Alejandro Iñárritu er kjent for å strekke seg langt for å tilføre filmene sine noe grenseoverskridende. I den Oscarbelønte Birdman danset regissøren og hans fotograf, Emmanuel Lubezki, elegant med skuespillerne i en (nesten) eneste lang tagning, og vi ble effektivt dratt inn i filmens univers. I The Revenant forsøker de seg på noe helt annet og langt mer ambisiøst: Å forene én manns besettende behov for hevn med en storslagen naturs likegyldighet over menneskenes dårskap.

Det er Leonardo DiCaprio som bærer dette tunge loddet i filmen med stor overbevisningskraft, i en rolle som roper hest etter en Oscar. Som stifinner for den amerikanske hæren på 1820-tallet, tar han oss med på en vanvittig tur gjennom dramatisk og nådeløs natur, og jeg har sjelden sett en skuespiller motta så mye juling.

Rollefiguren er basert på Hugh Glass, en mytiske figur som synes å ha mer til felles med Fenimore Coopers litterære univers enn virkeligheten. Det har gitt Inarritu rikelig anledning til å dikte videre på historien om hvordan Glass overlevde krigerske indianerstammer, et grizzlybjørn-angrep og en brutal ferd gjennom ekstrem natur. Og dikterisk kraft har han i rikt monn. Bare åpningssekvensen er en oppvisning i den nevnte kameraføringen fra Birdman, når Glass og et tyvetalls pelsjegere blir angrepet av indianere. Du finner ikke en like dyktig orkestrert slagscene på denne siden av Redd Menig Ryan.

Glass er her utstyrt med en sønn fra et forhold til en indianerkvinne, noe som kompliserer hans relasjon til de hvite kolonistene. Men Iñárritu er ikke særlig interessert i de etniske motsetningene. Det er isteden Glass sin ensomme kamp med naturkreftene som dominerer filmens 156 minutter, med grizzly-angrepet som filmens høydepunkt hva angår teknisk artisteri. Jeg vet ikke hvordan de har fått det til, men den digitalt bearbeidede bjørnen er skremmende troverdig.

Iñárritu støtter seg på en kombinasjon av klassisk, gammeldags filmskaping og moderne digitale paletter. I én scene utløses et ekte snøskred, i en annen, der Glass rir utfor et stup, må det digitale reddende vinger til. Det oppleves sjelden som kunstig, noe som skyldes at filmfotograf Lubezki gir oss skarpe og ruvende bilder som er så slående i seg selv at de tar pusten fra deg. De tar også pusten fra DiCaprio, som sleper seg gjennom filmen mens han blør, sikler og skriker. Innsatsen er monumental, men hva som driver ham, utover å hevne sønnen og glemme kona, får vi aldri vite. Det er filmens største svakhet. Glass gir ikke mye av seg selv, og synes drevet av noe bortenfor både vår og egen fatteevne.

Det finnes to retninger innenfor denne typen ”megaloman” filmskaping der mennesket settes opp mot naturen. På ene siden har vi Terrence Malick som skildret det samme jomfruelige og grusomme Amerika med lyrisk intensitet i Den nye verden. På andre side har vi Werner Herzog som i en rekke filmer viser vår forgjengelighet i møte med brutal natur. Inarritu befinner seg et sted midt imellom, men makter ikke å omhylle Glass med lyriske nok bilder og på den måten tilføre filmen noe ekstra i metafysisk forstand. Glass sitt blodslit er ment å virke ubetydelig i den storslåtte naturen, men Inarritu står noen ganger i fare for å gjøre oss likegyldige.

Det er ingen tvil om at DiCaprio her har levert en sterk Oscarsøknad, som det gjerne heter. Men også han burde føle seg littegrann snytt av hvor lite rollefiguren etterlater seg, med tanke på hvor mye innspillingen har kostet av blod, svette, tårer – og penger.

Men bevares, her er det flust av bilder og scener jeg sent vil glemme. Hvor mange andre filmer kan man si det om?

Jeg er blant de som ofte har opplevd Tarantinos bruk av n-ordet som overdrevent, nesten parodisk. Det har utløst mye harme og debatt, men har tilført filmene hans lite av ekstra verdi. Men i forrige filmen hans, Django Unchained, skjedde det noe: det var som om hans politisk ukorrekte kjærlighet til afroamerikansk kultur fant et nytt spor gjennom det amerikanske slaveriet og helten Django. I hans nye westernfilm, The Hateful Eight, som utspiller seg noen år etter den amerikanske borgerkrigen, går han enda dypere og mer brutalt til verks i sin framstilling av rasisme og vold.

Som i debutfilmen Reservoir Dogs er rammene for dramaet trange og klaustrofobiske, selv om visningsformatet, 70mm (Ultra Panavision 70), er uvanlig bredt. Vi blir med i westernfilmens mest kjente klisjé, dilligencen, som innhentes av en snøstorm i Wyoming og må søke en nødhavn i et vertshus på snaufjellet. Her blir ”åtte hatefulle” innestengt i stormen, og de er alle kjente western-stereotyper og ansikter fra Tarantinos filmografi: Samuel Jackson og Kurt Russell spiller dusørjegere som blant annet inngår en allianse om å passe på den lovløse Daisy, strålende spilt med få replikker av Jennifer Jason Leigh. Med seg i dilligencen har de mannen som hevder han er den nye sheriffen i byen de er på vei til, og inne i vertshuset venter fire like uutgrunnelige, væpnede menn som også har søkt tilflukt, deriblant Tim Roth som engelsk revolver-gentleman og den uforliknelige Bruce Dern som tidligere sørstatsgeneral.

Det tar ikke lang tid før vi innser at ikke mange av dem vil komme levende ut, om overhode noen, og Tarantino tar seg god tid til å bygge opp spenningen. Som vanlig er det dialogen som lenge holder volden på avstand, lange remser av grandiose og vittige replikker der Tarantinos spesielle ordkunst kommer til sin rett, mens vi alle venter på det uungåelige. Nedtellingen kan minne om et Agatha Christie-plot der Jackson på et tidspunkt inntar rollen som en slags Poirot.

I klassiske amerikanske westernfilmer, som Tarantino er så influert av, hendte det at svarte skuespillere fikk medvirke. Men de ble aldri utsatt for brutal behandling, og var som regel pyntelig bakgrunnsfyll. Tarantino hyller på ene siden disse klassiske westernfilmene til John Ford og Howard Hawks, samtidig som han radbrekker denne arven ved å la rasismen bli en uløselig del av den. Jacksons replikk om at en svart mann bare er trygg om hvite menn ikke bærer våpen vil garantert få en spesiell resonans i disse tider når svarte menn i USA skytes av hvite politimenn.

I sine beste øyeblikk er dette glitrende filmkunst, der Samuel Jackson gjør sin kanskje beste rolle siden Pulp Fiction og kan briljere på en måte han ikke fikk anledning til Django Unchained. Tarantino griper her inn i samtiden som aldri før – av alle ting med en western! – ved å la den amerikanske voldimpulsen få frie tøyler og vise oss rasismens røtter. Men det er samtidig stunder der det røyner på for min del, og volden blir en uoverstigelig pøl. Det er selvsagt umulig å forestille seg en Tarantinofilm uten vold, det er som en Woody Allen-film uten storbynevroser eller en Ingmar Bergman-film uten tvil. Mens han tidligere har vist en viss beherskelse, holder han her ingenting igjen og dveler unødig lenge i de mest sadistiske scenene. Det er en svakhet ved en film som ellers er ekstremt tett og medrivende fortalt, tross sine tre timer.

De fleste vil måtte nøye seg med å se filmen digitalt projisert på vanlige kinoer. Det er synd. Jeg så den digitale kinovisningen før jeg så den i 70mm på Cinemateket (der filmen vises i formatet i januar og februar). Det var som en ekstra hinne ble tatt vekk fra lerretet; fargene og kontrastene ble sterkere, det ble, kort sagt, mer av alt. Tarantino bruker ikke formatet til å vise oss episk natur, som man kanskje kunne forvente, men til å forsterke intensiteten i kammerspillet. Ansiktene blir mer levende, du merker tydeligere avstanden mellom rollefigurene og spenningen forlenges. Ta deg derfor turen innom Cinemateket, om du har sjansen, og les Torkell Sætervadets opplysende gjennomgang av Tarantinos bruk av 70mm-formatet.

Disse tekstene er tidligere publisert i Aftenposten.