Trine Aadalen Lo har i 20 år produsert film fra Lillehammer i Filmbin sammen med regissør og ektemann Christian Lo og klipper Arild Tryggestad. Selskapet står bak tre av ytterst få originalskrevne barnefilmer innenfor nyere norsk kinofilm, og er en iherdig forkjemper for barne- og ungdomsfilmens kår. De står bak spillefilmene Bestevenner (2009), De tøffeste gutta (2013) og den snart kinoaktuelle ungdomsfilmen Los Bando som er tatt ut til Berlinalens konkurranseprogram for barne og ungdomsfilm. På veien har også Nicholas Sando kommet til som produsent i selskapet som på den siste filmen har en internasjonal orientering.

Filmbin holder til på Lillehammer. Dere er nå knyttet til filmregion Innlandet og Trøndelag. Men dere ligger nærmere Oslo enn Trondheim. Gjør det det vanskelig å definere en klar identitet som filmregion?

– Jeg er ei kystjente fra Telemark som nå har bodd 13 år i Oppland, ett av to fylker i landet som ikke har kystlinje. For meg har identitet lite med beliggenhet å gjøre. Vi lager ikke ”regionsfilm”, men norsk film. Konkurransen er global, verken nasjonal eller regional. Vi ser ikke regioner, vi ser etter hyggelige og reale folk med høy kompetanse å gjøre prosjekter sammen med. For Filmbin er det like naturlig å samarbeide med Mona Steffensen fra Original Film i Tromsø som Storyline Studios langs Akerselva. Vi er allerede i dialog med trønderne om mulige samarbeidsprosjekter. Det er flere fellesnevnere mellom bransjen i Innlandet og bransjen i Trøndelag allerede. Vi er alle opptatte av å fortelle et mangfold av historier, også fra utenfor Oslo, og med dette tror jeg vi alle bidrar til et viktig mangfold for publikum. Mange av oss er også involverte i store internasjonale prosjekter, og jeg opplever at det er stor takhøyde og en raushet overfor hverandre. Å tenke både regionalt, nasjonalt og internasjonalt er en selvfølge for alle i vår region.

Hva er den største utfordringen ved å få et spillefilmprosjekt som Los Bando på beina i denne regionen?

– Ingen region alene klarer å fullfinansiere en norsk spillefilm på et fornuftig budsjett. Vi opplevde med Los Bando at NFI sa nei til produksjonsstøtte, og da røk også muligheten hos Nordisk Film og TV-Fond. Dette til tross for at NFI selv annonserte en satsning på originalskrevne barnefilmer. NFI Lab Junior utlyste våren 2014 en workshop for å utvikle originale ideer til barne- og ungdomsfilm. Vi søkte, og Los Bando-ideen av vår egen manusforfatter og klipper Arild Tryggestad ble valgt ut som en av fire blant 46 bidrag som kom inn. Deretter fulgte et utviklingsløp sammen med NFI sine manuskonsulenter som fulgte prosjektene tett. So far so good. Høsten 2015 da første utkast på manus var klart begynte vi prosessen med å søke NFI om produksjonsstøtte. Våren 2016 fikk vi en sum til utvikling, men deretter var det bråstopp. Sommeren 2017 gikk vi i produksjon med en film finansiert med regionale penger fra bl.a. både Filminvest og Filmfond Nord, samt internasjonal finansiering. At NFI aldri ga produksjonsstøtte til denne filmen var en stor skuffelse, og medførte at produksjonen måtte gjennomføres på et lavere og strammere budsjett. Ironien her er at Los bando blir den første filmen som realiseres fra NFI Lab Junior-satsningen – men det skjer altså uten produksjonsstøtte fra oppdragsgiver.

Dette er den tredje langfilmen for barn og unge du produserer for Filmbin. Hva er ambisjonene videre: Er feks én spillefilm i året, inkludert voksenfilmer, innen rekkevidde?

– Ambisjonene videre for Filmbin innbefatter både økt kontinuitet, utvikling og produksjon av både egne og andres spillefilmprosjekter, samt mer internasjonal co-produksjon. Jeg var Norges deltager på produsentkurset EAVE nå i 2017, og har for en måned siden kommet hjem med sekken full av inspirasjon, spennende kontakter og virketrang. Filmbin gjør i år vår første minoritets samproduksjon med den kroatiske barnefilmen My Grandpa is an Alien. Vi fikk samproduksjonsmidler fra NFI til dette prosjektet, og Nils Ole Oftebro spiller en av hovedrollene som selveste Bestefar – romvesenet. Nils Ole kom i oktober hjem fra avsluttede opptak, og nå begynner etterarbeidet som Filmbin skal levere deler av sammen med komponist Stein Berge Svendsen som er bosatt på Lillehammer, og det ganske så nystartede post-produksjonshuset The LIPP. Filmen skal sluttmikses til våren i fantastiske sal 4 i Lillehammer kino som er Nordens råeste Dolby Atmos sal.

– Når det gjelder Filmbin sin framtid ønsker vi å ha fortsatt fokus på å fortelle annerledes historier for barn og ungdom. Jeg tror ikke Astrid Lindgren egentlig drømte om å skrive voksenbøker, hvis hun bare fikk sjansen. Filmbin skal fortsette å lage unike, engasjerende, morsomme, rørende og spennende fortellinger for barn og ungdom på film. Det er det vi kan, og det er det vi vil.

Både Bestevenner, De tøffeste gutta og Los Bando er originalskrevne manus for barn og ungdom. Men de tilhører dessverre sjeldenhetene i norsk film. Hvorfor er det fortsatt så få originalskrevne historier for særlig barn?

– NFI gikk inn for å gjøre noe med dette da de lanserte NFI Lab Junior i 2014. Dette initiativet ble gjort i to runder. Jeg har hørt at NFI nå stopper dette tiltaket – hvorfor må du nesten spørre dem om. Jeg mener vi trenger større ambisjoner. Etterhåndsstøtten er en fantastisk mekanisme som selvsagt bør videreføres. Men jeg mener at det ikke er nok, langt i fra. De originalskrevne historiene for barn og unge er, akkurat som den kunstneriske voksenfilmen, svært vanskelige å finanisere opp. Dette må vi ta på alvor, og vi må gjøre det nå. Skal vi bare sitte stille og se på at ungdom og unge voksne i stadig større grad velger kun amerikanske filmer og blockbustere når de går på kino? Tror vi at nordmenn flest kommer til å begynne å gå på norske filmer på kino som 30-åringer igjen, når de ikke har en eneste norsk film å se som er ment for alderen mellom 8 og 29 år?

Norge er ved siden av Nederland et av svært få land som prioriterer produksjon av barne- og familiefilmer, og filmene går så det suser på kino. Da er vel alt såre vel?

– Tja, er det det? Vi har en 200% etterhåndsstøtte til filmer med barn som målgruppe. Alle kan være enige i at det har vært en suksess – hvis vi ser på småbarnsfilmene. Det går så det suser på kino for disse filmene. Da tenker jeg på filmene om Karsten og Petra, Gråtass osv. Dette er filmer for 3-7 åringene. Norske 3-7-åringer har nå et vell av både norske og internasjonale filmtitler å velge mellom, og både live-action/spillefilm og animasjonsfilmer. Det er kjempebra! Men jeg lurer på hvilken norsk film skal 9-åringen se? Eller 11-åringen? Eller enda verre; 13- eller 15-åringen? Alle disse er barn. Alle disse fortjener å se filmer som de kan kjenne seg igjen i, og som speiler deres egen virkelighet.

Hva savner du?

– Jeg savner ambisjoner. Jeg savner mangfold. Jeg savner kontinuitet. Norge trenger en egen barnefilmkonsulent, og vi trenger det NÅ! Vi filmskapere trenger en tett, engasjert og kunnskapsrik oppfølging av vår type prosjekter. Vi må slutte å sette de to sittende kunstneriske konsulentene i den umulige posisjon å skulle velge mellom en feel-good komedie for ungdom fra Christian Lo eller den neste hardtslående perlen av en film fra Iram Haq. Det må være plass til begges filmer. Filmer med totalt forskjellig funksjon, publikum og forutsetninger. Sverige har fått egen barnefilmkonsulent nå. Norge er dermed det eneste skandinaviske landet som ikke har det.

– Dette handler faktisk heller ikke bare om penger. Det handler om oppvekst og norsk kultur. Ingen begynner vel helt av seg selv å gå på norske filmer på kino i 30-årsalderen? Det må ligge i kulturen vår, tilbudet må være kontinuerlig og mangfoldig. Barn er like forskjellige som voksne. De har ulike interesser og livserfaringer. Det må vi erkjenne og møte dem med filmer de kan kjenne seg igjen, historier som speiler norsk virkelighet og hverdag, humor og alvor.  Det er en grunn til at det finnes barne- og ungdomsavdelinger i alle norske bibliotek.

I 2013 sa du til Rushprint:  ”Nå har NFI nettopp holdt et seminar for oss i filmbransjen som brenner for barnefilm. Men et seminar her, en workshop der og litt diskusjon en gang i tiåret er ikke nok. La oss få workshops og seminarer jevnlig, la oss konkurrere om de gjeveste prisene under Amanda-utdelingen, og la oss jobbe for å få norske barnefilmer på kino i både Sverige og Danmark”  Hva har skjedd siden den gang?

– Alt for lite. NFI Lab Junior som ble startet opp, kjørt som nevnt to runder, og er nå nedlagt. På NFI sitt eget seminar Lanseringsdagen i vår fikk vi som var der med egne ører høre den ærlige tilbakemeldingen fra tre utvalgte tenåringer. Sannheten er at i dag velger ikke nordmenn mellom 8 og 29 år norsk film. De velger den filmen de vil se uavhengig av om den er norsk eller amerikansk. De kan knapt nevne navnet på en eneste norsk skuespiller som ikke har Oftebro til etternavn. De kjenner ikke navnet på en eneste norsk regissør. De ser mest komedie og action/adventure filmer. De ser film og tv stadig oftere på små skjermer foran det store kinolerretet. Denne utviklingen må vi som filmskapere, sammen med infrastrukturen i norsk filmbransje; særlig NFI og kinoene – sammen gjøre noe med.