Amandavinner Joachim Trier ble fjernet fra tv-showet fordi han selv ikke kunne motta prisen. Når filmens fremste premissleverandør blir skjøvet i bakgrunnen på denne måten, og like under halvparten av prisene ikke deles ut under selve tv-showet, hva er da poenget med det?
Så var det altså ingen konspirasjon for å ydmyke den norske filmregissøren: Joachim Trier, som i dag ble tildelt Amandaprisen for beste regi for Louder than bombs, kunne ikke delta på selve Amandashowet. Derfor ble hans regipris erstattet av prisen for beste filmfoto i selve tv-sendingen, og endte opp sammen med de tekniske prisene som deles ut på forhånd.
Det er selvsagt ikke noe stas når prisvinnerne ikke dukker opp. Under prisutdelingen på Den norske filmfestivalens avslutningspremiere i går kveld var det nesten ingen av de utenlandske filmskaperne som kunne hente sine priser. Det kan fort bli komisk, spesielt om det skulle skje på tv i beste sendetid.
Beslutningen om å fjerne regiprisen fra tv-sendingen ble tatt av produksjonsselskapet Rubicon, Amandakomiteen ble visstnok ikke informert (i hvert fall hevder noen av dem det på Facebook). Det utløste ramaskrik: Erik Poppe kalte det ”horribelt” overfor VG, mens andre regissører ga uttrykk for vantro i sosiale medier.
Selv om man kan forstå Amandashowets behov for å prioritere prisvinnere som faktisk kan være fysisk tilstede, så burde man i dette tilfellet løst det på en annen måte. Produsenten Motlys, eller medforfatter Eskil Vogt, kunne utmerket godt tatt Triers plass. Det er underlig at Amandashowets nye produsent, Rubicon, ikke kan utvise bedre skjønn overfor bransjen og regissørens unike rolle.
De siste årene er de tekniske prisene delt ut tidligere på dagen, under et eget arrangement i Haugesund. Det er ikke nødvendigvis en mindre verdig markering av vinnerne, men når såpass mange av prisene – for beste foto (i år: regi), klipp, musikk, lyddesign, produksjonsdesign, kortfilm, utenlandske kinofilm og Gullklapperen – deles ut helt på siden av tv-showet, kan man stille spørsmål ved hva showet egentlig er ment å være.
Bransjen har alltid vært splittet i synet på tv-showet. Det får kritikk hvert eneste år og er sammenliknet med alt fra danskebåten til Melodi Grand Prix. På én måte betyr det at bransjen er som den alltid har vært – skvist mellom børs og katedral, og aldri enig med seg selv om hvordan den skal leve med det.
Samtidig er showet det fremste utstillingsvinduet for norsk film. Det sier noe om hvordan bransjen ønsker å framstå. Noen vil nok huske med gru hvordan en stjerne fra såpeserien Dynastiet stjal showet en gang på 80-tallet og reduserte bransjen til hjelpesløse statister. Den gangen tillot bransjen å la produsenten av tv-showet gå amok.
Det er bare bransjen selv som kan sette premissene for hvordan showet legges opp. Dette er, når det kommer til stykket, Amandakomiteens eget ansvar. Dette er siste året Gunnar Johan Løvvik leder komiteen. Når man nå skal finne en ny leder, er det en gylden anledning for bransjen til å reflektere over hva den egentlig vil med dette showet.
Det er selvsagt ikke gitt at tv-kanalene vil fortsette å vise Amandashowet i beste sendetid. Seertallene de siste årene har ikke vært imponerende. Derfor vil ikke bransjen få gjennomslag for alle sine kjepphester, om man da ikke velger å gå på lavbudsjett og vises en sen kveld på NRK2. Men når regissøren, filmens fremste premissleverandør, så enkelt kan bli skjøvet i bakgrunnen på denne måten, er det på tide med en time out.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint
Amandavinner Joachim Trier ble fjernet fra tv-showet fordi han selv ikke kunne motta prisen. Når filmens fremste premissleverandør blir skjøvet i bakgrunnen på denne måten, og like under halvparten av prisene ikke deles ut under selve tv-showet, hva er da poenget med det?
Så var det altså ingen konspirasjon for å ydmyke den norske filmregissøren: Joachim Trier, som i dag ble tildelt Amandaprisen for beste regi for Louder than bombs, kunne ikke delta på selve Amandashowet. Derfor ble hans regipris erstattet av prisen for beste filmfoto i selve tv-sendingen, og endte opp sammen med de tekniske prisene som deles ut på forhånd.
Det er selvsagt ikke noe stas når prisvinnerne ikke dukker opp. Under prisutdelingen på Den norske filmfestivalens avslutningspremiere i går kveld var det nesten ingen av de utenlandske filmskaperne som kunne hente sine priser. Det kan fort bli komisk, spesielt om det skulle skje på tv i beste sendetid.
Beslutningen om å fjerne regiprisen fra tv-sendingen ble tatt av produksjonsselskapet Rubicon, Amandakomiteen ble visstnok ikke informert (i hvert fall hevder noen av dem det på Facebook). Det utløste ramaskrik: Erik Poppe kalte det ”horribelt” overfor VG, mens andre regissører ga uttrykk for vantro i sosiale medier.
Selv om man kan forstå Amandashowets behov for å prioritere prisvinnere som faktisk kan være fysisk tilstede, så burde man i dette tilfellet løst det på en annen måte. Produsenten Motlys, eller medforfatter Eskil Vogt, kunne utmerket godt tatt Triers plass. Det er underlig at Amandashowets nye produsent, Rubicon, ikke kan utvise bedre skjønn overfor bransjen og regissørens unike rolle.
De siste årene er de tekniske prisene delt ut tidligere på dagen, under et eget arrangement i Haugesund. Det er ikke nødvendigvis en mindre verdig markering av vinnerne, men når såpass mange av prisene – for beste foto (i år: regi), klipp, musikk, lyddesign, produksjonsdesign, kortfilm, utenlandske kinofilm og Gullklapperen – deles ut helt på siden av tv-showet, kan man stille spørsmål ved hva showet egentlig er ment å være.
Bransjen har alltid vært splittet i synet på tv-showet. Det får kritikk hvert eneste år og er sammenliknet med alt fra danskebåten til Melodi Grand Prix. På én måte betyr det at bransjen er som den alltid har vært – skvist mellom børs og katedral, og aldri enig med seg selv om hvordan den skal leve med det.
Samtidig er showet det fremste utstillingsvinduet for norsk film. Det sier noe om hvordan bransjen ønsker å framstå. Noen vil nok huske med gru hvordan en stjerne fra såpeserien Dynastiet stjal showet en gang på 80-tallet og reduserte bransjen til hjelpesløse statister. Den gangen tillot bransjen å la produsenten av tv-showet gå amok.
Det er bare bransjen selv som kan sette premissene for hvordan showet legges opp. Dette er, når det kommer til stykket, Amandakomiteens eget ansvar. Dette er siste året Gunnar Johan Løvvik leder komiteen. Når man nå skal finne en ny leder, er det en gylden anledning for bransjen til å reflektere over hva den egentlig vil med dette showet.
Det er selvsagt ikke gitt at tv-kanalene vil fortsette å vise Amandashowet i beste sendetid. Seertallene de siste årene har ikke vært imponerende. Derfor vil ikke bransjen få gjennomslag for alle sine kjepphester, om man da ikke velger å gå på lavbudsjett og vises en sen kveld på NRK2. Men når regissøren, filmens fremste premissleverandør, så enkelt kan bli skjøvet i bakgrunnen på denne måten, er det på tide med en time out.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint
