– Jeg hadde aldri hørt om denne delen av dansk historie. Man lærer ikke om det på skolen. Det synes jeg er viktig at man gjør, fordi vi har bygget vår identitet på falskt grunnlag, sier den danske skuespilleren Roland Møller.

Han spiller hovedrollen i spillefilmen Under sanden, regissert av Martin Zandvliet, som har norsk kinopremiere i helgen. I den forbindelse var Møller i Oslo denne uka for å møte både presse og publikum.

Den prisbelønte filmen handler om hvordan tyske krigsfanger etter fredsutbruddet i 1945 ble satt til å rydde miner på danske strender. Møller spiller en dansk sersjant som får ansvaret for en slik gruppe, som består av svært unge gutter.

– Det var for så vidt en selvfølge at man fikk tyskerne selv til å rydde minene de hadde lagt ut. Men de fleste menn i Tyskland var allerede falt i krigen, så det var flest barn og veldig gamle mennesker igjen. Derfor sendte de Hitlerjugend opp til Danmark for å rydde minene, forteller Møller om mineryddingen, som for øvrig også skjedde i Norge. I følge filmen ble nesten halvparten av tyskerne som ble satt til dette arbeidet drept eller hardt skadet.

Den stille generasjonen

– Som krigsfange har man rettigheter, som å arbeide et visst antall timer, mat og drikke og et sted å sove. Men det var ikke så mye mat. Derfor definerte man de tyske minerydderne til å være frivillige, slik at de ikke hadde noen rettigheter. Dette tror jeg ikke man er særlig stolte av. Ikke historikerne heller, for de har unnlatt å skrive det inn i historiebøkene, sier Møller, som mener at danskene har en tendens til å se på seg selv som gode samaritaner og nærmest perfekte mennesker.

– Men jeg har forstått hvorfor min besteforeldres generasjon kalles ”the silent generation”. Om natten var de motstandsfolk som sprengte tyske tog i luften, men om dagen handlet de med tyskerne. Sånt gjør man fordi man må overleve. Men denne generasjonen har gjort ting de ikke er stolte av, fortsetter han.

– Den gang satt man seg ikke ned og snakket om slikt. Man hadde en innstilling om at det som har skjedd, har skjedd, og at man så skal bevege seg videre. Men det lærer man ikke noe av. Jeg håper Under sanden kan få folk til å snakke om at prinsippet om øye for øye og tann for tann vil etterlate oss alle blinde og tannløse, sier skuespilleren til Rushprint.

Debatt om historien

I Danmark var de fleste like uvitende som ham selv om denne delen av krigshistorien, mener Møller. Han kan imidlertid fortelle at filmen har skapt debatt i hjemlandet, noe han er svært fornøyd med.

– Den har skapt en debatt om hvor privilegerte vi egentlig er, og at vi ikke skal glemme hvem som har bygget landet vårt. Og så har den skapt en diskusjon blant historikerne om hva som er fakta og hva som er filmatiske grep, sier han, og legger til at han synes noen av historikerne burde gå ut og snakke med noen av de gjenlevende som opplevde dette.

– Kanskje vil det føre til at man får endret historiebøkene. Vi påstår ikke at spillefilmen vår forteller en sannferdig historie, men den er basert på ting som har skjedd. Og vi vet at mange av disse tyskerne var fra 16 til 19 år gamle. Noen offiserer var eldre, men de fleste var unge gutter.

I følge hovedrolleinnehaveren finner man ikke mye informasjon om dette i militære rapporter, nettopp fordi de var definert som frivillige istedenfor krigsfanger.

– Men om man ser i kirkebøkene der de er begravd, finner man informasjon om disse menneskene, sier han.

Som del av forberedelsene til rollen snakket skuespilleren blant annet med en mann som selv hadde opplevd mineryddingene, og som Møller også hadde tett kontakt med under innspillingen.

– Folke er 95 år gammel og bor på pleiehjem, men han er veldig klar i hjernen, og husker alt. Hvis det dukket opp noe jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle, så ringte jeg ham og spurte om hvordan han reagerte. Men jeg tok hele tiden høyde for at han ikke ville fortelle sannheten. Da jeg for eksempel spurte om det var noen tyskerne som døde av sult, ville han ikke bekrefte det. Isteden svarte han bare at danskene selvfølgelig spiste først.

Improvisasjon

Møller forteller at det var en utfordring å skulle spille mot sine unge motspillere i filmen, da Møllers karakter kommuniserer med dem på tysk. På grunn av en mormor fra Tyskland lærte den danske skuespilleren imidlertid språket som sitt andre morsmål, og selv om han sluttet å praktisere tysk i en alder av 17, tok det ikke så lang tid for ham å komme inn i det igjen.

– Jeg fikk lov til selv å oversette manuskriptet til tysk. Det var et viktig verktøy for meg, fordi jeg fikk bruke mine egne ord. Det var også en stor gave når vi skulle improvisere, sier Møller.

– Er det mye improvisasjon i filmen?

– Ja, mange av scenene er det. Det var enormt deilig å jobbe med en regissør som kjenner sitt manuskript så godt. Han visste at hver enkelt scene handlet om å komme seg fra A til B, men ga oss ofte frie tøyler for hvordan vi skulle komme dit, svarer skuespilleren.

Han forteller videre at de brukte noen uortodokse regimetoder overfor de unge skuespillerne, som i begynnelsen av innspillingen blant annet kunne finne på å drikke seg fulle når det ikke var opptak.

– Vi ga dem ikke det faktiske manuset, slik at de ikke visste hvem som kom til å bli sprengt i luften. Når en av dem møtte opp fyllesyk en dag, sa vi til ham at hvis han spilte like dårlig dagen etter, så kom han til å bli en av dem som døde. Det var veldig effektivt, forteller han med et smil.

Effektfullt underspill

Møllers karakter er på sin side en dansk offiser som i utgangspunktet bærer på et sterkt hat til tyskerne, og som samtidig blir skuffet over at han arbeidskraften han får til å gjøre den farefulle ryddearbeidet nærmest bare er barn. I løpet av filmen skal han gradvis få mer sympati for de unge representantene for den beseirede fiendemakten.

– Han er autoritær, sur, innesluttet og hevngjerrig. Men han er også rettferdig, modig, sterk og naiv. Og så er han stolt, på godt og vondt, sier Møller om sin rollefigur Carl Rasmussen.

Selv om dette er en hovedkarakter med en betydelig emosjonell utvikling, gestalter skuespilleren rollen med et svært effektfullt underspill av følelser.

– Man skal ikke undervurdere sitt publikum, og teater og film er to forskjellige medier. Hvis jeg skal hviske deg noe i øret på teaterscenen, så må jeg gjøre det så de på bakerste rad hører hva jeg sier. På film er du derimot kjempestor på lerretet, og folk kan se de minste detaljer. Da kan du fortelle mye mer ved å underspille, og blir også farligere om man snakker stille og rolig, enn om man roper og skriker. En hund som gjør, biter ikke, og man blir sliten av å høre på bjeffingen dens, sier han om denne tilnærmingen.

– Min erfaring er også i virkeligheten at hvis du vil ha ordet i et selskap hvor folk snakker høyt, så kan det være effektivt å snakke lavt. Da må de andre være stille for å høre hva du sier, og det gjør deg også mer interessant. Det finnes mange slike triks man kan bruke for underspill, som gjør at det blir mer farlig, mer intenst og på et vis mer ekte. Jeg tror personen på lerretet kommer mer fram på den måten, enn om man bare roper og skriker.

Selvlært metode

Roland Møller har ingen formell skuespillerutdanning. Men selv om ikke vil si at han har noen spesifikk metode, forteller han at hans selvlærte tilnærming til dels er beslektet med hva man gjerne kaller ”method acting”.

– Jeg bruker alltid av meg selv, det handler om troverdighet. Jeg kan dessuten stoppe en scene uten helt å kunne forklare hva som er galt, men fordi magen sier det. Jeg har en regel som kan brukes til alt i livet, om å lytte til magen, bruke hjernen og følge hjertet. Magen tar nesten aldri feil, men siden den kan være irrasjonell, bør man sende det gjennom hjernen også. Om den er enig, kan du som oftest også putte hjertet ditt i det, sier skuespilleren.

– Jeg ville aldri si ja til en rolle om jeg ikke føler at jeg kan putte meg selv i den. Selv om jeg skulle spilt en massemorder, vil jeg at vennene mine skal kunne se Roland i karakteren. Du skal ikke prøve å lure publikum, og jeg er nødt til å tro på det selv, legger han til.

Som her hjemme, har man også innen dansk film fortalt flere heltehistorier fra krigen – som for eksempel Flammen og sitronen – enn revisjonistiske historier som Under sanden.

– I Danmark er det mange flere som har sett Flammen og sitronen enn Under sanden, og det er nok flere grunner til det. Flammen og sitronen er en heltefortelling, hvor du sitter med en god følelse i kroppen når du har sett den. Jeg synes at den er en bra film, og man trenger også slike fortellinger. Under sanden tvinger deg på sin side til å tenke over hvordan vi er som mennesker, og hvordan vi vil huskes når vi ikke er her mer. I tiden vi lever i, med så mye krig, død og ødeleggelse, får folk noen ganger nok av mediene. Da er det vanskelig å gå og se en slik film, sier Møller om Under sanden, som i følge ham likevel har gått overraskende bra på danske kinoer.

– Filmen kan også leses som en ”shout out” til våre politikere om å tørre å stå alene for noe man tror på, istedenfor å følge flokken i avgrunnen. Man må gjøre det riktige, også når det ikke er det enkleste, sier Møller, som samtidig understreker at han liker at filmen ikke retter noen klar pekefinger i noen retning.

– Med flyktningestrømmen har filmen plutselig fått en ny relevans til hvordan vi forholder oss til hverandre, som vi selvfølgelig ikke kunne forutsi, legger han til.

Regissører som tar sjanser

Roland Møller er også kjent fra blant annet Nordvest av Michael Noer, Kapringen av Tobias Lindholm og R som de to har regissert sammen. Noer, Lindholm og Under Sanden-regissør Zandvliet er da også de tre navnene Møller trekker spesielt fram av dagens danske filmskapere.

– Jeg synes vi begynner å få noen regissører som tør å ta sjanser. De er ærlige og våger å ta opp tabuer. De slipper til folk som ikke er utdannet skuespillere, og kan gi hovedroller til ukjente fjes. Det gjelder også meg selv, som ikke ville sittet her om ikke Martin Zandvliet hadde kjempet for å beholde meg. Det var noen investorer som ville trekke fem millioner da de hørte at jeg skulle spille rollen, men Martin stod på sitt. Nå har filmen vunnet en rekke priser, så det kan lønne seg å ta sjanser, forteller Møller.

– Disse filmskaperne er ikke så opptatt av at man sier de korrekte ordene og plasserer kommaene på rett sted. De er opptatt av at de involverte beriker prosjektet, framfor at det blir nøyaktig som de hadde tenkt. Og de er ikke redd for at dette skal gå utover deres integritet, sier skuespilleren, som selv har en fortid med kriminalitet og fengselsopphold bak seg – erfaringer som har vært relevante for filmer som R og Nordvest.

Under sanden har blitt vist i mange land, og har også gitt Møller muligheten til å prøve seg i Hollywood.

– Charlize Theron så den, og deretter så hun alle filmene jeg hadde vært med i. Så ringe hun og ville ha meg med i The Coldest City med henne selv, James McAvoy og John Goodman, som er i postproduksjon nå. Jeg er veldig stolt av Under sanden, og svært takknemlig for hva den har gjort for meg, avslutter han.