Jacobsen spør seg i artikkelen om ”vi ubevisst opprettholder stereotypier knyttet til kjønn, klasse og verdenssyn. Bilder har stor påvirkningskraft. For oss er det viktig å skape en utdanning som bidrar til en bevissthet rundt dette”.

Men igjen, hva betyr dette – utover det politisk korrekte i at ”vi alle er like og har like mye verdi”. Hvem er uenige i det? Å være kunstner, som jeg har skrevet mange ganger før, har kun relevans som en formidler av sannhet.

Og sannheten er, for eksempel, at kvinner kan være like ille som menn. Og at et samfunn som det vi lever i, den store velferdsidyllen, også kan være et av de mest ensrettede og konforme kontrollsamfunn i verden.

«Kvalitet» og «publikumsappell»

Vi trenger mer kvinnefilm – og vi trenger mer kritisk samtidsfilm.

Men la meg si det rett ut; med den bevilgningspolitikken Norsk Filminstitutt fører nå, får vi det ikke. De siste årene har mantraet vært at det skal satses på dyrere filmer med ”høyere kvalitet” og ”publikumsappell ”.

Men dyrere filmer betyr bare mer uinteressante filmer, for jo mer penger det er i et prosjekt, desto færre sjanser tør investorer og produsenter å ta.

For all del: jeg liker de mange dyre heltefilmene fra gamle Norge som har flommet over oss de siste årene; Kon-tiki, Max Manus, Den 12. mann, Kongens nei. Gode filmer av utmerkede regissører som Erik Poppe. Som jo i sin tid også lagde den fine samtidsfilmen Schpaaa.

Men hvor er de spennende og underholdende spillefilmene om og fra samtiden? Og da gjerne med kvinner foran og bak kameraet? Filmer som er midt i nåtidssamfunnet? Filmer som oser av liv, sannhet, kontroverser, ekkelhet, skjønnhet?

Filmskaper, gå inn i din tid!

Jeg vil foreslå følgende, i et nytt ”brev”: La oss få en lavbudsjettordning i regi av Norsk Filminstitutt, som for eksempel omfatter fire filmer i året med sju millioner kroner hver i budsjett.

Prosjektene må være samtidsaktuelle, underholdende og ha en aktiv hovedrolle som vil noe. Og minst halvparten laget av kvinnelige manusforfattere, regissører, fotografer og skuespillere.

Så gi oss flere genrefilmer med kvinnelige helter og skurker! Gi oss underholdende samtid med onde robotkvinner, ekle middelaldrende menn, tjukke stygge kvinnfolk, vakre heltinner, dumme jomfruer, fordervede lesbiske privatdetektiver, transer, flotte mannfolk og smarte damer som lurer alle i senk.

Da vil de kvinnene og mennene som klarer å henge med i tida vise hva som bor i dem.

 

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er filmregissør

Les også: Når norske filmskapere blir moralister

Sorry, comments are closed for this post.

MENY