Jeg bestemte meg for å gjøre en enkel telling av toppledere våre medlemmer må forholde seg til. Resultatet var verre enn jeg trodde, skriver Dramatikerforbundets Monica Boracco, som håper bransjeundersøkelsen om seksuell trakassering også ser nærmere på årsak og virkning av kvinneandel.
Foto: Fra et av mediebransjens toppmøter under Nordiske mediedager
Å telle er noe jeg har drevet med i mange år for å få oversikt over kjønnsbalansen i filmbransjen. Da har jeg tatt premierelisten år etter år for spillefilmer og talt kvinner og menn i nøkkelrollene manus, regi, produsent og hovedrolle. Alltid med nedslående resultat og kritikk fra beslutningstagere.
Den siste tiden har jeg begynt å telle på flere områder. Antall menn og kvinner på filmplakater, bilder av kvinner per side i avisene jeg leser, stemmer i radioprogram, debatter på tv osv. Det er en forstemmende øvelse, men jeg kan ikke la være.
Etter å ha lest Ellisiv Lindkvists betraktninger rundt kulturmannen i lørdagens Klassekampen satt jeg meg ned og skrev en liste over de viktigste toppstillingene i institusjoner og bedrifter som er dører inn for dramatikere som skriver tv, film, bøker, teater eller ytrer seg i det offentlige rom.
TV sjefer, dramasjefer, forlagssjefer, teatersjefer, redaktører og fondsdirektører. Hvordan ser det ut når jeg googler dem opp. Hvem er de? Og er kulturmannen virkelig i ferd med å vokse seg sterkere enn noen gang slik Lindkvist skriver?
Jeg bestemte meg for å gjøre en enkel telling av toppledere og satte en avgrensning ved institusjoner der Dramatikerforbundets medlemmer møter beslutningstakere: Jeg ville se på de tre store forlagene, Cappelen Aschehoug og Gyldendal, på sjefer og dramasjefer i de tre store kommersielle tv-husene våre, i NRK, og i de fem største avisene, Dagbladet, VG, Klassekampen, Dagsavisen og Aftenposten. Våre to mektige fond i Norsk kulturråd og Norsk filminstitutt måtte selvfølgelig med.
Resultatet var verre enn jeg trodde. Av alle disse toppstillingene kunne jeg telle 15 menn og 2 kvinner hvorav den ene, Kulturrådets direktør er ansatt av kulturministeren!
Hvordan har det blitt sånn? Hva i all verden er det som gjør at det nesten bare er menn som er kvalifisert til disse toppjobbene? Hvordan rekrutteres de og hva er deres bakgrunn? Og var det ingen kvalifiserte kvinner som søkte disse jobbene? Det kan jeg ikke svare på her og nå, men jeg skulle gjerne sett den forskningen. For hva gjør det med innhold, hva gjør det med arbeidsmiljø og kultur når menn alene styrer en så stor del av vårt kultur og medielandskap. Ville det sett annerledes ut dersom kvinner satt på topp?
Jeg lastet ned en liste over institusjonsteatrene våre, som inkluderer to operahus, og gjorde samme øvelse der. Det ble et helt annet bilde. 10 kvinner og 10 menn på topp. Hvorfor er det så radikalt mye bedre kjønnsbalanse her? Hva gjør de riktig? Er det flere kvinnelige søkere? Er styrene mer bevisste når de rekrutterer? Hva gjør det med dette feltet at det er perfekt kjønnsbalanse i topp? Gjør det en forskjell? Fortelles det andre historier og endrer det det kvinnefientlige arbeidsmiljøet #metoo #stilleforopptak kampanjen blant skuespillere beskriver?
Når film, tv, musikk og scenekunstfeltet nå slår seg sammen for å lage en undersøkelse om seksuell trakassering er det samtidig en mulighet til å se nærmere på årsak og virkning av både høy og lav kvinneandel på et felt. Søndagens arrangement på Nationaltheatret der kvinnelige skuespillere leste historier fra teater og film om menn som med den største selvfølgelighet åpenbart i en årrekke – ja i en slags selvfølgelig rettmessighet har kunnet forgripe seg på og ydmyke sine kvinnelige ansatte eller kolleger, gjør dette til et viktig spørsmål å undersøke.
Som forbundsleder i Dramatikerforbundet i snart 6 år har jeg ikke fått noen henvendelser fra medlemmer som har varslet om seksuell trakassering. Derimot har jeg gjennom vennskap med kvinner i bransjen hørt ikke så få historier om både dette og ikke minst om utstrakt bruk av hersketeknikker, degradering og usynliggjøring.
I min rolle som forbundsleder har jeg opplevd gjentatte ganger å sitte alene som kvinne i rundt møtebord med mannlige ledere i forskjellige fora. Oftest går det helt fint, men jeg har faktisk opplevd at en mann i maktposisjon har slått i bordet og sagt at det jeg sier er dumt, jeg har opplevd menn som systematisk avbryter meg når jeg snakker og menn som forklarer meg i lange vendinger saker jeg er svært godt opplyst om.
Det siste er nesten det mest pinefulle. Da sitter man høflig og lytter som en idiot foran andre som kanskje lurer på hvorfor i all verden jeg trenger å få dette forklart.
Jeg har opplevd gjentatte ganger at menn undervurderer meg og snakker til meg på en vennlig patroniserende måte, for så å bli aggressive når jeg fremviser kunnskap og hevder meninger som ikke passer dem.
Jeg tenker ofte på hva jeg hadde gjort hvis ikke mine egne mannlige nestledere hadde vært så oppegående og skikkelige at de faktisk så hva som foregikk og støttet meg. Da hadde jeg ikke vart i 6 år, det er sikkert. For bildet er ikke entydig. Og menn jeg har jobbet med som har sett meg som sin like beviser tesen om at det faktisk handler om makt, og perspektivet ovenfra og ned på den som er under, eller burde være under – at det er dette perspektivet som blir så skadelig.
En liten telling som oppsummering av dette avsnittet: Hos våre viktigste forhandlingsmotparter i Virke Produsentforeningen, NTO og NRK er alle lederne menn.
Til slutt, en refleksjon om historiene vi forteller som dramatikere. Når det nesten alltid er mannen som har hovedrollen, er subjektet i historien der kvinnen er objektet – ja da opprettholder vi jo hierarkiet, ikke bare for publikum, men for de som skal spille disse karakterene. Det er et ansvar! Og jeg tenker på en formativ forelesning på filmskolen, der Maureen Thomas satte opp Lars von Triers filmer mot en tilfeldig valgt pornofilm og viste oss hvordan det mannlige blikket i den konvensjonelle visuelle filmdramaturgien faktisk var helt lik. En rystende forelesning jeg aldri glemmer.
Men så da – når man kommer ut i den virkelige verden og forsøker å fortelle med kvinnen som subjekt, med hennes blikk – ja da møter man konvensjonen i døra hos beslutningstakerne og får den rett i trynet. Nei takk!
Kan det stemme, tenker du kanskje? Det er bare å begynne å telle.
Monica Boracco, Forbundsleder, Norske Dramatikeres Forbund
Jeg bestemte meg for å gjøre en enkel telling av toppledere våre medlemmer må forholde seg til. Resultatet var verre enn jeg trodde, skriver Dramatikerforbundets Monica Boracco, som håper bransjeundersøkelsen om seksuell trakassering også ser nærmere på årsak og virkning av kvinneandel.
Foto: Fra et av mediebransjens toppmøter under Nordiske mediedager
Å telle er noe jeg har drevet med i mange år for å få oversikt over kjønnsbalansen i filmbransjen. Da har jeg tatt premierelisten år etter år for spillefilmer og talt kvinner og menn i nøkkelrollene manus, regi, produsent og hovedrolle. Alltid med nedslående resultat og kritikk fra beslutningstagere.
Den siste tiden har jeg begynt å telle på flere områder. Antall menn og kvinner på filmplakater, bilder av kvinner per side i avisene jeg leser, stemmer i radioprogram, debatter på tv osv. Det er en forstemmende øvelse, men jeg kan ikke la være.
Etter å ha lest Ellisiv Lindkvists betraktninger rundt kulturmannen i lørdagens Klassekampen satt jeg meg ned og skrev en liste over de viktigste toppstillingene i institusjoner og bedrifter som er dører inn for dramatikere som skriver tv, film, bøker, teater eller ytrer seg i det offentlige rom.
TV sjefer, dramasjefer, forlagssjefer, teatersjefer, redaktører og fondsdirektører. Hvordan ser det ut når jeg googler dem opp. Hvem er de? Og er kulturmannen virkelig i ferd med å vokse seg sterkere enn noen gang slik Lindkvist skriver?
Jeg bestemte meg for å gjøre en enkel telling av toppledere og satte en avgrensning ved institusjoner der Dramatikerforbundets medlemmer møter beslutningstakere: Jeg ville se på de tre store forlagene, Cappelen Aschehoug og Gyldendal, på sjefer og dramasjefer i de tre store kommersielle tv-husene våre, i NRK, og i de fem største avisene, Dagbladet, VG, Klassekampen, Dagsavisen og Aftenposten. Våre to mektige fond i Norsk kulturråd og Norsk filminstitutt måtte selvfølgelig med.
Resultatet var verre enn jeg trodde. Av alle disse toppstillingene kunne jeg telle 15 menn og 2 kvinner hvorav den ene, Kulturrådets direktør er ansatt av kulturministeren!
Hvordan har det blitt sånn? Hva i all verden er det som gjør at det nesten bare er menn som er kvalifisert til disse toppjobbene? Hvordan rekrutteres de og hva er deres bakgrunn? Og var det ingen kvalifiserte kvinner som søkte disse jobbene? Det kan jeg ikke svare på her og nå, men jeg skulle gjerne sett den forskningen. For hva gjør det med innhold, hva gjør det med arbeidsmiljø og kultur når menn alene styrer en så stor del av vårt kultur og medielandskap. Ville det sett annerledes ut dersom kvinner satt på topp?
Jeg lastet ned en liste over institusjonsteatrene våre, som inkluderer to operahus, og gjorde samme øvelse der. Det ble et helt annet bilde. 10 kvinner og 10 menn på topp. Hvorfor er det så radikalt mye bedre kjønnsbalanse her? Hva gjør de riktig? Er det flere kvinnelige søkere? Er styrene mer bevisste når de rekrutterer? Hva gjør det med dette feltet at det er perfekt kjønnsbalanse i topp? Gjør det en forskjell? Fortelles det andre historier og endrer det det kvinnefientlige arbeidsmiljøet #metoo #stilleforopptak kampanjen blant skuespillere beskriver?
Når film, tv, musikk og scenekunstfeltet nå slår seg sammen for å lage en undersøkelse om seksuell trakassering er det samtidig en mulighet til å se nærmere på årsak og virkning av både høy og lav kvinneandel på et felt. Søndagens arrangement på Nationaltheatret der kvinnelige skuespillere leste historier fra teater og film om menn som med den største selvfølgelighet åpenbart i en årrekke – ja i en slags selvfølgelig rettmessighet har kunnet forgripe seg på og ydmyke sine kvinnelige ansatte eller kolleger, gjør dette til et viktig spørsmål å undersøke.
Som forbundsleder i Dramatikerforbundet i snart 6 år har jeg ikke fått noen henvendelser fra medlemmer som har varslet om seksuell trakassering. Derimot har jeg gjennom vennskap med kvinner i bransjen hørt ikke så få historier om både dette og ikke minst om utstrakt bruk av hersketeknikker, degradering og usynliggjøring.
I min rolle som forbundsleder har jeg opplevd gjentatte ganger å sitte alene som kvinne i rundt møtebord med mannlige ledere i forskjellige fora. Oftest går det helt fint, men jeg har faktisk opplevd at en mann i maktposisjon har slått i bordet og sagt at det jeg sier er dumt, jeg har opplevd menn som systematisk avbryter meg når jeg snakker og menn som forklarer meg i lange vendinger saker jeg er svært godt opplyst om.
Det siste er nesten det mest pinefulle. Da sitter man høflig og lytter som en idiot foran andre som kanskje lurer på hvorfor i all verden jeg trenger å få dette forklart.
Jeg har opplevd gjentatte ganger at menn undervurderer meg og snakker til meg på en vennlig patroniserende måte, for så å bli aggressive når jeg fremviser kunnskap og hevder meninger som ikke passer dem.
Jeg tenker ofte på hva jeg hadde gjort hvis ikke mine egne mannlige nestledere hadde vært så oppegående og skikkelige at de faktisk så hva som foregikk og støttet meg. Da hadde jeg ikke vart i 6 år, det er sikkert. For bildet er ikke entydig. Og menn jeg har jobbet med som har sett meg som sin like beviser tesen om at det faktisk handler om makt, og perspektivet ovenfra og ned på den som er under, eller burde være under – at det er dette perspektivet som blir så skadelig.
En liten telling som oppsummering av dette avsnittet: Hos våre viktigste forhandlingsmotparter i Virke Produsentforeningen, NTO og NRK er alle lederne menn.
Til slutt, en refleksjon om historiene vi forteller som dramatikere. Når det nesten alltid er mannen som har hovedrollen, er subjektet i historien der kvinnen er objektet – ja da opprettholder vi jo hierarkiet, ikke bare for publikum, men for de som skal spille disse karakterene. Det er et ansvar! Og jeg tenker på en formativ forelesning på filmskolen, der Maureen Thomas satte opp Lars von Triers filmer mot en tilfeldig valgt pornofilm og viste oss hvordan det mannlige blikket i den konvensjonelle visuelle filmdramaturgien faktisk var helt lik. En rystende forelesning jeg aldri glemmer.
Men så da – når man kommer ut i den virkelige verden og forsøker å fortelle med kvinnen som subjekt, med hennes blikk – ja da møter man konvensjonen i døra hos beslutningstakerne og får den rett i trynet. Nei takk!
Kan det stemme, tenker du kanskje? Det er bare å begynne å telle.
Monica Boracco, Forbundsleder, Norske Dramatikeres Forbund
