For å finne frem til grunnfølelsen som moren Isabel i filmen Oskars Amerika, gikk Marie Blokhus rundt og kjente på mye skam. Historien skildrer nemlig en nokså mørk tematikk: en alkoholisert mor og en sønn som er nødt til å være den voksne i relasjonen mor og barn. Spillefilmen er et av flere prosjekter som Blokhus har vært involvert i dette året. Hun spiller motstandskvinne i Den 12. mann, den konfliktfylte unge kvinnen Monica i den Amandapriste kortfilmen Bunker, og hadde nylig premiere på det kritikerroste stykket Heisenberg på Det Norske Teatret. Særlig rollen i Den 12 mann representerte noe nytt for skuespilleren. I arbeidet med å utvikle rollen som motstandskvinnen Gudrun Grønnvoll skrev Marie Blokhus dagbok.

– Gudrun var en av de mange heltene som hjalp Jan Baalsrud i hans flukt fra tyskerne over grensa til Sverige under 2.verdenskrig. Filmen er basert på virkelige hendelser, og det er første gang i filmsammenheng at jeg spiller et menneske som faktisk har levd. Det ga meg en ny innfallsvinkel til arbeidet; jeg følte en stor respekt for de valgene hun og alle de andre hjelperne tok den gangen. I tillegg til å samle all den informasjonen jeg kunne, ville jeg komme så nær følelsen av krig, risiko og ikke minst den stolte kraften for å berge verdighet og håp. Så jeg begynte å skrive dagbok som om jeg var Gudrun. Som om jeg levde disse dagene under de omstendighetene hun gjorde. Av frykt for å bli for opptatt av å være en god skuespiller, avla jeg en ed til henne hvor jeg sverget å holde fokuset på det viktigste; nemlig være med på å fortelle historien om alle som hjalp – for å videreformidle de verdiene de risikerte alt for. Dette hjalp meg til å ta fokuset bort fra egen prestasjon, og heller se arbeidet i et større perspektiv.

Blokhus synes også det var givende å jobbe med de som spilte hennes søsken i filmen, Mads Sjøgård Pettersen og Julia Bache Wiig.

– Vi samarbeidet om både dialekten de snakker der, utvekslet historisk informasjon og jobbet relasjonelt med forholdet de tre karakterene imellom. I tillegg hadde jeg noen scener med Thomas Gullestad, og han var veldig til stede, lyttende og empatisk – og gjorde det lett for meg å kjenne på ømheten som kan oppstår mellom mennesker i slike dramatiske omstendigheter.

– Det er første gang du har jobbet med Harald Zwart?

– Ja, det var en stor glede. Jeg opplevde at vi fikk være veldig medskapende i rollearbeidet, både når det gjaldt å få tilgang på historisk info, men også i utformingen av menneskene og situasjonene, samt på replikknivå i scenene. Dedikasjonen til å fortelle denne historien, og ikke minst kjærligheten og engasjementet rundt prosjektet som Harald, Veslemøy (Zwart) og mange andre åpenbart var gjennomsyret av, var veldig inspirerende. Selv om vi av og til filmet i 28 minusgrader, var det mye varme på settet.

Når morsrollen ikke oppfylles

Tidligere i år deltok Blokhus som kjent på Berlinalen der den norske barnefilmen Oskars Amerika var tatt ut i det offisielle programmet. Hun forteller at det var selve fortellingen som først og fremst pirret hennes interesse for rollen.

– Jeg hadde faktisk aldri truffet regissør Torfinn Iversen før arbeidet med denne filmen. Jeg leste manuset og syns det var så utrolig fint. Jeg likte at det var en historie som ble fortalt fra barnets perspektiv – ikke minst at det var en alvorlig problemstilling som ble fortalt på en tilgjengelig måte med både varme og humor.

Blokhus har dessuten et svært nært forhold til Andøya hvor opptakene er gjort.

– Jeg tilbrakte mange somre der i barndommen – og føler at den dramatiske naturen passer veldig godt til problemstillingene som blir tatt opp i filmen.

Oskars Amerika handler om ti år gamle Oskar (Odin Eikre) som motvillig må tilbringe sommerferien hos bestefaren Helmer (Bjørn Sundqvist), mens moren Isabel (Marie Blokhus) sier at hun skal til Amerika på jobbintervju. Sannheten er at hun får hjelp for sine alkoholproblemer et annet sted i kommunen. Oskar blir kjent med den mentalt tilbakestående Levi (Jørgen Langhelle) og ponnien Hesten. Sammen planlegger de å ro over Atlanteren for å finne moren – og kunne ri over prærien.

Noen har omtalt filmen som barnefilm for voksne og en voksenfilm for barn?

– Den behandler jo et barns utfordringer når mor ikke er i stand til å fylle morsrollen. Da filmen hadde verdenspremiere under Berlinalen var det mange barn i salen – og jeg fikk inntrykk av at de forsto mye av alvoret i filmen, men at de også tok mye av humoren. De lagde mye lyd, ikke minst hver gang Helmer (Bjørn Sundqvist) var å se på lerretet. Da gikk det et åhh gjennom salen.

Viktige samtaler med barn

Blokhus tror at barn har godt av å se filmer med alvorlige temaer.

– Jeg tror det er kjempeviktig. Tenkt bare på alle historiene som Astrid Lindgren har skapt. Brødrene Løvehjerte har for eksempel hatt enorm betydning for barn i flere generasjoner. Jeg tror barn har like stort behov for å forstå alvorlige temaer som det voksne har; de kan til og med  filosofere mer over ting enn det voksne gjør i en travel hverdag. Og når det gjelder Oskars Amerika er det en film som ikke bare skal underholde, den kan også være utgangspunkt for viktige samtaler mellom barn og voksne.

Var det viktig for deg å fremstille moren som syk – og ikke ond?

– Jeg snakket mye med Torfinn om dette i forkant av innspillingen – og for meg ble det viktig at hun hadde stor kjærlighet til sønnen sin. Men det er klart, hun er veldig alkoholisert og Oskar utsettes helt klart for omsorgssvikt. Han blir den voksne i den relasjonen. Oskar er på mange måter omringet av voksne som enten ikke greier å ta ansvar eller ikke makter å gi ham følelsesmessig trygghet. Men for meg ble det viktig å lage et helt menneske, om du skjønner. Å lage mine egne grunner til hvorfor hun hadde endt opp der hun hadde endt opp.

I filmen står drømmen om Amerika sentralt. Oskar drømmer seg bort fra virkeligheten og lengter etter livet på prærien. Westernhelten og den ensomme cowboyen er idealet. Den tøffe, heltemodige, lojale og frihetssøkende helten som takler alle vanskeligheter fra toppen av hesteryggen. Det er bare synd livet ikke er like enkelt.

– Jeg tenker at Oskars drøm om Amerika blir symbolet på en ny start i denne filmen – ønsket om et renere liv. Behovet for å håpe på en ny start – og en relasjon hvor moren er den voksne, ikke barnet. Ikke minst viser fortellingen hvordan kraften i  ett barns drøm kan smitte over på voksne. Hvordan moren for sønnens skyld ønsker å komme forbi sine egne problemer.

Men det har vært en heftig rolle å gå inn i, i følge Blokhus.

– Moren i denne filmen er så avhengig av rus at det tar over hele livet hennes. I arbeidet med å finne karakteren har jeg øvd meg på å få tak i de følelsene som jeg tenker dukker opp under slike omstendigheter – og da har skammen vist seg å være helt sentral.

Tilbake til moderskipet

Du hadde også en sentral rolle i kortfilmen Bunker, som vant Amanda?

– Ja, jeg spilte karakteren Monica, som forsøker å gjenvinne det nære forholdet hun hadde til barndomsvenninnen Irene. Monica er et ensomt menneske som lengter etter nærhet, men alltid blir innhentet av egen usikkerhet. Metaforisk sett har hun murt seg inne i sin egen bunker fordi hun tolker alt som tegn på krig, forteller Blokhus, og innrømmer at det var ganske slitsomt å spille henne.

– Hun hadde tusen tanker på en gang, var bestandig selvgranskende, redd for å bli forlatt, alltid med en fot på kanten av stupet, klar til kamp på liv og død.

Å jobbe med Ester Marie Grensersen, som spiller Irene og Vibeke Heide som regissør var fantastisk, forteller Blokhus.

– Det var upretensiøst, ærlig og gjennomsiktig. Den måten å jobbe på appellerer veldig til meg. Å få være så medskapende i rollearbeidet, og i dette tilfelle også manusarbeidet, er utrolig inspirerende. Det danner grunnlaget for en kunstnerisk respekt for – og nysgjerrighet rundt hverandres egenskaper og fantasi. Selvfølgelig fordrer forskjellige prosjekter forskjellige strukturer, men når de gitte funksjonene i en kreativ prosess blør litt inn i hverandre, uten at man mister rammeverket, oppstår den type lek som gjør at man pløyer dypere i materie

Denne førvinteren har Blokhus også vært aktuell med et nytt stykke på Det Norske Teatret, som hun betegner som sitt moderskip.

– Jeg er så heldig at jeg jobber på et teater der jeg får utfordrende og utviklende oppgaver, samtidig som jeg har en sjef som lar meg lufte meg i tv, film og andre prosjekter. Jeg opplever at denne sjongleringen gir meg impulser av forskjellige slag som har positiv gjenklang i hverandre. Jeg liker å trene så mange muskler som mulig, og drømmer om å få lov til å fortsette og jobbe med både teater, film og tv. Til høsten er jeg aktuell i «Heisenberg» på scene 2. Det har premiere i slutten av november, er regissert av Erik Ulfsby og på rollelisten er det bare to denne gangen; Bjørn Floberg og meg.

Dette intervjuet har tidligere stått på trykk i papirutgaven av Rushprint.