Thomas A. Østbyes to filmer Imagining Emanuel fra 2010 og Out of Norway fra 2015 er et helt unikt prosjekt i norsk dokumentarfilmhistorie. Begge de prisbelønte filmene er laget i samarbeid med Emanuel Agara. I den første filmen er Emanuel bare foran kamera, og han blir nøye studert fra forskjellige vinkler av Østbye, men i den andre filmen er det Emanuel selv som står for foto og framstilling. De to filmene utgjør et spennende og betimelig oppgjør med norsk asylpolitikk, og på to veldig forskjellige måter revitaliserer Østbye dokumentaruttrykket.

Begge filmene handler om Emanuel. De skildrer først og fremst Emanuels opplevelser i Norge. Den første filmen handler om hans mange år i Norge som papirløs ureturnerbar flyktning, mens den andre skildrer Emanuels flukt fra Norge og reise tilbake til Liberia i Afrika, stedet han opprinnelig kom fra. Etter å ha befunnet seg i et tomrom både juridisk og menneskelig sett i mange år, bestemmer han seg for å reise fra det landet som topper mange statistikker om verdens lykkeligste land. Den andre filmen beskriver hans ut av Norge opplevelse.

Thomas A. Østbye er en av de mest særpregede og originale stemmene i norsk kort- og dokumentarfilm i dag. De fleste av hans filmer kjenner vi igjen, på grunn av den stiliserte og åpne formen, som stiller flere spørsmål enn den gir svar, og som tvinger oss til å tenke over velkjente spørsmål på nytt. Hans spesielle stil og form er ikke bare en utfordring for publikum, men stiller også spørsmål til dokumentarfilmens evne og mulighet til å representere den virkelige verden. Forholdet mellom sannhet og løgn framstilles som usikkert og uklart, og spesielt Imagining Emanuel utfordrer sin egen status som dokumentarfilm.

Østbye tar opp viktige temaer i sine filmer, men stopper ikke der. Isteden fortsetter han å spørre og gruble, og tvinger oss som ser og hører til også å tenke over de mest fundamentale spørsmålene knyttet til dokumentarfilm. Hva er sannheten? Hva er dokumentarfilmens forhold til virkeligheten? Hva skjer når vi filmer noe? Hva fester seg av bilder og lyd, og hva er det som forblir unnvikende og ikke lar seg gripe?

 Dette er spørsmål som de alle dokumentarfilmskapere tenker på, men som de aller fleste fortrenger eller skjuler, fordi det kan skape tvil, uro og tvetydighet hos tilskueren. Imagining Emanuel starter på mange måter der andre dokumentarister slutter. For Østbye er tvilen og det spørrende helt sentralt.

Her kan du se hele filmen (teksten fortsetter under videoen):

Thomas A. Østbye går dermed et steg lengre enn de fleste dokumentarister, og fokuserer på det unglidende, usikre og mangetydige. Samtidig er hans engasjement åpenbart. Han vil forandre verden til det bedre, men han vil gjøre det ved å endre våre inngrodde og faste forestillinger om verden. Han vil også henlede oppmerksomheten til hvordan våre forestillinger om verden og andre mennesker skapes og formes av audiovisuelle medier, og få oss til å tenke over de representasjonsformene som bidrar til å forme våre verdensbilder.

Hans prosjekt, spesielt i Imagining Emanuel og Out of Norway, er både samfunnskritisk og mediekritisk. Det er et kraftig oppgjør med norsk asylpolitikk, og selve den norske væremåten, men også en viktig refleksjon over dokumentarfilmens muligheter og begrensninger.

De to filmene er svært forskjellige. Imagining Emanuel er en stilisert og episodisk film, like mye en presenterende som en representerende film, som skildrer Emanuels skjebne som ureturnerbar flyktning gjennom en blanding av observasjon og tablå-lignende scener der både Emanuel og andre presenteres som på en scene i et studio. Her kommer Østbyes estetiske grunnsyn, ikke minst dyrket i en kortfilm som Human (2009), tydelig til uttrykk. Han er skeptisk til enkle fortellinger. Østbye arbeider med distanse og åpenhet mer enn innlevelse og enkle påstander om verden. Han vil snarere vise oss at vi ikke har ”full” tilgang til verden, og aller minst i dokumentarfilmen, enn å dyrke det ekstatiske øyeblikkets estetikk der vi føler at vi opplever selve virkeligheten. En slik her-og-nå opplevelse er illusorisk og farlig, og bidrar ikke til den nødvendige avstand som kan skape et kritisk blikk på verden og oss selv. Og uten et kritisk blikk ingen egentlig forandring.

Out of Norway er enklere og mer konvensjonell. Den er en slags videodagbok der Emanuel filmer sitt liv som ureturnerbar flyktning i Norge og reisen ut av landet. Selv om dette er en film som ligger nærmere et moderne, ”realistisk” og umiddelbart dokumentarfilmuttrykk, der tilskuerne blir vitner til reisen ut av Norge og inn i Afrika, er også dette en film med en særegen kraft. Mediekritikken er mindre tydelig, men samfunnskritikken er desto klarere.

På forskjellige måter stiller disse to filmene viktige spørsmål. De stiller spørsmål om Norge og velferdsstatens systematiske og byråkratiske undertrykkende modernitet, og de stiller spørsmål om dokumentarfilmens måte å skildre verden på. Dessuten stiller begge filmene viktige spørsmål om identitet, ansvar, skyld og skam. Selv om begge filmene først og fremst handler om Emanuel, handler de også om oss. De handler om hva Norge er, og hva Norge gjør.

Et unikt prosjekt

I forbindelse med arbeidet med kortfilmen Human kom Thomas A. Østbye i kontakt med flere såkalte ureturnerbare flyktninger. Dette er mennesker som de norske myndighetene ønsker å sende ut av Norge, og tilbake til det landet politiet og utlendingsdirektoratet mener de opprinnelig kommer fra, men som ikke lar seg sende tilbake. Som oftest fordi det landet som norske myndigheter ønsker å sende flyktningene til ikke vil ta imot dem. Dette er mennesker som havner i et slags juridisk og eksistensielt vakuum. De kan ikke arbeide fordi de ikke får arbeidstillatelse, men kan heller ikke reise fra Norge fordi de ikke har identitetspapirer. Dermed blir de kasteballer mellom ulike byråkratiske institusjoner og politiet, og brytes ned gjennom verken å kunne slå rot eller flytte videre til et annet og bedre sted. De straffes ekstra hardt fordi de ikke passer inn i de byråkratiske kontroll- og overvåkningssystemene som det moderne postindustrielle samfunnet er basert på. De passer ikke inn noen steder.

Dette er også temaet i Østbyes kortfilm In your dreams (2007). I denne korte stillbildefilmen møter vi Sherzad fra Irak. Norske myndigheter har avslått hans søknad om opphold i Norge, men han kan ikke returneres til den kurdiske delen av Irak der han kom fra. Han har arbeidet i Norge i fire år, men har mistet jobben fordi bedriften han var ansatt i trenger færre arbeidstakere. Han har også hjerteproblemer og er fysisk syk. Filmen skildrer en telefonsamtale han tar for å finne ut om han har ”særlig tilknytning til riket” og kanskje likevel kan få bli i landet. Vi hører samtalene med en sentralborddame, en sekretær og en saksbehandler, som med oppgitt og trøtt likegyldighet bryskt avviser Sherzad. For ham handler det om livet, for dem er han bare en brysom klient. Bildene som ledsager stemmene er i svart-hvitt. Dermed skaper Østbye en effektiv kontrast og form-spenning mellom det umiddelbare og nære i stemmene og samtalene, og avstanden i de stiliserte monokrome stillbildene.

Av de ureturnerbare asylsøkerne Østbye kom i kontakt med i forbindelse med arbeidet med Human i 2009, var det én som gjorde et helt spesielt inntrykk på ham. Emanuel Agara dukker opp i Human i et par små scener, men hans historie var for sterk og passet ikke inn i denne filmen. Emanuel og hans historie krevde en helt egen film. En film som førte videre mange av de stilgrepene som kjennetegnet Human, men som supplerte disse med andre og mer tradisjonelle dokumentargrep.

Emanuel Agara flyktet som liten med sin mor og søster fra Liberia, som ble revet i stykker av to blodige borgerkriger i årene mellom 1989 og 2003, og endte i første omgang i nabolandet Ghana. Søsteren forsvinner på veien, men Emanuel lever på gata fra hånd til munn i havnebyen Takoradi sammen med moren inntil hun dør av tuberkulose. Emanuel vil bort fra Ghana og gjemmer seg i propellrommet til en båt. Etter kortere opphold både i Danmark og Sverige kommer han til Norge i 2003. Emanuel har imidlertid ingen papirer. Han kan heller ikke lese eller skrive. Han vet ikke engang hvor gammel han selv er. Og norske myndigheter tror ikke på hans historie. De tror han kommer fra Ghana, basert på en enkel språktest, og vil sende ham tilbake dit. I september 2006 sendes Emanuel til Trandum utlendingsinternat i påvente av å bli sendt ut av landet

I 11 måneder sitter så Emanuel i leiren på Trandum. Tiden her bryter ham ned. Ikke minst fordi politiets behandling nærmest kan karakteriseres som tortur. En lang periode vekkes han i sitt celle-lignende rom hver halvtime hele døgnet rundt. Politiet sier at det er for å forhindre at han skal begå selvmord, men i stedet driver det Emanuel til selvmordets rand. Ikke kan han gjøre noe mens han venter heller. Ingen elektriske støpsler finnes i rommet han har fått tildelt, bare en seng. Det er ikke lov til å gjøre noe som helst, ikke engang lytte til musikk eller se på fjernsyn. Han bare venter og sover i sin celle. I nesten et helt år.

I juni 2007 gjør norsk politi et første forsøk på å sende Emanuel ut av landet. De har imidlertid ikke skaffet papirer av myndighetene i Ghana, som dermed ikke vil ta i mot Emanuel. Litt senere, etter at man har skaffet de nødvendige papirer, gjør norsk politi et nytt forsøk. Heller ikke denne gangen lykkes det norsk politi å sende ham til Ghana. Myndighetene der tror ikke på at Emanuel kommer fra Ghana, kanskje har han også selv antydet at han kom fra Nigeria eller Liberia, og det norske politiet prøver å etterlate ham i Ghana på en flyplass, men dette avsløres. Emanuel sendes nok en gang tilbake til Norge.

I 2007 blir Emanuels sak en avisskandale her hjemme, som ryster politiet, men for Emanuel skjer det lite. Han har en liten støttegruppe, ledet av en bonde som prøver å hjelpe Emanuel tilbake til Liberia, det landet han kom fra og som han egentlig vil tilbake til, men norske myndigheter er ikke interessert i å hjelpe. I mellomtiden går tiden og årene. Emanuel befinner seg i et menneskelig og juridisk tomrom. Ikke kan han arbeide i Norge, og ikke kan han reise noe sted. Han er papirløs og statsløs. Emanuel vandrer omkring i Oslos gater, henger i en kirke eller på gata, og bare venter. Han ser på livet, men livet er et annet sted.

Dette er historien Thomas A. Østbye forteller oss i Imagining Emanuel. Vi møter Emanuel, og vi møter bonden Asgeir Føyen som er Emanuels hjelper og venn, og vi møter representanter for politiets utlendingsenhet og UDI. Østbye er imidlertid ikke interessert i å skape så mange følelser som mulig i tilskueren, eller etablere en eller annen form for identifikasjon med Emanuel, og han er heller ikke interessert i melodrama eller vanlig historiefortelling. Istedenfor å varme oss opp, med opprivende melodrama, kjøler han oss ned med spørsmål og tvil.

Historien til Emanuel er sterk nok, og opprivende nok i seg selv, og Østbye er mer interessert i å skape produktiv distanse enn å skape maksimal nærhet og utnytte Emanuels livshistorie til en melodramatisk fortelling om en tragisk livsskjebne. Han velger på mange måter den motsatte kunstneriske strategien enn den Margreth Olin velger i De Andre (2012), som opererer med maksimal nærhet og tilstedeværelse som et kunstnerisk, menneskelig og dokumentarisk credo. Olin og Østbye har på mange måter samme mål, men virkemidlene er de motsatte.

Film som utstillingsrom

I et essay om Bertolt Brecht karakteriserte Walter Benjamin scenen i Brechts teater som et utstillingsrom. Ikke et sted der man utvikler en handling, men snarere et podium eller et rom der man synliggjør tilstander. Målet var ikke å skape en spennende fortelling som førte til at tilskuerne ble oppslukt av handlingen og karakterene, og ble sterkt følelsesmessig engasjert i livsskjebnen til karakterene, men snarere å skape et kritisk blikk hos de som opplevde teaterforestillingen. Et kritisk blikk på de samfunnstilstander, systemer og institusjoner som skapte de livsskjebnene som ble vist fram i dette utstillingsrommet.

Dette er også en treffende karakteristikk av Thomas A. Østbyes kunstneriske og dokumentariske grunnsyn. Han signaliserer dette helt innledningsvis i filmen, hvor vi møter Emanuel på en scene eller i et studio, alene mot et stummende mørke. Vi ser Emanuel først fra siden i et halvnært bilde. Han er en opplyst svart kropp i et stummende mørke. Vi ser ham fra forskjellige vinkler, og hører suset av studio- og filmarbeidere som gjør alt ferdig til opptak. Vi ser også et glimt av en hvit filmarbeider som justerer noe på Emanuels kropp, kanskje en kontaktmikrofon eller kanskje han bare instruerer Emanuel til å stå på en bestemt måte. En annen filmarbeider justerer lyset for fotografen med et kort for lysbalansens skyld. Emanuel ser ned, øynene og hodet beveger seg ørlite, avventende og rastløst. Så hører vi Østbyes egen stemme som en kommentar til det vi ser: ”Du er i et studio, og du filmes for første gang.”

På denne måten innleder Østbye sin film med et selvrefleksivt grep som viser noe av det komplekse forholdet mellom Emanuel og Østbye, den sosiale aktøren og dokumentaristen. Forholdet mellom disse to er komplisert og sammensatt, og kameraet og mikrofonen er ikke bare ”vitner” som på en enkel måte fanger inn det som ses og høres.

Emanuels liv og fysiske kropp blir konstruert av filmskaperen, og studiosekvensen innledningsvis understreker dette. Dokumentarfilm er ikke et vindu mot verden, men snarere et helt konkret inngrep i denne verden. En mosaikk av bilder, stemmer og lyder laget av filmskaperen. Når kameraet og mikrofonen rettes mot verden endres dessuten verden, den blir som en scene der noe stilles ut for oss som ser og hører.

Mens vi fortsatt ser Emanuel i profil, fortsetter Østbyes kommentar. Den understreker ytterligere at dette er en representasjon og ikke virkeligheten selv, og presenterer noen av de spørsmålene og problemstillingene som filmen skal ta opp: ”Vi ser på deg. Hva er det vi ser? Hva er det vi ser etter? Hud? Alder? To arr på kinnet ditt? Identitet? Du har ukjent identitet.”

Forholdet mellom de som ser og den som blir sett på tydeliggjøres umiddelbart av Østbyes kommentar. Den leder oss ikke umiddelbart inn i en situasjon, fortelling eller presenterer oss for en person, men stiller spørsmål ved forholdet mellom film og tilskuer. Den skaper en ramme av usikkerhet omkring både det å se på Emanuel, som vi på dette tidspunktet ikke vet noe om selv om vi kanskje aner at det er ham fordi vi vet tittelen på filmen, og omkring selve akten å se. Hva er det vi ser etter, spør Østbye, og gir oss flere valg. Disse ulike tilskuerposisjonene, ulike måter å se på, er alle knyttet til identitet, og dette er helt sentralt i filmen, men blir allerede problematisert i selve filmens anslag eller prolog.

Emanuel er fremdeles på den mørke scenen i en halvnær innstilling. Lyset er på ham, mens resten av rommet er et grenseløst mørke. Østbyes innledende kommentar fortsetter: ”Du har ukjent identitet. Hva er det som er ukjent? Er identitet de aspektene ved en person som forblir de samme over tid? Men du som kaller deg Emanuel ligner du deg selv?”

På dette tidspunktet ser Emanuel på oss, og selv om han ennå ikke har åpnet munnen og sagt noe, etableres et sterkere og mer intimt forhold mellom oss, kommentarstemmen og den svarte mannen på scenen, ikke minst fordi Østbyes kommentatorstemme bruker tiltaleformen ”du” om mannen vi ser. Som nevnt vet vi ennå ikke om dette er mannen filmen vil handle om, men vi gjetter at så er tilfellet.

Østbyes stemme fortsetter. Den er velmodulert, med tydelig diksjon og lange ettertenksomme pauser mellom de korte setningene som signaliserer alvor og betydning, men dens musikalitet i tonefall antyder også en grublende usikkerhet: ”Hva vil det si at du er deg selv hvis du forandrer deg over tid? Det vet vi ikke. Likevel skal vi forestille oss deg, og filmen hjelper oss til å danne oss et bilde.” Det er det usikre og prøvende som blir løftet fram her, knyttet til forholdet mellom film og person som skildres og mellom film og tilskuer.

Den innledende prologen i filmen er en programerklæring som også etablerer en annen tilskuerkontrakt enn den vi vanligvis opplever i dokumentarfilmsammenheng, og de siste ordene av innledningen åpner med: ”Hvordan kan vi lage et varig bilde av Emanuel? Det første forsøket er en illustrert fortelling.” Bildene av mannen har gått over i bilder av en blå himmel med skyer som endrer form i fast motion, og selv om Østby fortsetter litt til, og etablerer tid og sted for den historien vi skal høre, er det viktigste signalet til tilskueren at den filmen vi skal se er et ”forsøk”. Det er ikke noen skråsikker påstand om verden, men en undrende og tvilende, ja en prøvende form. Noen personer, noen brokker av en historie, og noen elementer ved en samfunnstilstand skal stilles ut for våre øyne og våre ører. Filmen er et utstillingsrom der tilstander synliggjøres snarere en et redskap for å fortelle en historie eller gi en skråsikker påstand om verden; selve Sannheten.

Imagining Emanuel er dermed en Brechtiansk film, ikke bare gjennom å være avdramatisert, men også i den forstand at den har en episodisk og oppstykket form. Den opererer snarere med biter og fragmenter enn forsøket på å lage en helhetlig og veltemperert fortelling og argumentasjon, og dette bidrar til at forholdet mellom sannhet og løgn framstår som usikkert.

Selve filmen er i ti avsnitt, kapitler eller episoder, alle markert med en tekst, som gjør at de skiller seg fra hverandre. De er som biter av et istykkerslått speil, eller mosaikkbiter vi selv må sette sammen til en helhet. Østby vil ikke gjøre alt arbeidet for oss. Bare gjennom selv å sette bitene sammen, og se hvordan episodene henger sammen med hverandre, kan vi reflektere over Emanuels opplevelse i Norge, og samtidig reflektere over hvordan filmen representerer ham og hans livshistorie.

Denne sprikende og splintrede formen er typisk for Østbyes kunstneriske credo, og er også til stede på ulike måter i kortfilmer som 6 Conceptions of Freedom (2006) og Human. Filmens karakter av utstillingsrom er avgjørende, og dette er knyttet til forestillingen om identitet som en rolle. Også noe Østbye har tematisert tidligere, i to svært forskjellige kortfilmer som Shaping up (2004) og take #2 (2012). Hvordan vår identitet formes av våre omgivelser, og de omgivelsene som vil forme, karakterisere, kategorisere og identifisere oss, er et avgjørende tema i hans filmer. Det er også sentralt i de to filmene laget om og med Emanuel.

Les DEL 2 av Gunnar Iversens tekst