”Det er en viktig del av rock’n’roll,” har den amerikanske kulturhistorikeren og musikkskribenten Greil Marcus skrevet, ”å høre noe en gang som vil følge deg resten av livet.” Thomas Robsahms dokumentarserie om norsk punk som også ble langfilm handler om akkurat dette. Gang på gang kommer tidsvitnene i Punx tilbake til det øyeblikket da de hørte noe som forandret deres liv. Det var en ny type rock. Det var en annen følelse som kom til uttrykk i punken enn i annen rock før og etter. Punk er en kulturhistorisk hendelse, men også begynnelsen på en historie.

Thomas Robsahms fire episoders dokumentarserie om norsk punk fra midten av 1970-tallet til i dag er også blitt en lang dokumentarfilm. Punx er høyspent, elektrisk og deilig, for å sitere en av de mest kjente låtene til bandet Kjøtt. Filmen er en vellykket kulturhistorisk reise, som finnes tilgjengelig på NRKs nettsider, for den som vil se filmen for første gang, eller den som vil friske opp minnet og opplevelsen. Langfilmversjonen er strammere og enda bedre enn serien, og den er verd å se også om man så materialet i serieform. Punx illustrerer dessuten nok en gang betydningen av det arbeidet NRK gjør for å gjøre vår kulturhistorie tilgjengelig. Punkens øyeblikk av storhet kan gjenoppleves gang på gang i det elektroniske arkivet på nettet.

Punx fokuserer imidlertid ikke bare på øyeblikket da punken ble skapt, men den ser også på hvordan punk har blitt et referansepunkt i kultur- og musikkhistorien. Dermed er Robsahm ikke bare interessert i det magiske tidspunktet da noen kastet steinene i vannet første gang, og hvordan plasket påvirket en hel generasjon, men han vil også se på ringvirkningene på lengre sikt. Ringvirkninger som har skapt opprørt vann helt fram til i dag. Det er et klokt og viktig valg.

Punx er dermed både et historisk tverrsnitt og et lengdesnitt på samme tid. Det gir serien ekstra resonans, som feedback-lyd som henger i luften etter at musikerne har sluttet å spille. Samtidig er det en typisk fjernsynsdokumentar i den forstand at rytmen er oppdrevet og tidsvitnenes refleksjoner knappe og korthuggne, slik at framstillingen av punk blir uten lengre pustepauser som kan skape refleksjon, dybde og perspektiv. En langsom serie om punk ville selvsagt være umulig, men ettertenksomhet er også en punkers dyd.

Robsahms dokumentar er en annerledes historieleksjon. En historietime uten støv. Den minner oss imidlertid om at minner er som ruiner: ufullstendige, rustne, vitret. Bare i deler, helheten er tapt. Punx handler om vår nære fortid, men også om kampen om denne fortiden. Hvem sitt minne er det? Dette er et sentralt spørsmål i serien, som indirekte tar opp hvordan fortiden blir til identitetspolitikk og hvordan en historisk hendelse eller foreteelse skapes av media like mye som av mennesker.

Punx er en tidsmaskin. En rusten og bulkete maskin, med maling som skaller av og ledninger som er synlige der metallet har rustet opp. Den er malt i matt svart. Den skinner av metall som er tapet fast til ledninger. Den gnistrer av elektrisitet og energi. Den skramler seg fram, i rykk og napp, med høyt volum, rask rytme og energisk puls.

Personlig digresjon

Å se Punx var for meg en reise i en skitten og nedkjørt, men velfungerende tidsmaskin, som brakte meg tilbake til en tid som også var min tid. Det er vanskelig bare å være nøytral film- og mediehistoriker, uansett så mye jeg skulle ønske det, når jeg skriver noe om denne dokumentaren, ettersom den tiden som skildres i høyeste grad var min egen tid. Jeg var ikke på noen av konsertene til Sex Pistols i Norge i 1978, så jeg kan vel ikke regne meg til punkadelen, men jeg var en liten brikke i det som etter hvert skulle bli Historie. Det gjør meg selvsagt litt partisk, og slett ikke til noen helt nøytral observatør.

Øyeblikket da jeg første gang hørte det som har fulgt meg resten av livet, kom like før jul i 1976. Da satt jeg på gutterommet til Tore Neset og hørte på noen plater han hadde med seg fra en handletur til London. Mest inntrykk gjorde The Ramones’ første LP, og låtene ”Blitzkrieg Bop” og ”Beat on the Brat”. Tett og høyspent energisk rock, som også utstrålte en ny type cool desperasjon og angst. Både ironisk og ekte på en og samme tid. Også ”New Rose”, den første singelen til The Damned ble spilt, og dette var noe helt annet enn det som Tore tidligere hadde spilt for meg, som Magma, Peter Hammill eller John Cale. Punk var farligere, mer ladet av rå elektrisitet, og punken traff noen nerver som ikke annen musikk hadde truffet tidligere.

Jeg hadde blitt kjent med Tore gjennom science fiction fanzine-subkulturen. Et slags internett før World Wide Web. Tore hadde startet sin skribentkarriere i skoleavisa til Rosenhoff Ungdomsskole gjennom å intervjue Deep Purple helt i begynnelsen av 1970-årene, og skulle senere bli en viktig skribent i Nye Takter og Puls. I science fiction subkulturen ble jeg også kjent med Leonard Borgzinner, eller Geir Arne Olsen som han het da vi ble kjent. Da Geir Arne flyttet til Oslo hjalp jeg ham med adresser til hospitser og leiligheter, og jeg skulle senere starte min virkelige skribentkarriere i punk-fanzinet 666 som plateanmelder. Jeg korrekturleste og skrev inn deler av bladet på et av kontorene i et firma som jeg vasket gulvene for på kveldene, og tilbrakte flere sene kvelder hos Geir Arne med å planlegge zinet.

Punken erstattet ikke annen musikk, men ble et helt avgjørende supplement i livet mitt. På samme måte som for de mange tidsvitnene i Thomas Robsahms Punx. Punk ble vitaminer for både kropp og sjel. Det var musikk som talte til kroppen på en annen måte enn vanlig popmusikk, men det var også en ny type musikalsk idé. Den var et opprør, men et mer blindt og desperat opprør enn blues og rock. Den var også et oppgjør, ikke bare med det Helge Gaarder så treffende kaller ”corn flakes-musikk” i en scene i Robsahms dokumentar, men også med politiske holdninger og harmoniske syn på samfunnet. Utopienes tid var omme. Dystopiene var kommet. Rødt og blått ble erstattet med svart og hvitt. Det var en annerledes modernitet, et mentalt sprang inn i samtiden, sår og hudløs, men også robust og livsbejaende.

Det hjalp ikke hva Geir Arne Olsen under nytt psudonym, som Leon Latex denne gang, trakk fram som punkens mørkeste sider i det første nummer av fanzinet 666 i 1978: ”Den alltid nærværende lukten av Død skaper en permanent følelseskulde som kan utvikle seg til selvdestruktivitet hvis den ikke får utløp i raseri. Raseri er nødvendig for å gjenopplade en punktert selvoppholdelsesdrift. Lett nok å avfeie musikk som dop, men om jeg må velge mellom rock og sila…” Raseri og misnøye var én avgjørende side ved punk, men også den energiske protesten og en livsbejaende reaksjon på opplevelsen av et samfunn som var stivnet til i konservatisme og selvgodhet var helt avgjørende.

Samtidshistorie

Selv om Punx handler om det norske populærmusikalske landskapet siden slutten av 1970-tallet, er det langt på vei samtidshistorie dokumentaren formidler. Som historieformidling skildrer Punx den nære fortiden, samtidig som den lager en fortelling om hvordan den nære fortiden leder fram til i dag. Den skaper ikke bare et bilde av det som engang var, men konstruerer et minnesfelleskap og viser hvordan vår hukommelse og vår fortid er knyttet til teknologier som musikk, tekst og film.

Punx er spesielt interessant fordi den ikke bare er en dokumentar om band, musikkultur og låter som forandret verden, men fordi den innerst inne handler om et begrep. Den vrir og vender på ordet punk. Hva innebærer det egentlig? Når skifter det innhold? Er det like relevant i dag som på slutten av 1970-tallet, eller er det tømt for mening? Hva betyr det for dagens forståelse av ordet og dagens band, som på ulike måter knytter seg til en tradisjon? Og hva er en punker? Dette er underteksten både i serien og i langfilmen. Punk blir både et kulturhistorisk øyeblikk, og samtidig en holdning og en følelse. Det er en generasjonserfaring, men samtidig en tradisjon som vi ser og hører blir formet og funnet opp av flere nye generasjoner, som gjør punk til sitt begrep.

Det mest spennende med Punx er kanskje dette. At det i dag er en tradisjon, men vi kan se hvordan den blir skapt og omskapt gang på gang. Tidlig får vi se en montasje av ulike tidsvitner som gir sin versjon av når punk egentlig blir til. Startet det med Elvis’ hoftevrikking på fjernsynet eller med Bo Diddleys musikk, eller rent av med Delta-bluesens far Robert Johnson? Eller var det i New York i 1976 det egentlig begynte, med The Ramones og Richard Hell? Noen mener at punken har tråder langt tilbake i tid, og er tett knyttet til historien om blues og rock, andre er mer skråsikre og peker på at uten Sex Pistols og Londons nye musikkmiljø i slutten av 1970-tallet hadde ikke punk eksistert som uttrykk eller fenomen. Alle er enige i det Sverre Knudsen sier, at punken kom plutselig, overraskende og voldsomt, men dette skitne og skrikende barnet synes å ha et stort antall uekte fedre.

Det vanskelige med å lage en dokumentar som forteller historien utelukkende innenfra, gjennom en mosaikk av tidsvitner som presenterer ulike vitnesbyrd om det som skjedde og hvilke ringvirkninger det hadde, er at både utgangspunktet og tradisjonen blir overraskende. Som kollektivt minne er punk som musikkform og holdning helt og holdent betinget av nåtidens behov i Punx, og ender opp med Honningbarna, Razika og Kvelertak. De ulike musikere og journalister som intervjues er alle på forskjellige måter opptatt av hvordan punk representerte en musikalsk revolusjon som endret ungdomskulturen, men de er mindre interessert i hvordan punken har sine røtter også i radikal motkultur og i kunstneriske bevegelser utenfor musikklivet.

Det hadde sikkert skapt et mer skramlende og mindre treffsikkert uttrykk, men Punx hadde vunnet som lengdesnitt på at Sex Pistols’ røtter i Situasjonismen hadde blitt berørt, hvordan Sex Pistols ble skapt som et mediefenomen på King’s Road, eller hvordan både fanzine- og kassettbevegelsen tidlig i 1980-årene ikke hadde vært mulig i Norge uten 1970-årenes radikale motkultur. Det som skjedde i norsk kulturliv tidlig på 1970-tallet, med små stensilerte litterære magasiner, fanziner, Alternativ Bokklubb og Gateavisa, gjorde punken mulig i en norsk kontekst, og videreførte en gjør-det-sjøl holdning som var like viktig før som etter at Sex Pistols hadde spilt i Norge. Først satt inn i en større både internasjonal og norsk samtidskontekst kan man virkelig forstå hvordan og hvorfor tradisjonen punk ble så viktig, så effektiv, så omtumlende og så eksplosiv. Og så varig.

Punx får fram det paradoksale ved både starten og fortsettelsen. Et sted i dokumentaren ser vi et bilde av en gitar både med et ”Rock Against Racism”- merke og et hakekors. To symboler som på mange måter ikke bare motsier hverandre, men nuller hverandre ut. ”Punkrock er ingen ideologisk bevegelse,” het det i mange punkfanziner i 1978 og 1979, men ideologier ble videreført likevel. Også den lille kommentaren fra Razika-vokalist Marie Amdam om Turbonegers kvinnesyn gir gjenklang gjennom hele dokumentaren. Slike øyeblikk gir perspektiv på punken som en motsigelsesfull og tvetydig intellektuell, ideologisk og musikalsk kraft.

Som samtidshistorie trekker Punx opp noen linjer og grenser, gjenskaper en tradisjon, men åpner også opp spørsmålet om hvordan tradisjonen holdes levende og omdefineres for samtidens skyld. Punx reflekterer noen forestillinger om fortiden og om punk som musikalsk og sosialt fenomen som tvinger fram spørsmål som: Når slutter samtiden og blir historie? Punk er både historie og samtid ifølge Robsahm, men samtidig er slutten av Punx tvetydig. Kanskje er punken allerede over og forbi likevel, til tross for samtidsband som Razika, Honningbarna og Kvelertak?

Generasjonserfaring og minnefelleskap

Punx viser tydelig hvordan punken var en generasjonserfaring. Selv om serien viser hvordan punken raskt endret seg, og på få år ble noe annet enn det den hadde vært på slutten av 1970-tallet, er punken knyttet til et kollektiv av tidsvitner som utgjør et slags minnefellskap. Disse tidsvitnene har alle et personlig forhold til punken, selv om noen startet senere enn andre. Den amerikanske forfatteren William Gibson har formulert det slik: ”I took Punk to be the detonation of some slow-fused projectile buried deep in society’s flank a decade earlier, and I took it to be, somehow, a sign.”

Punx er selv et historisk dokument og et tidens tegn. Den bidrar til å forme forståelsen av det som startet en gang på slutten av 1970-årene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, og som la fundamentet for 1980-tallets politiske protester gjennom husokkupasjoner og nye ungdomskulturelle fenomener. Blitz og Uffa er umulig å tenke seg uten den langsomme detonasjonen som Sex Pistols og The Clash, Richard Hell og The Ramones representerte. Destruksjon og konstruksjon gikk hånd i hånd, på samme måte som nostalgi blandes med historisk minne.

Mange av de tidsvitnene som intervjues i Punx gir enten direkte eller indirekte uttrykk for en nostalgisk holdning til punken. Det er en del av deres egen ungdom. Noe de gjerne vil tilbake til. Noen ganger er det bare tidens flukt, at dette var ungdomstid og opprør, noen ganger er det påminnelsen om at Oslo en periode nærmest var en krigssone mellom generasjoner, og andre ganger gir det uttrykk for en misnøye med hvordan punken så raskt ble mote.

Punken ble like plutselig som den kom sugd opp av det etablerte, og selv om deler av den såkalte ”andrebølgen” av norsk punk var en politisk og sosial kraft som man kan lære mye av den dag i dag, ble punk raskt noe helt annet enn det den opprinnelig var. Eller eksisterte det egentlig noe genuint øyeblikk som alt senere er et ekko av? Hvor finner vi punkens ”big bang”?

Den svakeste delen av Punx er trolig den delen som skildrer hvordan punken forvandles til hardcore på den ene siden og på den andre siden blir avgjørende for band som Raga Rockers, Jokke & Valentinerne, Dum Dum Boys og De Lillos. Her er det for mye stoff, og for mange band. Trådene blir for mange og flokene for vanskelige å komme ut av. Den regionale identiteten til deler av punkens historie kommer godt fram, men når den løses opp blir framstillingen også løsere og mer springende. Livsløgn og livsfølelse blir uløselig knyttet sammen, i det paradoksale møtet mellom vulgær folkelighet og kunstnerisk eksperimentlyst. ”Dada koko,” som det svenske bandet Cosmic Overdose sang om i 1979.

Audiovisuell historieformidling

Thomas Robsahms serie illustrerer noen av fordelene og ulempene med film og fjernsyn som audiovisuelle historieformidlere. Montasjen av unikt lyd- og billedmateriale skaper ikke bare en intens følelse av å oppleve den nære fortiden fra beste utsiktspunkt, men skaper også en fornøyelig kontrast mellom før og nå. Å se alle de unge punkerne som dannede, velartikulerte middelaldrende menn og kvinner er strålende. Vi ser og hører hvordan de på forskjellige måter har gjort det ekstatiske øyeblikket da det oppdaget punk til et personlig prosjekt. Dette understreker både presisjonen og sanseligheten i film som audiovisuell historieformidling. Samtidig forsvinner noe av avstanden. Det blir nesten litt for nært og detaljert og sanselig når vi ser de gamle filmklippene mot de nye intervjuene.

”Mediet er minnet,” har den tyske minnesforskeren Astrid Erll skrevet, og uten alle filmklippene ville dette blitt noe helt annet. Og kontrasten mellom hvem tidsvitnene engang var og hvem de er i dag er slående og effektiv. Tydeligere kan ikke selve tiden og dens gang illustreres og vises fram. Og tydeligere kan det ikke understrekes hvordan noen bilder, lyder, sanger og konsertopptak er minner, fortidens ruiner, som vi bruker i dag for å skape historie. Media er også minneteknologier, som skaper fortiden til nåtidens bruk.

Punk var ”en måte å leve på, ikke noe å leve av,” sier Katja Benneche Osvold, vokalist i hardcore-bandet Life…But How to Live It. Hun legger vekt på identitetspolitikk og sosialt opprør, og dette er en viktig del av norsk punks historie. Mer indirekte forteller Robsahms film om hvordan punken endret og redefinerte hva det ville si å være rockestjerne. Ifølge Johnny Rotten var rocken et lik, og punken erstattet den døde rocken med noe annet og mer elektrisk og levende.

I Punx ser vi hvordan ungdomskulturens sinne og opprør endres. De tre generasjonene av rockemusikere som filmen fokuserer på er diametralt forskjellige, og mot slutten har flere av tidsvitnene vanskeligheter med å få for eksempel Honningbarnas ytre sosse-stil til å passe med tidligere punk-generasjoners stil og livsfølelse. Johnny Rotten og Joey Ramone gikk aldri på noen musikkskole. Og selv om Razika lager strålende power-pop er det at de har et nært forhold til The Aller Værste nok til at de hører hjemme i en punk-sammenheng? Den historie av provokasjon og opprør som Punx tidligere har risset opp blir vanskelig å forene med Razikas søte ska-pop, uansett hvor god den ellers er.

I punkens historie har selve minnet en mediespesifisitet, og mediene skapte langt på vei punken, fra Sex Pistols’ banning på engelsk frokost-tv i 1978 til de mange konsertopptredenene som er blitt filmet i ulike sammenhenger. Sammen utgjør de en pol i Punx, som viser fram et bilde, og intervjuene av i dag er motpolen som gir mediebildene kontrast og sammenheng.

Minne uten smerte

I 1972 sang David Bowie som Ziggy Stardust at det bare var fem år igjen til verdens undergang. I 1977 gikk ikke verden under. Det motsatte skjedde. Verden ble ny igjen. Det var ti år siden ”The Summer of Love”, men alle politiske og religiøse utopier hadde strandet, og man opplevde det som ofte kalles ”The Summer of Hate”. Hatet var imidlertid produktivt. Det åpnet opp for noe, istedenfor bare å bryte noe ned. Babylon brant, men asken skapte grobunn for nye generasjoner av sint og sår rock. Musikk som er høyspent, elektrisk og deilig.

Punx fortjener et gjensyn og et andre blikk. Enten som serie eller langfilm. Den venter på klikk på NRKs nettside. Thomas Robsahm har skapt en spennende historiefortelling og historieleksjon, som både forteller mye om hvordan begynnelsen av det som kalles punk ses på i Norge i dag, og som samtidig skisserer en viktig del av norsk musikkhistorie som et resultat av punkens eksplosive øyeblikk. Mye av det som skjedde fra begynnelsen av 1980-tallet og helt fram til i dag ses på som betinget og skapt av etterdønningene av punkens steinkast mot det etablerte.

Thomas Robsahms serie er høyspent, elektrisk og deilig. En reise i en velsmurt, men også rusten og bulkete tidsmaskin, som bringer oss tilbake til en tid som både var sintere og mer uskyldig enn i dag. Det er mye nostalgi i Punx, og det er vel verd å minnes at nostalgi er minne uten smerte. Det eneste jeg virkelig savner i Robsahms utmerkede dokumentar er at i hvert fall en av tidsvitnene skulle ha lagt litt større vekt på punkens smerte. Dens aggresjon var like mye en desperasjon skapt av angst og smerte som av opprør og raseri.

Punkens smerte er hørbar i alle de oppdrevne enkle akkordene i bass og gitar, i trommenes buldrende steinras av pulserende angst, i de hjerterå skrikene fra vokalisten, og i skriket fra publikum. Som vil ha mer. Som vil ha alt. Og litt til.

Se spillefilmversjonen her

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Les hans øvrige innlegg her.

Referanser:

Erll, Astrid: Memory and Culture (Basingstoke: Palgrave, 2011). Gibson, William: Distrust That Particular Flavor (New York: Putnam, 2012) Marcus, Greil: In the Fascist Bathroom: Punk in Pop Music, 1977-92 (London, Penguin, 1994). Marcus, Greil: Lipstick Traces: A Secret History of the Twentieth Century (London: Faber and Faber, 2001). Marcus, Greil: The History of Rock’n’Roll in Ten Songs (New Haven: Yale University Press, 2014). Savage, Jon: England’s Dreaming: Sex Pistols and Punk Rock (London: Faber and Faber, 2005).