Hva striden om ”Barn av Solen” står om

Hva striden om ”Barn av Solen” står om

Kan en opphavsmann legge begrensninger for visning og fremføring av egne verk, selv om det er i strid med andre opphavsmenn eller Cinematekets oppgave om å kuratere filmarven? Jan Erik Holst vurderer hva som står på spill i striden rundt Arne Skouens «Barn av solen».

Barn av solen (foto: Nasjonalbiblioteket)

Barn av solen, Arne Skouens film fra 1955, basert på eget teaterstykke, har utløst en interessant strid om fremvisning av åndsverk og opphavsrett.

Som kjent var den satt opp i Cinematekets program forrige uke i forbindelse med feiringen av Henny Moans 80 års dag, men Skouens datter Synne, som etter loven ivaretar opphavsretten, nektet visning.

Skouen trakk denne filmen fra offentligheten for flere år siden, mens han var i live. Han uttrykte også offentlig ved flere anledninger at han hadde laget 16 filmer, ikke 17, som den observante tilskuer kan regne seg til fra filmografien hans.

Det var Barn av solen han ikke vedstod seg, som han sa, «det var jo bare produsenten Albert W. Owesen som ville bruke sin nyervervede seilbåt i en film». Da NFI og SF Norge laget Arne Skouens samle-dvd-boks i forbindelse med regissørens 100 års dag, tok man ikke med denne filmen, i respekt for Skouens ytring og bestemmelser. Den ble imidlertid, i anledning jubileet, vist en gang innenfor Cinematekets program.

Striden nå står om et Cinemateket, som etter avtale og praksis har tilgang til Nasjonalbibliotekets arkiver, kan vise filmen uten opphavsrettshaverens tillatelse.

I Lov om Opphavsrett av 12. mai 1961 nr. 2 (paragraf 3 annet ledd), med senere endringer), heter det:

Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavs-mannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart. (Lov om Opphavsrett av 12. mai 1961 nr. 2 (paragraf 3 annet ledd), med senere endringer).

Det er ingen tvil om at Cinemateket kan dette, det følger av internasjonal praksis som også er hjemlet i den internasjonale filmarkivorganisasjonen FIAF’s lover og regler, der det fastslås retten til visning av arkivfilm «on the premises».

Men det gjelder kun i studie- og forskningsmessig sammenheng.

Spørsmålet som må stilles er om en vanlig visning i et cinematek er å anse som en visning i studie- eller forskningsmessig sammenheng. Det anses at slike visninger skal være lukkede, spesielt beregnet på inviterte forskere eller mindre forsamlinger av faglig eller vitenskapelig art som har spesielt anmodet om det. En vanlig Cinematekvisning må derfor anses som offentlig, da den har betalende tilskuere og er offentlig annonsert og publisert. Den er derfor ikke en slik studie- eller forskningsbasert visning i seg selv.

Vi har hatt noen lignende tilfelle i norsk filmhistorie, først med Walter Fyrst, som ikke ville tillate visninger av sin film Unge viljer fra 1944 med mindre han var tilstede og kunne forsvare den, eller Vibeke Løkkeberg som en tid ikke ville tillate visning av Liv fra 1967, der hun både medvirket og var medprodusent. Og det er ikke tvilsomt at en opphavsmann må kunne tillate slike begrensninger for visning og fremføring av egne verk, selv om det kan oppstå strid med andre opphavsmenn (skuespillere, manusforfatter, fotografer) eller med produsenten. Det anses imidlertid som god skikk at regissørens, (som ofte også er verkets forfatter) interesser går foran disse.

Jan Erik Holst er filmkritiker og tidligere direktør i NFI og grunnlegger av Cinemateket.

5 kommentarer til Hva striden om ”Barn av Solen” står om

  1. Våre visninger har utelukkende pedagogiske og kulturhistoriske motiver. Vi ønsker å utfordre den gamle ideen om at tilgang til filmer som «Barn av solen» skal forbeholdes en engere krets av filmforskere. Vi mener filmen tilhører den norske kulturarven, og at også interesserte privatpersoner skal ha mulighet til å se filmen i riktig format, i en kinosal. Det er det prinsipielt viktige for oss i denne saken.

  2. To rettelser til min artikkel ovenfor : 1) Det er Kari Skouen, enken etter Arne Skouen, som forvalter hans opphavsrett, mens datteren Synne er talsperson for familien.

    2) DVD boksen med Skouens filmer ble utgitt i 2013 av SF Norge i samarbeid med NFI, Norsk Filmstudio AS og Nasjonalbiblioteket og med støtte fra Film & Kinos S-film ordning.

    JEH

  3. Et moment som bør taes med i denne vurderingen, er jo også hvordan verket er finansiert i utgangspunktet. Hadde filmen for eksempel vært produsert innenfor NRK sitt system (som naturligvis ikke eksisterte i 1955), ville tanken om at regissøren skulle kunne stoppe den være helt fremmed. Denne filmen er antagelig finansiert gjennom Norsk Film AS, kommunalkinoenes finansieringsselskap – altså offentlige midler – så det er etter min mening interessant drøfte hvorfor det skal stille seg annerledes for en filmregissør som produserer i en slik ramme sammenholdt med en regissør av for eksempel fjernsynsteater i NRK. Problemstillingen er fremdeles aktuell på mange måter.

  4. Hei Bjerke, ditt innlegg tar for seg det sentrale momentet i filmproduksjon om hvorvidt produsenten gjennom avtaler har fått overdratt alle rettigheter, som stort sett er tilfelle i NRK eller om filmen er finansiert gjennom Kirke- og undervisnings-departementets støtteordning, som er tilfellet her. I sistnevnte tilfelle var det uvanlig (før 1985) at filmens produsent hadde slike rettigheter. I begge tilfelle gjelder Lov om opphavsrett som skissert i mitt innlegg. At filmen er finansiert av offentlige midler har etter loven ingen betydning for spørsmålet.

  5. Hei merker meg du skriver Walter furst ikke ville tillate visning av unge vilje hva skjedde der? Denne ligger jo ute gratis på youtube

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Hva striden om ”Barn av Solen” står om

Hva striden om ”Barn av Solen” står om

Kan en opphavsmann legge begrensninger for visning og fremføring av egne verk, selv om det er i strid med andre opphavsmenn eller Cinematekets oppgave om å kuratere filmarven? Jan Erik Holst vurderer hva som står på spill i striden rundt Arne Skouens «Barn av solen».

Barn av solen (foto: Nasjonalbiblioteket)

Barn av solen, Arne Skouens film fra 1955, basert på eget teaterstykke, har utløst en interessant strid om fremvisning av åndsverk og opphavsrett.

Som kjent var den satt opp i Cinematekets program forrige uke i forbindelse med feiringen av Henny Moans 80 års dag, men Skouens datter Synne, som etter loven ivaretar opphavsretten, nektet visning.

Skouen trakk denne filmen fra offentligheten for flere år siden, mens han var i live. Han uttrykte også offentlig ved flere anledninger at han hadde laget 16 filmer, ikke 17, som den observante tilskuer kan regne seg til fra filmografien hans.

Det var Barn av solen han ikke vedstod seg, som han sa, «det var jo bare produsenten Albert W. Owesen som ville bruke sin nyervervede seilbåt i en film». Da NFI og SF Norge laget Arne Skouens samle-dvd-boks i forbindelse med regissørens 100 års dag, tok man ikke med denne filmen, i respekt for Skouens ytring og bestemmelser. Den ble imidlertid, i anledning jubileet, vist en gang innenfor Cinematekets program.

Striden nå står om et Cinemateket, som etter avtale og praksis har tilgang til Nasjonalbibliotekets arkiver, kan vise filmen uten opphavsrettshaverens tillatelse.

I Lov om Opphavsrett av 12. mai 1961 nr. 2 (paragraf 3 annet ledd), med senere endringer), heter det:

Har en annen rett til å endre et åndsverk eller å gjøre det tilgjengelig for almenheten, må dette ikke skje på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavs-mannens litterære, vitenskapelige eller kunstneriske anseelse eller egenart, eller for verkets anseelse eller egenart. (Lov om Opphavsrett av 12. mai 1961 nr. 2 (paragraf 3 annet ledd), med senere endringer).

Det er ingen tvil om at Cinemateket kan dette, det følger av internasjonal praksis som også er hjemlet i den internasjonale filmarkivorganisasjonen FIAF’s lover og regler, der det fastslås retten til visning av arkivfilm «on the premises».

Men det gjelder kun i studie- og forskningsmessig sammenheng.

Spørsmålet som må stilles er om en vanlig visning i et cinematek er å anse som en visning i studie- eller forskningsmessig sammenheng. Det anses at slike visninger skal være lukkede, spesielt beregnet på inviterte forskere eller mindre forsamlinger av faglig eller vitenskapelig art som har spesielt anmodet om det. En vanlig Cinematekvisning må derfor anses som offentlig, da den har betalende tilskuere og er offentlig annonsert og publisert. Den er derfor ikke en slik studie- eller forskningsbasert visning i seg selv.

Vi har hatt noen lignende tilfelle i norsk filmhistorie, først med Walter Fyrst, som ikke ville tillate visninger av sin film Unge viljer fra 1944 med mindre han var tilstede og kunne forsvare den, eller Vibeke Løkkeberg som en tid ikke ville tillate visning av Liv fra 1967, der hun både medvirket og var medprodusent. Og det er ikke tvilsomt at en opphavsmann må kunne tillate slike begrensninger for visning og fremføring av egne verk, selv om det kan oppstå strid med andre opphavsmenn (skuespillere, manusforfatter, fotografer) eller med produsenten. Det anses imidlertid som god skikk at regissørens, (som ofte også er verkets forfatter) interesser går foran disse.

Jan Erik Holst er filmkritiker og tidligere direktør i NFI og grunnlegger av Cinemateket.

5 Responses to Hva striden om ”Barn av Solen” står om

  1. Våre visninger har utelukkende pedagogiske og kulturhistoriske motiver. Vi ønsker å utfordre den gamle ideen om at tilgang til filmer som «Barn av solen» skal forbeholdes en engere krets av filmforskere. Vi mener filmen tilhører den norske kulturarven, og at også interesserte privatpersoner skal ha mulighet til å se filmen i riktig format, i en kinosal. Det er det prinsipielt viktige for oss i denne saken.

  2. To rettelser til min artikkel ovenfor : 1) Det er Kari Skouen, enken etter Arne Skouen, som forvalter hans opphavsrett, mens datteren Synne er talsperson for familien.

    2) DVD boksen med Skouens filmer ble utgitt i 2013 av SF Norge i samarbeid med NFI, Norsk Filmstudio AS og Nasjonalbiblioteket og med støtte fra Film & Kinos S-film ordning.

    JEH

  3. Et moment som bør taes med i denne vurderingen, er jo også hvordan verket er finansiert i utgangspunktet. Hadde filmen for eksempel vært produsert innenfor NRK sitt system (som naturligvis ikke eksisterte i 1955), ville tanken om at regissøren skulle kunne stoppe den være helt fremmed. Denne filmen er antagelig finansiert gjennom Norsk Film AS, kommunalkinoenes finansieringsselskap – altså offentlige midler – så det er etter min mening interessant drøfte hvorfor det skal stille seg annerledes for en filmregissør som produserer i en slik ramme sammenholdt med en regissør av for eksempel fjernsynsteater i NRK. Problemstillingen er fremdeles aktuell på mange måter.

  4. Hei Bjerke, ditt innlegg tar for seg det sentrale momentet i filmproduksjon om hvorvidt produsenten gjennom avtaler har fått overdratt alle rettigheter, som stort sett er tilfelle i NRK eller om filmen er finansiert gjennom Kirke- og undervisnings-departementets støtteordning, som er tilfellet her. I sistnevnte tilfelle var det uvanlig (før 1985) at filmens produsent hadde slike rettigheter. I begge tilfelle gjelder Lov om opphavsrett som skissert i mitt innlegg. At filmen er finansiert av offentlige midler har etter loven ingen betydning for spørsmålet.

  5. Hei merker meg du skriver Walter furst ikke ville tillate visning av unge vilje hva skjedde der? Denne ligger jo ute gratis på youtube

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY