– Jeg har alltid hatt lyst til å lage skrekkfilm. Ikke minst fordi jeg bestandig har blitt referert til som en skrekkfilmregissør, selv om jeg ikke har laget noen skrekkfilmer før denne. De andre har vært mer thrillere, vil jeg påstå.

Reinert Kiil er premiereaktuell med grøsseren Huset, som er hans tredje spillefilm. De to foregående filmene, som har de lite diplomatiske titlene Hora og Inside the Whore, er såkalte exploitation-filmer. Det er en type b-filmer man ikke har sett så mange av i Norge, og som gjerne anses som spekulative i sin bruk av sex og vold.

– Da jeg skrev manuset til den nye filmen, følte jeg meg egentlig ferdig med å lage ”low-budget”-film – eller snarere ”no budget”– fordi det krever så mye tid og energi å jobbe på den måten. Men så var jeg dum nok til å sende manuset til noen kolleger, som ga meg veldig gode tilbakemeldinger på det, og da kom følelsen av at jeg bare måtte lage filmen, sier Kiil til Rushprint.

En inspirasjonskilde for Huset var Alejandro Almenábars skrekkfilm The Others fra 2001, med Nicole Kidman i hovedrollen. Men ikke utelukkende på grunn av elementer Kiil liker ved denne filmen.

– Jeg syntes den var bra da den kom. Ikke minst har den en enormt bra ”twist”. Men da jeg så den igjen for noen år siden, slo det meg at dette vendepunktet burde ha kommet senere. Etter dette er det ikke lenger skummelt, men det er stadig 20 minutter igjen av filmen. Og så synes jeg filmen er fotografert altfor lyst, i motsetning til klassiske grøssere som Eksorsisten, The Omen og The Changeling, som spiller mye på mørke. Med en gang man har mørke kriker og kroker i en film, så skaper det frykt i bildet – om du gjør det riktig.

Handlingen i Huset er lagt til andre verdenskrig, og dreier seg om to tyske offiserer som har tatt en norsk soldat til fange etter en konfrontasjon ute i den norske villmarken. På grunn av det ublide vinterværet tvinges de til å søke lys i et gammelt hus – som skal vise seg å ha noen mindre trivelige kvaliteter av overnaturlig art.

– Du har gått fra nokså ekstreme ”exploitation”- eller ”trash”-filmer til å lage en mer konvensjonell skrekkfilm. Er dette et forsøk på å bli mer ”stueren” i den norske filmbransjen?

– Nei, jeg har absolutt aldri ønsket å bli stueren. Jeg tror du ødelegger deg selv som filmskaper om du tenker sånn. Mine forbilder har aldri vært stuerene regissører. Jeg synes man skal kunne sparke fra seg på sjokkerende måter – og kanskje til og med overraske de som har lagt penger i prosjektene. En av mine favorittfilmskapere er Paul Verhoeven, som jeg har lest mye om. Produsenter har visst av og til har fått hakeslepp når de har sett hva han har gjort på sett, sier Kiil.

– Huset er jo langt unna det jeg har gjort tidligere, og er for så vidt en tradisjonell skrekkfilmhistorie. Men jeg vil også si at den tar noen sjanser – dette er ingen fullstendig tradisjonell slasher eller spøkelseshistorie, heller. Jeg hadde lyst til å bryte den normale dramaturgien, hvor man hele tiden skal toppe noe, og isteden holde det litt nede. Jeg liker den dvelingen, som jeg synes er et spennende virkemiddel i film, mens man hele tiden skal sitte med en nerve.

Kiil forteller at grunnen til at han valgte soldater som hovedpersoner, er at han alltid har reagert på troverdigheten i typiske tenåringsgrøssere.

– Her er det gjerne ungdommer som opplever grusomme ting, men som helt uten grunn kan bruke våpen når disse dukker opp, sier han.

– I tillegg har jeg alltid vært fascinert av andre verdenskrig, og ikke minst nazistene – uniformene, ideologien, hele pakka. At så mange kunne følge denne idelogien handler ikke bare om dumhet, men også om manipulasjon.

Han legger lattermildt til at valget av en internasjonal rollebesetning, også har utspring i hans problemer med norsk filmdialog.

– Norsk høres aldri helt troverdig ut på film for meg, selv om det er veldig bra skuespill. Jeg tror mer på det når det er utenlandsk, og synes det er jækla tungt å skrive overbevisende, norsk dialog. Dessuten synes jeg at tysk er et veldig sint og hardt språk, og jeg liker å lage sinte filmer, forklarer han.

– Jeg ville at du skulle få medfølelse med disse karakterene, men at det samtidig skulle være litt tungt å like dem. Begge tyskerne er jo elitesoldater, og sånn sett er de egentlig ”bad-ass’er” som opplever noe som for dem er psykologisk terror.

– Ja, du har valgt å fokusere på tyskerne, som vanligvis ikke portretteres som sympatiske i slike filmer, mens nordmannen på et vis er den minst sentrale av de tre?

– Egentlig vil jeg at man skal føle med alle tre, og den norske karakteren har egentlig like stor vekt som de to andre. Men jeg hadde lyst til at nordmannen skulle være den mystiske, som man ikke helt får tak på – og som man ser gjennom tyskernes synsvinkel. Å rette fokuset mot tyskerne handler også om å rette det litt vekk fra skrekkelementene, og mer mot hverdagslige ting.

Kiil forteller at han var gjennom en lang prosess med tyske agenter for å finne de to tyske skuespillerne, som til slutt ble Mats Reinhardt og Fredrik von Lüttichau.

– Da vi sa hvor mange penger vi hadde til produksjonen, sa alle forståelig nok nei. Og da jeg refererte til at jeg hadde laget Hora og Inside the Whore, var det bare et sjokk i systemet for de tyske agentene, sier han.

– Men så gikk Mats Reinhardt forbi agenten sin og tok direkte kontakt, fordi han hadde lest manuset selv. Han syntes det var et godt manus, og likte ideen på å faktisk spille et menneske, ikke bare en nazist.

Den norske soldaten spilles av Sondre Krogtoft Larsen, som filmskaperen hadde i tankene for rollen fra tidlig i manusprosessen.

– Han er litt nøytral i utseendet, samtidig som han er en kjekk, høy og blond mann. Jeg ville sette det litt i kontrast at han er urnorsk, men også det perfekte idealet for tyskerne.

Selv om budsjettet er også denne gang er lavt, er Huset en produksjon av en helt annen skala enn Kiils to foregående filmer.

– Det har hatt mye å si at jeg har hatt veldig flinke folk i fagfunksjonene på denne filmen. Jeg har aldri arbeidet i så stort format som regissør før. Men jeg har jo jobbet på spillefilmer med budsjett opp til 200 millioner, så jeg kjenner jo til den måten å lage film på, sier Kiil, som veksler mellom å lage egne filmer og jobbe som rekvisitør på andre produksjoner.

– Mine tidligere filmer er finansiert av reklame- og sponsorinntekter, det er det jeg er best på. Men jeg fant ut at det ikke var sjans i havet for å få inn nok på denne måten til denne filmen, forteller han.

– Vår interiør-location er ikke den samme som huset sett utenfra. Vi så på en mengde gamle hus, som i grunnen var ferdig dekorert, men hvor vi ikke hadde mulighet til å sette kamera slik at vi fikk perspektivene jeg ønsket. Til slutt fant vi det gamle huset i Tjaberg, hvor vi har bygget nesten alt selv innvendig. Vi malte og tapetserte, satt opp lettvegger, flyttet trappen… Det var en morsom måte å gjøre det på, men også en dyr måte. En tredjedel av budsjettet har nok gått til dette, sier Kiil, som også har produsert filmen selv, og som har tatt opp lån for å finansiere den – noe han opprinnelig ikke ville gjøre.

Med seg på produsentsiden har han imidlertid fått både FilmCamp og Terje Strømstad.

 – Jeg har mye å takke Terje for. Han kom ikke inn før filmen var ferdig innspilt. Jeg viste ham en versjon jeg hadde klippet selv, som dermed var skikkelig dårlig, men han så potensial i det. Etter dette gikk jeg videre til å søke penger fra andre investorer, sier han.

– Det er kanskje ikke den mest tradisjonelle måten å gjøre det på. Men jeg vet ikke om det finnes en tradisjonell måte, om du lager film utenfor støttesystemet. Alle filmene jeg har laget, har vært finansiert på forskjellige måter.

– Du har jo vært en filmskaper litt på siden av den norske filmbransjen. Hvordan har du opplevd dette?

– Jeg opplever det stort sett som positivt. De fleste jeg snakker med, sier jo at man savner personer som gjør noe helt eget i norsk film. Og de fleste studioene og leverandørene støtter meg jo. Storyline, Dagslys og Universal Sound, som jobber med de største filmene der ute, har vært med både Hora, Inside the Whore og Huset, uten at de har fått 100 prosent av hva de pleier å få betalt. Kanskje ikke en gang 50 prosent. Det betyr jo at man sånn sett har en veldig fin bransje i Norge, det er ikke det det skorter på.

– Men jeg må ærlig innrømme at jeg også har opplevd folk som misliker meg fordi de har sett det jeg har gjort. Men det gjør du vel uansett hva du lager.

Foreløpig har Kiil imidlertid aldri fått støtte fra Norsk filminstitutt, til tross for en rekke søknader til både korte og lange prosjekter.

– Det er så trangt nåløye for å få støtte der, så jeg klager aldri over det. Jeg er mer opptatt av at jeg aldri har fått en krone fra Nordnorsk filmsenter, etter noe sånt som 35 søknader. Jeg har jobbet på filmer med både produksjonsselskap og regissører fra Oslo som har fått støtte fra dem. Når jeg, som er født og oppvokst i Nord-Norge og har selskap der, får høre at av dem jeg ikke er nordnorsk nok, kan jeg stille spørsmål til hvorvidt det er grunnen til at jeg ikke får penger, sier regissøren, som riktignok holder til på Østlandet.

(Nordnorsk filmsenter har blitt forelagt uttalelsen om at Kiil ikke skal ha vært nordnorsk nok til å motta støtte, og sier de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen. Journ. anm.)

– Men det er jo mange om beinet der og. Så man får bare gutse på, tror jeg. Og dø ung, hehe.

I sin forrige film Inside the Whore, som var en kvasidokumentar av og om en filmskaper som også er seriemorder, var Kiil inspirert av seriemorderfilmer som Henry – Portrait of a Serial Killer og Man Bites Dog, samt Michael Hanekes metafilmunivers i Funny Games.

Mer generelt trekker han fra kultfilmskaperne Don Coscarelli og Stuart Gordon som inspirasjonskilder, i tillegg til tidligere nevnte Paul Verhoeven.

– Jeg elsker at jeg aldri vet hva jeg får, når jeg setter på en av filmene til disse tre. Det savner jeg her i Norge, hvor jeg føler at jeg vet eksakt hva jeg får i hver jævla film.

– Coscarelli er den som er vanskeligst å forklare, men også den mest interessante. Det er mange av filmene hans jeg ikke liker, men Bubba Ho-Tep og Phantasm synes jeg er fantastiske. Phantasm ga noe jeg aldri hadde sett før i skrekk, den lever virkelig på en nerve, sier han.

– Bubba Ho-Tep handler på sin side om Elvis Presley og en sort John F. Kennedy, som er på et gamlehjem – hvor det er en zombieaktig kar som sluker sjela til gamlingene ut av rompa deres. Men i bunn er det et enormt bra kammerspill, om to depressive og psykisk syke mennesker, men som filmskaperen har puttet inn i sin helt egne, surrealistiske verden. Den er kanskje en av de beste filmoverraskelsene jeg har fått, forteller Kiil entusiastisk.

– Men liker jeg også regissører som James Cameron, Quentin Tarrantino og Peter Jackson. Selv om jeg er skrekkfilmentusiast, er jeg ikke så opptatt av sjanger.

Det handler mest om hvorvidt filmen er god, avslutter han.