Nå bør film- og TV-bransjen følge godt med i timen!

Nå bør film- og TV-bransjen følge godt med i timen!

Den ferske utredningen fra Utvalget for Mediemangfold kan berede grunnen for en historisk satsing på norsk drama og dokumentar, mener Elisabeth Sjaastad. Det føles plutselig brennaktuelt å la gamle AV-fondet reise seg som fugl føniks fra asken, skriver hun, og lanserer her helt konkrete løsninger.

Et Audiovisuelt Produksjonsfond 2.0 kan i framtiden finansiere TV2-serien «Frikjent» (foto)

Tirsdag denne uken la Mediemangfoldsutvalget frem sin delutredning Vurdering av modeller for offentlig kompensasjon til kommersiell allmennkringkasting. Fra oppdragsgiveren Kulturdepartementet er formålet med dette hastverksarbeidet å fremme en bredest mulig debatt om eventuell offentlig finansering av kommersiell allmennkringkasting.

Nå bør den uavhengige film- og TV-bransjen følge godt med i timen. For dette kan bety nye og spennende muligheter eller kamp om de allerede reduserte midlene som forvaltes av NFI i dag. Denne debatten må vi melde oss på.

Ved første øyekast fortoner utvalgets drøftinger rund spørsmålet om prosjekttilskudd som supplement (5.4.4) som en reaksjonær skrekkvisjon, der TV-kanalene (inkludert NRK) nå som søkere direkte til NFI skal slåss med uavhengige produsenter om produksjonsstøtte til TV-drama og andre ”public service” fjernsynsprogrammer som kun skal vises på lineær TV.

Ikke bare vil dette forkludre bransjestrukturer, maktbalanse og arbeidsfordeling som følge av EU krav til TV-kanalene om utlegg av produksjoner til uavhengige produksjonsselskaper. Det betyr også enda mer maktkonsentrasjon i ett statlig organ og dertil økt volum for en allerede sprengt kapasitet på søknadsbehandling, og ikke minst en salig samrøre av offentlig kryss-subsidiering til en distribusjonsplattform som neppe vil overleve den pågående medieevolusjonen – i hvert fall ikke i sin nåværende form.

Men hvis man velger å fokusere på hvilke muligheter som faktisk kan ligge i en målrettet tilskuddsordning for det innholdet som kjennetegner allmennkringkasting på sitt beste, nemlig kvalitet og nyskaping, så kan utvalgets uforløste ekspressutredning likevel berede grunnen for en historisk satsing på norsk drama og dokumentar for alle målgrupper (inkludert barn og unge).

Utvalget bemerker at de økonomiske konsekvensene for det offentlige av tilskudd til kommersielle allmennkringkastere vil avhenge av ambisjonsnivået for en slik ordning. Vår bransje bør argumentere for at ambisjonsnivået skal legges høyt.

I utvalgets gjennomgang av eksisterende ordninger fremheves den danske Public Service Puljen (PSP) som skal være det eneste eksemplet i Europa på en tilskuddsordning som retter seg mot nasjonale kringkastere og som har som eksplisitt formål å øke konkurransen om å levere public service-innhold.

Utvalget siterer videre evalueringen av PSP-ordningen for perioden 2007-2010 der det går frem at «[…] tv-stationer og produktionsselskaber giver samstemmende udtryk for, at de støttede programmer er en stor økonomisk, indholdsmæssig og kvalitativ satsning på dansksproget tv-produktion, og at programmerne ses som fyrtårne på de enkelte stationer«.

En slik støtteordning anses som helt nødvendig for at private tv-stasjoner skal ha mulighet til å sende danskprodusert innhold på et nivå som primært har vært forbeholdt DR (danskenes NRK). Søknader må komme fra tv-kanaler, men et tv-program som mottar støtte skal produseres av et uavhengig produksjonsselskap.

Her i Norge har vi faktisk hatt en ganske lignende tilskuddsordning fra 1994-2001. Og det føles plutselig brennaktuelt å la gamle AV-fondet reise seg som fugl føniks fra asken.

Filmforsker Audun Engelstad skrev for 10 år siden[1] at ”Innen film- og fjernsyns- bransjen har utviklingen inntil nylig vært preget av en kjølig uoverensstemmelse mellom fjernsynets programproduserende avdelinger og produksjonsmiljøet for film, der Kulturdepartementet gjennom vekslende tiltak har forsøkt å bryte ned barrierene mellom disse to miljøene”. Han pekte på at etableringen av TV2 i 1992 ble brukt som et instrument i denne sammenhengen. I utredningen om TV2 fra 1985 fremmet Bore-utvalget blant annet et forslag om opprettelsen av et eget produksjonsfond, som skulle ”sikre verdifulle, ærgjerrige nasjonale fjernsynsproduksjoner.”

Audiovisuelt Produksjonsfond (AV-fondet) ble opprettet 1. juli 1994 med det formål å styrke det audiovisuelle miljøet i Norge, for på den måten å bidra til et økt antall kvalitetsproduksjoner, tilgjengeliggjort for et større publikum. Dette ble finansiert med bevilgninger over statsbudsjettet, indirekte fra NRK, og gjennom tilskudd fra TV2 A/S (ved årlige forhandlinger). I 1995 var AV-fondets samlede tilskudd til film- og fjernsynsformål på 66 millioner kroner (ca. 98 millioner i 2015-kroner), hvorav staten bidro med 48 millioner og TV2 10 millioner.

Ved den store omleggingen av filmpolitikken i 2001 ble Norsk Film AS nedlagt, og AV-fondet ble slått sammen med Norsk Filmfond. For uavhengige filmskapere opplevdes det skummelt at all makt over hva som skulle produseres med offentlig tilskudd som før var fordelt på 3 nå ble konsentrert i en statlig instans. Dette ble riktignok forsøkt avhjulpet i en periode hvor man holdt seg med 3 konsulenter ”med vanntette skott” med langt lavere søknadsbunker enn dagens to kombi-konsulenter for spillefilm og TV-drama må pløye seg gjennom. TV2s bidrag (som på det meste har vært på 29 millioner) gikk fra AV-fondet til Norsk Filmfond og så, etter ny omlegging i 2007, til Norsk filminstitutt (NFI).

Mediemangfoldsutvalget påpeker i punkt 4.2.1 at flere europeiske land (herunder Spania, Italia, Frankrike, Belgia og Tyskland) pålegger distributører og andre innholdstilbydere (herunder kringkastere) å bidra med midler til audiovisuelle produksjoner. Jeg vil hevde at Norge nå er dårligst i Europa på å stille krav til medfinansiering fra kringkastere. Denne unnfallenheten kom med all tydelighet fram når Kulturdepartementet valgte å ribbe den midlertidige konsesjonsutlysningen for alle programforpliktelser utover nyheter og beliggenhet.

I 2003 utfordret Norsk Filmfond TV2, NRK, TV3 og TV Norge til å investere 10 millioner hver øremerket tv-drama mot at staten skulle bidra med et tilsvarende beløp, men dette ble ikke realisert. I løpet av årene som har gått har tilskudd til utvikling og produksjon av TV-drama i NFI likevel fått stadig større plass, til tross for at TV2s bidrag nå har skrumpet inn til 11 millioner for 2016 og faller helt bort fra 2017.

Utvalget ”kan ikke se at det er behov i denne delutredningen for å foreslå ytterligere virkemidler som kan bidra til produksjon av drama og dokumentar” men understreker verdien av å styrke de eksisterende ordningene. Men da lander vi kanskje midt oppi suppa som beskrevet innledningsvis.

Det siste tiåret har vi opplevd at TV-drama formatet har fått en renessanse og det er et globalt fokus på å produsere serier av høy kvalitet og med potensial til å nå et stort internasjonalt publikum på mange ulike visningsplattformer. Her har Norden levert i toppklasse og vi har nå en posisjon og en merkevare som må befestes og videreutvikles. De kommersielle TV-kanalene bestiller gjerne norsk-produsert drama og dokumentar, men de møter også sterk konkurranse om talentene og om seerne fra globale aktører som HBO og Netflix. Tidspunktet for å fornye utfordringen til de kommersielle aktørene til et felles spleiselag med staten bør være omtrent akkurat nå.

Så her kommer mitt bud på en helt konkret løsning:

Audiovisuelt Produksjonsfond gjenreises som et uavhengig fond med egne konsulenter eller et faglig råd, men kan administrativt samlokaliseres med enten Medietilsynet eller NFI avdeling Bergen. Den danske PSP ordningen forvaltes av det Danske Filminstitut (DFI), men det er en egen styringsgruppe for Public Service Puljen som beslutter hvilke søknader som tildeles støtte.

AV-fondet finansieres av de kommersielle TV-kanalene (TV2, TV3 og TV Norge m.fl) med et bidrag fra staten på tilsvarende beløp.

Søknader må komme fra tv-kanaler, men et tv-program som mottar støtte skal produseres av et uavhengig produksjonsselskap (dvs. et selskap som ikke kontrolleres av et tv- selskap/VOD-tjeneste gjennom eierskap eller i annet forretningsmessig henseende (som i Danmark).

Produksjonsstøtte til tv-programmer kan normalt ikke utgjøre mer enn 50 prosent av de samlede produksjonsomkostningene (som i Danmark)

Midlene fordeles i utgangspunktet med 70 prosent til tv-drama og 30 prosent til tv-dokumentar, hvorav minst 25 prosent av totale midler skal brukes til programmer for barn og unge (som i Danmark).

Kjør debatt!

Elisabeth O. Sjaastad er regissør og medlem av Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring.

Elisabeth Sjaastad 2015

[1] Audun Engelstad (2005). ”Bruddenes lange linje. Norsk filmforvaltning gjennom to tiår.” I: Nordicom Information, nr. 2/2005, s. 17-26

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Nå bør film- og TV-bransjen følge godt med i timen!

Nå bør film- og TV-bransjen følge godt med i timen!

Den ferske utredningen fra Utvalget for Mediemangfold kan berede grunnen for en historisk satsing på norsk drama og dokumentar, mener Elisabeth Sjaastad. Det føles plutselig brennaktuelt å la gamle AV-fondet reise seg som fugl føniks fra asken, skriver hun, og lanserer her helt konkrete løsninger.

Et Audiovisuelt Produksjonsfond 2.0 kan i framtiden finansiere TV2-serien «Frikjent» (foto)

Tirsdag denne uken la Mediemangfoldsutvalget frem sin delutredning Vurdering av modeller for offentlig kompensasjon til kommersiell allmennkringkasting. Fra oppdragsgiveren Kulturdepartementet er formålet med dette hastverksarbeidet å fremme en bredest mulig debatt om eventuell offentlig finansering av kommersiell allmennkringkasting.

Nå bør den uavhengige film- og TV-bransjen følge godt med i timen. For dette kan bety nye og spennende muligheter eller kamp om de allerede reduserte midlene som forvaltes av NFI i dag. Denne debatten må vi melde oss på.

Ved første øyekast fortoner utvalgets drøftinger rund spørsmålet om prosjekttilskudd som supplement (5.4.4) som en reaksjonær skrekkvisjon, der TV-kanalene (inkludert NRK) nå som søkere direkte til NFI skal slåss med uavhengige produsenter om produksjonsstøtte til TV-drama og andre ”public service” fjernsynsprogrammer som kun skal vises på lineær TV.

Ikke bare vil dette forkludre bransjestrukturer, maktbalanse og arbeidsfordeling som følge av EU krav til TV-kanalene om utlegg av produksjoner til uavhengige produksjonsselskaper. Det betyr også enda mer maktkonsentrasjon i ett statlig organ og dertil økt volum for en allerede sprengt kapasitet på søknadsbehandling, og ikke minst en salig samrøre av offentlig kryss-subsidiering til en distribusjonsplattform som neppe vil overleve den pågående medieevolusjonen – i hvert fall ikke i sin nåværende form.

Men hvis man velger å fokusere på hvilke muligheter som faktisk kan ligge i en målrettet tilskuddsordning for det innholdet som kjennetegner allmennkringkasting på sitt beste, nemlig kvalitet og nyskaping, så kan utvalgets uforløste ekspressutredning likevel berede grunnen for en historisk satsing på norsk drama og dokumentar for alle målgrupper (inkludert barn og unge).

Utvalget bemerker at de økonomiske konsekvensene for det offentlige av tilskudd til kommersielle allmennkringkastere vil avhenge av ambisjonsnivået for en slik ordning. Vår bransje bør argumentere for at ambisjonsnivået skal legges høyt.

I utvalgets gjennomgang av eksisterende ordninger fremheves den danske Public Service Puljen (PSP) som skal være det eneste eksemplet i Europa på en tilskuddsordning som retter seg mot nasjonale kringkastere og som har som eksplisitt formål å øke konkurransen om å levere public service-innhold.

Utvalget siterer videre evalueringen av PSP-ordningen for perioden 2007-2010 der det går frem at «[…] tv-stationer og produktionsselskaber giver samstemmende udtryk for, at de støttede programmer er en stor økonomisk, indholdsmæssig og kvalitativ satsning på dansksproget tv-produktion, og at programmerne ses som fyrtårne på de enkelte stationer«.

En slik støtteordning anses som helt nødvendig for at private tv-stasjoner skal ha mulighet til å sende danskprodusert innhold på et nivå som primært har vært forbeholdt DR (danskenes NRK). Søknader må komme fra tv-kanaler, men et tv-program som mottar støtte skal produseres av et uavhengig produksjonsselskap.

Her i Norge har vi faktisk hatt en ganske lignende tilskuddsordning fra 1994-2001. Og det føles plutselig brennaktuelt å la gamle AV-fondet reise seg som fugl føniks fra asken.

Filmforsker Audun Engelstad skrev for 10 år siden[1] at ”Innen film- og fjernsyns- bransjen har utviklingen inntil nylig vært preget av en kjølig uoverensstemmelse mellom fjernsynets programproduserende avdelinger og produksjonsmiljøet for film, der Kulturdepartementet gjennom vekslende tiltak har forsøkt å bryte ned barrierene mellom disse to miljøene”. Han pekte på at etableringen av TV2 i 1992 ble brukt som et instrument i denne sammenhengen. I utredningen om TV2 fra 1985 fremmet Bore-utvalget blant annet et forslag om opprettelsen av et eget produksjonsfond, som skulle ”sikre verdifulle, ærgjerrige nasjonale fjernsynsproduksjoner.”

Audiovisuelt Produksjonsfond (AV-fondet) ble opprettet 1. juli 1994 med det formål å styrke det audiovisuelle miljøet i Norge, for på den måten å bidra til et økt antall kvalitetsproduksjoner, tilgjengeliggjort for et større publikum. Dette ble finansiert med bevilgninger over statsbudsjettet, indirekte fra NRK, og gjennom tilskudd fra TV2 A/S (ved årlige forhandlinger). I 1995 var AV-fondets samlede tilskudd til film- og fjernsynsformål på 66 millioner kroner (ca. 98 millioner i 2015-kroner), hvorav staten bidro med 48 millioner og TV2 10 millioner.

Ved den store omleggingen av filmpolitikken i 2001 ble Norsk Film AS nedlagt, og AV-fondet ble slått sammen med Norsk Filmfond. For uavhengige filmskapere opplevdes det skummelt at all makt over hva som skulle produseres med offentlig tilskudd som før var fordelt på 3 nå ble konsentrert i en statlig instans. Dette ble riktignok forsøkt avhjulpet i en periode hvor man holdt seg med 3 konsulenter ”med vanntette skott” med langt lavere søknadsbunker enn dagens to kombi-konsulenter for spillefilm og TV-drama må pløye seg gjennom. TV2s bidrag (som på det meste har vært på 29 millioner) gikk fra AV-fondet til Norsk Filmfond og så, etter ny omlegging i 2007, til Norsk filminstitutt (NFI).

Mediemangfoldsutvalget påpeker i punkt 4.2.1 at flere europeiske land (herunder Spania, Italia, Frankrike, Belgia og Tyskland) pålegger distributører og andre innholdstilbydere (herunder kringkastere) å bidra med midler til audiovisuelle produksjoner. Jeg vil hevde at Norge nå er dårligst i Europa på å stille krav til medfinansiering fra kringkastere. Denne unnfallenheten kom med all tydelighet fram når Kulturdepartementet valgte å ribbe den midlertidige konsesjonsutlysningen for alle programforpliktelser utover nyheter og beliggenhet.

I 2003 utfordret Norsk Filmfond TV2, NRK, TV3 og TV Norge til å investere 10 millioner hver øremerket tv-drama mot at staten skulle bidra med et tilsvarende beløp, men dette ble ikke realisert. I løpet av årene som har gått har tilskudd til utvikling og produksjon av TV-drama i NFI likevel fått stadig større plass, til tross for at TV2s bidrag nå har skrumpet inn til 11 millioner for 2016 og faller helt bort fra 2017.

Utvalget ”kan ikke se at det er behov i denne delutredningen for å foreslå ytterligere virkemidler som kan bidra til produksjon av drama og dokumentar” men understreker verdien av å styrke de eksisterende ordningene. Men da lander vi kanskje midt oppi suppa som beskrevet innledningsvis.

Det siste tiåret har vi opplevd at TV-drama formatet har fått en renessanse og det er et globalt fokus på å produsere serier av høy kvalitet og med potensial til å nå et stort internasjonalt publikum på mange ulike visningsplattformer. Her har Norden levert i toppklasse og vi har nå en posisjon og en merkevare som må befestes og videreutvikles. De kommersielle TV-kanalene bestiller gjerne norsk-produsert drama og dokumentar, men de møter også sterk konkurranse om talentene og om seerne fra globale aktører som HBO og Netflix. Tidspunktet for å fornye utfordringen til de kommersielle aktørene til et felles spleiselag med staten bør være omtrent akkurat nå.

Så her kommer mitt bud på en helt konkret løsning:

Audiovisuelt Produksjonsfond gjenreises som et uavhengig fond med egne konsulenter eller et faglig råd, men kan administrativt samlokaliseres med enten Medietilsynet eller NFI avdeling Bergen. Den danske PSP ordningen forvaltes av det Danske Filminstitut (DFI), men det er en egen styringsgruppe for Public Service Puljen som beslutter hvilke søknader som tildeles støtte.

AV-fondet finansieres av de kommersielle TV-kanalene (TV2, TV3 og TV Norge m.fl) med et bidrag fra staten på tilsvarende beløp.

Søknader må komme fra tv-kanaler, men et tv-program som mottar støtte skal produseres av et uavhengig produksjonsselskap (dvs. et selskap som ikke kontrolleres av et tv- selskap/VOD-tjeneste gjennom eierskap eller i annet forretningsmessig henseende (som i Danmark).

Produksjonsstøtte til tv-programmer kan normalt ikke utgjøre mer enn 50 prosent av de samlede produksjonsomkostningene (som i Danmark)

Midlene fordeles i utgangspunktet med 70 prosent til tv-drama og 30 prosent til tv-dokumentar, hvorav minst 25 prosent av totale midler skal brukes til programmer for barn og unge (som i Danmark).

Kjør debatt!

Elisabeth O. Sjaastad er regissør og medlem av Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring.

Elisabeth Sjaastad 2015

[1] Audun Engelstad (2005). ”Bruddenes lange linje. Norsk filmforvaltning gjennom to tiår.” I: Nordicom Information, nr. 2/2005, s. 17-26

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY