Fraværets betrakter

– Jeg vil få publikum til å bruke øyne og ører til å betrakte og lytte på en egen måte, forteller Hirokazu Kore-eda om kinoaktuelle Still Walking.
 

Den japanske filmkunstneren Hirokazu Kore-eda omtales ofte som en svært typisk japansk filmskaper. Samtidig står han på mange måter på siden av den øvrige japanske samtidsfilmen. Mens de fleste av hans kolleger anvender hyppige klipp og kamerabevegelser, har Kore-eda dyrket fram sin egen form for ”langsom” kinofilm. Helt siden debuten med Maborosi har han med streng presisjon skildret sorgprosesser og følelser av tap, ofte med like sensitivt øre og øyne for det som skjer utenfor kamerabildet som innenfor. Det er nok derfor han ofte trekkes frem som arvtageren til den store japanske mesterregissøren Yasujiro Ozu. Særlig i hans nyeste film, Still Walking, er det fristende å lese inn forbindelser til Ozus klassiker Tokyo Story. På et ytre plan i Still Walking skildres familien Yokohamas årlige markering av den eldste sønnens tragiske død. Det er en begivenhet alle opplever som en prøvelse, ikke minst sønnen Ryota som har måttet leve i skyggen av storebrorens død. Still Walking handler om en families sorgarbeide og hvordan balansen i familien forrykkes når Ryota bringer med seg sin nye hustru som har barn fra et tidligere ekteskap. Men det ytre dramaet holdes hele tiden i stramme tøyler av Kore-edas komposisjoner, der det å betrakte står mer sentralt enn det å vise.
     
– Jeg ser på mine egne filmer som ganske annerledes enn mye annet av samtidsfilmen. I all film – som i fotografi – er det en balanse mellom å betrakte og å vise. På den ene siden betrakter man noe i søkeren. På den annen side tenker man på hvordan det skal klippes og senere vises frem. Jeg mener det er for mye å vise fremfor å betrakte i denne typen filmer. Jeg bestemmer derimot kameraplassering ut fra det å betrakte, forteller Kore-eda.

 

Filmografien fram til Still Walking er preget av statiske innstillinger.

– Det er i hvert fall to grunner til at jeg liker statiske kamerainnstillinger. For det første  handler det om hvordan man møter mennesker. Hvis man skal møte en person, løper man jo ikke rundt den personen. Jeg er også opptatt av det som skjer utenfor kamerautsnittet, rommet utenfor. Seeren vil her fylle ut med egne tanker. Så i stedet for å følge etter personene med kameraet, skjer ting utenfor, sier han.

Som riktignok i fabelaktige Air Doll, vist nylig under Film fra sørvfestivalen, beveger kameraet seg – med fotograf Pin Bing Lee (bl.a In the Mood for Love).

– Kameraet beveger seg mye i Air Doll. Kameramannen sa at han ønsket seg bevegelse, og avgjørelsen henger sammen med at filmen er en fantasi, der en dukke får liv. I en slik fantasiverden er det behov for en annen type kamerainnstillinger.

Mens kvinnesynet utforskes i Air Doll, dekonstruerer Kore-eda varsomt japansk symbolikk i sine filmer, særlig tydelig i samuraifilmen Hana.

– Så du kaller det en dekonstruksjon? Det jeg tenkte på da jeg lagde samuraifilmen Hana var at Tom Cruise nylig hadde laget The Last Samurai. Folk var glade for den, men samuraiene var vel ikke så flotte og tøffe, tenkte jeg. På den måten ble min film en kommentar til hvordan samuraier representeres på film. Folk liker jo hevn, så da laget jeg en film med hevn som motiv. Men leser man historisk materiale om emnet, var det mange som ikke tok det så alvorlig. De kunne for eksempel ta med seg en annen persons hårknute tilbake. Samuraiene fikk jo penger inntil hevnen var utført, og i mellomtiden kunne de gifte seg eller gjøre andre ting. Det var mye mer menneskelig enn bushido, den mer krigerske vei, sier regissøren.

Som ønsker å åpne øyne og ører hos tilskueren.

– Helt siden jeg jobbet med fjensynsdokumentarer har jeg vært opptatt av bruk av øyne og ører fremfor munnen. Det gjelder for spillefilm også. Jeg vil få publikum til å bruke øyne og ører til å betrakte og lytte på en egen måte.

I Still Walking er dette tydelig i en scene der mor og sønn samtaler alvorlig, mens en gutt spiller Gameboy i bakgrunnen.

– Først og fremst er denne scenen er teknisk grep der bestemor strikker og barnet spiller spill på sin Gameboy. Moren og sønnen snakker sammen i en av de tyngste scenene i filmen, og spillingen og strikkingen får frem bestemorens dystre følelser. En annen persons tilstedeværelse øker intimiteten og spenningen mellom mor og sønn, forteller Kore-eda.

Still Walking har kinopremiere fredag.

 

Se traileren:

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Fraværets betrakter

– Jeg vil få publikum til å bruke øyne og ører til å betrakte og lytte på en egen måte, forteller Hirokazu Kore-eda om kinoaktuelle Still Walking.
 

Den japanske filmkunstneren Hirokazu Kore-eda omtales ofte som en svært typisk japansk filmskaper. Samtidig står han på mange måter på siden av den øvrige japanske samtidsfilmen. Mens de fleste av hans kolleger anvender hyppige klipp og kamerabevegelser, har Kore-eda dyrket fram sin egen form for ”langsom” kinofilm. Helt siden debuten med Maborosi har han med streng presisjon skildret sorgprosesser og følelser av tap, ofte med like sensitivt øre og øyne for det som skjer utenfor kamerabildet som innenfor. Det er nok derfor han ofte trekkes frem som arvtageren til den store japanske mesterregissøren Yasujiro Ozu. Særlig i hans nyeste film, Still Walking, er det fristende å lese inn forbindelser til Ozus klassiker Tokyo Story. På et ytre plan i Still Walking skildres familien Yokohamas årlige markering av den eldste sønnens tragiske død. Det er en begivenhet alle opplever som en prøvelse, ikke minst sønnen Ryota som har måttet leve i skyggen av storebrorens død. Still Walking handler om en families sorgarbeide og hvordan balansen i familien forrykkes når Ryota bringer med seg sin nye hustru som har barn fra et tidligere ekteskap. Men det ytre dramaet holdes hele tiden i stramme tøyler av Kore-edas komposisjoner, der det å betrakte står mer sentralt enn det å vise.
     
– Jeg ser på mine egne filmer som ganske annerledes enn mye annet av samtidsfilmen. I all film – som i fotografi – er det en balanse mellom å betrakte og å vise. På den ene siden betrakter man noe i søkeren. På den annen side tenker man på hvordan det skal klippes og senere vises frem. Jeg mener det er for mye å vise fremfor å betrakte i denne typen filmer. Jeg bestemmer derimot kameraplassering ut fra det å betrakte, forteller Kore-eda.

 

Filmografien fram til Still Walking er preget av statiske innstillinger.

– Det er i hvert fall to grunner til at jeg liker statiske kamerainnstillinger. For det første  handler det om hvordan man møter mennesker. Hvis man skal møte en person, løper man jo ikke rundt den personen. Jeg er også opptatt av det som skjer utenfor kamerautsnittet, rommet utenfor. Seeren vil her fylle ut med egne tanker. Så i stedet for å følge etter personene med kameraet, skjer ting utenfor, sier han.

Som riktignok i fabelaktige Air Doll, vist nylig under Film fra sørvfestivalen, beveger kameraet seg – med fotograf Pin Bing Lee (bl.a In the Mood for Love).

– Kameraet beveger seg mye i Air Doll. Kameramannen sa at han ønsket seg bevegelse, og avgjørelsen henger sammen med at filmen er en fantasi, der en dukke får liv. I en slik fantasiverden er det behov for en annen type kamerainnstillinger.

Mens kvinnesynet utforskes i Air Doll, dekonstruerer Kore-eda varsomt japansk symbolikk i sine filmer, særlig tydelig i samuraifilmen Hana.

– Så du kaller det en dekonstruksjon? Det jeg tenkte på da jeg lagde samuraifilmen Hana var at Tom Cruise nylig hadde laget The Last Samurai. Folk var glade for den, men samuraiene var vel ikke så flotte og tøffe, tenkte jeg. På den måten ble min film en kommentar til hvordan samuraier representeres på film. Folk liker jo hevn, så da laget jeg en film med hevn som motiv. Men leser man historisk materiale om emnet, var det mange som ikke tok det så alvorlig. De kunne for eksempel ta med seg en annen persons hårknute tilbake. Samuraiene fikk jo penger inntil hevnen var utført, og i mellomtiden kunne de gifte seg eller gjøre andre ting. Det var mye mer menneskelig enn bushido, den mer krigerske vei, sier regissøren.

Som ønsker å åpne øyne og ører hos tilskueren.

– Helt siden jeg jobbet med fjensynsdokumentarer har jeg vært opptatt av bruk av øyne og ører fremfor munnen. Det gjelder for spillefilm også. Jeg vil få publikum til å bruke øyne og ører til å betrakte og lytte på en egen måte.

I Still Walking er dette tydelig i en scene der mor og sønn samtaler alvorlig, mens en gutt spiller Gameboy i bakgrunnen.

– Først og fremst er denne scenen er teknisk grep der bestemor strikker og barnet spiller spill på sin Gameboy. Moren og sønnen snakker sammen i en av de tyngste scenene i filmen, og spillingen og strikkingen får frem bestemorens dystre følelser. En annen persons tilstedeværelse øker intimiteten og spenningen mellom mor og sønn, forteller Kore-eda.

Still Walking har kinopremiere fredag.

 

Se traileren:

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY