– Jeg liker å skrive om karakterer som er kulere enn meg selv. Karakterer som har motet til å si det jeg tenker, men ikke selv tør å si, forteller Megan Gallagher om hvordan ideen til Grand Hotel dukket opp.

Hun har skrevet manuset til den premiereaktuelle spillefilmen, hvor Atle Antonsen spiller hovedrollen som en selvsentrert og til dels avdanket forfatter som tar inn på det ærverdige hotellets tårnsuite med håp om å skrive sitt siste mesterverk – før han dør av skadene etter langvarig alkoholmisbruk.

– Jeg vet det høres litt corny ut, men det startet med karakteren. En karakter som ikke er redd for å si hva han mener, eller for å støte fra seg folk. Og så ville jeg skape en liten, konsis og velfortalt historie rundt denne karakteren. Det var noe jeg trodde ville passe for filmbransjen her, og at folk ville sette pris på.

Før vi vender tilbake til filmen, skal vi ta en omvei om den debuterende spillefilmforfatterens bakgrunn. Amerikanske Gallagher er nemlig utdannet manusforfatter fra Loyola Maymount University i Los Angeles, hvor hun også arbeidet flere år som dramaturg i filmbransjen før hun traff en norsk mann og flyttet til Norge for åtte år siden.

Blant filmene hun har vært involvert i som såkalt ”reader”, er Eternal Sunshine of the Spotless Mind, Atonement, The American, Burn After Reading, Reservation Road, Into the Wild, Milk, Be Kind Rewind og Away We Go.

– Mens jeg studerte, jobbet jeg som leser for Focus Features, som på denne tiden lagde noen eksepsjonelt gode filmer. Det var fantastisk, og jeg lærte masse av å jobbe der. Jeg gjorde også det samme for Creative Artists Agency, som er et gigantisk selskap, forteller hun.

Selv om det å være ”reader” i den amerikanske filmbransjen tilsvarer det vi her hjemme kaller manuskonsulent, forteller Gallagher at leseren ikke nødvendigvis gir tilbakemelding direkte til forfatteren.

– Produsenten kan ta dine kommentarer og legge dem fram for forfatteren, uten at du som leser er tilstede på møtet. Det er sånn Hollywood er, alle har sin plass i systemet. Her i Norge er manuskonsulenter mer direkte involvert, sier hun.

Fordel å skrive på engelsk

Etter hun fullførte utdanningen, arbeidet Gallagher i utviklingsavdelingen til James Camerons selskap Lightstorm Entertainment.

– Det var overhodet ikke glamorøst, selv om det høres sånn ut. Isteden var det et lite, hyggelig selskap, sier hun om å jobbe i Camerons produksjonsselskap, som hun forlot etter relativt kort tid for å etablere seg i Norge.

– Jeg har fortsatt en fot inne i filmindustrien i USA, men det er Norge som er hjemmet mitt, sier hun.

– Jeg var usikker på hvordan jeg ville passe inn i den norske filmbransjen. Selv om jeg etter hvert forstår og leser norsk, er jeg ikke komfortabel med å skrive på noe annet enn morsmålet mitt, sier Gallagher, som først startet å skrive egne manus etter at hun kom til Norge.

– Nå har jeg imidlertid jobbet i Norge en god stund, både som manuskonsulent og manusforfatter. Og det viste seg å være en fordel å skrive på engelsk, av praktiske grunner for produksjonen. I tillegg oppdaget jeg at folk her er veldig imøtekommende og vennlige. Den norske bransjen er åpenbart mindre, men alle er like smarte og kunnskapsrike – om ikke mer – enn deres motstykker i Hollywood. Samtidig er folk mye hyggeligere, for å være ærlig. Så jeg har veldig positive erfaringer med å etablere meg her.

– Hva opplever du som den største forskjellen mellom den amerikanske og norske bransjen?

– Det åpenbare svaret er budsjettenes størrelser. Vel så viktig er imidlertid at det er mer rom for samarbeid i Norge. Regissører og produsenter har naturligvis sine adskilte roller her også, men man er mer opptatt av å diskutere seg fram til de rette løsningene. Det er mer av en ”my way or the highway”-holdning i Hollywood. Jeg mener ikke dette som noen kritikk av noen, det er bare en forskjellig måte å arbeide på, som jeg først og fremst tror er en kulturell forskjell. Nordmenn er mer ettertenksomme, og det ser man også i filmene herfra.

– Jeg opplever at Grand Hotel har litt ”American independent”-følelse over seg?

– Absolutt!

– I hvilken grad var du opptatt av å skrive den som en norsk historie?

– Vi har hatt mange inne og sett filmen, og jeg vet ikke om noen som har gitt tilbakemelding om at den ikke oppleves som norsk. Og selv om dette er mitt første realiserte manus, har jeg skrevet i lang tid her i landet. Tidligere var jeg bekymret for om det kunne bli for amerikansk, men det er jeg ikke lenger. Så lenge du skriver ærlig om mennesker, vil du klare deg bra. Poenget er at historier er historier, og at menneskelige følelser er universelle, svarer Gallagher.

– Ingen skuespiller kommer heller til å si noe som føles for direkte oversatt, eller som ikke stemmer med kulturen som skildres. Det vil de rette på. I tillegg liker jeg å tro at jeg kjenner kulturen her rimelig godt etter åtte år i landet, legger hun.

Full tillit til regissøren

Den premiereaktuelle dramakomedien er produsert av Karin Julsrud fra produksjonsselskapet 4 ½. Det samme selskapet ga også Gallagher hennes første jobb i Norge, som manuskonsulent på Kongen av Bastøy.

Grand Hotel er regissert av Arild Fröhlich, som selv tilbragte mye tid på hotell som barn, fordi hans mor var hotellansatt. I likhet med Grand Hotels mest sentrale bikarakter, en ung gutt med Tourettes syndrom som Antonsens rollefigur noe motvillig sier seg ville til å passe mens moren jobber.

– Arild ble foreslått som regissør kort tid etter at jeg tok prosjektet til 4 ½, og min respons var et gigantisk ja. Jeg synes han er en av de beste i landet, som lager søte filmer uten at de blir corny. Filmene hans har ærlighet og – igjen – ettertenksomhet, sier Gallagher.

– Det var et sammentreff at han hadde vokst opp på et hotell. Jeg var redd han trodde at jeg visste det da jeg kom opp med ideen, ler hun.

– Hvor mye var Fröhlich involvert i utviklingen av historien?

– Han var dypt involvert. Da Arild kom inn hadde vi kun et tre siders treatment, og det er veldig mange detaljer i filmen som er basert på hans minner og erfaringer. Han gir dessuten svært gode tilbakemeldinger, samtidig som han gir deg frihet til å gjøre ditt.

– Hvordan det var å samarbeide med ham, med tanke på at han hadde såpass personlig forhold til materialet?

– Jeg har aldri vært hypersensetiv på å tviholde på mine ideer. Med en mindre erfaren regissør ville jeg kanskje ha forholdt meg annerledes, men han er så dyktig og dreven – og når han i tillegg har førstehånds erfaring med hvordan det er å være en liten gutt på et hotell, så ville jeg være en idiot om jeg ikke tok til meg det. Det var aldri vanskelig å samarbeide, og jeg hadde full tillit til Arild, forteller hun.

Dramedy

Det var Fröhlich som nokså tidlig i prosessen foreslo at hovedrollen skulle spilles av Atle Antonsen, som Gallagher også syntes at var en utmerket idé.

– Min erfaring er at komikere kan spille drama, det er det motsatte som er mindre sannsynlig. Jeg husker at jeg ble overrasket over at Robert De Niro viste seg å være morsom, for det er sjelden at dramatiske skuespillere er gøyale. Jeg synes imidlertid ikke det er rart at folk som Jim Carrey eller Bill Murray viser seg å beherske mer alvorlige roller. Poenget er at komedie er vanskeligere enn drama. Så jeg var heller ikke overrasket over at Atle Antonsen er så fenomenal i denne filmen.

– Hvordan arbeidet du selv med å balansere komedie og drama? Og hvordan vil du definere filmen sjangermessig?

– I USA kaller vi slike filmer ”dramedies”, så jeg prøver ikke å plassere det ene foran det andre, svarer hun.

– Jeg ser ikke på meg selv som noen spesielt morsom person. Og hvis jeg bevisst prøver å være morsom, mislykkes jeg. Om jeg er morsom, er det fordi jeg er ærlig. En ting jeg har lært fra å skrive, er at det øyeblikket du lar en karakter gjøre noe som ikke føles ekte for denne personen, slutter det å være morsomt. Så jeg har ikke prøvd få karakteren til å falle ned trapper eller noe sånt, men isteden sørget for at han er ærlig og sannferdig.

– Filmens hovedkarakter eller heller ikke utpreget sympatisk. Det var kanskje også en balansegang for hvor usympatisk du turte å gjøre ham?

– Det er også en fin ting om Norge, dere har litt mer rom for hovedkarakterer som er røffere i kantene. Jeg vet det er et kjedelig svar, men jeg var aldri bekymret for at han var for usympatisk. Når alt kommer til alt, går han igjennom noe veldig vanskelig. Det unnskylder ikke oppførselen hans, men det forklarer den – og det har mye å si for at folk skal få sympati med ham.

– Så dette var ikke et tema da dere skulle søke støtte, for eksempel?

– Nei, det var aldri det. Men det er en forskjell på om du ber publikum om å heie på en karakter som er vanskelig å like, eller om du tillater dem å le av en slik karakter, svarer Gallagher.

– Det beste eksempelet jeg kommer på, er tv-serien Girls. Hovedkarakteren der er utrolig egoistisk og selvsentrert, men serien legger opp til at vi kan le av henne og hennes ubehagelige opplevelser. Jeg tror det samme er sant om Atles karakter i Grand Hotel. Vi kan le av ham gjennom alt han går gjennom, og så vil vi forhåpentligvis heie på ham til slutt.

Midt-i-mellom-stor film

– Grand Hotel er ikke en bred blockbuster, men heller ikke en smal arthouse-film. Denne typen ”midt i mellom”-filmer er ikke lett å få gjennomslag for om dagen. Var det en utfordring?

– Dette kan nok både Arild og Karin (Julsrud, journ. anm) si mer om. Men vi var bevisst på at filmen skulle kunne gjennomføres på et moderat budsjett, sier hun.

– Men ja, det har blitt utrolig vanskelig å få laget slike mellomfilmer. Jeg forstår jo hvorfor – alle ser mye tv om dagen, og det er dyrt å skaffe barnevakt for å gå på kino. Men det er synd, for mange av mine favorittfilmer er nettopp denne typen filmer.

– Er det lettere å få laget slike filmer her enn i USA, tror du?

– Det er ikke enkelt her, men enklere enn i USA. De som får laget slike filmer der, er stort sett auteurer som både skriver og regisserer, og det er deres prosjekt fra begynnelsen av. I Norge er det mer åpent for å samarbeide. Men også her beveger ting seg mer i retning av store blockbuster-franchiser – så kanskje det er det jeg burde skrive neste gang!

På konkret spørsmål om hennes neste prosjekter, vil imidlertid Gallagher ikke si så mye, utover at hun arbeider med en barnefilmadapsjon for et tysk produksjonsselskap, og at hun har et par tv-prosjekter i utvikling både i Norge og USA.

– Ironisk nok er det lettere for meg å få jobber som manusforfatter i USA etter at jeg flyttet hit. Verden blir mindre, og folk ser for tiden mot Skandinavia etter innhold. At jeg er en manusforfatter i Skandinavia som skriver på engelsk, gjør meg plutselig mer interessant enn om jeg var nok en amerikansk forfatter i Los Angeles. Sånn sett er jeg heldig.