Frankly, my dear, I don’t give a damn!

Frankly, my dear, I don’t give a damn!

All ære til Øystein Stene for at han kaster seg inn i debatten, og fy skam dere som kritiserer han for det. Likevel ser jeg et behov for å tydeliggjøre og rydde litt, fordi Stene går seg vill i både begrepene og mitt hovedpoeng, skriver Signe Pahle i sitt nye innlegg i debatten om «Skam».

Foto: NRK

All ære til Øystein Stene for at han kaster seg inn i debatten, og fy skam dere som kritiserer han for det. Undring, refleksjon og debatt er avgjørende i et sunt samfunn og et kulturliv i utvikling. Likevel ser jeg et behov for å tydeliggjøre og rydde litt, fordi Stene går seg vill i både begrepene og mitt hovedpoeng.

Stene skriver fint om narrativer og narrativers narrativer.

Jeg vil heller stille tre spørsmål som jeg oppfatter at Stene ønsker seg svar på:

– Hva gjør Skam til et feministisk prosjekt? Er en serie laget av kvinner, om kvinner og for kvinner feministisk i seg selv?

– Er serien Skam av særlig høy kvalitet? Er tematikken aktuell for målgruppen(e) eller er det bare samme gamle (kjærlighets)sanger om igjen?

– Og er det en sammenheng mellom de to foregående spørsmålene?

 «Vanligvis er det altså ikke av kjærlighet man gifter seg. (…) Det dreier seg om å transcendere den økonomiske og seksuelle forbindelsen mellom mann og kvinne, ikke å sikre deres individuelle lykke.» (Fra Simone de Beauvoirs Det annet kjønn)  

Hva gjør Skam til et feministisk prosjekt?

Je suis feminist!
Jeg var en gang på et foredrag med professoren Michael Kimmel, som er en av de ledende i verden på menn og maskulinitet, og han ble spurt av moderatoren om han kalte seg selv feminist – underforstått at det var litt rart at han som middelaldrende mann kunne være feminist. Svaret han kom med var: «Selvsagt er jeg feminist, det er da ingenting rart i det!»

I Cathrines Holsts bok «Hva er feminisme?» (Universitetsforlaget 2009) skriver hun at feminisme kan betraktes som en politisk idéretning på linje med liberalisme, sosialisme og konservatisme.

I følge Store norske leksikon er feminisme «en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn».

Når jeg skriver at Skam er et feministisk prosjekt mener jeg det i opphøyet forstand og ut over de tematiske handlingslinjene i serien.  

Damer gjør ikke en feminist alene.
Stene blander i utgangspunktet sammen begrepet feminisme med tematikken i Skam som omhandler kjønnsroller og seksualitet. Det er verken det at serien har kvinnelige hovedkarakterer eller at tematikken omhandler kjønnsroller, seksualitet og identitet som gjør den feministisk.

Han skriver at «Spesielt gjelder dette for meg debatten om Skam og feminisme. Som nesten synes uunngåelig. Ikke først og fremst på grunn av NRK og skaperne, jeg har ikke sett dem påstå at Skam er feministisk. Men påfallende mange anmeldere, sexologer og selverklærte feminister har trukket fram seriens sterke og frie kvinnekarakterer.»

Stene mener dermed at flere (blant annet selverklærte – i motsetning til pålagte? – feminister) har for tidlig slått fast at Skam er feministisk. Han problematiserer ikke bare dette, men jeg opplever også at han antyder at dette påvirker kvaliteten.

Tematikken i Skam er ikke nødvendigvis feministisk, og hovedkonflikten, at Noora vil ha William, er de facto androsentrisk som Stene påpeker.

Han vrangleser meg og sier jeg synes det er øyeblikkene, enkeltscenene som er det vesentlige. Vesentlige for hva da? For handlingen, for kvaliteten? Det jeg mener er at det er nettopp i dette møtet, mellom den androsentriske hovedkonflikten, og øyeblikkene, enkeltscenene som omhandler roller, identitet og funksjon, og som avgjøres ved unge kvinners egne valg og vurderinger, at det feministiske perspektivet kommer frem.

Det som også gjør Skam feministisk er at den synliggjør unge kvinners liv. Det er nettopp at den plasserer karakterene i situasjoner hvor de må vurdere, ta stilling til og handle for å oppnå sine mål, som gjør den feministisk. De får ta egne valg og er, som tidligere skrevet, subjekter i ordets rette betydning. Den gir kvinnelige karakterer den valutaen mannlige karakterer som oftest har enerett på, den frigjør dem fra et etablert mønster og lar dem være noe mer enn de vanligvis får være.

Det handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn. Ikke bare mannen.

Jeg er langt på vei enig med Stene at det er problematisk at et heteronormativt bilde repeteres i filmer og serier, og det hadde vært befriende med tematikk som viser publikum et mer nyansert bilde av samfunnet. Alder, seksualitet, klasse og religion, gjerne satt opp mot hverandre, er for lite utdypet i det norske, dramatiske landskapet. Det er gammelt nytt at man gjerne forteller om det man kan og er, og ser vi på hvem som lager film og TV i Norge, er det opplagt hvilke historier som fortelles. Det er de heteroseksuelle, middelklassebemidlete, ganske unge og etnisk norske.

En ytterst homogen gruppe blir enerådende til å fortelle sine historier. Dette er et demokratisk problem som er i ferd med å feste grepet i økende grad.  

Er Skam av en viss kvalitet?

Jeg har begrensete forutsetninger for å gjøre en analyse av Skam i et kvalitetsperspektiv, men heldigvis har vi, enn så lenge, filmvitere i dette landet som kanskje kunne tenke seg å gjøre en analyse, og jeg håper noen tar utfordringen om en faglig gjennomgang.

Samtidig vil jeg påpeke at jeg synes Skam har både fortellertekniske, estetiske og tematiske kvaliteter.

De fortellertekniske kvalitetene i Skam er udiskutabelt det plattform-innovative ved den, som både innebefatter den lineære fortellingen, men også hele universet med sosiale medier rundt. Å fortelle en historie parallelt via ulike kanaler og bryte opp den klassiske, episodiske strukturen, er særdeles vellykket og treffer målgruppen midt i prikk.

Selve historien (den androsentriske) er en klassisk strukturert fortelling hvor karakterene er definert i ulike funksjonelle retninger (den flinke, den kloke, den morsomme, osv.). Målene er tydelige og gjenkjennbare. Det er en klassisk kjærlighetshistorie. Men det er nettopp den vellykkede innovasjonen i både form og innhold, som gjør at vi er så mange som lar oss begeistre.

Skam som fenomen og prosjekt er større enn seg selv, og vil gå inn i historien som noe eget.

De estetiske kvalitetene i Skam må sees i et ressursperspektiv. Det er, så vidt jeg vet, en produksjon med et ganske lavt budsjett og begrensede ressurser.

Jeg synes likevel at de estetisk sett, lykkes langt på vei med sin økonomiske fortellerform. Skuespillet og replikkføringen preges av at skuespillerne er amatører og er ikke alltid like vellykket.

I produksjonssammenheng er det godt kjent at vi aldri får mer enn to sider i trekanten fort-bra-billig.

Tematikken og problemstillingene som presenteres oss i Skam, er særdeles nødvendige og vellykkete. For oss som er gamle, kan det noen gang helt sikkert oppfattes som komisk og platt at informasjonen serveres med teskje, men for en 16-år gammel jente som er usikker på om hun er voldtatt eller ikke, kan dette forandre et liv, og jeg lar jeg meg ikke irritere over dette. NRK har lang tradisjon for folkeopplysning, og det er det jeg gladelig betaler TV-lisensen min til.

«Og hun er ingenting annet enn det mannen bestemmer; derfor blir hun kalt «kvinnekjønnet», noe som betyr at hun i det alt vesentlige fremstår for mannen som et kjønnsvesen: for ham er hun kjønn, ergo er hun det på en absolutt måte. Hun bestemmes og skilles ut i forhold til mannen, ikke han i forhold til henne: hun er det uvesentlige overfor det vesentlige. Han er Subjektet, han er Det absolutte: hun er Den andre.» (Fra Simone de Beauvoirs Det annet kjønn)

Er det så en sammenheng mellom de to foregående spørsmålene?

Kvinner versus kvalitet
For flere år siden var jeg på et møte med Kulturdepartementet og flere ledende personer fra norsk filmbransje, hvor det ble diskutert løsninger for likestilling.

Der veltet denne setningen ut av en av deltagerne: «Vi kan ikke kvotere kvinner – vi skal jo ha kvalitet!»  

Den svenske professoren Anna Wahl sier at: ”Kvalitet er avhengig av tiden den settes i. Det vi (allmennheten) så på som kvalitet for 40 år siden, er ikke nødvendigvis definert som kvalitet i dag. Kvalitetsbegrepet er dermed ikke en absolutt sannhet og kan ikke brukes som argument for at kvinner ikke skal lage film.»

Det er ikke et ukjent samfunnsproblem at kvinner settes opp mot kvalitet, og vi finner denne argumentasjonen igjen på en rekke områder.

Selvsagt er det ingen motsetning mellom kvinner og kvalitet, men det finnes likevel en fastlåst struktur og opprettholdelse av gjengrodde forestillinger omkring dette, som feminismen ønsker å bryte opp.

Kvinner lager gode og dårlige filmer og TV-serier, akkurat som menn gjør det.

Men dessverre er det slik at det mannlige fremdeles er normen for kvalitet, og det kvinnelige fremdeles problematiseres i et kjønnsperspektiv.

Det er overvekt av mannlige karakterer som får være subjekter.

Men ved å gi de kvinnelige karakterene handlingsrom og beslutningsmuligheter, bidrar Skam til å sette vårt verdenssyn i perspektiv.

Vigdis Lian skriver i sin bok «Ta det som en mann, frue» (Emilia Press 2015): «I løpet av førti års moderne filmhistorie har vi sett talentfulle regissører komme og gå, uavhengig av kjønn. Men det synes som om kvinnene lett havner i margen av historiefortellingen. De blir utdefinert av sine samtidige og vurdert som representanter for sitt kjønn, ikke for sitt kunstneriske arbeide.»  

Frankly my dear, I don’t give av damn!
Replikken er en av de mest velkjente i filmhistorien, og fremføres i siste scene av Tatt av vinden.

Rhett Butler har innsett at livet er bedre uten Scarlett O’Hara og skal reise fra henne.

Hun gråter, bærer seg, trygler og ber, og han er nedlatende og ufin.

Til slutt spør hun: «Where shall I go, what shall I do?», hvorpå han svarer med den berømte replikken: «Frankly, my dear, I don’t give a damn.»

Men der Scarlett vrenges i emosjoner og er virkelig den ydmykede kvinnen, som Øystein Stene skriver om, står Noora fjellstøtt opp for seg selv når William skal reise fra henne. Hun konfronterer sin elskede med hans virkelighetsflukt, selvmedlidenhet og deterministiske syn på seg selv.

William setter seg likevel i bilen og forsvinner ut av bildet. Mens Noora går bortover ser vi bilen rygge tilbake inn i bildet, han kommer bort til henne og de omfavner hverandre og kysser.

Det vi faktisk ser er Nooras aksjon som fører til Williams reaksjon. Hun er det virkelige subjektet som påvirker og styrer objektet.

En vind-vind situasjon
«Nu innser jeg deres løgn og bedrag, og det smerter meg at jeg så sent er kommet ut av min villfarelse at det ikke kan bli anledning til å gjøre det forsømte godt igjen ved lesningen av andre bøker, som kan bringe lys inn i min sjel.» (Fra Miguel de Cervantes’ Don Quijote)

Øystein Stene skriver at han leser min argumentasjon som at «scenen med vindmøllene er det aller viktigste i Don Quijote

At Stene velger å trekke frem en historie om to menn i Spania, skrevet av en mann for 400 år siden, inn i analysen av en TV-serie om 16-år gamle jenter i Oslo i nåtid, virker på meg som en pussig referanse.

Heldigvis er det fremdeles anledning for Stene til å lese andre bøker som kan bringe han lys i sjelen og gi han en bredere referanseramme.

Skam er nyttig folkeopplysning, vidunderlig eskapisme og en nyskapende føljetong om kjærlighet.

Jeg opplever at en av de fremste kvalitetene Skam har som fortelling er nettopp å sette en androsentrisk, klassisk kjærlighetshistorie i et perspektiv som tar opp verdier, rettigheter og frigjøring i god kombinasjon med hensiktsmessig informasjon om kropp, grensesetting og følelser.

Øystein Stene skriver: «Jeg tror altså rett og slett fortellinger, narrativer, er det viktigste som finnes (…)».

Og jeg er helt enig. Fortellinger er noe av det viktigste vi har i samfunnet, og de bidrar til vår forståelse av oss som mennesker, vår fremtid, vår fortid og vår nåtid.

Og jo flere ulike stemmer som formidler dette, jo mer nyansert og beriket blir verdensbildet og samfunnsforståelsen vår.

«Men nå er det snart vi som skal overta dette landet. Det er opp til oss hvilke verdier som skal råde her i fremtiden.

Jeg håper like rettigheter og frihet til alle mennesker i verden, er en kamp vi er klare for å ta.

For helt serr; hvis ikke vi, som er oppvokst i verdens rikeste, frieste land, hvis ikke vi kan velge raushet, tålmodighet, åpenhet.

Hvis ikke vi velger å lete etter og tro på det gode i hverandre.

Hvis ikke vi kan kjempe for rettferdighet – hvem skal kunne gjøre det da?«

(Fra Skam episode 10, sesong 2)

2 kommentarer til Frankly, my dear, I don’t give a damn!

  1. Det overasker meg stadig hvordan menn ønsker å definere feminisme. Er det noe de ikke liker er det feminisme, er det derrimot noe de liker så er det ikke det. Sorry men det er ikke menn som skal få definerer hva feminisme er.

  2. Nå har det seg sånn, MissAlv, at det var en mann(!) ved navn Charles Fourier som angivelig ga navn til begrepet feminisme, altså var det nettopp en mann som først definerte hva det er eller var. Er ikke det egentlig ganske positivt? Hvordan man selv ønsker å definere ordet får være opp til hver enkelt, og jeg forstår ikke helt hvorfor kvinner skal få lov til det, men ikke menn. I sin beste forstand bør begrepet uansett inneholde en idé om likeverd for begge (eller alle) kjønn. Sånn sett er egalitarisme kanskje et bedre og mer dekkende begrep i vår moderne verden, men det setter selvsagt ikke et så fokusert lys på akkurat problemet med ulikhet mellom kjønnene.

    Feminister har i enkelte kretser, kanskje dominert av menn, men som også inkluderer kvinner, fått et noe dårlig ry for å fronte en forakt for det mannlige og maskuline, og et tankesett om at det er «dem» mot «oss». Din egen retorikk legger dessverre også litt opp til dette, selv om du forhåpentligvis ikke legger så mye i det. Vær klar over at det også er veldig mange menn som føler seg som feminister, i ordets beste forstand, og det minst produktive man kan gjøre for likestillingens sak er å fremmedgjøre disse ved å skjære alle «menn» under én kam, samt å frarøve oss retten til å definere hva vi mener feminisme innebærer. Det er noe både kvinner og menn har lik rett til, som det meste annet her i verden.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Frankly, my dear, I don’t give a damn!

