– Vi jobber hele tiden med å få replikker til å bli til handling, sier regissøren, som forteller om kinoaktuelle «Etter stormen», samarbeidet med Kirin Kiki, inspirasjon fra Robert Benton, Spielberg-remaken av «Som far, så sønn», og den neste filmen «Det tredje mordet».
Japanske Hirokazu Koreeda har laget flere familiefilmer, før, under og etter stormen. Hans filmografi er blant de fineste de siste tiårene, med mesterverk som After Life, Still Walking og Søstre. Rushprint har tidligere intervjuet ham, og i oktober gjestet regissøren igjen Oslo for å delta på Film fra sør-festivalen, der kinoaktuelle Etter stormen vant hovedprisen Sølvspeilet.
Koreeda mot Koreeda
Koreeda sammenlignes gjerne med de japanske mesterne Ozu og Naruse (som for tiden har en større retrospektiv på Cinemateket i Oslo) eller Ken Loach (og da særlig mesterverket Kes), men blant de største inspirasjonskildene finnes også amerikanske Robert Benton, som står bak filmer som Kramer mot Kramer (1979) og Places in the Heart (1984).
– Jeg er veldig glad i Robert Bentons Kramer mot Kramer og Places in the Heart. Gutten i Kramer mot Kramer spiller like godt som Dustin Hoffmann og Meryl Streep. Selvfølgelig har de to hovedrollene og regissøren også en stor fortjeneste for filmens kvalitet. Men da jeg så den første gang, tenkte jeg at å regissere et barn så godt er uten sidestykke i amerikansk film. Det ønsker jeg også å få til, tenkte jeg da. Og mens mine filmer stadig vekk er over to timer, er Kramer mot Kramer ikke mer enn omkring 100 minutter. Så Benton er et forbilde der også. Jeg vil gjerne lage kortere filmer, forteller Koreeda.
Er det noen nyere filmskapere og filmer du særlig har satt pris på?
– En fra Singapore, Ilo Ilo, av Anthony Chen, som bare er i 30-årene. Og Spotlight var også veldig bra.
Hvordan går det med den planlagte Steven Spielberg-remaken av Som far, så sønn?
– Det prosjektet har nok ikke kommet så langt ennå. Men de har tatt kontakt for å fornye kontrakten, så de utvikler nok prosjektet fortsatt. Dreamworks har rettighetene til en remake, men det har aldri vært helt klart for meg om Spielberg skal være produsent eller regissør på prosjektet.
Sterke og svake minner
Minne har vært en gjennomgående tematikk hos Koreeda. Dokumentarfilmen Without Memory (1996) skildrer en mann som etter en sykdom ikke kan skape nye minner, og våkner hver dag i en ny truende dag. Hvordan har han det i dag?
– Symptomene til denne faren er fortsatt de samme. Eldstesønnen er nå gift, har flyttet hjemmefra og fått barn. Men det har ikke skjedd noen forbedring i tilstanden hans. Without Memory har uten tvil hatt innflytelse på mine senene filmer. Jeg var på den tiden veldig opptatt av menneskets hukommelse og hvordan den fungerer. Og jeg tror nok det særlig var med manuset til After Life at jeg igjen kom inn på dette. Jeg var også inspirert av Oliver Sacks’ bok, som dreide seg om totalt hukommelsestap.
Du laget også nylig dokumentaren Ishibumi (2015), hva handlet den om?
– Dette var en tv-dokumentar om Hiroshima og atombomben. 322 skolebarn holdt til rett ved, og hjalp til da bomben falt. Filmen tar utgangspunkt i brev og vitnesbyrd samlet av de etterlatte familiene til disse barna. Skuespiller Haruka Ayase leser. Filmen blir nok ikke helt lett å få sett her. Den har vært vist på kino, men er først og fremst en tv-dokumentar.
Søsterfilmer
Etter stormen er omtalt som en slags fortsettelse av Still Walking (2008), som også hadde Hiroshi Abe og Kirin Kiki i store roller. Er det en slags trilogi på gang?
– Det var ikke tenkt direkte som en trilogi, men søsterfilmer med den samme besetningen. Jeg laget Still Walking da Hiroshi og jeg var i 40-årene. Etter stormen handler om en mann i 50-årene, som begynner å se slutten på livet. Kanskje jeg vil samle ensemblet på nytt i 60-årene for en film til? Jeg har ikke bestemt meg for noen tittel ennå. Men både Still Walking og Etter stormen har sine originaltitler fra klassiske japanske sanger, så jeg vil nok gjøre det for den tredje filmen også, tenker jeg.
Etter stormen ble til etter at faren din døde?
– Det er for så vidt riktig. Og den er filmet i det kommunale boligområdet jeg bodde i som barn. Men det er egentlig tilfeldig. Jeg fikk ikke tillatelse til å filme noe annet sted. Men da det kom til stykket, var det bra at det ble sånn, for manuset var skrevet med nettopp dette miljøet i tankene. Filmen er definitivt basert på egne erfaringer, selv om det ikke er en selvbiografisk film. Det er mange ting jeg selv har opplevd, både som sønn og som far. For eksempel den scenen der faren kjøper lodd til sønnen. Faren min var glad i gambling og kjøpte en gang ti lodd til oss. Da vi kom hjem, ble mor kjempesint og kjeftet på faren min. «Ikke press dine interesser på gutten», sa hun. Det er en episode som er hentet rett fra mitt eget liv.
Særlig Kirin Kiki leverer et svært nyanserikt spill som moren i filmen.
– Det er jo nettopp dette her vi hele tiden jobber med, hvordan vi skal få replikker til å bli til handling. Vi begynner å snakke om dette. (Koreeda gestikulerer og plukker opp en skje fra bordet.) Scenen da sønnen kommer hjem, og hun tar kaken til kjøleskapet, snakker vi oss gjennom mens vi går gjennom replikkene. I manus stod det at hun brukte en skje i kaffekoppen, men når hun skulle bruke skje, passet det ikke med timingen på replikkene. Så da kom ideen om bare å helle rett fra glasset i koppen. Kiki er særlig flink til å få replikker og handlinger til å smelte sammen til en organisk helhet. Og man må få til dette for å få fram at det er et virkelig menneske som faktisk lever der. (Han gestikulerer, peker og flytter en kopp). Så før hun begynner innspillingen av scenen i dette hjemmet, setter hun seg ned i stolen ved bordet, finner ut hvor langt unna hun skal sitte, hvordan hun skal flytte på stolen for å åpne kjøleskapet, hvor vannkanna skal stå, og så videre. Hun justerer dette med millimeterpresisjon. Jeg lærte mye av å se henne jobbe på denne måten.
Filmene dine er jo fulle av slike små detaljer, som det poetiske bakhodeavtrykket i en pute i noen sekunder i Søstre (2015).
– Du har sett filmene nøye. Jeg er veldig glad for at du legger merke til sånne ting. Det er ting jeg kommer på på settet. Jeg skriver ikke sånne ting inn i manuset, så det er helt sikkert noe jeg har kommet på på settet. Jeg er veldig glad i å finne på sånne ting, så jeg er glad når noen roser meg for det.
Sex og vold
Dine filmer har varme og vennlige mennesker, uten større dramatiske hendelser, vold eller sex. Er dette bevisst i tradisjonen etter Ozu?
– Det er klart at både vold og sex er viktige deler av menneskets tilværelse, og dermed svært viktige temaer å ta opp i film. Sex ønsker jeg å ta opp skikkelig en gang i framtiden. En gang. I Air Doll gjorde jeg det nokså indirekte, med pust. Det er ikke det at jeg bevisst føyer meg inn i en tradisjon. Jeg liker særlig Ozus Early Summer og Tokyo Story. I begge filmene har man i bakgrunnen mennesker som har dødd i krig. Volden ligger under. Jeg er veldig glad i denne måten å behandle slike temaer på, og det har jeg lært mye av. Men utover det er Ozus filmer så særegne at det ikke ville blitt vellykket med en etterligning.
Hva arbeider du med nå?
– Jeg holder på å skrive et manus. Det handler om en drapssak, om en advokat, drapsmannen og de etterlatte etter ofret. Men jeg holder nå på og skriver, så det kan hende det vil forandre seg. Tittel kommer an på filmen. Til Etter stormen – som har en helt annen tittel på japansk – kom tittelen før manuset. En taiwansk artist har en sang som heter «Dypere enn havet», og en linje i sangen har jeg brukt som tittel på filmen. Den neste filmen har foreløpig tittelen Det tredje mordet, men det kommer kanskje ikke til å bli den endelige tittelen.
Etter stormen har ordinær kinopremiere 18. november.
– Vi jobber hele tiden med å få replikker til å bli til handling, sier regissøren, som forteller om kinoaktuelle «Etter stormen», samarbeidet med Kirin Kiki, inspirasjon fra Robert Benton, Spielberg-remaken av «Som far, så sønn», og den neste filmen «Det tredje mordet».
Japanske Hirokazu Koreeda har laget flere familiefilmer, før, under og etter stormen. Hans filmografi er blant de fineste de siste tiårene, med mesterverk som After Life, Still Walking og Søstre. Rushprint har tidligere intervjuet ham, og i oktober gjestet regissøren igjen Oslo for å delta på Film fra sør-festivalen, der kinoaktuelle Etter stormen vant hovedprisen Sølvspeilet.
Koreeda mot Koreeda
Koreeda sammenlignes gjerne med de japanske mesterne Ozu og Naruse (som for tiden har en større retrospektiv på Cinemateket i Oslo) eller Ken Loach (og da særlig mesterverket Kes), men blant de største inspirasjonskildene finnes også amerikanske Robert Benton, som står bak filmer som Kramer mot Kramer (1979) og Places in the Heart (1984).
– Jeg er veldig glad i Robert Bentons Kramer mot Kramer og Places in the Heart. Gutten i Kramer mot Kramer spiller like godt som Dustin Hoffmann og Meryl Streep. Selvfølgelig har de to hovedrollene og regissøren også en stor fortjeneste for filmens kvalitet. Men da jeg så den første gang, tenkte jeg at å regissere et barn så godt er uten sidestykke i amerikansk film. Det ønsker jeg også å få til, tenkte jeg da. Og mens mine filmer stadig vekk er over to timer, er Kramer mot Kramer ikke mer enn omkring 100 minutter. Så Benton er et forbilde der også. Jeg vil gjerne lage kortere filmer, forteller Koreeda.
Er det noen nyere filmskapere og filmer du særlig har satt pris på?
– En fra Singapore, Ilo Ilo, av Anthony Chen, som bare er i 30-årene. Og Spotlight var også veldig bra.
Hvordan går det med den planlagte Steven Spielberg-remaken av Som far, så sønn?
– Det prosjektet har nok ikke kommet så langt ennå. Men de har tatt kontakt for å fornye kontrakten, så de utvikler nok prosjektet fortsatt. Dreamworks har rettighetene til en remake, men det har aldri vært helt klart for meg om Spielberg skal være produsent eller regissør på prosjektet.
Sterke og svake minner
Minne har vært en gjennomgående tematikk hos Koreeda. Dokumentarfilmen Without Memory (1996) skildrer en mann som etter en sykdom ikke kan skape nye minner, og våkner hver dag i en ny truende dag. Hvordan har han det i dag?
– Symptomene til denne faren er fortsatt de samme. Eldstesønnen er nå gift, har flyttet hjemmefra og fått barn. Men det har ikke skjedd noen forbedring i tilstanden hans. Without Memory har uten tvil hatt innflytelse på mine senene filmer. Jeg var på den tiden veldig opptatt av menneskets hukommelse og hvordan den fungerer. Og jeg tror nok det særlig var med manuset til After Life at jeg igjen kom inn på dette. Jeg var også inspirert av Oliver Sacks’ bok, som dreide seg om totalt hukommelsestap.
Du laget også nylig dokumentaren Ishibumi (2015), hva handlet den om?
– Dette var en tv-dokumentar om Hiroshima og atombomben. 322 skolebarn holdt til rett ved, og hjalp til da bomben falt. Filmen tar utgangspunkt i brev og vitnesbyrd samlet av de etterlatte familiene til disse barna. Skuespiller Haruka Ayase leser. Filmen blir nok ikke helt lett å få sett her. Den har vært vist på kino, men er først og fremst en tv-dokumentar.
Søsterfilmer
Etter stormen er omtalt som en slags fortsettelse av Still Walking (2008), som også hadde Hiroshi Abe og Kirin Kiki i store roller. Er det en slags trilogi på gang?
– Det var ikke tenkt direkte som en trilogi, men søsterfilmer med den samme besetningen. Jeg laget Still Walking da Hiroshi og jeg var i 40-årene. Etter stormen handler om en mann i 50-årene, som begynner å se slutten på livet. Kanskje jeg vil samle ensemblet på nytt i 60-årene for en film til? Jeg har ikke bestemt meg for noen tittel ennå. Men både Still Walking og Etter stormen har sine originaltitler fra klassiske japanske sanger, så jeg vil nok gjøre det for den tredje filmen også, tenker jeg.
Etter stormen ble til etter at faren din døde?
– Det er for så vidt riktig. Og den er filmet i det kommunale boligområdet jeg bodde i som barn. Men det er egentlig tilfeldig. Jeg fikk ikke tillatelse til å filme noe annet sted. Men da det kom til stykket, var det bra at det ble sånn, for manuset var skrevet med nettopp dette miljøet i tankene. Filmen er definitivt basert på egne erfaringer, selv om det ikke er en selvbiografisk film. Det er mange ting jeg selv har opplevd, både som sønn og som far. For eksempel den scenen der faren kjøper lodd til sønnen. Faren min var glad i gambling og kjøpte en gang ti lodd til oss. Da vi kom hjem, ble mor kjempesint og kjeftet på faren min. «Ikke press dine interesser på gutten», sa hun. Det er en episode som er hentet rett fra mitt eget liv.
Særlig Kirin Kiki leverer et svært nyanserikt spill som moren i filmen.
– Det er jo nettopp dette her vi hele tiden jobber med, hvordan vi skal få replikker til å bli til handling. Vi begynner å snakke om dette. (Koreeda gestikulerer og plukker opp en skje fra bordet.) Scenen da sønnen kommer hjem, og hun tar kaken til kjøleskapet, snakker vi oss gjennom mens vi går gjennom replikkene. I manus stod det at hun brukte en skje i kaffekoppen, men når hun skulle bruke skje, passet det ikke med timingen på replikkene. Så da kom ideen om bare å helle rett fra glasset i koppen. Kiki er særlig flink til å få replikker og handlinger til å smelte sammen til en organisk helhet. Og man må få til dette for å få fram at det er et virkelig menneske som faktisk lever der. (Han gestikulerer, peker og flytter en kopp). Så før hun begynner innspillingen av scenen i dette hjemmet, setter hun seg ned i stolen ved bordet, finner ut hvor langt unna hun skal sitte, hvordan hun skal flytte på stolen for å åpne kjøleskapet, hvor vannkanna skal stå, og så videre. Hun justerer dette med millimeterpresisjon. Jeg lærte mye av å se henne jobbe på denne måten.
Filmene dine er jo fulle av slike små detaljer, som det poetiske bakhodeavtrykket i en pute i noen sekunder i Søstre (2015).
– Du har sett filmene nøye. Jeg er veldig glad for at du legger merke til sånne ting. Det er ting jeg kommer på på settet. Jeg skriver ikke sånne ting inn i manuset, så det er helt sikkert noe jeg har kommet på på settet. Jeg er veldig glad i å finne på sånne ting, så jeg er glad når noen roser meg for det.
Sex og vold
Dine filmer har varme og vennlige mennesker, uten større dramatiske hendelser, vold eller sex. Er dette bevisst i tradisjonen etter Ozu?
– Det er klart at både vold og sex er viktige deler av menneskets tilværelse, og dermed svært viktige temaer å ta opp i film. Sex ønsker jeg å ta opp skikkelig en gang i framtiden. En gang. I Air Doll gjorde jeg det nokså indirekte, med pust. Det er ikke det at jeg bevisst føyer meg inn i en tradisjon. Jeg liker særlig Ozus Early Summer og Tokyo Story. I begge filmene har man i bakgrunnen mennesker som har dødd i krig. Volden ligger under. Jeg er veldig glad i denne måten å behandle slike temaer på, og det har jeg lært mye av. Men utover det er Ozus filmer så særegne at det ikke ville blitt vellykket med en etterligning.
Hva arbeider du med nå?
– Jeg holder på å skrive et manus. Det handler om en drapssak, om en advokat, drapsmannen og de etterlatte etter ofret. Men jeg holder nå på og skriver, så det kan hende det vil forandre seg. Tittel kommer an på filmen. Til Etter stormen – som har en helt annen tittel på japansk – kom tittelen før manuset. En taiwansk artist har en sang som heter «Dypere enn havet», og en linje i sangen har jeg brukt som tittel på filmen. Den neste filmen har foreløpig tittelen Det tredje mordet, men det kommer kanskje ikke til å bli den endelige tittelen.
Etter stormen har ordinær kinopremiere 18. november.
Legg igjen en kommentar