Da norsk film mistet uskylden

Da norsk film mistet uskylden

«The Magnitsky Act – Behind the scenes» satte en støkk i den norske filmbransjen. Hva kan den lære av det som skjedde?

Denne uken hadde den norske dokumentaren The Magnitsky Act – Behind the scenes offisiell norsk festivalpremiere under Bergen Internasjonale filmfestival. Filmen ble som kjent presset av plakaten under Kortfilmfestivalen i Grimstad på forsommeren på grunn av trusselen om søksmål fra den velstående aktivisten Bill Browder. Regissøren Andrej Nekrasov og produsenten Piraya setter i filmen spørsmålstegn ved historien som Browder har fremmet om hva som skjedde med varsleren Sergej Magnitsky som døde i et russisk fengsel for snart åtte år siden. Det var meningen at en høring skulle finne sted i Oslo samme uken, der begge parter skulle slippe til, men det er foreløpig blitt utsatt.

Den norske filmbransjen ble tatt fullstendig på sengen av trusselen om søksmål som skremte Grimstadfestivalen til taushet. På mange måter vekket Browder filmbransjen opp fra sin tornerosesøvn. Ingen hadde trodd at den offentlige debatten kunne knebles så effektivt med trusselen om søksmål. Men i en tid der norske dokumentarister er mer internasjonalt orienterte enn noensinne, blir også dette den nye normalen. Derfor er det på høy tid at den norske filmbransjen, både den produserende og kuraterende, ser nærmere på hva den kan lære av det som har skjedd.

Før sommeren samlet Produsentforeningens dokumentarister seg og ble enige om å ta en gjennomgang av lovverket. Grimstadfestivalens styre og deler av filmbransjen har i sommer jobbet aktivt med tanke på å etablere et fond for juridisk utsatte filmer. De ser nå på lovverket i Sverige, hvor man ikke kan saksøke like lett for ærekrenkelser. Det ville vært betryggende om lovverket ble skjerpet i dokumentaristenes favør, men det er ikke tilstrekkelig alene og heller ikke så sannsynlig at det vil skje.

Vi lever i en tid der filmskapere opplever voksende press over hele verden, i kjølvannet av den nye globale sikkerhetssituasjonen. I dokumentaren Citizen Four, og nå kinoaktuelle Snowden, blir det ettertrykkelig slått fast hva som står på spill i USA, mens det i tradisjonsrike filmnasjoner som Russland og Polen, men også Ungarn og Tyrkia, nå foregår direkte sensur av film.

Men også her hjemme har særlig dokumentaristene opplevd et nærgående sikkerhetspoliti som ikke går av veien for å teste grensene. Det krever at dokumentaristene er i posisjon til å yte motstand, til å hegne om sine grenser. Ulrik Rolfsens kildevern ble ikke reddet av en slagkraftig filmbransje, men av blant annet Norsk redaktørforening, og til slutt av Høyesterett.

Dokumentarbransjen er ikke sterk nok alene og blir kanskje nødt til å søke nødhavn gjennom slik ad hoc-løsninger som blant annet William Nygaard i Norske Pen har tatt til orde for. Kanskje er det pengeinnsamling og alliansedannelse for hvert spesifikt tilfelle som blir løsningen.

Men dokumentaristene bør også se til sine amerikanske kolleger for å finne mer robuste strategier. Profesjonell bruk av kryptering og juridisk kompetanse er blitt en obligatorisk del av amerikanske dokumentaristers verktøykasse. Det gjør dem bedre rustet til å gå maktbastioner nærmere i sømmene. Bare ved å studere rulleteksten på Going Clear – en svært avslørende HBO-dokumentar om scientologikirken – ser man hvor stort juridisk apparat som iblant kreves.

Så lenge norske dokumentarister ikke behersker denne typen sikringsarbeid, vil de forbli sårbare og i framtiden kanskje unngå de mest utfordrende sakene. Det kan få vidtgående konsekvenser for ytringsfriheten.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.

I nyeste utgaven av Rushprint kan du blant annet lese om arbeidet med å etablere et fond for juridisk utsatte filmer.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Da norsk film mistet uskylden

Da norsk film mistet uskylden

«The Magnitsky Act – Behind the scenes» satte en støkk i den norske filmbransjen. Hva kan den lære av det som skjedde?

Denne uken hadde den norske dokumentaren The Magnitsky Act – Behind the scenes offisiell norsk festivalpremiere under Bergen Internasjonale filmfestival. Filmen ble som kjent presset av plakaten under Kortfilmfestivalen i Grimstad på forsommeren på grunn av trusselen om søksmål fra den velstående aktivisten Bill Browder. Regissøren Andrej Nekrasov og produsenten Piraya setter i filmen spørsmålstegn ved historien som Browder har fremmet om hva som skjedde med varsleren Sergej Magnitsky som døde i et russisk fengsel for snart åtte år siden. Det var meningen at en høring skulle finne sted i Oslo samme uken, der begge parter skulle slippe til, men det er foreløpig blitt utsatt.

Den norske filmbransjen ble tatt fullstendig på sengen av trusselen om søksmål som skremte Grimstadfestivalen til taushet. På mange måter vekket Browder filmbransjen opp fra sin tornerosesøvn. Ingen hadde trodd at den offentlige debatten kunne knebles så effektivt med trusselen om søksmål. Men i en tid der norske dokumentarister er mer internasjonalt orienterte enn noensinne, blir også dette den nye normalen. Derfor er det på høy tid at den norske filmbransjen, både den produserende og kuraterende, ser nærmere på hva den kan lære av det som har skjedd.

Før sommeren samlet Produsentforeningens dokumentarister seg og ble enige om å ta en gjennomgang av lovverket. Grimstadfestivalens styre og deler av filmbransjen har i sommer jobbet aktivt med tanke på å etablere et fond for juridisk utsatte filmer. De ser nå på lovverket i Sverige, hvor man ikke kan saksøke like lett for ærekrenkelser. Det ville vært betryggende om lovverket ble skjerpet i dokumentaristenes favør, men det er ikke tilstrekkelig alene og heller ikke så sannsynlig at det vil skje.

Vi lever i en tid der filmskapere opplever voksende press over hele verden, i kjølvannet av den nye globale sikkerhetssituasjonen. I dokumentaren Citizen Four, og nå kinoaktuelle Snowden, blir det ettertrykkelig slått fast hva som står på spill i USA, mens det i tradisjonsrike filmnasjoner som Russland og Polen, men også Ungarn og Tyrkia, nå foregår direkte sensur av film.

Men også her hjemme har særlig dokumentaristene opplevd et nærgående sikkerhetspoliti som ikke går av veien for å teste grensene. Det krever at dokumentaristene er i posisjon til å yte motstand, til å hegne om sine grenser. Ulrik Rolfsens kildevern ble ikke reddet av en slagkraftig filmbransje, men av blant annet Norsk redaktørforening, og til slutt av Høyesterett.

Dokumentarbransjen er ikke sterk nok alene og blir kanskje nødt til å søke nødhavn gjennom slik ad hoc-løsninger som blant annet William Nygaard i Norske Pen har tatt til orde for. Kanskje er det pengeinnsamling og alliansedannelse for hvert spesifikt tilfelle som blir løsningen.

Men dokumentaristene bør også se til sine amerikanske kolleger for å finne mer robuste strategier. Profesjonell bruk av kryptering og juridisk kompetanse er blitt en obligatorisk del av amerikanske dokumentaristers verktøykasse. Det gjør dem bedre rustet til å gå maktbastioner nærmere i sømmene. Bare ved å studere rulleteksten på Going Clear – en svært avslørende HBO-dokumentar om scientologikirken – ser man hvor stort juridisk apparat som iblant kreves.

Så lenge norske dokumentarister ikke behersker denne typen sikringsarbeid, vil de forbli sårbare og i framtiden kanskje unngå de mest utfordrende sakene. Det kan få vidtgående konsekvenser for ytringsfriheten.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.

I nyeste utgaven av Rushprint kan du blant annet lese om arbeidet med å etablere et fond for juridisk utsatte filmer.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY