Hvilken norsk skuespiller ble nominert til Emmy-prisen i 2005? Hvem vant den danske Bodilprisen i 1996? Og Amanda for beste kvinnelige hovedrolle både i 1992 og 1995? Og er avbildet på et færøysk frimerke? Svaret på denne quizen er selvfølgelig: Anneke von der Lippe.

Og nå er hun blitt enda mer historisk, ved å bli nominert til Emmy-prisen for andre gang, for sin bærende hovedrolle som politietterforsker Helen Sikkeland i NRK’s thrillersatsning Øyevitne i regi av Jarl Emsell Larsen.

I Øyevitne spiller du en av krimsjangerens mest forslitte figurer, nemlig politietterforskeren. Hvordan unngår du å gjøre henne til en klisjé?

– Det er problematisk fordi alle forbildene ligger der, vi var veldig obs på det. En politietterforsker må legge vekk alle sine private følelser i sitt profesjonelle virke. I Øyevitne er det lagt stor vekt på det personlige. Etterforskeren sliter hjemme, hun har problemer med å være fostermor. Mannen hennes, som har voksne barn selv, kan mye mer om det enn henne. Så når sjansen byr seg og hun får ansvaret for en stor sak, kaster hun seg inn i etterforskningen med hud og hår. For å bygge opp sin selvtillit igjen, går hun til det hun kan, som er politiyrket. Dette går som en tråd gjennom hele fortellingen. Det gjør henne interessant som karakter.

– Jeg synes at vi kommer inn på personene, vi følger ikke bare plottet. Det viktigste er hvordan karakterene takler situasjonene. Her har jeg lyst til å løfte fram de to unge guttene, som ikke vil stå fram som vitner. Vi nordmenn er så redde for å bli innblandet i noe, det er så farlig å involvere seg, derfor bryr vi oss ikke. Det synes jeg er et aktuelt og spennende tema.

Gjorde du mye research?

– Ja, jeg er veldig nysgjerrig. Jeg fikk adgang til politiets ulike etater, fikk lære om Kripos, SO (Spesielle Operasjoner) og Spesialenheten, om hvordan disse fungerer og om forholdet mellom dem. Serien handler jo mye om hvordan disse enhetene går i beina på hverandre. Det var veldig spennende å snakke med politifolkene. De er så rolige og nøkterne. De ser så mye elendighet, men empatien deres går ikke ut på å synes synd på folk, men på å være redelige. De er ikke kalde, bare profesjonelle. Deres jobb er å rydde opp.

Hvilke forbilder så dere på? Helen Mirren i Prime Suspect?

– Ja, vi snakket om henne. Vi har sett på alle disse kvinneetterforskerne, Saga i Broen også. Men i Broen får ikke publikum vite noen ting, bare det etterforskeren vet, mens i Øyevitne får vi hele tiden vite mer enn etterforskerne.

– Men det regissør Jarl Emsell Larsen er mest inspirert av, er filmene til Susanne Bier. Og hun er også en av mine favoritter. Vi så bl.a. på Brødre, studerte spillestil, drama og undertekst. Sånn sett kan du si at vi var mer inspirert av spillefilmer enn av tv-serier. Det passet meg perfekt, for jeg er mer opptatt av film enn av tv. Det merker jeg når jeg skriver selv også, jeg skriver for film og ikke for tv.

Hva skriver du på?

– Jeg har skrevet et filmmanus som er en adapsjon av Vigdis Hjorths Hjulskift. Det er kanskje hennes mest populære bok, som utkom i 2007.

Hvorfor begynte du å skrive?

– Jeg hadde lyst til å spille den kvinnelige hovedrollen, så jeg gikk til Karin Julsrud i 4 ½ og spurte om ikke det kunne være noe? Hun sa ja og begynte å lete etter en manusforfatter, men det dro ut, som det ofte gjør i filmbransjen. Så jeg tenkte: hvorfor kan jeg ikke være proaktiv og skrive det selv? Jeg bare begynte og så tok det helt av. Nå har jeg skrevet 7 versjoner og vi har fått utviklingsstøtte i to omganger fra Filminstituttet, så får vi se hvordan det går videre.

Hvorfor valgte du Hjulskift?

– En av grunnene til at jeg begynte å skrive på Hjulskift, var faktisk et seminar i forbindelse med filmfestivalen i Haugesund, der vi diskuterte mangelen på kvinnelige manusforfattere og mangelen på gode kvinneroller. I de fleste filmer er kvinner skildret av menn, og vi kvinner ser filmer laget av menn og leser bøker skrevet av menn. Så jeg satte meg ned og leste bare kvinnelige forfattere i et helt år. Da leste jeg Hjulskift og det var starten.

– Vigdis Hjorth undersøker hvordan en kvinne oppfører seg overfor en mann, perspektivet blir omvendt, hun blir en slags kvinnelig Knausgård. Det syntes jeg var veldig spennende. Og så er det en god bok, den sier noe om hvor fordomsfulle vi er, hvor innelåst vi er i vår egen omgangskrets og våre egne verdier. Det skal så lite til før vi er på hver vår planet.

 Det er vel litt uvanlig at en skuespiller går til en produsent med en bok og sier at denne rollen vil jeg spille, kan du lage filmen?

– Det er kanskje det, men gutta gjør sånt. Aksel Hennie skriver selv, spiller hovedrollen og har regien, selv om han aldri har gjort det før. Terskelen for en dame er kanskje litt høyere? Men jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle prøve og det hadde vært utrolig moro om jeg hadde fått det til, om det hadde blitt en film. Jeg er overbevist om at det ville bli en film som folk ville se, flertallet av kvinner som går på kino og i teater er jo i denne aldersgruppen. Hadde det ikke vært fint om de fikk en film?

Hva var det mest utfordrende med å skrive selv?

– Det var å gå inn i en teknisk verden med manusprogrammer på data og sånt. Jeg satt og skrev for hånd først, jeg. Og tegnet i margen. Jeg må alltid tegne. Når jeg lærer en rolle, tegner jeg. Jeg må ha bilde og tekst sammen. Jeg har gått på Steinerskolen, så det er helt naturlig for meg.

Spiller du ut alle rollene og dialogene når du skriver?

– Det kan jeg gjøre, men det er mer at jeg sitter og humrer og ler for meg selv, for jeg ser for meg mine kjære kolleger i de forskjellige rollene, og når karakterene utvikler seg, ser jeg hvor forskjellig de ville bli med forskjellige skuespillere. Jeg har nok en tendens til å utbrodere for mye, for jeg vil at alle rollene skal være viktige, alle skuespillerne skal ha noe å bite i.

– Da vi holdt på med Pan sa Henning Carlsen at alle bifigurer i hans filmer skulle ha minst én scene, som var deres. Det synes jeg er klokt sagt. Du kan ikke bli kjent med en karakter hvis ikke karakterene rundt er levende og troverdige. For å komme på innsiden av din egen karakter, må du også komme på innsiden av de du spiller sammen med.

– I det nye manuset som jeg skriver på nå, er det mindre dialog. Det er mer drømmeaktig, jeg forsøker å tenke mer i bilder. Og jeg jobber sammen med en annen manusforfatter, Jo Anders Johnsen. Vi skriver på den måten at vi lar ting stå åpne og så fyller den andre i, f.eks. kan jeg skrive den kvinnelige karakterens replikker, mens han fyller i den mannlige karakterens replikker. Det blir en dialog som du ikke helt kan styre, det er veldig spennende. Vi vet hvor vi skal, målet er bestemt, men veien dit er full av overraskelser.

Du skriver på flere manus? Hva handler det nye om?

– Historien er ikke helt klar ennå, for vi begynte med noen karakterer og situasjoner som vi likte. Vi bygger fra det lille til det store. Man må begynne der man synes det er morsomt, finne et bilde eller en situasjon. Det er det Dag Solstad gjør i Genanse og verdighet, han begynner med å la sin lektor bli rasende fordi han ikke greier å åpne paraplyen. Hele karakteren ligger i det bildet, og det setter i gang tilbakeblikket som er hele romanen. Det er sånn vi jobber.

– Nå har vi bestemt oss for at det skal bli en barnefilm. Den handler om barn som må klare seg selv. Det er veldig forskjellige fra det livet vanlige norske unger lever, der de får alt servert. Våre karakterer må takle store utfordringer, må forsvare seg selv og hverandre i en voksenverden. De befinner seg i en situasjon som de ikke har valgt.

I Øyevitne spiller du en godt voksen kvinne. Er det vanskelig for kvinner over 40 år å få store filmroller?

– Når det gjelder meg selv, så har jeg vært heldig. At jeg er over 40 betyr at jeg har både livserfaring og filmerfaring, jeg føler at det er nå det begynner å bli gøy!

– Jeg har jo gjort mange hovedroller, både på film og tv. Etter at jeg gjorde Ved kongens bord for NRK Drama, trodde jeg at nå skulle de der store, deilige rollene komme flytende. Men det gjorde de jo ikke.

Ved kongens bord ga deg (din første) Emmy-nominasjon? Hvordan var det?

– Kjempegøy, men det var mer en happening enn noe annet. Folk er utrolig klatrete der borte, alt handler om det de skal si på tv og når kamera slås av, så er de liksom ikke til stede lenger. Jeg opplevde det som litt upersonlig, men sånn er det vel under Amanda-utdelingen, også?

Hva synes du om Ved kongens bord i dag?

– Det var en stor dramaserie som tok opp et politisk tema. Jeg spilte politikeren Tove Steen som på kort varsel ble Norges nye helseminister etter at den tidligere ministeren dør på mystisk vis på en tjenestereise i Russland. Overgangen til det politiske liv ble en hard påkjenning både for Tove og familie hennes. Dette var lenge før serier som Borgen og Forbrytelsen og Broen, så vi var på en måte pionérer. Når vi nå lager Øyevitne, kommer vi liksom etter alle andre.

Ved kongens bord var skrevet spesielt for deg?

– Det er kanskje riktigere å si at den var skrevet med tanke på meg. Det var en rolle som regissør og manusforfatter Leidulv Risan visste at jeg kunne gå inn i og kjenne meg igjen i. Leidulv og Nina Sandås hadde gjort en enorm research, vi hadde med oss en haug med konsulenter og jeg fikk snakke inngående med departementsråder og funksjonærer. Det snirklete byråkratspråket kunne fort blitt ufrivillig komisk. Prøv bare å si ”distriktspsykiatriske sykehusløsninger” pluss 50 setninger til uten å stoppe opp! Men jeg synes at resultatet ble veldig realistisk.

Hva slags prosess ønsker du med en regissør?

– Da må jeg trekke fram samarbeidet med Leidulv, som har vært et livslangt løp, det er veldig trygt og godt. Han har vært en mentor for meg når det gjelder film, også når det gjelder å lære å skrive. Vi har så mye tillit til hverandre at vi kan tillate oss å krangle. Det er sånn det bør være. Jeg hadde mye av den samme opplevelsen nå med Jarl på Øyevitne.

– Men jeg bør vel legge til at det ikke bare er de gamle gutta jeg trives med, jeg hadde en veldig positiv opplevelse med Anne Sewitsky på De Nærmeste.

– Jeg synes det er en stor fordel om regissøren har humor. Hvis han eller hun også er 100% dedikert og samtidig avslappet, blir jeg lykkelig. Jeg ble så glad da jeg hørte om innspillingen av Kunnskapens tre. Nils Malmros går så opp i det han gjør. Han er en nerd og en pedant og må ha alt nøyaktig slik han husker det, for ellers er det ikke troverdig. Hans seksuell oppvåkning skjedde utenfor gymsalen på skolen, der en jente med litt korte skjørt sto oppe på et bord og så ut gjennom vinduet. Og så ser han knehasene hennes, han syntes de så ut som fuglereder. Men hun som skulle spille rollen hadde ikke sånne knehaser, så da måtte hele teamet, jenter som gutter, ned med buksene og vise knehasene sine. Til slutt fant han en liten gutt med riktige knehaser. Sånt synes jeg er fantastisk!

Du hadde den kvinnelige hovedrollen i Nils Malmros’ Barbara, som ble spilt inn på Færøyene?

– Det var ganske spesielt, ja. Vi var vel tre norske, ellers var alle danske og vi lå på Færøyene i månedsvis. Alle mannfolkene i Tórshavn gikk rundt med helskjegg i et år, for de var statister i filmen. Jeg måtte lære et norrønt språk som ingen i Norge har noe forhold til.

Og du havnet på et færøysk frimerke?

– Ja, er det ikke utrolig? Det er nok verdifullt i dag, for det ble ikke trykket opp så mange!

Hvordan forbereder du deg til en rolle?

– Det aller viktigste, selve premissen, er at jeg kan tro på rollen, slik at jeg kan gå inn i den. Da jobber jeg veldig hardt og sørger for at jeg er veldig forberedt.

Hvordan går du fram?

– Jeg leser veldig mye på manus. Og tenker masse på det, går gjennom ulike innfallsvinkler og muligheter, for jeg må bli enig i at det er fint. Jeg leser det om og om igjen, lurer på hvorfor det er et komma der og en tankestrek der. Så leser jeg det inn på bånd, helt nøytralt, uten følelser, og lytter på det mens jeg gjør helt andre ting, hjemme eller på byen eller i skogen. Da hører jeg egentlig ikke på det, det bare er der i bakgrunnen. Jeg blir vant til det, det blir naturlig for meg.

– Under de mest hektiske forberedelsene til Ved kongens bord tenkte jeg: hva skal jeg gjøre nå? Jeg trenger søvn, skal jeg lese eller sove? Så jeg gjorde begge deler. Jeg la meg til å sove med båndet på øret.

Din første store filmrolle var i Krigerens hjerte?

– Jeg hadde gjort Maria er så liten for NRK med Eli Skolmen Ryg som regissør, men Krigerens hjerte var den første spillefilmen. Jeg var bare 25 og Leidulv lærte meg hva film var mens vi holdt på. Han stolte så mye på meg at han lot meg få se tagninger, pekte på ting jeg gjorde som ikke var nødvendige. Jeg skjønte at jeg ikke trengte å eksponere hele karakteren i hver enkelt scene, at jeg ikke trengte å spille hele historien, sånn som på teatret. Jeg var på skole hele tiden og det kjentes godt. Jeg ble mer avslappet i forhold til mediet.

Hva var den største utfordringen med å gå fra teater til film?

– At det tok så jækla lang tid, det å sitte der og vente mens de rigger og rigger. Min jobb kan jeg gjøre på en halvtime, og så må jeg sitte og vente i timevis til det er min tur. Men nå har jeg vent meg til det. Sier de at det er flere timer til opptak, svarer jeg bare javel. Jeg er blitt helt immun, det gjør meg ingenting lenger.

Hva er forskjellen på film og teater for deg som skuespiller?

– På teatret er jeg del av et ensemble som skal fortelle hele historien fra a til å på én kveld. På film gjør jeg små biter, kanskje bare én scene på en hel dag.

Spiller du forskjellig, bruker du ulike metoder?

– Kameraet er jo rett opp i ansiktet på deg, mens på teatret sitter det folk og reagerer på det du gjør. Jeg ser dem jo og da tenker jeg at han der, han er nettopp skilt, og hun der, hun har kreft, og hun der har tatt med mora si, så hun er her av plikt, og så videre. Jeg blir mer leken, jeg får lyst til å utfordre dem. Det blir mer av en relasjon.

– På film savner jeg det store 35mm-kameraet som de hadde før, og regissøren som sto ved siden av. Det oppfordret meg til konsentrasjon, det skapte en relasjon. Nå sitter regissøren med en eller flere monitorer i et annet rom. Til å begynne med tok jeg det nesten som en fornærmelse, bryr ikke regissøren seg om meg? Jeg tror at kontakten mellom regissør og skuespillere smitter over på alle rundt.

– Men regissører er forskjellige, akkurat som skuespillere, og jeg skal ikke si at den ene måten er bedre enn den andre.

Finnes det gode nok kvinneroller på film? Er ikke kvinnefigurene i det klassiske teatret mer komplekse og spennende?

– Jeg vet ikke. Ibsen har flotte kvinnefigurer, og de klassiske tragediene har sine arketyper, men jeg synes også at det er mange filmer med gode kvinneroller. Når det gjelder film så skrives det mer for kvinner i dag, for det er mer stoff å ta av. Kvinner er mer aktive både yrkesmessig og privat enn de var før.

– Jeg er utrolig lei av den der kvinnefiguren, enten det er på film eller teater, som er mer en type enn en person, hun er gjerne yngre enn mannen og står på en pidestall. Hun er sett gjennom en eldre manns øyne og blir fort litt stereotyp. En rolle må være kompleks, ellers blir det kjedelig.

Du er ikke redd for at rollene forsvinner når du blir eldre?

– Nei, bank i bordet. Jeg har ikke tenkt å sitte og vente og bare spille mor og sånt. Det er en av grunnene til at jeg har begynt å skrive, jeg må være kreativ. Kommer ikke rollene til meg, får jeg skrive dem selv!

Dette intervjuet ble gjort i fjor i forbindelse med premieren på Øyevitne.