Å kunne eie en historie, et motiv eller en idé, var ikke en opplagt tanke – ikke før man fant ut at man kunne trykke bøker, for med boktrykkerkunsten kom også sensur og begrensninger. Kongen fikk plutselig et akutt behov for å kontrollere hva undersåttene ble påvirket av, det at hvem som helst kunne trykke hva som helst og distribuere til hvem som helst, var naturligvis problematisk – så man løste det som man alltid har gjort, med lisensiering og avgifter; betrodde menn fikk av kongen tillatelse til å trykke og publisere mot at en viss andel av inntektene skulle tilfalle kronen – og vips så hadde man royalty-systemet og i neste omgang et marked for opphavsrett.

Det var ikke forfatteren som var privilegert, det var boktrykkeren som raskt tjente grovt med penger og snart måtte finne opp bokhandelen for å styrke seg ytterligere.

I kjølvannet av boktrykkerkunsten kom institusjonene, siloer med tykke vegger som beskytter mot omverdenen. Det er kort vei fra kongelige privilegier til tunge eikedører og fryktinngytende resepsjonsområder. Hvem som helst skal ikke kunne gå inn og ut av et forlag eller et tv-selskap, det sier seg selv, men at opphavsmenneskene skulle ende opp på utsiden, var jo ikke opplagt. Det bare ble sånn. Forfattere og kreative blir jo forøvrig utbrent og leverer ujevnt, dessuten drikker de og noen av de beste tar livet av seg uten forvarsel. Som boktrykker og forlag kunne du ikke basere deg på én forfatter, man trengte flere, men man forventet lojalitet fra forfatterne som ble publisert.

Helt frem til våre dager har det heftet noe nesten snuskete og umoralsk ved forfattere som gir ut bøker på flere forlag. Man forventer monogami, men enveis og uten noen faktiske forpliktelser fra forlagets side – de kan sparke deg rett ut og beholder retten til bøkene dine til evig tid. Omtrent som i tv-bransjen. Det er nesten lettere å bli kvitt serieskaperne enn prodasser. I bransjen for opphavsrett fins det pussig nok ikke særlige mange velferdsordninger, og fordi de store selskapene, Forleggerforeningen og Produsentforeningen systematisk har sviktet dem som skaper det man lever av, kan LO nå komme på banen og friste f.eks. Dramatikerforbundet med kollektive ordninger.

Utviklingsfolk og produksjonsmennesker er egentlig litt som hund og katt – de som skaper og utvikler vil ta store sjanser, mens produsenter må se det hele i regneark og redusere risiko. Det er kanskje derfor de store selskapene alltid har slitt med å etablere egne utviklingsavdelinger som er bærekraftige over tid – det er to kulturer som er vanskelige å forene, selv om man trenger begge.

Der reklamebyråer har latt det meste dreie seg rundt de kreative, har forlag og produksjonsselskaper gjort de kreative til et slags nødvendig onde – utviklingsmiljøene har ikke helt vært en del av kjernevirksomheten, det har vært noe man så seg nødt til å ha i huset, omtrent som kantinepersonell og vaskehjelp. Opp til hundre mennesker kan være ansatt i et tv-selskap, men bare et lite mindretall er direkte involvert i kreative prosesser, man samler dem i rom nå, helst bak glassvinduer så det er mulig å holde et øye med dem. Gi dem whiteboard og noen farvetusj, så jobber de på spekk forbløffende lenge.

Man forsøker å få full kontroll over ideene for å kunne melke dem maksimalt, men bare unntaksvis er de beste opphavspersonene fulltidsansatt i et stort selskap, og kun så lenge de går i pluss, noe annet ville vært rart i multinasjonale selskaper, ja nasjonale også, for den saks skyld, så lenge det er vekst og bunnlinje som gjelder. Og om man ikke har en egen utviklingsavdeling og frilansforfattere på innsiden i korttidsengasjementer, er det allikevel et jevnt tilsig av spenstige kreatører som trippende nervøst venter i resepsjonen og håper på et hyggelig møte med en eller annen beslutningstager.

Siloenes viktigste aktiva er fortsatt status og likviditet, og forfattere er fortsatt ekstremt forfengelige og liker en Facebook-status som gir inntrykk av de har fast arbeid for et firma noen har hørt om. Enn så lenge.

Så startes det jo stadig nye forlag, tv-selskaper og varianter av mediehus, men felles for de fleste er at de bare er avskallinger av større selskaper, og det underliggende, men uuttalte målet er gjerne selv å bli store, for så å vente på avskallingen igjen i en evig runddans. Men når jeg tenker meg om, har jeg aldri møtt en ordentlig forfatter som er spesielt opptatt av bunnlinjen til selskapet i sitt kreative arbeid – heldigvis og dessverre.

Forfattere er samtidig født misfornøyde – som skapende mennesker er de også både optimister og rastløse – redde for å gro fast et sted, og det redder jo produksjonsselskaper og forlag, som får dette jevne tilsiget av folk nede i resepsjonen som de kan plukke fra. Men all denne gjennomtrekken er paradoksal, når man ser hvor få serieskapere det f.eks. er i tv-bransjen. Da Serieskaperne skulle etableres, ble det rask klart at det knapt var ti-femten forfattere som faktisk var serieskapere. Alle kjenner hverandre og vi møter hverandre på vei inn eller ut av pitchemøter her og der, men hver for seg blir man jo aldri premissleverandører, bare underleverandører (les mer om Serieskaperne i nyeste utgaven av Rushprint).

Og det er dette som gjør meg overbevist om at disrupsjon er rett om hjørnet. Skulle vi funnet opp forlags- og tv-bransjen i dag, ville det garantert sett annerledes ut. I kjernen av forleggeri og IP-utvikling ville du sannsynligvis plassert noen drivende gode historiefortellere som liker å samarbeide. Rundt dem ville du satt servicefunksjoner – dramaturger, språkvaskere, researchere, konsulenter. Du ville i det hele tatt bestrebet deg på å skape et miljø for kreative mennesker med gjennomføringsevne. Hadde Aschehoug vært bygget rundt Jo Nesbø alene, og hatt kontroll på alt det han genererer, ville de tjent mye mer penger enn de gjør i dag, med hundrevis av bokutgivelser hvert år og fokus spredt all over en bokbransje som snart imploderer i vertikal integrering.

Når opphavsfolk begynner å se nærmere på hva de kan få ut av å samarbeide og selv sette premissene for apparatet rundt seg, vil vi få den disrupsjonen deler av mediebransjen trenger. Kongehuset søker nå status gjennom nærhet til litteraturen. Det gir dem kulturell kapital, ikke royalties. Mye er snudd på hodet. Det er faktisk nye tider. Jeg tror det blir vanskelig å drive disse siloene i lengden.

Arne Berggren er forfatter og produsent i Stim/TV Wonder As