Gullrekka blir brutt i år. Det er forferdelig, men det er sant. Helt siden 1988, hvert eneste år, har jeg valfartet til Grimstad for å se norsk kort- og dokumentarfilm. Det blir samlet sett mange uker med norsk film. Jeg regnet med å feire 30 års jubileum samtidig som festivalen feiret sine 40, men ble forhindret fra å reise sørover i år. I stedet kan jeg ikke annet enn å mimre litt over tidligere junidager i Grimstad.

Det er hevet over enhver tvil at Kortfilmfestivalen har hatt enorm betydning for norsk filmbransje. Noen vil i dag kanskje riste litt på hodet og si at festivalen ikke lenger er så sentral som det den engang var, og kanskje har de også litt rett i det, men fremdeles er behovet for Kortfilmfestivalen stort. Vi trenger møtestedet i Grimstad. Ikke minst fordi det er en festival både for bransjen og filmentusiastene, både for veteraner og de som vil inn i bransjen. Vi trenger fortsatt fokus på kortfilmen, filmens noveller og dikt, og den viktigste måten å lære å lage film på. Dessuten er det viktig å se kortfilm på kino og ikke bare på YouTube. Og vi trenger fokus på dokumentarfilmen, som gjør verden forståelig for oss, og som maner til både ettertanke og til handling.

Kortfilmfestivalen har sine utfordringer. Da festivalen startet på Røros for 40 år siden var det som et alternativ, i en tid hvor bransjens egen festival var enda mer kinofaglig orientert og ikke hadde funnet sitt faste sted i Haugesund ennå. Ingen andre store filmfestivaler fantes. Veien via Trondheim til Grimstad tok ti år, men siden 1988 har Grimstad vært stedet både filmvenner og filmfolk har møttes. I dag er konkurransen om festivalpublikummet stort. Det finnes filmfestivaler i alle større byer, og på flere mindre steder også. Det er en utfordring for Kortfilmfestivalen å finne sin identitet i dette omskiftende landskapet og den økende konkurransen.

To spesielle utfordringer er knyttet til dokumentarfilmen og forholdet til bransjen. Det første er av relativt ny dato, men etter at Volda fikk en egen dokumentarfilmfestival har Grimstad fått en konkurrent. Antallet lange dokumentarfilmer som produseres her i landet skaper også noen problemer. Hvilke skal inkluderes, hvilke skal ekskluderes, mye er bra, og det er altfor mye bra for et knippe forestillinger. Noen har forslått at Grimstad bør konsentrere seg om de korte dokumentarene. Det er en besnærende tanke. Men kanskje forholdet til fjernsynsdokumentaren da vil skape nye identitetsproblemer? Det gjenstår å se, men noe må nok gjøres i årene som kommer. Og forholdet til bransjen har også blitt stadig viktigere. Men hvilket forhold skal man utvikle?

Det første som slår meg når jeg tenker tilbake på årene siden 1988, er hvordan norsk filmbransje har gjennomgått en enorm profesjonalisering.

Kvaliteten i år er sikkert skyhøy sammenlignet med det den var for 30 år siden. Jeg skulle gjerne vært i Grimstad i år igjen, for å sammenligne, men det har vært spennende å følge den gradvise endringen som har skjedd med festivalen. Samtidig har norsk kortfilm gått gjennom tre faser. Fra å være opptatt av idéer til å fokusere på fortelling, for så å bli mer opptatt av stemninger. For 30 år siden var det å fortelle en god historie i seg selv en utfordring, i dag synes det nesten uproblematisk. Eller er dagens fortellinger så mye bedre? Og har man mistet noe på veien?

For 30 år siden

Min første kortfilmfestival var første festival i Grimstad. Når jeg blar i det gamle programmet kommer minnene fort, og samtidig blir det tydelig hvor mye festivalen har utviklet seg. Stedet er det samme, og festivalen fant sted over fire dager i juni på Grimstad kulturhus, men tiden var en annen.

Noen tall først, for å få et perspektiv. På programmet i Grimstad i 1988 sto det 43 norske kortfilmer, som ble vist over åtte program. 18 av disse kortfilmene var dokumentarer, noen helt nære grensen på én times spilletid, og åpenbart laget for NRK. 14 kortfilmer var fiksjoner, og 11 lå i et grenseland mellom fiksjon og eksperiment. Det hadde ulike genremerkelapper, både musikkvideo, eksperiment og videokunst.

Kortfilmprogrammet startet med Erik Gustavsons Gutta, en film som både ble karakterisert som fiksjon og musikkvideo, og som delte festivalens publikum. En filmatisering av et dikt av Lars Saabye Christensen, på knappe fire minutter, men mer elegant og stilsikker enn det man var vant med i norsk kortfilmsammenheng. Filmen hadde en selvsikker og litt selvbevisst og brautende form, en tilsynelatende enkel, men samtidig kompleks skildring av maskulinitet i Osloform. Kjell Vassdals foto var imponerende, Kim Haugens stemme perfekt avstemt til den småtøffe stilen, og Gustavson viste hvilket talent han var når det gjaldt bilder og lyd.

Selv om ingen kunne sette fingeren på noen mangler i regi eller foto, var publikum delt. Etter programmet summet det, det husker jeg godt, og enten var man for filmen eller mot den. Mange var mot. Den var for stilisert, mente mange, for lekker rett og slett. Og innholdet, det var jo bare luft. Nostalgi og maskulinitet, Oslotone og stor småbytøffhet, ja dette var nye takter, men ikke noe man umiddelbart satte pris på.

Kortfilmprogrammet ble avsluttet med Min verden av Knut Erik Jensen og Birger Amundsen. I dag en liten klassiker innenfor den frie kunstneriske dokumentarfilmen, og en av tre filmer Knut Erik Jensen lagde om Svalbard i disse årene. Ikke så stilisert som den mesterlige Kald verden, som går utenpå det meste som er laget i det korte formatet her i landet, men utvilsomt en film som ga gjensvar hos festivalpublikummet. Om Gustavson provoserte gjennom å legge seg tett opp til sine urbane internasjonale genreforbilder var Jensen og Amundsens film noe helt annet. Den type gammeldagse fangstmannsmaskulinitet som her ble presentert ble godkjent umiddelbart.

Gutta og Min verden dannet ytterpunktene på mer enn én måte. Ikke bare den første og den siste av de norske filmene i det norske programmet, men også ytterpunkter kunstnerisk sett. Den ene urban og genreorientert, med utenlandske forbilder og lekker eleganse, den andre mer tverr og hjemmeavla, meislet i snø og is og skjegg.

Hva annet husker man fra denne festivalen? Da jeg for noen år siden bidro til en retrospektiv serie kortfilmer fra festivalen trakk jeg fram Andrew Szepessys Snømann. En Polanski-inspirert allegori om volden som ligger under det norske landskapet. Også elegant og unorsk i uttrykket, men med et større underliggende alvor enn både Gutta og Min verden. Snømann var et eksistensielt skrik, men i en forsiktig, indirekte og antydende form.

Likevel er budskapet klart, og i motsetning til en film som Gutta viste Snømann fram sitt budskap slik at få var i tvil om hva som var hensikten, og den var like tung som Gustavsons film var lett. I dag er filmen for enkel for mange. Man skal kanskje ikke undervurdere det faktum at den var annerledes, den skilte seg klart ut, og at den var på 35 mm i en tid da 16 mm var vanligere og alle sukket da U-matic HB filmene langsomt tok over.

Med sin reduserte bildeoppløsning var dette begynnelsen på slutten av analog film, og et av seminarene på festivalen stilte da også spørsmålet om filmen ville overleve år 2000.

Hvilken film vant den gang? Ja, det var også omdiskutert. Hovedprisen gikk til I begynnelsen kommer … av Eric Arguillere. Den skilte seg også ut ved å være i 35 mm. Riktignok representerte Arguilleres film en mer moden eksperimentell impuls, både kontinental, formsterk og stilbevisst, men ingen forsto hva den ville og hva den var. Dette kunne vært fruktbart og befriende, men på festen etter prisutdelingen gikk diskusjonene høyt. Ingen var enig med juryen, og alle spekulerte på om juryens valg var et signal om at norsk kortfilm ellers var for traust og prosaisk, og trengte flere ville visjoner, eller om det var et kompromiss. Mange hadde andre favoritter og ga høylytt utrykk for hvilke dét var. Det ble en lang natt.

Sett på avstand, tretti år senere, er det interessant å se hvordan programmet i 1988 var et mulig vendepunkt. Mye var traust og idésprengt. Fomlete i uttrykket, men med mye på hjertet. Likevel var variasjonen stor. Gutta representerte den nye genreorienteringen, og dreiningen mot den klassiske filmfortellingen i amerikansk film som et stilideal, som hadde blitt stadig tydeligere etter spillefilmer som Orions belte (Ola Solum, 1985) og Veiviseren (Nils Gaup, 1987). Min verden representerte en spennende, men mer tradisjonell dokumentarisme, og I begynnelsen kommer … og Snømann var ytterpunkter i en mer kontinental tradisjon, fra fransk og polsk film. Alt fantes i samme program allerede i 1988.

Fra idéer til fortellinger og stemninger

Den franske nyroman forfatteren Alain Robbe-Grillet pleide å si at de gamle forfatterne hadde mye på hjertet, men fikk ikke sagt det, mens de nye hadde intet på hjertet, og fikk sagt det. Det er selvsagt en polemisk spissformulering, som ikke lar seg overføre til norsk kortfilm uten problemer, men det er likevel noe i det.

Da Kortfilmfestivalen ble etablert i 1978 var det i en tid da kortfilmen var utrydningstruet. I 1969 hadde den forhatte luksusskatten på film som ble etablert i 1920 endelig opphørt, og norske myndigheter signaliserte at film var en kunstart på lik linje med litteratur og teater. Taperen i dette kjærkomne grepet var kortfilmen. Dersom en kino hadde vist en kortfilm før hovedfilmen fikk kinoen reduksjon i luksusskatten på kinoforestillinger, og dette holdt en kortfilmkultur i live her i landet lengre enn i mange andre land. Riktignok var det meste oppdragsfilm, korte opplysningsfilmer laget for stat eller kommune, men de hadde et bildespråk som fremdeles imponerer, og de hadde mye på hjertet. Landet skulle fremdeles bygges, og en av byggesteinene var filmen.

Muligheten til filmatiske essays og dikt, og senere også novellefilmer, kom på midten av 1960-tallet, og revitaliserte filmbransjen. At disse filmene plutselig mistet muligheten til å kommunisere til et stort publikum var ikke bare en tragedie, men også en av de viktigste grunnene til at Kortfilmfestivalen ble til. Festivalen på Røros i 1978 samlet både unge og gamle filmskapere, som hadde mye på hjertet, og som ville forandre verden, men som opplevde at kortfilmen var blitt hjemløs. NRK viste liten entusiasme overfor kortfilm, og bransjen var i seg selv i ferd med å endres. Røros ble møtestedet der norsk films fremste filosof, Erik Løchen, kunne diskutere kortfilmens rolle med yngre entusiaster som animatøren Kine Aune eller Løchens egen elev Unni Straume.

Filmklubbene var foreløpig redningen, og sammen med Norsk filmsenter gjorde Filmklubbforbundet en stor innsats for å få kortfilm ut til folket. Det er ikke tilfeldig at filmklubbfolk sto sentrale i festivalledelsen så å si fra begynnelsen av, blant andre gjorde Helga Fjordholm og Toril Simonsen en stor innsats i mange år. Det var lenge en sterk forbindelse mellom filmklubbevegelsen og kortfilmfestivalen. Ikke minst gjennom den innsatsen som Filmtidsskriftet Z etablerte på midten av 1980-tallet. Hvert år gir Z ut et eget kortfilmnummer, som har gitt filmskapere verdifulle tilbakemeldinger i en tid da kortfilmen eksisterte i et slags samfunnsmessig vakuum, selv om enkelte anmeldere opplevde å bli truet med bank på Kortfilmfestivalen fordi de skrev noe stygt om en av fjorårets filmer. Det var temperatur knyttet til kortfilm. Det var livsviktig for mange, både filmskapere og filmentusiaster.

Jeg kan bare lese meg til andres minner om årene i Røros og Trondheim, men årene i Grimstad står glassklare for meg. De første årene ble nok mange sene diskusjoner preget av irritasjon over norsk films begredelighet. Mange filmer var hjelpeløse i uttrykket, de hadde så mange ideer og så mye på hjertet, men fikk ikke formidlet det. I mange år var det fraværet av sikker fortellerkunst som sto på dagsordenen. Så kom andre ting til de mange lange kveldsdiskusjonene.

Da Emil Stang Lunds Den nye kapellanen ble vist i 1989, i blendende Scope-format, gikk det et sus gjennom salen. Dette var noe annet enn U-matic HB. Også å filme Hans E. Kinck da? Hva var det? Et ekko av gammel nasjonalromantikk, eller en ny dreining mot gammel fortellerkunst. Og årene etter fulgte René Bjerke etter med de såre Tarjei Vesaas-filmatiseringene 21 år (1990) og Det rare (1991). Noe av det vemodige ved å bla i gamle kortfilmprogrammer er at så mange talenter forsvinner etter noen år. De gjør viktige filmer, som bidrar til å sette sitt preg på kortfilmen, men så forsvinner de ut. Hvor ble det av dem alle sammen?

Noen er selvsagt fremdeles i bransjen. Eva Dahr lagde i en årrekke film etter film av skyhøy kvalitet. Filmer som satte sitt preg på kortfilmmiljøet. Festivalvinneren Dolce vita (1989) var et andre gjennombrudd for henne, etter spillefilmdebuten, og den ble fulgt av en rekke viktige kortfilmer som både hadde formvilje og en nysgjerrig evne til å problematisere kjønnsroller og nye former for familie- og samliv. Hun klarte å forene en eksperimentell impuls med et stort fortellertalent i film etter film. Det gjorde inntrykk.

Andre har forstummet og etterlatt noen hull i programmene. Hvor er vår tids Jan Knutzen eller Apecosmonautene? Det er fremdeles behov for fornying og nysgjerrig utforsking av de mange muligheter som ligger i filmspråkets kombinasjon av bilder og lyd. Det er en oppgave som ikke tar slutt, men som hver generasjon må angripe på sin måte.

Vinner av Terje Vigen-prisen: Å åpne, å se (regi: Camilla Figenschou)

Min kortfilmfestival

Alle minnene kommer hulter til bulter. Hva med det året alle de kvinnelige regissørene hadde scener der eldre menn skjødesløst pisset utenfor toalettskålene? Ja, kanskje ikke alle da, men det føltes sånn. Og det året det første filmskolekullets filmer ble vist i et sideprogram, fordi de ikke fikk vises i hovedprogrammet av filmskolen selv, og mange mente at hver enkelt av disse var mye bedre enn alle de andre kortfilmene til sammen. Eller årene da Joachim Trier og Eskil Vogts første filmer ble vist.

De siste årene er jakten på den gode fortelling, som preget slutten av 1980-tallet og store deler av 1990-årene, erstattet av et suverent stemningsmaleri i norsk kortfilm. Dagens unge regissører synes å ha et suverent og utvungent forhold til filmmediet som var så tilkjempet og røft på slutten av 1980-tallet. Men, viljen til å lage film er sterkere enn viljen til å fortelle noe viktig i dag. Robbe-Grillets ord har en kjerne av sannhet i seg.

Det er selvsagt en urettferdig generalisering, men selv om norsk kortfilm er blitt så suveren til å etablere stemninger og fortelle historier, i hvert fall sammenlignet med hvordan det var i filmbransjen for 30 år siden, er det få av dagens filmskapere som brenner etter å forandre verden. Norsk kortfilm i dag er flink, men som oftest uvesentlig. Den kan berøre i øyeblikket, men er fort glemt. Det er også en utfordring for framtiden, både for filmbransjen, den enkelte filmregissør, og for Kortfilmfestivalen. Hvordan bidra til å dytte framtidens regissører i riktig retning? Hvordan gjøre kortfilmen mer viktig?

Sideprogrammene i 1988 var imponerende i sitt alvor. Vi fikk en retrospektiv serie omkring Sovjetmontasjen på slutten av 1920-tallet, med filmer av Eisenstein, Vertov og Dovzhenko. Vi så en serie nye filmer fra Estland. Animasjon for barn var allerede blitt en institusjon, og animasjonsdelen ble supplert med et sideprogram med feministisk animasjon. Nattsvarte Ildiko Szabo var gjest, og hennes kortfilmer vakte oppsikt. Jeg var selv i Grimstad for å introdusere en serie kortfilmer av Erik Løchen.

Av de internasjonale kortfilmene er det bare to som vekker minner i dag. De andre er glemt. Men det er vanskelig å glemme Kari Paljakkas Nonstop (1987) – og enda større inntrykk gjorde Dildo (1991) noen år senere – finsk film noir på sitt aller beskeste og aller morsomste. Brenda Longfellows eksperimentelle Our Marilyn (1988), som fikk pris i Oberhausen samme år som den ble vist i Grimstad husker jeg også godt. Longfellows meditative og utfordrende film skapte en kontrast mellom USAs Marilyn – Monroe selvfølgelig – og Canadas Marilyn, svømmeren Marilyn Bell som var den første som svømte over Lake Ontario. Hun var bare 18 år gammel da dette skjedde i 1954, og den 22 lange svømmeturen ble gjenskapt av Longfellow gjennom arkivmateriale og iscenesatte impresjoner bearbeidet med en optisk printer for å skape inntrykk av en overveldende hallusinatorisk utmattelse.

Grimstad i 1988 gjorde et så stort inntrykk på meg at jeg måtte tilbake. År etter år. Hvert år i 29 år har jeg valfartet til sørlandsbyen for å bade i kortfilm og dokumentarfilm. I år må jeg følge festivalen på avstand. Mange av filmene får jeg sikkert sett, men jeg kommer til å savne stemningen på Hestetorvet, forventningene foran visningene, frustrasjonen over filmer som ikke holder mål, men også gleden over å oppdage mange små kortfilmperler.

Hvert år er det slike perler som gjør inntrykk. Som beveger og berører. På ganske kort tid sniker de seg innpå en og etterlater et varig inntrykk. Som når jeg så Å åpne, å se av Camilla Figenschou i 2012, en av de beste filmene jeg har opplevd i Grimstad i alle årene jeg har valfartet dit. Kanskje blir det lignende opplevelser for de som besøker Grimstad i år. Jeg vender tilbake neste år i stedet. Da fortsetter jeg gullrekka.

Du kan lese alle innleggene til Gunnar Iversen her.