Frankly, my dear, I don’t give a damn!

All ære til Øystein Stene for at han kaster seg inn i debatten, og fy skam dere som kritiserer han for det. Likevel ser jeg et behov for å tydeliggjøre og rydde litt, fordi Stene går seg vill i både begrepene og mitt hovedpoeng, skriver Signe Pahle i sitt nye innlegg i debatten om «Skam».

Foto: NRK

All ære til Øystein Stene for at han kaster seg inn i debatten, og fy skam dere som kritiserer han for det. Undring, refleksjon og debatt er avgjørende i et sunt samfunn og et kulturliv i utvikling. Likevel ser jeg et behov for å tydeliggjøre og rydde litt, fordi Stene går seg vill i både begrepene og mitt hovedpoeng.

Stene skriver fint om narrativer og narrativers narrativer.

Jeg vil heller stille tre spørsmål som jeg oppfatter at Stene ønsker seg svar på:

– Hva gjør Skam til et feministisk prosjekt? Er en serie laget av kvinner, om kvinner og for kvinner feministisk i seg selv?

– Er serien Skam av særlig høy kvalitet? Er tematikken aktuell for målgruppen(e) eller er det bare samme gamle (kjærlighets)sanger om igjen?

– Og er det en sammenheng mellom de to foregående spørsmålene?

 «Vanligvis er det altså ikke av kjærlighet man gifter seg. (…) Det dreier seg om å transcendere den økonomiske og seksuelle forbindelsen mellom mann og kvinne, ikke å sikre deres individuelle lykke.» (Fra Simone de Beauvoirs Det annet kjønn)  

Hva gjør Skam til et feministisk prosjekt?

Je suis feminist!
Jeg var en gang på et foredrag med professoren Michael Kimmel, som er en av de ledende i verden på menn og maskulinitet, og han ble spurt av moderatoren om han kalte seg selv feminist – underforstått at det var litt rart at han som middelaldrende mann kunne være feminist. Svaret han kom med var: «Selvsagt er jeg feminist, det er da ingenting rart i det!»

I Cathrines Holsts bok «Hva er feminisme?» (Universitetsforlaget 2009) skriver hun at feminisme kan betraktes som en politisk idéretning på linje med liberalisme, sosialisme og konservatisme.

I følge Store norske leksikon er feminisme «en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn».

Når jeg skriver at Skam er et feministisk prosjekt mener jeg det i opphøyet forstand og ut over de tematiske handlingslinjene i serien.  

Damer gjør ikke en feminist alene.
Stene blander i utgangspunktet sammen begrepet feminisme med tematikken i Skam som omhandler kjønnsroller og seksualitet. Det er verken det at serien har kvinnelige hovedkarakterer eller at tematikken omhandler kjønnsroller, seksualitet og identitet som gjør den feministisk.

Han skriver at «Spesielt gjelder dette for meg debatten om Skam og feminisme. Som nesten synes uunngåelig. Ikke først og fremst på grunn av NRK og skaperne, jeg har ikke sett dem påstå at Skam er feministisk. Men påfallende mange anmeldere, sexologer og selverklærte feminister har trukket fram seriens sterke og frie kvinnekarakterer.»

Stene mener dermed at flere (blant annet selverklærte – i motsetning til pålagte? – feminister) har for tidlig slått fast at Skam er feministisk. Han problematiserer ikke bare dette, men jeg opplever også at han antyder at dette påvirker kvaliteten.

Tematikken i Skam er ikke nødvendigvis feministisk, og hovedkonflikten, at Noora vil ha William, er de facto androsentrisk som Stene påpeker.

Han vrangleser meg og sier jeg synes det er øyeblikkene, enkeltscenene som er det vesentlige. Vesentlige for hva da? For handlingen, for kvaliteten? Det jeg mener er at det er nettopp i dette møtet, mellom den androsentriske hovedkonflikten, og øyeblikkene, enkeltscenene som omhandler roller, identitet og funksjon, og som avgjøres ved unge kvinners egne valg og vurderinger, at det feministiske perspektivet kommer frem.

Det som også gjør Skam feministisk er at den synliggjør unge kvinners liv. Det er nettopp at den plasserer karakterene i situasjoner hvor de må vurdere, ta stilling til og handle for å oppnå sine mål, som gjør den feministisk. De får ta egne valg og er, som tidligere skrevet, subjekter i ordets rette betydning. Den gir kvinnelige karakterer den valutaen mannlige karakterer som oftest har enerett på, den frigjør dem fra et etablert mønster og lar dem være noe mer enn de vanligvis får være.

Det handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn. Ikke bare mannen.

Jeg er langt på vei enig med Stene at det er problematisk at et heteronormativt bilde repeteres i filmer og serier, og det hadde vært befriende med tematikk som viser publikum et mer nyansert bilde av samfunnet. Alder, seksualitet, klasse og religion, gjerne satt opp mot hverandre, er for lite utdypet i det norske, dramatiske landskapet. Det er gammelt nytt at man gjerne forteller om det man kan og er, og ser vi på hvem som lager film og TV i Norge, er det opplagt hvilke historier som fortelles. Det er de heteroseksuelle, middelklassebemidlete, ganske unge og etnisk norske.

En ytterst homogen gruppe blir enerådende til å fortelle sine historier. Dette er et demokratisk problem som er i ferd med å feste grepet i økende grad.  

Er Skam av en viss kvalitet?

Jeg har begrensete forutsetninger for å gjøre en analyse av Skam i et kvalitetsperspektiv, men heldigvis har vi, enn så lenge, filmvitere i dette landet som kanskje kunne tenke seg å gjøre en analyse, og jeg håper noen tar utfordringen om en faglig gjennomgang.

Samtidig vil jeg påpeke at jeg synes Skam har både fortellertekniske, estetiske og tematiske kvaliteter.

De fortellertekniske kvalitetene i Skam er udiskutabelt det plattform-innovative ved den, som både innebefatter den lineære fortellingen, men også hele universet med sosiale medier rundt. Å fortelle en historie parallelt via ulike kanaler og bryte opp den klassiske, episodiske strukturen, er særdeles vellykket og treffer målgruppen midt i prikk.

Selve historien (den androsentriske) er en klassisk strukturert fortelling hvor karakterene er definert i ulike funksjonelle retninger (den flinke, den kloke, den morsomme, osv.). Målene er tydelige og gjenkjennbare. Det er en klassisk kjærlighetshistorie. Men det er nettopp den vellykkede innovasjonen i både form og innhold, som gjør at vi er så mange som lar oss begeistre.

Skam som fenomen og prosjekt er større enn seg selv, og vil gå inn i historien som noe eget.

De estetiske kvalitetene i Skam må sees i et ressursperspektiv. Det er, så vidt jeg vet, en produksjon med et ganske lavt budsjett og begrensede ressurser.

Jeg synes likevel at de estetisk sett, lykkes langt på vei med sin økonomiske fortellerform. Skuespillet og replikkføringen preges av at skuespillerne er amatører og er ikke alltid like vellykket.

I produksjonssammenheng er det godt kjent at vi aldri får mer enn to sider i trekanten fort-bra-billig.

Tematikken og problemstillingene som presenteres oss i Skam, er særdeles nødvendige og vellykkete. For oss som er gamle, kan det noen gang helt sikkert oppfattes som komisk og platt at informasjonen serveres med teskje, men for en 16-år gammel jente som er usikker på om hun er voldtatt eller ikke, kan dette forandre et liv, og jeg lar jeg meg ikke irritere over dette. NRK har lang tradisjon for folkeopplysning, og det er det jeg gladelig betaler TV-lisensen min til.

«Og hun er ingenting annet enn det mannen bestemmer; derfor blir hun kalt «kvinnekjønnet», noe som betyr at hun i det alt vesentlige fremstår for mannen som et kjønnsvesen: for ham er hun kjønn, ergo er hun det på en absolutt måte. Hun bestemmes og skilles ut i forhold til mannen, ikke han i forhold til henne: hun er det uvesentlige overfor det vesentlige. Han er Subjektet, han er Det absolutte: hun er Den andre.» (Fra Simone de Beauvoirs Det annet kjønn)

Er det så en sammenheng mellom de to foregående spørsmålene?

Kvinner versus kvalitet
For flere år siden var jeg på et møte med Kulturdepartementet og flere ledende personer fra norsk filmbransje, hvor det ble diskutert løsninger for likestilling.

Der veltet denne setningen ut av en av deltagerne: «Vi kan ikke kvotere kvinner – vi skal jo ha kvalitet!»  

Den svenske professoren Anna Wahl sier at: ”Kvalitet er avhengig av tiden den settes i. Det vi (allmennheten) så på som kvalitet for 40 år siden, er ikke nødvendigvis definert som kvalitet i dag. Kvalitetsbegrepet er dermed ikke en absolutt sannhet og kan ikke brukes som argument for at kvinner ikke skal lage film.»

Det er ikke et ukjent samfunnsproblem at kvinner settes opp mot kvalitet, og vi finner denne argumentasjonen igjen på en rekke områder.

Selvsagt er det ingen motsetning mellom kvinner og kvalitet, men det finnes likevel en fastlåst struktur og opprettholdelse av gjengrodde forestillinger omkring dette, som feminismen ønsker å bryte opp.

Kvinner lager gode og dårlige filmer og TV-serier, akkurat som menn gjør det.

Men dessverre er det slik at det mannlige fremdeles er normen for kvalitet, og det kvinnelige fremdeles problematiseres i et kjønnsperspektiv.

Det er overvekt av mannlige karakterer som får være subjekter.

Men ved å gi de kvinnelige karakterene handlingsrom og beslutningsmuligheter, bidrar Skam til å sette vårt verdenssyn i perspektiv.

Vigdis Lian skriver i sin bok «Ta det som en mann, frue» (Emilia Press 2015): «I løpet av førti års moderne filmhistorie har vi sett talentfulle regissører komme og gå, uavhengig av kjønn. Men det synes som om kvinnene lett havner i margen av historiefortellingen. De blir utdefinert av sine samtidige og vurdert som representanter for sitt kjønn, ikke for sitt kunstneriske arbeide.»  

Frankly my dear, I don’t give av damn!
Replikken er en av de mest velkjente i filmhistorien, og fremføres i siste scene av Tatt av vinden.

Rhett Butler har innsett at livet er bedre uten Scarlett O’Hara og skal reise fra henne.

Hun gråter, bærer seg, trygler og ber, og han er nedlatende og ufin.

Til slutt spør hun: «Where shall I go, what shall I do?», hvorpå han svarer med den berømte replikken: «Frankly, my dear, I don’t give a damn.»

Men der Scarlett vrenges i emosjoner og er virkelig den ydmykede kvinnen, som Øystein Stene skriver om, står Noora fjellstøtt opp for seg selv når William skal reise fra henne. Hun konfronterer sin elskede med hans virkelighetsflukt, selvmedlidenhet og deterministiske syn på seg selv.

William setter seg likevel i bilen og forsvinner ut av bildet. Mens Noora går bortover ser vi bilen rygge tilbake inn i bildet, han kommer bort til henne og de omfavner hverandre og kysser.

Det vi faktisk ser er Nooras aksjon som fører til Williams reaksjon. Hun er det virkelige subjektet som påvirker og styrer objektet.

En vind-vind situasjon
«Nu innser jeg deres løgn og bedrag, og det smerter meg at jeg så sent er kommet ut av min villfarelse at det ikke kan bli anledning til å gjøre det forsømte godt igjen ved lesningen av andre bøker, som kan bringe lys inn i min sjel.» (Fra Miguel de Cervantes’ Don Quijote)

Øystein Stene skriver at han leser min argumentasjon som at «scenen med vindmøllene er det aller viktigste i Don Quijote

At Stene velger å trekke frem en historie om to menn i Spania, skrevet av en mann for 400 år siden, inn i analysen av en TV-serie om 16-år gamle jenter i Oslo i nåtid, virker på meg som en pussig referanse.

Heldigvis er det fremdeles anledning for Stene til å lese andre bøker som kan bringe han lys i sjelen og gi han en bredere referanseramme.

Skam er nyttig folkeopplysning, vidunderlig eskapisme og en nyskapende føljetong om kjærlighet.

Jeg opplever at en av de fremste kvalitetene Skam har som fortelling er nettopp å sette en androsentrisk, klassisk kjærlighetshistorie i et perspektiv som tar opp verdier, rettigheter og frigjøring i god kombinasjon med hensiktsmessig informasjon om kropp, grensesetting og følelser.

Øystein Stene skriver: «Jeg tror altså rett og slett fortellinger, narrativer, er det viktigste som finnes (…)».

Og jeg er helt enig. Fortellinger er noe av det viktigste vi har i samfunnet, og de bidrar til vår forståelse av oss som mennesker, vår fremtid, vår fortid og vår nåtid.

Og jo flere ulike stemmer som formidler dette, jo mer nyansert og beriket blir verdensbildet og samfunnsforståelsen vår.

«Men nå er det snart vi som skal overta dette landet. Det er opp til oss hvilke verdier som skal råde her i fremtiden.

Jeg håper like rettigheter og frihet til alle mennesker i verden, er en kamp vi er klare for å ta.

For helt serr; hvis ikke vi, som er oppvokst i verdens rikeste, frieste land, hvis ikke vi kan velge raushet, tålmodighet, åpenhet.

Hvis ikke vi velger å lete etter og tro på det gode i hverandre.

Hvis ikke vi kan kjempe for rettferdighet – hvem skal kunne gjøre det da?«

(Fra Skam episode 10, sesong 2)

2 Responses to Frankly, my dear, I don’t give a damn!

  1. Det overasker meg stadig hvordan menn ønsker å definere feminisme. Er det noe de ikke liker er det feminisme, er det derrimot noe de liker så er det ikke det. Sorry men det er ikke menn som skal få definerer hva feminisme er.

  2. Nå har det seg sånn, MissAlv, at det var en mann(!) ved navn Charles Fourier som angivelig ga navn til begrepet feminisme, altså var det nettopp en mann som først definerte hva det er eller var. Er ikke det egentlig ganske positivt? Hvordan man selv ønsker å definere ordet får være opp til hver enkelt, og jeg forstår ikke helt hvorfor kvinner skal få lov til det, men ikke menn. I sin beste forstand bør begrepet uansett inneholde en idé om likeverd for begge (eller alle) kjønn. Sånn sett er egalitarisme kanskje et bedre og mer dekkende begrep i vår moderne verden, men det setter selvsagt ikke et så fokusert lys på akkurat problemet med ulikhet mellom kjønnene.

    Feminister har i enkelte kretser, kanskje dominert av menn, men som også inkluderer kvinner, fått et noe dårlig ry for å fronte en forakt for det mannlige og maskuline, og et tankesett om at det er «dem» mot «oss». Din egen retorikk legger dessverre også litt opp til dette, selv om du forhåpentligvis ikke legger så mye i det. Vær klar over at det også er veldig mange menn som føler seg som feminister, i ordets beste forstand, og det minst produktive man kan gjøre for likestillingens sak er å fremmedgjøre disse ved å skjære alle «menn» under én kam, samt å frarøve oss retten til å definere hva vi mener feminisme innebærer. Det er noe både kvinner og menn har lik rett til, som det meste annet her i verden.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY