Vil insentivordningen kollapse, før den har begynt å virke?

Vil insentivordningen kollapse, før den har begynt å virke?

Om det sprer seg en forestilling om at intensivordningen er amputert, at man må vente til neste år for å søke, da vil den internasjonale filmbransjen fort miste interessen.

Det har lenge vært en utbredt oppfatning i filmbransjen om at insentivordningen er for dårlig rustet til å møte konkurransen der ute. Hovedbekymringen er helt enkelt den lave summen på 45 millioner som er satt av til ordningen, og det faktum at det finnes bare én søknadsfrist i året.

I dag hevder NRK å ha lest dokumenter som slår fast hvor skjevt dette kan komme ut: «Snømannen»-produsentene vil bruke 180 millioner kroner i Norge. Dermed vil produksjonen sluke hele summen på 45 millioner som er satt av til filminsentivordningen.

En av våre mest erfarne produsenter, Aage Aaberge, frykter at dette vil få ringvirkninger internasjonalt.

”Det kan ende opp med at Hollywood tror det bare er én film i året som får støtte, og det er sånt som sprer seg veldig fort i miljøet. Det vil ikke ha noen bra effekt, sier han”.

Dette har også garvede lineproducere som Per Henry Borch påpekt flere ganger siste året. Han mener hele ordningen risikerer å kollapse når det offentliggjøres i mars hvem som får dra nytte av ordningen – om det ikke tas grep på politisk nivå for å utvide ordningen.

Om departementet lytter, slik Kulturminister Linda Helleland i dag sier hun gjør, så er det med et halvt øre.

”Jeg tar imot innspill til hvordan ordningen kan gjøres bedre. Men nå må den få virke en stund”, sier hun.

Spørsmålet er om insentivordningen vil kollapse, før den har begynt å virke.

Om det sprer seg en forestilling om at ordningen er amputert, at man må vente til neste år for å søke, da vil den internasjonale filmbransjen fort miste interessen. 45 millioner er svimlende lite i et marked der de store innspillingene kan legge igjen hundrevis av millioner i et enkelt innspillingsland.

Leder i Norsk Filmforbund, Sverre Pedersen, sier at bransjen allerede i desember i fjor mente at rammen på 45 millioner var for liten.

”Da filmforliket ble lagt frem i desember så sa alle partiene at om det viste seg at ordningen blir så vellykket at beløpet var for lite, så hadde de en sterk henstilling hvor rammen kunne bli utvidet. Det kan jo se ut som vi allerede er der”, sier han til NRK.

Insentivordningen var en så viktig sak for tidligere kulturminister Widvey at hun jobbet nesten på overtid med å innføre den før hun forlot departementet.

Men hvor gjennomtenkt har denne prosessen vært?

Etter motstand fra Finansdepartementet, som ikke ville ha ordningen, fikk Widvey isteden gjennomslag for en ordning som er lagt inn under Kulturdepartementet. Den løsningen opplever bransjen som ordningens achilleshæl, og jeg har ennå ikke møtt noen som mener den er en god idé. Den vil ikke bli en slagkraftig ordning før næringsaspektet anerkjennes fullt ut, ved å plassere ordningen der den hører hjemme, i Finansdepartementet.

På politisk nivå understreker man at dette slaget er tapt, i hvert fall inntil videre, og at bransjen må nøye seg med det man har fått til. Men misforholdet mellom kart og terreng kan fort bli brutalt for den nye ordningen. Mye tyder på at læringskurven kommer til å bli bratt. Kanskje altfor bratt.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Vil insentivordningen kollapse, før den har begynt å virke?

Vil insentivordningen kollapse, før den har begynt å virke?

Om det sprer seg en forestilling om at intensivordningen er amputert, at man må vente til neste år for å søke, da vil den internasjonale filmbransjen fort miste interessen.

Det har lenge vært en utbredt oppfatning i filmbransjen om at insentivordningen er for dårlig rustet til å møte konkurransen der ute. Hovedbekymringen er helt enkelt den lave summen på 45 millioner som er satt av til ordningen, og det faktum at det finnes bare én søknadsfrist i året.

I dag hevder NRK å ha lest dokumenter som slår fast hvor skjevt dette kan komme ut: «Snømannen»-produsentene vil bruke 180 millioner kroner i Norge. Dermed vil produksjonen sluke hele summen på 45 millioner som er satt av til filminsentivordningen.

En av våre mest erfarne produsenter, Aage Aaberge, frykter at dette vil få ringvirkninger internasjonalt.

”Det kan ende opp med at Hollywood tror det bare er én film i året som får støtte, og det er sånt som sprer seg veldig fort i miljøet. Det vil ikke ha noen bra effekt, sier han”.

Dette har også garvede lineproducere som Per Henry Borch påpekt flere ganger siste året. Han mener hele ordningen risikerer å kollapse når det offentliggjøres i mars hvem som får dra nytte av ordningen – om det ikke tas grep på politisk nivå for å utvide ordningen.

Om departementet lytter, slik Kulturminister Linda Helleland i dag sier hun gjør, så er det med et halvt øre.

”Jeg tar imot innspill til hvordan ordningen kan gjøres bedre. Men nå må den få virke en stund”, sier hun.

Spørsmålet er om insentivordningen vil kollapse, før den har begynt å virke.

Om det sprer seg en forestilling om at ordningen er amputert, at man må vente til neste år for å søke, da vil den internasjonale filmbransjen fort miste interessen. 45 millioner er svimlende lite i et marked der de store innspillingene kan legge igjen hundrevis av millioner i et enkelt innspillingsland.

Leder i Norsk Filmforbund, Sverre Pedersen, sier at bransjen allerede i desember i fjor mente at rammen på 45 millioner var for liten.

”Da filmforliket ble lagt frem i desember så sa alle partiene at om det viste seg at ordningen blir så vellykket at beløpet var for lite, så hadde de en sterk henstilling hvor rammen kunne bli utvidet. Det kan jo se ut som vi allerede er der”, sier han til NRK.

Insentivordningen var en så viktig sak for tidligere kulturminister Widvey at hun jobbet nesten på overtid med å innføre den før hun forlot departementet.

Men hvor gjennomtenkt har denne prosessen vært?

Etter motstand fra Finansdepartementet, som ikke ville ha ordningen, fikk Widvey isteden gjennomslag for en ordning som er lagt inn under Kulturdepartementet. Den løsningen opplever bransjen som ordningens achilleshæl, og jeg har ennå ikke møtt noen som mener den er en god idé. Den vil ikke bli en slagkraftig ordning før næringsaspektet anerkjennes fullt ut, ved å plassere ordningen der den hører hjemme, i Finansdepartementet.

På politisk nivå understreker man at dette slaget er tapt, i hvert fall inntil videre, og at bransjen må nøye seg med det man har fått til. Men misforholdet mellom kart og terreng kan fort bli brutalt for den nye ordningen. Mye tyder på at læringskurven kommer til å bli bratt. Kanskje altfor bratt.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY