I 2015 samarbeidet Even Hafnor og Lisa Brooke Hansen om novellefilmen Small Talk som vant Gullstolen i Grimstad. Senere skulle filmen bli nominert til en European Film Award for beste kortfilm og bli tildelt kortfilmprisen under Bergen Internasjonale filmfestival. Det var særlig filmskapernes skildring av det milde sørlandsgemyttet som skape munterhet – men også anerkjennelse.

I år er Hafnor og Brooke Hansen tilbake med en ny film om sørlendinger som heller ikke har lett for å kommunisere med hverandre, nemlig en filmskapersønn på besøk hos sin far. Rekonstruksjon er en slags metafilm, all den tid man følger en filmskaper spilt av Even Hafnor, med en far som er spilt av Evens virkelige far. Det er ikke ofte norske filmskapere lager metafilmer som berører deres egen rolle. Men det var heller ikke det de to filmskaperne var mest opptatt av da de skrev manus.

– Selv om det kanskje er litt smalt akkurat dette med en filmskaper som har lagd film om familien og vil se på ringvirkningene av det, så er det en ganske universell greie, man har bare forskjellige midler og tilnærminger for å fortelle historier, forteller Brooke Hansen.

– I dette tilfellet er det tilfeldigvis en filmregissør som har gjort det, men jeg tror egentlig at selve historien kan overføres til hvem som helst.

– For vår del er det forholdet mellom barn og foreldre denne filmen handler om, istemmer Hafnor.

– Hva skjer når barnet har blitt voksent? Det syns vi er veldig interessant og spennende, for det er så utrolig vanskelig – men også komisk og klønete, og man vet ikke helt hvor man har hverandre. Hvordan skal dette forholdet være når man begge er voksne?

– Det er en så kompleks relasjon, for man trenger liksom litt den bekreftelsen fra foreldrene sine selv om man er voksen. Det er kjipt å føle på akkurat det, for da føler man seg så uselvstendig og dust, og så blir man irritert og må gå hjem med dårlig samvittighet fordi man ikke har fått til det man vil, sier han.

Dette paradokset er noe de fleste kan kjenne seg igjen, mener Brooke Hansen.

– Jeg kjenner folk som er utrolig sterke og fulle av selvtillit og har masse driv i livet sitt, men med en gang de er sammen med foreldrene sine igjen, så blir de plutselig drittunger. De får ikke til å være sånn som de ellers er, eller ønsker å være.

Men i hvilken grad filmen faktisk er dokumentarisk, vil de ikke si for mye om. Hvis de hadde opprettholdt et for klart skille, ville det lagt for sterke føringer for hvordan publikum oppfatter filmen, mener de, og de kunne ikke ha spilt på dette usikkerhetsmomentet. Typisk nok skal filmen delta i dokumentarprogrammet under årets BIFF som starter om to uker, selv om filmen bærer like mye preg av å være fiksjon.

Som for å tåkelegge dette sjangerskillet enda mer, ble filmen spilt inn hos foreldrene til Hafnor.

– Vi brukte vel fire dager på innspillinga, pluss reisetid, forteller han. – Den er filmet i Kristiansand, hjemme hos foreldrene mine. Og siden det er gjort på standard kortfilmbudsjett så bodde vi fem i crewet der, på location. Og så var jo denne katten der, som hadde sosial angst. Den måtte jo pent flytte ut av rommet sitt mens vi var der, og den fikk helt panikk når det kom så mye folk.

Brooke Hansen har fortsatt dårlig samvittighet.

– Katten døde mens vi var i postproduksjon. Vi håper det ikke var vår feil.

De er begge relativt nye stemmer i norsk film, og merker at det er tøff konkurranse om midlene.

– Jeg syns det er veldig gode muligheter for å lage film for tiden, med tanke på at teknologien har blitt så billig, forteller Hafnor. – Det gjør det vanskeligere å skulle bortforklare en drøm om å lage en kortfilm på grunn av midler, og det gjenspeiles blant annet i antall påmeldte filmer til for eksempel Kortfilmfestivalen. Det er positivt at det er veldig mange som lager film. At bransjen er blitt større. Samtidig blir jo konkurransen hardere og kampen om midlene tøffere.

For norske kortfilmskapere er det ikke mange festivaler der de kan profilere seg. For Even har både Kortfilmfestivalen og BIFF vært svært viktig.

– Både Grimstad og BIFF har vært viktige for meg, i tillegg til de regionale filmsentrene. Jeg var i Grimstad første gang i 2012 med en slags liten sketsj jeg hadde laget på Super16 (Det norske språk, journ.anm.), og så satte de den opp som åpningsfilm. Bare det at festivalene har hatt tro på mine filmprosjekter og satt dem opp i programmet, det er jo det man jobber for. Særlig når man er ung og grønn betyr det utrolig mye.

– For sånne som meg, som ikke jobber fullt som filmperson og kommer litt utenfra, er også Grimstad et fantastisk møtepunkt, mener Brooke Hansen.– Man får komme inn i miljøet på en helt annet måte enn når man sitter for seg selv og lager film.

Rekonstruksjon deltar i konkurranseprogrammet for kortdokumentar under Bergens Internasjonale filmfestival (BIFF).

Det gjør også Ane Hjort Guttu og Daisuke Kosugis The lost dreams of Naoki Hayakawa. Les vårt intervju med dem her: – Kortfilm er ikke bare en vei til langfilmen