– Jeg skulle prøve å være som en krigsfotograf, sier Sturla Brandth Grøvlen om sitt arbeid på Norges-aktuelle En natt i Berlin, skutt i én tagning. Den norske fotografen har også filmet Cannes-vinneren Rams og gjør nå kometkarriere internasjonalt.

Den norske filmfotografen Sturla Brandth Grøvlen har virkelig skapt seg et navn i den internasjonale filmverden: Etter han gikk ut av Den danske filmskolen i 2011 har han filmet den islandske Rams (Hrútar) som vant Un Certain Regard-prisen på årets Cannes-festival. Og han ble belønnet med en sølvbjørn i Berlin for «enestående kunstnerisk bidrag» på En natt i Berlin – en spillefilm på over to timer med et tyvetalls innspillingssteder, skutt i én lang tagning.
Når RUSHPRINT får tak i Sturla Brandth Grøvlen via Skype, er han på Island, i gang med forarbeidet til sin andre spillefilm fra sagaøya – en ungdomsfilm med internasjonal tittel Heartstone. Men vi begynner samtalen med En natt i Berlin, som får norsk kinopremiere i september: Den følger den unge spanjolen Victoria (hvis navn også har gitt filmen dens originaltittel) fra hun møter en sjarmerende tysker på nattklubb som hun slår følge med ut i storbynatta. En natt som etter hvert også involverer et bankran.
– Det begynte med at vi ville lage en film som skulle foregå i realtid, med ranet som et midtpunkt. Så hvorfor ikke faktisk filme den i realtid, sier Brandth Grøvlen om hvordan ideen oppstod.
Den største utfordringen var å lage en strategi for å filme i én ubrutt tagning.
– Vi hadde ingen garantier for å lykkes, og budsjettet tillot kun tre forsøk. Mye tid gikk med på å finne en måte å gjennomføre ideen på. Vi brukte en måned på å øve inn de forskjellige scenene, hvor vi filmet og lyssatte som en reell innspilling. Dermed fikk vi også samlet inn materiale som vi kunne bruke dersom det ikke ville gå å filme alt i ett, og vi ble nødt til å klippe, sier han.
Minimal stab
Brandth Grøvlen forteller at staben rundt fotograf og skuespillere ble holdt på et minimum. Samtidig krevdes et stort apparat til den hasardiøse innspillingen, som også involverer flere bilturer der fotografen henger på skuespillerne. En rekke innspillingsledere og assistenter sørget for lyssetting og klarering av locations underveis.
– Jeg hadde en b-fotograf som var med så mye som mulig. Men det var noen rom hvor det ikke var plass til ham, deriblant i bilene. Vi hadde flere strategisk plasserte bomoperatører som avløste hverandre – for eksempel stod det en klar når vi kom ut av en bil. Og så hang regissør Sebastian Schipper på det meste av tiden.
– Hvor stor frihet hadde skuespillerne underveis?
– Da vi øvde inn scenene, kartla vi noen punkter hvor de måtte være og noen momenter vi måtte filme på en bestemt måte. Men ellers hadde de veldig stor frihet. I likhet med regissøren kunne jeg kommunisere med skuespillerne muntlig underveis, om det var noe jeg ikke fikk fanget eller de beveget seg for fort eller langsomt. Og det var viktig at de også hjalp meg med å henge på.
– Denne måten å filme på må vel også ha gitt deg stor frihet – og større innflytelse på det ferdige resultatet enn fotografer vanligvis har?
– Ja, det var jo en veldig intuitiv prosess, hvor regissøren måtte ha veldig stor tillit til meg. Han hadde ikke engang monitor. Men Sebastian er veldig flink til å gi fra seg ansvar og stole på folk, sier han om regissøren, som også er skuespiller – med blant annet Tom Tykwers Løp, Lola, løp på filmografien.
– I hvor stor grad la dere opp til naturlig lyssetting, og hvor mye rigget dere i forkant?
– Vi ville kunne filme i 360 grader til enhver tid, så lyssettingen handlet mest om å forsterke eksisterende lys. I tillegg hadde vi noen lamper på takene rundt omkring. Og så var vi nødt til å bygge inn noen billboards og andre troverdige lyskilder i bybildet. På et vis var det en stor lyssetting, fordi vi var nødt til å lyssette en hel film på én og samme kveld!
Vær en krigsfotograf!
Det er nok av forbilder å se til for en fotograf som vil filmen i lange tagninger. Brandth Grøvlen unnlot imidlertid å se andre filmer med slike stilgrep i forkant av innspillingen, fordi mange av dem har et penere og mer stilisert uttrykk enn han selv var ute etter. En referanse var imidlertid Gaspar Noés Irreversible, som er bygget opp av lange, ubrutte sekvenser med en beslektet lyssetting.
– Noe av det første Sebastian sa, var at jeg skulle være mer som en krigsfotograf sluppet ned i en konfliktsone, og som forsøker å henge med på det som skjer. Og så hadde jeg en ambisjon om at det skulle være punch i fargene. Uttrykket skulle være litt skittent og rått.
– Var dere noen gang i tvil om dere skulle få til å gjennomføre filmen i en tagning?
– Vi var rimelig mye tvil hele veien, egentlig. Jeg husker et krisemøte under preproduksjonen, hvor vi lurte på om dette med one take var noen god idé. Etter en runde rundt bordet kom vi imidlertid til at vi var nødt til gjøre det på denne måten. Vi skulle satse høyt, og heller feile brutalt. For meg var det et vendepunkt som ga et ekstra boost.
Alle de tre budsjetterte tagningene ble gjennomført i sin helhet, med pauser innimellom på henholdsvis en uke og et par dager. Fordi crewet hadde mulighet til å se hele filmen, ble det foretatt en del endringer – historien ble skrevet om, og noen av karakterene ble tatt bort før siste opptak, forteller Brandth Grøvlen. Det er denne siste tagningen som også utgjør den endelige filmen.
– Rent teknisk synes jeg det første opptaket var best. Det tredje var faktisk det dårligste, med en del småfeil. Det var litt irriterende, men sånt svelger man. Det siste opptaket var helt klart best med tanke på skuespillernes prestasjoner, og det er de som bærer filmen.
Inspirert av Tarr og Reygadas
Etter innspillingen i Berlin dro Brandt Grøvlen til Island for å fotografere spillefilmen Rams. Den muligheten fikk han gjennom filmens danske co-produsent, som et sentralt bidrag til den danske andelen av staben.
Rams kommer på norske kinoer til neste år og handler om to aldrende brødre som ikke har snakket med hverandre på mange år, men som tvinges til å samarbeide når deres respektive saueflokker trues av skrapesyke. Filmens visuelle uttrykk står i sterk kontrast til En natt i Berlin, med statiske og kontrollerte bilder fra en øde dal på den islandske landsbygda.
– Selve prosessen var også veldig forskjellig fra En natt i Berlin. Vi storyboardet Rams i sin helhet, og alt ble veldig nøye planlagt, sier Brandth Grøvlen.
– Regissør Grímur Hákonarson sa tidlig at han ønsket en slags islandsk western-stemning. Referansene jeg kom med da, var Stille lys av Carlos Reygadas og The Turin Horse av Béla Tarr, som har noe av det samme, jordnære kameraet. Naturen spiller en stor rolle i Rams, så det føltes riktig å framheve den – om enn uten å gjøre for stort nummer ut av det. Det var også derfor jeg valgte anamorfisk optikk og scope-formatet.
USA neste?
Brandt Grøvlen skjønte tidlig at han ønsket å jobbe kreativt med bilder. Før filmskolen gikk han Kunsthøgskolen i Bergen, hvor han fokuserte på videokunst. Underveis i studiet fant han ut han ønsket seg samarbeidspartnere.
– Det blir for ensomt og for mye arbeid for en enkelt person – i hvert fall om man har store ambisjoner for bildene man vil lage.
– Søkte du deg bevisst til Det danske filmskolen for å få en internasjonal karriere?
– Nei, det var litt tilfeldig. Jeg søkte også Filmskolen i Lillehammer to år før jeg begynte i Danmark. Jeg kom inn på et avbud, men valgte å fullføre kunstutdanningen i Bergen. Også for å være sammen med kjæresten min, som er dansk. Det gjorde at Danmark var attraktivt i neste runde.
Etter fullført filmskole arbeidet Brandth Grøvlen blant annet med dokumentarfilm – som han omtaler som «en veldig god skole». Deretter ble han hyrt inn som fotograf på danske Anders Morgenthalers spillefilm I Am Here, og deretter har det gått slag i slag. Nå har han agent i USA, uten at det foreløpig har resultert i noen helt konkrete prosjekter.
– Han sender meg en del manuskripter. Noen er spennende, noen mindre spennende. Uten erfaring med den amerikanske bransjen er det vanskelig å vite hvor seriøse henvendelsene er, så jeg tar det litt med en klype salt.
– Ser du helst for deg en amerikansk eller europeisk karriere?
– Først og fremst europeisk. Samtidig har jeg veldig lyst til å se hvordan det er å lage film i USA, uten at det behøver å være noen stor produksjon. Jeg føler i grunnen at jeg nettopp har begynt som filmfotograf. Men ting går veldig fort, og jeg må nesten bare henge med i svingene.
Den norske filmfotografen Sturla Brandth Grøvlen har virkelig skapt seg et navn i den internasjonale filmverden: Etter han gikk ut av Den danske filmskolen i 2011 har han filmet den islandske Rams (Hrútar) som vant Un Certain Regard-prisen på årets Cannes-festival. Og han ble belønnet med en sølvbjørn i Berlin for «enestående kunstnerisk bidrag» på En natt i Berlin – en spillefilm på over to timer med et tyvetalls innspillingssteder, skutt i én lang tagning.
Når RUSHPRINT får tak i Sturla Brandth Grøvlen via Skype, er han på Island, i gang med forarbeidet til sin andre spillefilm fra sagaøya – en ungdomsfilm med internasjonal tittel Heartstone. Men vi begynner samtalen med En natt i Berlin, som får norsk kinopremiere i september: Den følger den unge spanjolen Victoria (hvis navn også har gitt filmen dens originaltittel) fra hun møter en sjarmerende tysker på nattklubb som hun slår følge med ut i storbynatta. En natt som etter hvert også involverer et bankran.
– Det begynte med at vi ville lage en film som skulle foregå i realtid, med ranet som et midtpunkt. Så hvorfor ikke faktisk filme den i realtid, sier Brandth Grøvlen om hvordan ideen oppstod.
Den største utfordringen var å lage en strategi for å filme i én ubrutt tagning.
– Vi hadde ingen garantier for å lykkes, og budsjettet tillot kun tre forsøk. Mye tid gikk med på å finne en måte å gjennomføre ideen på. Vi brukte en måned på å øve inn de forskjellige scenene, hvor vi filmet og lyssatte som en reell innspilling. Dermed fikk vi også samlet inn materiale som vi kunne bruke dersom det ikke ville gå å filme alt i ett, og vi ble nødt til å klippe, sier han.
Minimal stab
Brandth Grøvlen forteller at staben rundt fotograf og skuespillere ble holdt på et minimum. Samtidig krevdes et stort apparat til den hasardiøse innspillingen, som også involverer flere bilturer der fotografen henger på skuespillerne. En rekke innspillingsledere og assistenter sørget for lyssetting og klarering av locations underveis.
– Jeg hadde en b-fotograf som var med så mye som mulig. Men det var noen rom hvor det ikke var plass til ham, deriblant i bilene. Vi hadde flere strategisk plasserte bomoperatører som avløste hverandre – for eksempel stod det en klar når vi kom ut av en bil. Og så hang regissør Sebastian Schipper på det meste av tiden.
– Hvor stor frihet hadde skuespillerne underveis?
– Da vi øvde inn scenene, kartla vi noen punkter hvor de måtte være og noen momenter vi måtte filme på en bestemt måte. Men ellers hadde de veldig stor frihet. I likhet med regissøren kunne jeg kommunisere med skuespillerne muntlig underveis, om det var noe jeg ikke fikk fanget eller de beveget seg for fort eller langsomt. Og det var viktig at de også hjalp meg med å henge på.
– Denne måten å filme på må vel også ha gitt deg stor frihet – og større innflytelse på det ferdige resultatet enn fotografer vanligvis har?
– Ja, det var jo en veldig intuitiv prosess, hvor regissøren måtte ha veldig stor tillit til meg. Han hadde ikke engang monitor. Men Sebastian er veldig flink til å gi fra seg ansvar og stole på folk, sier han om regissøren, som også er skuespiller – med blant annet Tom Tykwers Løp, Lola, løp på filmografien.
– I hvor stor grad la dere opp til naturlig lyssetting, og hvor mye rigget dere i forkant?
– Vi ville kunne filme i 360 grader til enhver tid, så lyssettingen handlet mest om å forsterke eksisterende lys. I tillegg hadde vi noen lamper på takene rundt omkring. Og så var vi nødt til å bygge inn noen billboards og andre troverdige lyskilder i bybildet. På et vis var det en stor lyssetting, fordi vi var nødt til å lyssette en hel film på én og samme kveld!
Vær en krigsfotograf!
Det er nok av forbilder å se til for en fotograf som vil filmen i lange tagninger. Brandth Grøvlen unnlot imidlertid å se andre filmer med slike stilgrep i forkant av innspillingen, fordi mange av dem har et penere og mer stilisert uttrykk enn han selv var ute etter. En referanse var imidlertid Gaspar Noés Irreversible, som er bygget opp av lange, ubrutte sekvenser med en beslektet lyssetting.
– Noe av det første Sebastian sa, var at jeg skulle være mer som en krigsfotograf sluppet ned i en konfliktsone, og som forsøker å henge med på det som skjer. Og så hadde jeg en ambisjon om at det skulle være punch i fargene. Uttrykket skulle være litt skittent og rått.
– Var dere noen gang i tvil om dere skulle få til å gjennomføre filmen i en tagning?
– Vi var rimelig mye tvil hele veien, egentlig. Jeg husker et krisemøte under preproduksjonen, hvor vi lurte på om dette med one take var noen god idé. Etter en runde rundt bordet kom vi imidlertid til at vi var nødt til gjøre det på denne måten. Vi skulle satse høyt, og heller feile brutalt. For meg var det et vendepunkt som ga et ekstra boost.
Alle de tre budsjetterte tagningene ble gjennomført i sin helhet, med pauser innimellom på henholdsvis en uke og et par dager. Fordi crewet hadde mulighet til å se hele filmen, ble det foretatt en del endringer – historien ble skrevet om, og noen av karakterene ble tatt bort før siste opptak, forteller Brandth Grøvlen. Det er denne siste tagningen som også utgjør den endelige filmen.
– Rent teknisk synes jeg det første opptaket var best. Det tredje var faktisk det dårligste, med en del småfeil. Det var litt irriterende, men sånt svelger man. Det siste opptaket var helt klart best med tanke på skuespillernes prestasjoner, og det er de som bærer filmen.
Inspirert av Tarr og Reygadas
Etter innspillingen i Berlin dro Brandt Grøvlen til Island for å fotografere spillefilmen Rams. Den muligheten fikk han gjennom filmens danske co-produsent, som et sentralt bidrag til den danske andelen av staben.
Rams kommer på norske kinoer til neste år og handler om to aldrende brødre som ikke har snakket med hverandre på mange år, men som tvinges til å samarbeide når deres respektive saueflokker trues av skrapesyke. Filmens visuelle uttrykk står i sterk kontrast til En natt i Berlin, med statiske og kontrollerte bilder fra en øde dal på den islandske landsbygda.
– Selve prosessen var også veldig forskjellig fra En natt i Berlin. Vi storyboardet Rams i sin helhet, og alt ble veldig nøye planlagt, sier Brandth Grøvlen.
– Regissør Grímur Hákonarson sa tidlig at han ønsket en slags islandsk western-stemning. Referansene jeg kom med da, var Stille lys av Carlos Reygadas og The Turin Horse av Béla Tarr, som har noe av det samme, jordnære kameraet. Naturen spiller en stor rolle i Rams, så det føltes riktig å framheve den – om enn uten å gjøre for stort nummer ut av det. Det var også derfor jeg valgte anamorfisk optikk og scope-formatet.
USA neste?
Brandt Grøvlen skjønte tidlig at han ønsket å jobbe kreativt med bilder. Før filmskolen gikk han Kunsthøgskolen i Bergen, hvor han fokuserte på videokunst. Underveis i studiet fant han ut han ønsket seg samarbeidspartnere.
– Det blir for ensomt og for mye arbeid for en enkelt person – i hvert fall om man har store ambisjoner for bildene man vil lage.
– Søkte du deg bevisst til Det danske filmskolen for å få en internasjonal karriere?
– Nei, det var litt tilfeldig. Jeg søkte også Filmskolen i Lillehammer to år før jeg begynte i Danmark. Jeg kom inn på et avbud, men valgte å fullføre kunstutdanningen i Bergen. Også for å være sammen med kjæresten min, som er dansk. Det gjorde at Danmark var attraktivt i neste runde.
Etter fullført filmskole arbeidet Brandth Grøvlen blant annet med dokumentarfilm – som han omtaler som «en veldig god skole». Deretter ble han hyrt inn som fotograf på danske Anders Morgenthalers spillefilm I Am Here, og deretter har det gått slag i slag. Nå har han agent i USA, uten at det foreløpig har resultert i noen helt konkrete prosjekter.
– Han sender meg en del manuskripter. Noen er spennende, noen mindre spennende. Uten erfaring med den amerikanske bransjen er det vanskelig å vite hvor seriøse henvendelsene er, så jeg tar det litt med en klype salt.
– Ser du helst for deg en amerikansk eller europeisk karriere?
– Først og fremst europeisk. Samtidig har jeg veldig lyst til å se hvordan det er å lage film i USA, uten at det behøver å være noen stor produksjon. Jeg føler i grunnen at jeg nettopp har begynt som filmfotograf. Men ting går veldig fort, og jeg må nesten bare henge med i svingene.
Veldig interessant artikkel!
Veldig interessant artikkel!