Ja, vi trenger en barnefilmkonsulent, Trine Skei Grande

Ja, vi trenger en barnefilmkonsulent, Trine Skei Grande

Kulturministeren Trine Skei Grande sier hun vil styrke barnekulturen. Da bør innføringen av en barnefilmkonsulent bli et sentralt grep, mener Jan Erik Holst.

Foto: Collage med noen av siste par årenes barnefilmer

Vi trenger en barnefilmkonsulent, sier produsent Trine Aadalen Lo i et intervju her på Rushprint.no.

Det er rart hvordan filmdebatten går i sirkler. Da vi etablerte filmkonsulentordningen i 1992 kom spørsmålet om en barnefilmkonsulent straks opp, etter to tiår med debatt og kravformuleringer. Barnefilmarbeidet hadde blitt utviklet siden Norsk barnefilmnemd (etablert 1960) og Norsk filmråd, (etablert 1969), to nå nedlagte institusjoner, videreutviklet dette arbeidet på begynnelsen av 1970 tallet.

Norsk film- og kinofond fikk, i 1987, i samarbeid med Kirke- og undervisnings-departementet, en barnefilmkonsulent for manus- og produksjonsstøtterådgivning og formidlingsarbeid. Etter hvert ble denne stillingen overført til Norsk filminstitutt. Denne konsulenten fikk imidlertid ikke egne produksjonsmidler, og var kun en rådgiver for de daværende utvalg for manus, langfilm og kortfilm. Men barnefilm var i fokus som aldri før og en rekke seminarer og samlinger formulerte krav og presenterte satsningsområder. Kulturminister Hallvard Bakke økte billettstøtten, den daværende etterhåndsstøtten, til 100 % for barnefilm i 1988, samtidig som han innførte den interessante trappetrinns-modellen for forrentning av egenkapitalen.

På 1990 tallet disponerte filmkonsulenten i NFI kun en tredjedel av produksjonsmidlene for langfilm. De to øvrige partene var det daværende Produksjonsfondet for kinofilm- og fjernsyn, senere AV – Fondet, og Norsk film A/S. Begge hadde klare prioriteringer for barnefilmens vedkommende.

I en periode skrev også departementet inn i retningslinjene, rundskrivet som det het den gangen, at 1/3 av midlene skulle øremerkes barnefilm.

Da filmproduksjonsmidlene ble samlet under Norsk filmfond i 2001 kom spørsmålet opp igjen, ettersom både Danmark og Sverige hadde barnefilmkonsulenter. Norge fikk ikke det, da man mente at det var bedre at alle konsulentene, (for langfilm, dokumentarfilm og kortfilm) tenkte barnefilm og ikke at en spesialkonsulent skulle bestyre feltet. Siden den gang har Norge markert seg godt i denne genren, med talløse uttak til Berlinalen og til spesielle barnefilmfestivaler, som Amsterdam, Berlin, Frankfurt am Main, Giffoni, Mexico City, Teheran mfl.

Så man kan kanskje si at fraværet av barnefilmkonsulent styrket genren? Sett i forhold til særlig Danmark, men også Sverige, kan man på en annen side spørre: Hvordan hadde vår stilling vært med en konsulent?

Trine Aadalen Los overbevisende argumentasjon her i Rushprint anskueliggjør imidlertid en interessant analyse. Fordi det nå går så bra for den norske barnefilmen for de yngre årsklassene, men relativt svakere for de eldre, kan man låne en tenkning fra idretten og etablere en videreutvikling for den første typen film, som igjen vil trekke de eldre gruppene med seg. I idretten er det jo slik at gode resultater inspirerer til mer trening, skarpere fokus, bedre spillestil og bredere engasjement, noe som kan føre laget, aldersgruppen, sektoren til nye høyder.

Et fokus på barnefilm i form av en egen produksjonskonsulent vil klart styrke denne filmgenren totalt sett. Da må det avsettes en spesiell budsjettpost til området og ansettes en særlig kvalifisert medarbeider til å utvikle og finansiere et visst antall barnefilmer pr år, kanskje også ta initiativ til nye filmer (se mitt innlegg for en tid tilbake om å gi repertoarfriheten tilbake til konsulenten).

Barnekulturen er et særskilt område som krever egne budsjetter, redaksjoner og medarbeidere. Å lage film og kultur for barn er noe annet enn for voksne. Så vel dramaturgi som pedagogikk er forskjellig. NRK har selvsagt dette på plass. NRK Super er et sentralt medium i de fleste barns bevissthet, med alt fra Fantoranger til Brillebjørner. Dette følger av en lang tradisjon i Norge på barnekulturens område, i teatre, bibliotek, på kino, i cinematekene, i egne barnefilmklubber osv.

Den nye kulturministeren Trine Skei Grande sier i et intervju med Aftenpostens Anders Veberg at hun er spesielt opptatt av barne-kulturen, et felt som hun ønsker å priorotere som statsråd. Videre er hun, likhet med resten av regjeringen, opptatt av øke formidlingen og spre makten. Å innføre en barnefilmkonsulent nå skulle da være midt i blinken?

Kulturministeren er invitert som NFIs gjest til den kommende Berlinalen. Taleskriverne kan da putte et par ark i hennes veske med forslag om at hun kunngjør nyheten: Norge oppretter nå en barnefilm-konsulent for både utvikling og produksjon av korte og lange filmer!

Jan Erik Holst er forfatter og filmkritiker. Han var styremedlem i CIFEJ, den internasjonale barnefilmorganisasjonen fra 2007 – 2009, og har vært jurymedlem ved barnefilmfestivaler i Norge og Tyskland.

Sorry, comments are closed for this post.

Ja, vi trenger en barnefilmkonsulent, Trine Skei Grande

Ja, vi trenger en barnefilmkonsulent, Trine Skei Grande

Kulturministeren Trine Skei Grande sier hun vil styrke barnekulturen. Da bør innføringen av en barnefilmkonsulent bli et sentralt grep, mener Jan Erik Holst.

Foto: Collage med noen av siste par årenes barnefilmer

Vi trenger en barnefilmkonsulent, sier produsent Trine Aadalen Lo i et intervju her på Rushprint.no.

Det er rart hvordan filmdebatten går i sirkler. Da vi etablerte filmkonsulentordningen i 1992 kom spørsmålet om en barnefilmkonsulent straks opp, etter to tiår med debatt og kravformuleringer. Barnefilmarbeidet hadde blitt utviklet siden Norsk barnefilmnemd (etablert 1960) og Norsk filmråd, (etablert 1969), to nå nedlagte institusjoner, videreutviklet dette arbeidet på begynnelsen av 1970 tallet.

Norsk film- og kinofond fikk, i 1987, i samarbeid med Kirke- og undervisnings-departementet, en barnefilmkonsulent for manus- og produksjonsstøtterådgivning og formidlingsarbeid. Etter hvert ble denne stillingen overført til Norsk filminstitutt. Denne konsulenten fikk imidlertid ikke egne produksjonsmidler, og var kun en rådgiver for de daværende utvalg for manus, langfilm og kortfilm. Men barnefilm var i fokus som aldri før og en rekke seminarer og samlinger formulerte krav og presenterte satsningsområder. Kulturminister Hallvard Bakke økte billettstøtten, den daværende etterhåndsstøtten, til 100 % for barnefilm i 1988, samtidig som han innførte den interessante trappetrinns-modellen for forrentning av egenkapitalen.

På 1990 tallet disponerte filmkonsulenten i NFI kun en tredjedel av produksjonsmidlene for langfilm. De to øvrige partene var det daværende Produksjonsfondet for kinofilm- og fjernsyn, senere AV – Fondet, og Norsk film A/S. Begge hadde klare prioriteringer for barnefilmens vedkommende.

I en periode skrev også departementet inn i retningslinjene, rundskrivet som det het den gangen, at 1/3 av midlene skulle øremerkes barnefilm.

Da filmproduksjonsmidlene ble samlet under Norsk filmfond i 2001 kom spørsmålet opp igjen, ettersom både Danmark og Sverige hadde barnefilmkonsulenter. Norge fikk ikke det, da man mente at det var bedre at alle konsulentene, (for langfilm, dokumentarfilm og kortfilm) tenkte barnefilm og ikke at en spesialkonsulent skulle bestyre feltet. Siden den gang har Norge markert seg godt i denne genren, med talløse uttak til Berlinalen og til spesielle barnefilmfestivaler, som Amsterdam, Berlin, Frankfurt am Main, Giffoni, Mexico City, Teheran mfl.

Så man kan kanskje si at fraværet av barnefilmkonsulent styrket genren? Sett i forhold til særlig Danmark, men også Sverige, kan man på en annen side spørre: Hvordan hadde vår stilling vært med en konsulent?

Trine Aadalen Los overbevisende argumentasjon her i Rushprint anskueliggjør imidlertid en interessant analyse. Fordi det nå går så bra for den norske barnefilmen for de yngre årsklassene, men relativt svakere for de eldre, kan man låne en tenkning fra idretten og etablere en videreutvikling for den første typen film, som igjen vil trekke de eldre gruppene med seg. I idretten er det jo slik at gode resultater inspirerer til mer trening, skarpere fokus, bedre spillestil og bredere engasjement, noe som kan føre laget, aldersgruppen, sektoren til nye høyder.

Et fokus på barnefilm i form av en egen produksjonskonsulent vil klart styrke denne filmgenren totalt sett. Da må det avsettes en spesiell budsjettpost til området og ansettes en særlig kvalifisert medarbeider til å utvikle og finansiere et visst antall barnefilmer pr år, kanskje også ta initiativ til nye filmer (se mitt innlegg for en tid tilbake om å gi repertoarfriheten tilbake til konsulenten).

Barnekulturen er et særskilt område som krever egne budsjetter, redaksjoner og medarbeidere. Å lage film og kultur for barn er noe annet enn for voksne. Så vel dramaturgi som pedagogikk er forskjellig. NRK har selvsagt dette på plass. NRK Super er et sentralt medium i de fleste barns bevissthet, med alt fra Fantoranger til Brillebjørner. Dette følger av en lang tradisjon i Norge på barnekulturens område, i teatre, bibliotek, på kino, i cinematekene, i egne barnefilmklubber osv.

Den nye kulturministeren Trine Skei Grande sier i et intervju med Aftenpostens Anders Veberg at hun er spesielt opptatt av barne-kulturen, et felt som hun ønsker å priorotere som statsråd. Videre er hun, likhet med resten av regjeringen, opptatt av øke formidlingen og spre makten. Å innføre en barnefilmkonsulent nå skulle da være midt i blinken?

Kulturministeren er invitert som NFIs gjest til den kommende Berlinalen. Taleskriverne kan da putte et par ark i hennes veske med forslag om at hun kunngjør nyheten: Norge oppretter nå en barnefilm-konsulent for både utvikling og produksjon av korte og lange filmer!

Jan Erik Holst er forfatter og filmkritiker. Han var styremedlem i CIFEJ, den internasjonale barnefilmorganisasjonen fra 2007 – 2009, og har vært jurymedlem ved barnefilmfestivaler i Norge og Tyskland.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY