Foto fra Julia Dahrs «Thank you for the rain» (Julie Lunde Lillesæter/Differ Media)

– Det finnes mange workshoper for prosjekter på et tidlig stadium av utviklingen, men det er et paradoks at filmskaperne er overlatt til seg selv under den viktigste delen av prosessen, sier tsjekkiske Andrea Prenghyová, Project Director for dokumentarworkshopen DOK.Incubator.

Rushprint møtte Prenghyová tidligere denne uken på Nordisk Panorama, som har inngått et samarbeid med den internasjonale dokumentarworkshopen. Dette innebærer at den siste av de tre kurssamlingene – som totalt strekker over et halvt år – er lagt til Malmø. Og at de åtte snart premiereklare prosjektene på årets utgave av DOK.Inkubator ble presentert for bransjen i en pitchingsession under festivalen, med etterfølgende møter med tv-selskaper og andre potensielle kjøpere.

– Jeg opprettet denne workshopen sammen med tidligere Doc Leipzig-direktør Claas Danielsen. Han fortalte meg at når han velger ut filmer til festivalens konkurranseprogram, er det gjerne tre-fire han umiddelbart vil ha. Deretter må han velge mellom 30-40 som er gode, men ikke fremragende. Vi er svært opptatt av hva som utgjør denne forskjellen, hva det er som løfter en film opp til det nivået. Målet vårt er å få talentfulle filmskapere til å ta dette skrittet med sine prosjekter, sier hun.

Blant årets deltakere er norske Julia Dahr, som presenterte sitt prosjekt Thank You for the Rain på festivalen i Malmø. Den unge regissøren er den første norske deltakeren på DOK.Incubator, som ble etablert i 2012.

– Det har vært helt fantastisk for denne filmen, som er min første featurelengde dokumentar. Vi pusher jo masse selv også, men hadde ikke kommet så langt uten å ha DOK.inkbator i ryggen. De gir oss en enorm kredibilitet, og maskineriet de setter i gang bak filmen din er helt utrolig, sier hun til Rushprint på den siste dagen for workshopen.

Dahr forteller at det kom mange gode møter ut av pitcheseansen dagen i forveien.

– Jeg har pitchet på blant annet MeetMarket i Sheffield tidligere, som også er en kjempebra mulighet. Men denne presentasjonen gir en helt annen dynamikk, fordi de man møter har fått presentert filmen som en pakke, og sett trailer og klipp på stort lerret. De skjønner at dette er kvalitetsprosjekter som vi har puttet ekstremt mye tid og krefter inn i. Og dermed starter samtalen på et helt annet sted enn med folk som ikke har sett presentasjonen, sier filmskaperen.

Forut for uka de tilbringer i den svenske festivalbyen, har deltakerne hatt en samling i Slovakia og Tsjekkia tidligere i år, også disse på rundt en uke hver.

På den første samlingen får deltakerne tilbakemeldinger på en rough cut av deres fullengdes dokumentarprosjekter, som er en forutsetning for å søke.

– Vi tar alt imot, fra og med rough cut-stadiet. Men det må være en skikkelig rough cut, ikke bare noen klipte scener, sier prosjektleder Prenghyová.

– Det hender at folk tror de har kommet til rough cut-stadiet, men ennå ikke har tatt en del vesentlige beslutninger. Vi mottar en del slike prosjekter, hvor vi for eksempel ser at de ikke har tatt et klart valg om hovedkarakter og fortellerperspektiv. Da vet vi at de er nødt til å gå tilbake og gjøre en god del flere opptak, og ikke er kommet langt nok for oss, sier hun, men presiserer at det likevel ikke er uvanlig at deltakerne gjør noen flere opptak mens de deltar i workshopen.

– Men vanligvis er dette bare noen få opptak, fordi de underveis i prosessen har funnet ut akkurat hva de behøver, sier hun.

I motsetning til mange andre workshoper deltar også klippere på DOK.Inkubator, hvor man søker som et team bestående av minst en regissør, en produsent og en klipper. Dette innebærer at samme person ikke kan delta som for eksempel regissør og produsent.

– Vi har erfart at dersom man virkelig skal gjøre en god jobb, kan man ikke både regissere og produsere, eller både klippe og regissere, sier Andrea Prenghyová.

– Det vil også være fysisk umulig, fordi de tre ulike tre fagfunksjonene er atskilt under deler av workshopen. Men vi mener at selv om det finnes anerkjente filmskapere som tar på seg flere slike funksjoner, så kan man se det på det endelige resultatet når de har valgt å gjøre det. Det forsinker prosessen, og er rett og slett ikke en god metode for å lage film, sier Prenghyová.

– Vår klipper Adam Thomas har vært veldig fornøyd med å kunne diskutere med andre klippere underveis, og klippementorene har kommet med veldig friske tilbakemeldinger, sier Julia Dahr.

Andrea Prenghyová forteller videre at DOK.Incubator kan hjelpe prosjekter som kan framstå som nærmest ferdige, men som likevel ikke er helt der de burde være – som at de ikke har funnet sitt filmatiske uttrykk.

– Ta for eksempel den danske filmen Dans for mig, som opprinnelig var tenkt som en 52 minutters fjernsynsdokumentar. Den hadde en veldig sterk historie, men var ikke filmatisk. Under workshopen endret de anslaget og hele filmens struktur. Ikke selve historien, men måten den ble fortalt. Filmen endte opp som en ganske suksessfull kinodokumentar, som ble Emmy-nominert i fjor.

Julia Dahr forteller at også hun fikk gode tilbakemeldinger på hvordan å gjøre deres dokumentar mer filmatisk.

– Vi hadde en del utfordringer i klippen knyttet til hvordan vi skulle fortelle at jeg endte opp med å bli involvert i hovedkarakteren Kisilus liv, noe som ikke opprinnelig var en del av historien. På DOK.Incubator jobbet vi mye med hvordan vi kunne bruke meg som en egen karakter, eller et slags ekstra nivå, uten å ta over. For det er Kisilus historie, sier hun om filmen, som handler om en sterk kenyansk bonde som trues av ekstreme værforandringer. Etter et initiativ fra blant annet filmskaperen selv inviteres han til å snakke på FNs klimakonferanse i Paris, og med dette havner de begge på innsiden av det storpolitiske ”klimashowet”.

En sentral del av DOK.Inkubator er fokuset på markedsføring, som i følge Prenghyová ofte neglisjeres på dokumentarfilmfeltet. Selv mener hun at markedsperspektivet henger naturlig sammen med arbeidet man gjør i klipperommet.

– På DOK.Incubator går vi inn i filmens DNA. Hva er filmskaperens mål med filmen, hva er dens sentrale budskap, hvem er dens publikum? Det siste er noe filmskapere ofte ikke arbeider med. Men når filmen er ferdig, må den jo passe inn et sted. Det betyr ikke at man skal endre ideen eller historien, men finne sitt publikum – og velge fortellerperspektiv. Slike valg gjør som oftest filmen bedre, fordi man blir tydeligere, sier hun.

– I begynnelsen av workshopen sier mange deltakere at de hater markedsføring, som de anser som noe overflatisk og kunstig. Men det dreier seg egentlig om hva filmen handler om – og det er jo også det viktigste spørsmålet å stille i klipperommet. Vi har oppdaget at det fungerer utmerket å kombinere klipping og markedsføring, fordi svarene er de samme. Det handler om å gjøre prosjektet klarere. Og når du vet hva du vil, så kan du arbeide målrettet med det, sier Prenghyová, som trekker fram danske Freddy Neumann – en av veilederne på DOK.Inkubator – som kanskje den eneste i Europa med spesialkompetanse på markedsføring innen dokumentarsjangeren.

– Man må være veldig konkret på ”kjerneverdiene” til filmen, og koke det ned til tre ting som man skal kommunisere i markedsføringen, forteller Julia Dahr.

– Det har vært kjempefint å få å jobbe med det før klippen er låst, fordi det gjør at du får sett filmen litt utenfra. Prosessen får deg til å se filmen enda klarere, også fra et publikumsperspektiv. Innspillene vi fikk på markedsføringen utgjorde en forskjell for oss også i klippen, utdyper hun.

Selv om de fokuserer mye på markedsføring, understreker Prenghyová at prosjektene ikke nødvendigvis må være bredt anlagte, ”strømlinjeformede” dokumentarer. Likeledes liker de en kombinasjon av nokså ferske og mer erfarne filmskapere blant deltakerne.

– Vi har alle mulige typer dokumentarer, fra rene avant garde-filmer til mer ”mainstream”-prosjekter, om man kan kalle dem det. Vi ser etter kvalitet i materialet, sier hun.

Samtidig understreker hun viktigheten av at dokumentarfilmskapere lager film for et publikum, ikke for seg selv.

– Vi trenger dokumentarprodusenter som kan markedsføre film, ikke bare produsere film. Hvis ikke, står dokumentarfilm i fare for å bli som opera – et nisjeprodukt, om enn for en svært dedikert gruppe mennesker. Dokumentarer er i ferd med å forsvinne fra prime time på tv, og om ikke filmskaperne endrer tilnærming, vil vi miste hele markedsgrunnlaget. Dette er en av de store utfordringene nå. Om kun 4-5 000 mennesker ser en film som har kostet mellom 150 000 og 400 000 euro, så er ikke det bærekraftig. Og etter hvert vil folk stille spørsmål om filmfondene bør støtte slike filmer. Dette er en viktig grunn til at vi inkluderer markedsføring i workshopen vår, sier hun.

DOK.Incubator arbeider målrettet mot de store festivaler som IDFA, Lepzig og Sundance, og inviterer disse til workshopen for å få innblikk i og gi tilbakemelding på prosjektene.

– Det er ikke så mange steder festivalene kan finne filmatiske dokumentarer i Europa. Vi er en av få slike steder, så de er glade for å komme til oss. Vi inviterer dem av to grunner: De er gode veiledere for deltakerne, som får tilbakemelding på festivalstrategier. Festivalene er i seg selv et viktig marked for dokumentar i dag. Men det er også bra at festivalene får se filmene tidlig, og gitt tilbakemelding om hvorvidt de er noe for dem. Om IDFA ikke liker en film, kan man endre strategi og heller søke seg inn på en av festivalene på vårparten. Det er svært nyttig for filmskaperne, sier prosjektlederen.

Julia Dahr forteller at de for tiden jobber med å få bekreftet internasjonal premiere på en A-festival. Thank you for the Rain er kjøpt inn av NRK i tillegg til en del andre tv-kanaler, og har Autlook Filmsales som internasjonal salgsagent.

– Filmen skal vises på Arte/ZDF i prime time, men det er først om et år, så da har vi tiden fram til det på festivalvisninger og kinodistribusjon, sier hun.

På spørsmål om hvem hun vil anbefale å søke DOK.Incubator, svarer den norske filmskaperen at det er viktig at man er åpen for mange innspill og en nokså lang prosess, selv om man skal ha kommet ganske langt med prosjektet.

– Det er veldig mange som vil mene mye forskjellig om prosjektet, så man må kunne sortere innspill. Men man kan ikke bare være der for å forsvare det man har. Og så må man må ha store ambisjoner med prosjektet, sier hun.

– I tillegg er det viktig å være et sterkt team, nettopp fordi man gjør seg selv ganske sårbar. Man åpner jo filmen opp for veldig mange, på et stadium hvor den ikke er ferdig. Man må være et team som klarer å være sårbare sammen, og bruke det til å bli sterke på sikt, avslutter hun.