– La filmforskningen få sette mer agenda!

– La filmforskningen få sette mer agenda!

Når så vi sist at et universitetsinstitutt ble brukt til å dissekere filmstøtteordningens muligheter og konsekvenser? Jan Erik Holst lanserer her noen felt der akademia kunne tilført filmdebatten etterlengtede perspektiver.

I morgen åpner stumfilmdagene i Tromsø sin forskerkonferanse og innleder med dette høstens akademiske aktiviteter på filmfronten (derfor vårt bilde fra stumfilm-hommagen The Artist). Som man ser er det overveiende historiske prosjekt, ikke unaturlig under en stumfilmfestival. Men kan filmforskingen bidra til noe annet og mer enn de tilbakeskuende perspektivene?

Som jeg tidligere har påpekt her i Rushprint er det fint lite fremadrettet forsking å finne i dagens diskusjoner. Det er ikke ofte at universitetsmiljøene brukes til å analysere tendenser i støtteordningene eller incentivtiltak for filmproduksjon. Det er beklagelig, all den stund media, i særlig grad NRK, er så oppfinnsomme og dyktige til å bruke akademia til å kommentere og beskrive tendenser i utenrikspolitikk, økonomi og internasjonale spørsmål, nå sist i Dagnytt 18 om fredsmeglingen i Colombia.

Når så vi sist at et universitetsinstitutt ble brukt til å dissekere filmstøtteordningens muligheter og konsekvenser?

Det er revisjonsbyråene og de økonomiske instituttene som brukes, og de er ikke alltid utpreget akademiske. De er dessuten selvfinansierte stiftelser eller selskap og gir som oftest de svarene oppdragsgiverne ønsker, enten det er Kulturdepartementet eller NFI som er bestiller. Hva med å bruke medieinstituttene i Oslo, Bergen eller Trondheim til dette? Jeg antar at bestillerne da må legge til grunn en humanistisk vinkling, ikke bare en økonomisk og be om at historiske og sosiologiske metoder tas i bruk, ikke minst at man sammenligner studiene med funn i andre relevante europeiske land. Det ville medføre en kvalitetsøkning på de ønskede studiene.

Og med utgangspunkt i de siste ukenes filmdebatt her i Rushprint er det mulig å ta tak i ulike sider av debatten og føre den inn på den frie forskningens område. Med gjeninnføring (og økning!) av NFIs masterstipend, et tiltak som ble tilbudt under Vigdis Lians direktørperiode, kunne man f.eks animere akademia til å studere:

Hva har endringene in Filmskolens undervisningsopplegg, med innføring av delte lærerstillinger og «penneprøver» hatt å si for den kunstneriske utviklingen i studentens filmer?

Hvordan kan NFI styrke den kunstneriske spillefilmen når filmkonsulentens område desimeres og 2+1 ordningen for regi/produsent konstellasjonen synes å bli avviklet.

Hvilken betydning har etterhåndsstøtten for den kommersielle filmen og hva vil høyningen av tilslagsnivået fra 10 – 35 000 solgte billetter ha å si for den lavbudsjetterte, ikke-forhåndsfinansierte filmen?

Hva har det siste årets relativt store innslag av kvinnelige regissører hatt å si for den alminnelige oppfatning av kjønnsperspektivet i norsk film?

Hva har endringene i Filmens hus etter 2008, med utfasing av bibliotek, arkiv og butikk og truslene om å sette Cinemateket på gaten hatt å si for den alminnelige oppfatningen av norsk og utenlandsk filmkunst i hovedstaden?

Og endelig, med utgangspunkt i Filmfestivalens seminar sist mandag og BI-forskernes utmerkede kronikk i Dagsavisen 24/8, hvordan kan man overbevise politikerne og lokale næringslivsfolk at den nåværende incentivordningen er en god start men fort kommer på ville veier?

Emnene er mange, mulighetene desto flere og behovet stort!

Jan Erik Holst er tidligere direktør og redaktør ved Norsk filminstitutt

– La filmforskningen få sette mer agenda!

– La filmforskningen få sette mer agenda!

Når så vi sist at et universitetsinstitutt ble brukt til å dissekere filmstøtteordningens muligheter og konsekvenser? Jan Erik Holst lanserer her noen felt der akademia kunne tilført filmdebatten etterlengtede perspektiver.

I morgen åpner stumfilmdagene i Tromsø sin forskerkonferanse og innleder med dette høstens akademiske aktiviteter på filmfronten (derfor vårt bilde fra stumfilm-hommagen The Artist). Som man ser er det overveiende historiske prosjekt, ikke unaturlig under en stumfilmfestival. Men kan filmforskingen bidra til noe annet og mer enn de tilbakeskuende perspektivene?

Som jeg tidligere har påpekt her i Rushprint er det fint lite fremadrettet forsking å finne i dagens diskusjoner. Det er ikke ofte at universitetsmiljøene brukes til å analysere tendenser i støtteordningene eller incentivtiltak for filmproduksjon. Det er beklagelig, all den stund media, i særlig grad NRK, er så oppfinnsomme og dyktige til å bruke akademia til å kommentere og beskrive tendenser i utenrikspolitikk, økonomi og internasjonale spørsmål, nå sist i Dagnytt 18 om fredsmeglingen i Colombia.

Når så vi sist at et universitetsinstitutt ble brukt til å dissekere filmstøtteordningens muligheter og konsekvenser?

Det er revisjonsbyråene og de økonomiske instituttene som brukes, og de er ikke alltid utpreget akademiske. De er dessuten selvfinansierte stiftelser eller selskap og gir som oftest de svarene oppdragsgiverne ønsker, enten det er Kulturdepartementet eller NFI som er bestiller. Hva med å bruke medieinstituttene i Oslo, Bergen eller Trondheim til dette? Jeg antar at bestillerne da må legge til grunn en humanistisk vinkling, ikke bare en økonomisk og be om at historiske og sosiologiske metoder tas i bruk, ikke minst at man sammenligner studiene med funn i andre relevante europeiske land. Det ville medføre en kvalitetsøkning på de ønskede studiene.

Og med utgangspunkt i de siste ukenes filmdebatt her i Rushprint er det mulig å ta tak i ulike sider av debatten og føre den inn på den frie forskningens område. Med gjeninnføring (og økning!) av NFIs masterstipend, et tiltak som ble tilbudt under Vigdis Lians direktørperiode, kunne man f.eks animere akademia til å studere:

Hva har endringene in Filmskolens undervisningsopplegg, med innføring av delte lærerstillinger og «penneprøver» hatt å si for den kunstneriske utviklingen i studentens filmer?

Hvordan kan NFI styrke den kunstneriske spillefilmen når filmkonsulentens område desimeres og 2+1 ordningen for regi/produsent konstellasjonen synes å bli avviklet.

Hvilken betydning har etterhåndsstøtten for den kommersielle filmen og hva vil høyningen av tilslagsnivået fra 10 – 35 000 solgte billetter ha å si for den lavbudsjetterte, ikke-forhåndsfinansierte filmen?

Hva har det siste årets relativt store innslag av kvinnelige regissører hatt å si for den alminnelige oppfatning av kjønnsperspektivet i norsk film?

Hva har endringene i Filmens hus etter 2008, med utfasing av bibliotek, arkiv og butikk og truslene om å sette Cinemateket på gaten hatt å si for den alminnelige oppfatningen av norsk og utenlandsk filmkunst i hovedstaden?

Og endelig, med utgangspunkt i Filmfestivalens seminar sist mandag og BI-forskernes utmerkede kronikk i Dagsavisen 24/8, hvordan kan man overbevise politikerne og lokale næringslivsfolk at den nåværende incentivordningen er en god start men fort kommer på ville veier?

Emnene er mange, mulighetene desto flere og behovet stort!

Jan Erik Holst er tidligere direktør og redaktør ved Norsk filminstitutt

MENY