Datteren min fylte nylig 3 år. Det betyr at det er 3 år og to uker siden Marianne Kleven i Norske Filmregissører og jeg – høygravid og rett fra Brussel – var i det første møtet med Kulturdepartementet om temaet medfinansiering.
Mens Ellinor har lært seg å gå og snakke siden den gang, har det ikke vært like stor progresjon på medfinansieringsfronten. Etter mange avisartikler, debatter – med varierende saklighetsnivå fra motparten – og en resultatløs rundebordskonferanse, fikk vi et viktig gjennombrudd med Stortingsforliket høsten 2015. Men så ble det stille. Vi i filmbransjen har ventet utålmodig på fortsettelsen.
Tirsdag 21. mars er kulturministeren vertskap for et to timers seminar med den treffende tittelen ”Kampen for tilværelsen – Hvordan sikre norsk audiovisuelt innhold i framtiden?” Og selv om man kanskje bør ha begrensede forhåpninger til hva som kommer ut av et slikt seminar, så velger jeg likevel å være optimistisk. Det som skal presenteres er nemlig to viktige rapporter som peker i samme retning. Maja Cappello fra Det europeiske audiovisuelle observatoriet vil vise oss at mange land har kommet lenger og forlengst innført et medfinansieringsansvar.
Norsk filminstitutt skal presentere sin analyse ”Hvordan ivareta norsk og europeisk innhold i fremtiden?”. * Her slås det fast at handlingsrommet allerede er større enn det Norge har valgt å benytte seg av. Filminstituttets dokument er et solid stykke arbeid og skaffer til veie tankevekkende tall for norskandelen på kino, lineær TV og VOD-tjenestene. Jeg vil hevde at den lave markedsandelen for norsk innhold på VOD nettopp er et resultat av at man så langt har avstått fra å regulere dette.
Det er viktig å huske på at medfinansiering ikke bare bør gjelde VOD-aktørene, men også TV-kanalene. Her er vi dårligst i Europa. I årets budsjett har NFI mistet de siste 11 millionene fra TV2 – i en tid der alle roper på flere kvalitetsserier.
Både i Danmark og Sverige har TV-kanalene vært med i de 4-årige filmavtalene som har vært et spleiselag bestående av alle berørte parter i næringskjeden – dog ennå ikke VOD.
Det er spesielt for Norge at de fremste VOD-aktørene er TV-distributører (kanalpakketilbydere). Disse har den siste tiden opplevd endringer i sine rammebetingelser som kan gjøre dem mer åpne for samarbeid. Fra nyttår er det ikke lenger lov med koblingssalg, du kan nå kjøpe bredbånd/fiber uten å måtte kjøpe kanalpakke. I tillegg har teknologien gjort det mulig for innholdsleverandørene (f.eks TV2) å nå direkte ut til forbrukerne uten tradisjonell videresending i kabelnettet. Det gjør TV-distributørene potensielt overflødige. Men enn så lenge er de en maktfaktor gjennom sin tilstedeværelse i så godt som alle norske hjem. Dette bør motivere dem til å ta et større ansvar for å tilby norsk innhold.
I løpet av de siste 3 årene har markedet i liten grad regulert seg selv mens publikums bruk av VOD øker i et forrykende tempo. Derfor mener NFI at Norge nå bør benytte seg av de ubrukte mulighetene som allerede finns i gjeldende direktiv og som er foreslått ytterligere forsterket i det nye.
Hvordan vil så VOD-aktørene reagere på dette? Det vil vi få se på tirsdag. De vil kanskje hevde at de har masse på gang og at regulering slett ikke er nødvendig. Vel har GET spandert norske kvalitetsfilmer på sine kunder nå på nyåret og Altibox har vist et engasjement for å børste støv av norske klassikere, men det monner ikke nok i vår helt reelle ”kamp for tilværelsen”. I Belgia la Telenet 30 millioner euro på bordet til flamsk innhold i et forsøk på å unngå regulering – fint, men heldigvis uten å lykkes. For det er langsiktige og forutsigbare partnerskap vi trenger.
Nå som VOD-markedet har nådd en viss modning, finnes det tross alt en erkjennelse av hva som vil gi de norske aktørene et fortrinn i den globale konkurransen.
I mai ifjor varslet TV 2-sjef Olav Sandnes en sterkere satsing på Sumo:
”Den viktigste endringen er at vi kommer til å satse mer på unikt, norsk innhold, som speiler den norske virkeligheten og skaper uforglemmelige øyeblikk for seerne…I gamle dager markedsførte TV 2 seg som «seriemester» med Hollywood-produksjoner. Der er vi ikke lenger alene. Men vi kan differensiere oss ved å være best på norsk TV, film og serier”.
NFI foreslår at det innføres et kvotekrav på 40% europeisk og 20 % norsk, fremhevingsplikt av dette innholdet, og et pålegg om at VOD-tjenestene skal bidra økonomisk (2-2,5%) til produksjon av norske og europeiske filmer og serier i form av direkte investeringer eller innbetaling til filmfondet.
Dette er mulig. Det bør gjøres.
Til syvende og sist blir det likevel et spørsmål om politisk vilje. Så kjære kulturminister: Det er i din makt å komme med det avgjørende svaret på et eksistensielt spørsmål for hele den norske film og TV-bransjen: Vil lille Ellinor kunne se norsk audiovisuelt innhold også i fremtiden?
Elisabeth O. Sjaastad er regissør og bl.a medlem av Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring.
Relatert lesning: Analyse av AMT-direktivet
Legg igjen en kommentar