Finnes det vilje for dokumentarfilmen?

Finnes det vilje for dokumentarfilmen?

Hvor var dokumentarmiljøet da Filmmeldingen ble skrevet? Det er ingen tvil om at dokumentaristenes hjerter banker, men det savnes en politisk agenda for dokumentar, mener dekan Leif Holst Jensen.

Foto: fra den NRK-aktuelle dokumentarserien Punx.

Dokumentarområdet er et av de områdene som bør styrkes. Det var en av de tydeligste anbefalingene i den såkalte Ryssevik-rapporten «Åpen framtid – en utredning om økonomien og pengestrømmen i filmbransjen» fra analyseselskapet Ideas2evidence som var den viktigste premissleverandøren for Filmmeldingen.

I diskusjonen i ettertid og i stortingsmeldingen er det nærmest det eneste området som ikke er omtalt. Hva skjedde da Filmmeldingen ble skrevet, og hvor var dokumentarmiljøet da? Når kringkastingsmeldingen nå behandles på Stortinget, er det heller ikke fokus på dokumentarbransjen.

Dokumentarene er det beste speil på vår samtid, det er dagens virkelighet vi forteller om, og det er dette som gir fremtidens generasjoner bilder av hvem vi er. Studentene fra Westerdals Oslo ACT og andre filmskoler ønsker å fortelle historier fra virkeligheten. Når VGTV skal fokusere sin virksomhet ønsker de flere norske dokumentarer, og unge lytter til P3 Dokumentar, gjerne på Podcast. Formatet fungerer online og har lang levetid.

Mange regissører og produsenter klarer å sette agendaen gjennom godt fortalte og engasjerende historier. Hvorfor er det da så vanskelig å sette selve dokumentaren på agendaen?

Da Kulturløftet II i sin tid ble lansert, var det en stor seier for dokumentaren som område, endelig ble det løftet opp på linje med spillefilm og tv-drama. Vi skulle være ledende i Norden. Siden da har bevilgningene økt, men ikke så mye som ønsket, og filmpolitikken har handlet om incentivordning, regionalisering og etterhåndsstøtten. Dokumentarfilmen har forsvunnet fra debatten.

I 2009 var det store mobilseringer av dokumentarister, som i stor grad gikk til angrep på spillefilmstøtten, og Trond Giskes filmpolitikk. I min rolle som generalsekretær i Produsentforeningen argumenterte jeg sterkt for at dokumentaristene ikke måtte gjøre resten av filmbransjen til sine fiender, ved å snakke ned spillefilm og drama, som ble omtalt som tøys og tull. Kanskje jeg drepte noe av engasjementet? Jeg savner det iallfall i offentligheten. Hvis man går inn på hjemmesiden til Dokumentaristene.no har det ikke skjedd noe siden 2010.

I begynnelsen av desember møtes store deler av det norske dokumentarmiljøet til det årlige Dokumentarkonventet på hotellet Solstrand utenfor Bergen. Her er det kompetanse, talent, forvaltning, kringkasting og forretning, – regissører, produsenter, konsulenter, redaktører, klippere og byråkrater. Målet er å dele viten, inspirere og øke ambisjonene. Det er mange små aktører, mange små og proffe aktører.

Vi vil diskutere en rekke relevante problemstillinger knyttet til aktuell film- og kringkastingspolitikk. Dokumentarmiljøet er veldig fragmentert, men har en felles dyp kjærlighet til faget sitt. Det ligger utrolig mye engasjement bak hvert eneste prosjekt, men det store prosjektet med å styrke bransjen har det vært vanskelig å enes om. Fordi miljøet er så fragmentert blir mange av diskusjonene oppfattet som kritiske til et annet ledd i verdikjeden, eller konkurrenter står mot konkurrenter.

Dokumentarkonventet kan og skal ikke opptre som en politisk aktør, til det er de ulike interessene blant alle de som møter opp for forskjellige. Men vi kan heve nivået på debatten og sette fokus på de problemstillingene som ligger i dagen. Hvis dokumentarbransjen skal videreutvikle seg, må det skje nye ting, tas nye skritt. Det er ikke nok å stole på entusiasme og engasjement. Det må ligge struktur, penger og politikk i bunnen, skal man nå nye høyder.

Folk må lese Filmmeldingen og Kringkastingsmeldingen, og diskutere, gjøre seg opp meninger. En rekke problemstillinger knyttet til dokumentarens rolle skal drøftes bredt, og aktørene bør engasjere seg.

Anseelsen til dokumentarområdet må styrkes. Det finnes mange som lykkes med enkeltfilmer og saker, og evnen til å sette agenda finnes. Men det savnes en politisk agenda for dokumentar. Diskusjonen om mål og måltall må løftes. Det må finnes en bedre balanse mellom de statlige og regionale midlene. Nå som Oslo endelig får etablert et filmsenter, er det grunnlag for å tenke helhetlig om rollefordeling.

Allmennkringkasterne, både NRK og TV 2 er oppe til politisk behandling. Det er nå spørsmålene om ansvar og muligheter for dokumentar må tas opp. TV 2 understreker kostnadene ved å drive som allmennkringkaster og ber om statlig finansiering. NRK har det største samlede tilbudet og skal øke sin bruk av eksterne, og her er det viktig at dokumentaristene markerer seg og har tanker om budsjetter og organisering.

For en del år siden var vi mange sentrale aktører som skrev et notat i forbindelse med den forrige filmmeldingen, om dokumentarbransjens kår og politiske status, vi kalte det bransjens kjøtt og blod. Påstanden var at det var her mange sikret seg inntekter, og et første steg inn i bransjen. Dokumentarskaperne finnes i hele landet, og kjønnsbalansen er god, og det var her de fikk fortalt historier som var viktige og betød noe. Det er ingen tvil om at dokumentaristenes hjerter banker. Skal bransjen videreutvikle seg, må engasjementet og energien forsterkes, slik at publikum også i fremtiden sikres gode historier. Svaret på spørsmålet i overskriften bør være ja, engasjementet finnes. Nå må det vises.

Leif Holst Jensen er dekan film, tv- og spill ved Westerdals Oslo ACT og tidligere generalsekretær i Produsentforeningen.

1 kommentar til Finnes det vilje for dokumentarfilmen?

  1. Tja – når et annalyseselskap er premissleverandør for filmmeldinga så må det jo gå galt. I mitt prosjekt «den glemte fortid» hvor jeg har laget den første Asbjørn Sunde filmen´Offer eller Spion?` som snart kommer opå nettet; Get, Alt i bopks og Riksteve så har det ikke være noe støtte å få fra nfi og heller ikke til oppfølgeren Sabotøren og Kureren som kommer til våren.
    Kinoene var ikke markedsplassen for den første dokumentaren – så får jeg se over jule hva nettet resulterer i av inntekter mens jeg går i gang med den tredje til høsten.

    Så hvor blir det av debatten? Den kan jo ikke være i et analyseselskap…?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Finnes det vilje for dokumentarfilmen?

Finnes det vilje for dokumentarfilmen?

Hvor var dokumentarmiljøet da Filmmeldingen ble skrevet? Det er ingen tvil om at dokumentaristenes hjerter banker, men det savnes en politisk agenda for dokumentar, mener dekan Leif Holst Jensen.

Foto: fra den NRK-aktuelle dokumentarserien Punx.

Dokumentarområdet er et av de områdene som bør styrkes. Det var en av de tydeligste anbefalingene i den såkalte Ryssevik-rapporten «Åpen framtid – en utredning om økonomien og pengestrømmen i filmbransjen» fra analyseselskapet Ideas2evidence som var den viktigste premissleverandøren for Filmmeldingen.

I diskusjonen i ettertid og i stortingsmeldingen er det nærmest det eneste området som ikke er omtalt. Hva skjedde da Filmmeldingen ble skrevet, og hvor var dokumentarmiljøet da? Når kringkastingsmeldingen nå behandles på Stortinget, er det heller ikke fokus på dokumentarbransjen.

Dokumentarene er det beste speil på vår samtid, det er dagens virkelighet vi forteller om, og det er dette som gir fremtidens generasjoner bilder av hvem vi er. Studentene fra Westerdals Oslo ACT og andre filmskoler ønsker å fortelle historier fra virkeligheten. Når VGTV skal fokusere sin virksomhet ønsker de flere norske dokumentarer, og unge lytter til P3 Dokumentar, gjerne på Podcast. Formatet fungerer online og har lang levetid.

Mange regissører og produsenter klarer å sette agendaen gjennom godt fortalte og engasjerende historier. Hvorfor er det da så vanskelig å sette selve dokumentaren på agendaen?

Da Kulturløftet II i sin tid ble lansert, var det en stor seier for dokumentaren som område, endelig ble det løftet opp på linje med spillefilm og tv-drama. Vi skulle være ledende i Norden. Siden da har bevilgningene økt, men ikke så mye som ønsket, og filmpolitikken har handlet om incentivordning, regionalisering og etterhåndsstøtten. Dokumentarfilmen har forsvunnet fra debatten.

I 2009 var det store mobilseringer av dokumentarister, som i stor grad gikk til angrep på spillefilmstøtten, og Trond Giskes filmpolitikk. I min rolle som generalsekretær i Produsentforeningen argumenterte jeg sterkt for at dokumentaristene ikke måtte gjøre resten av filmbransjen til sine fiender, ved å snakke ned spillefilm og drama, som ble omtalt som tøys og tull. Kanskje jeg drepte noe av engasjementet? Jeg savner det iallfall i offentligheten. Hvis man går inn på hjemmesiden til Dokumentaristene.no har det ikke skjedd noe siden 2010.

I begynnelsen av desember møtes store deler av det norske dokumentarmiljøet til det årlige Dokumentarkonventet på hotellet Solstrand utenfor Bergen. Her er det kompetanse, talent, forvaltning, kringkasting og forretning, – regissører, produsenter, konsulenter, redaktører, klippere og byråkrater. Målet er å dele viten, inspirere og øke ambisjonene. Det er mange små aktører, mange små og proffe aktører.

Vi vil diskutere en rekke relevante problemstillinger knyttet til aktuell film- og kringkastingspolitikk. Dokumentarmiljøet er veldig fragmentert, men har en felles dyp kjærlighet til faget sitt. Det ligger utrolig mye engasjement bak hvert eneste prosjekt, men det store prosjektet med å styrke bransjen har det vært vanskelig å enes om. Fordi miljøet er så fragmentert blir mange av diskusjonene oppfattet som kritiske til et annet ledd i verdikjeden, eller konkurrenter står mot konkurrenter.

Dokumentarkonventet kan og skal ikke opptre som en politisk aktør, til det er de ulike interessene blant alle de som møter opp for forskjellige. Men vi kan heve nivået på debatten og sette fokus på de problemstillingene som ligger i dagen. Hvis dokumentarbransjen skal videreutvikle seg, må det skje nye ting, tas nye skritt. Det er ikke nok å stole på entusiasme og engasjement. Det må ligge struktur, penger og politikk i bunnen, skal man nå nye høyder.

Folk må lese Filmmeldingen og Kringkastingsmeldingen, og diskutere, gjøre seg opp meninger. En rekke problemstillinger knyttet til dokumentarens rolle skal drøftes bredt, og aktørene bør engasjere seg.

Anseelsen til dokumentarområdet må styrkes. Det finnes mange som lykkes med enkeltfilmer og saker, og evnen til å sette agenda finnes. Men det savnes en politisk agenda for dokumentar. Diskusjonen om mål og måltall må løftes. Det må finnes en bedre balanse mellom de statlige og regionale midlene. Nå som Oslo endelig får etablert et filmsenter, er det grunnlag for å tenke helhetlig om rollefordeling.

Allmennkringkasterne, både NRK og TV 2 er oppe til politisk behandling. Det er nå spørsmålene om ansvar og muligheter for dokumentar må tas opp. TV 2 understreker kostnadene ved å drive som allmennkringkaster og ber om statlig finansiering. NRK har det største samlede tilbudet og skal øke sin bruk av eksterne, og her er det viktig at dokumentaristene markerer seg og har tanker om budsjetter og organisering.

For en del år siden var vi mange sentrale aktører som skrev et notat i forbindelse med den forrige filmmeldingen, om dokumentarbransjens kår og politiske status, vi kalte det bransjens kjøtt og blod. Påstanden var at det var her mange sikret seg inntekter, og et første steg inn i bransjen. Dokumentarskaperne finnes i hele landet, og kjønnsbalansen er god, og det var her de fikk fortalt historier som var viktige og betød noe. Det er ingen tvil om at dokumentaristenes hjerter banker. Skal bransjen videreutvikle seg, må engasjementet og energien forsterkes, slik at publikum også i fremtiden sikres gode historier. Svaret på spørsmålet i overskriften bør være ja, engasjementet finnes. Nå må det vises.

Leif Holst Jensen er dekan film, tv- og spill ved Westerdals Oslo ACT og tidligere generalsekretær i Produsentforeningen.

One Response to Finnes det vilje for dokumentarfilmen?

  1. Tja – når et annalyseselskap er premissleverandør for filmmeldinga så må det jo gå galt. I mitt prosjekt «den glemte fortid» hvor jeg har laget den første Asbjørn Sunde filmen´Offer eller Spion?` som snart kommer opå nettet; Get, Alt i bopks og Riksteve så har det ikke være noe støtte å få fra nfi og heller ikke til oppfølgeren Sabotøren og Kureren som kommer til våren.
    Kinoene var ikke markedsplassen for den første dokumentaren – så får jeg se over jule hva nettet resulterer i av inntekter mens jeg går i gang med den tredje til høsten.

    Så hvor blir det av debatten? Den kan jo ikke være i et analyseselskap…?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY