– Da jeg først så materialet tenkte jeg at dette går jo ikke. Det var veldig sterkt materiale, og det var åpenbart en film der. Men det ringte så mange varselklokker. Det er stort ansvar å lage en sånn film, forteller regissør August Baugstø Hanssen i Indie Film.

Han har regissert Idas dagbok, en film som tar utgangspunkt i videodagboken til Ida Storm, som hun har ført over åtte år. Ida viser og prater om hvordan det er å leve med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Filmen hadde premiere under Kortfilmfestivalen i juni.

– Det er et så personlig prosjekt. Men samtidig tenkte jeg at dette er en historie som bør fortelles.

Denne uken har ytterligere en dokumentar om psykisk helse premiere: Einars forsvinningsnummer, hvor regissør Elsa Kvamme følger psykolog Einar Lunga, som i 2007 fikk påvist prostatakreft. Lunga begynner å gå lange pilegrimsvandringer, og snakker åpent om den psykiske påkjenningen ved å leve med uhelbredelig kreft. Begge filmer vises på Bergen Internasjonale Filmfestival neste uke, og kommer på NRK til høsten.

Uheldig dramaturgi

Både Kvamme og Hanssen mener det finnes rom for forbedring når det kommer til måter psykisk helse har blitt fremstilt på film.

– Mange filmer om psykiatri er ofte pakket inn i et veldig faglig forsvarlig, eller et veldig overforklart perspektiv, mener Hanssen.

– Eller historiene fortelles med det jeg tror er en litt uheldig dramaturgi; der kampen mot psykisk sykdom inngår i en tradisjonell suksesshistorie. Det kan være veldig kontraproduktivt for folk som sliter med psykiske utfordringer over tid og som allerede lever med et stort forventningspress om å bli friske.

– Det var Ida også veldig opptatt av, at dette ikke skulle fremstilles som en solskinnshistorie.

Kvamme synes fjernsynsdokumentarer som omhandler sykdom ofte mangler et poetisk fortellerspråk.

– De går inn i veldig følsomme og komplekse situasjoner – men har et filmspråk som om det var en krigsreportasje. Men her er det glede, sorg, dødsangst – det er store ting. Om slike temaer kan forfattere skrive romaner som gir folk veldig mye, fordi de gir situasjonen et språk og en dybde. Men på TV opplever jeg at det lett blir litt flatt og sentimentaliserende.

Hun understreker at mange tv-dokumentarer er filmet og klippet over kort tid.

– Dokumentaristens privilegium er å kunne gi ting tid. Tiden det tar å klippe den ferdig, og lete til vi finner noe av det vi søker etter.

Kvamme mener utviklingen innen tv-dokumentarer er en tragedie, og at det skyldes at kanalene bruker mindre ressurser på denne typen film.

– Den billigste løsningen er å samle noen folk for å prate sammen i en sofa. Det har vært en kvalitetssenkning som bransjen egentlig burde slått mye hardere på trommene mot.

Fornemmelsen av sykdom

Idas dagbok startet med at Ida Storm oppsøkte Indie Film med rundt femti timer råmateriale som en bekjent hadde foreslått kunne være verdt å vise frem for å hjelpe andre. Først laget Hanssen og Even Benestad en kortversjon av historien til 300 sekunder-dokumentarserien som Indie Film produserte for VGTV.

Nå har dokumentaren blitt en time lang, med Hanssen som regissør av det som ved første øyekast ser ut til å være utelukkende Idas materiale.

– Jeg ville at filmen skulle føles som et utdrag av en dagbok, og dyrke den fornemmelsen jeg fikk da jeg åpnet videodagboka første gang, forteller han.

– Så har vi gjort noen grep for å strukturere historien, og har skutt og lagt til noen bilder. Noen steder har vi også lagt til ting for å gi en fornemmelse av å være inni hodet til Ida.

Hanssen mener historier fra psykiatrien har en tendens til å bli for privatiserende fordi man fokuserer for mye på konteksten, og blir opptatt av mindre relevante detaljer.

– Derfor ville jeg ikke legge til intervjuer med menneskene rundt Ida. Jeg ville heller formidle opplevelsen av å stå i en sånn situasjon.

Pilegrimsvandring

– Jeg ønsket å lage en roadmovie hvor vi følger Einar på hans pilegrimsvandring og hans forsøk på å påvirke en uhelbredelig sykdom, både fysisk og psykisk, forteller Kvamme om Einars forsvinningsnummer.

Kvamme kjente Lunga fra før, og ble nysgjerrig på historien hans.

– Han satt først hjemme i to år og ble, som han sier det, infisert av kreften også i personligheten. Legen sa at fortsatte han sånn, hadde han ikke lenge igjen. Så han bestemte seg for å gå, og la ut på en pilegrimsferd som varte i tre måneder. Han måtte hyre noen til å gå med ham den første uken, han var overvektig og veldig skral. Men vandringen fikk ham opp igjen, og han klarte å komme i en annen posisjon til sykdommen sin.

I filmen snakker Lunga friskt om prostatakreften og behandlingen som gjør at menn mister potensen.

– For menn er dette veldig ømfintlig, som det lenge var for kvinner å fjerne brystene. Det tar bort en del av identiteten, forteller Kvamme.

– Men min erfaring er at det nok stikker mye dypere for menn. Og det er påfallende vanskelig å få prostatamiljøet i tale.

Kvamme mener den psykiske siden ved sykdom ofte blir underkommunisert. Derfor ble det viktig å formidle Lungas refleksjoner over hva sykdommen gjorde med tankene hans.

– For Einar ble det viktig å gå med seg selv, og ikke høre på alle andres meninger om kreftbehandling. Man blir lett invadert av velmenende tips om selvhjelpsbøker og healere og folk som sier hva man skal gjøre og hva man ikke skal gjøre.

Kvamme legger til at hun er skeptisk til tenke positivt-mantraet.

– Det er mange som har vært positive, men som likevel har strøket med. Med min bakgrunn fra teater og drama har jeg mer tro på en slags katharsisteori. Å gå i dialog med de motstridende følelsene som oppstår i en sånn situasjon, å tørre å gå gjennom det og gi det en slags mening tross alt.

– Det synes jeg er fint med Einar. Han har tanker om sitt eget liv og et ønske om å gjøre opp for seg. Før hadde vi religion til å hjelpe oss å fordøye historiene vi bærer med oss, å akseptere og tilgi, men det moderne menneske trenger flere instrumenter for å takle det når tilværelsen plutselig snus opp ned, sier hun.

– Særlig for oss med så mye materiell trygghet oppleves det å bli alvorlig syke som den absolutte tragedie – en slags Guds straffedom. Men det er jo livets hovedpremiss. Vi har ingen garanti for å leve til i morgen. Noe av det jeg ønsker med filmen, er at vi kan bli med på Einars vandring og prosess når det kommer til det skremmende og ufattelige ved at vi en dag må si farvel til verden. Det er jo som en ulykkelig kjærlighetshistorie.

(Se trailer til Einars forsvinningsnummer her)

Å ha hovedpersonen med seg

For Hanssen har en av de viktigste momentene ved prosessen vært å ha hovedpersonen Ida med seg hele veien.

– Jeg har aldri før sluppet folk inn i klipperommet underveis i prosessen. Det har vi gjort her. Ida har vært med på milepæler underveis – man kan ikke lage en slik film uten at hovedpersonen er komfortabel med den. Så det måtte være en dialog der.

Ida snakker direkte til kamera og forteller blant annet om lysten til å skade seg selv. Som noen ganger tar overhånd. Det har Hanssen vært opptatt av å formidle med taktfullhet.

– Dette er ikke først og fremst en film om selvskading, men det er en del av historien. En person som Ida bærer historien sin med seg, forteller han.

– Fra faglig hold vet vi at selvskading smitter. Enkelte i fagmiljøet er kritiske til at slike historier fortelles, nettopp på grunn av denne smitteeffekten. Derfor konsulterte vi fagfolk underveis som ga oss innspill. Vi er for eksempel bevisste på å ikke fokusere for mye på sår, skade eller hvordan skaden utføres, så det ikke skal kunne oppleves som en instruksjonsmanual for andre.

Samtidig er Hanssen opptatt av at vi må tørre å være i det vanskelige av og til.

– Da vil man være bedre rusta når det rammer oss selv, for alle skal utsettes for vanskelige ting på et tidspunkt.

Han mener Idas historie har noe grunnleggende menneskelig ved seg.

– Jeg tenker at historien hennes har et eksistensielt grunnplan. Det handler om å klare å stå i dette livet – det er Hamlet i bunnen. Det er en erkehistorie alle mennesker kan kjenne seg igjen i. I Idas tilfelle blir alle reaksjoner skrudd opp på 120 desibel fordi hun har en diagnose som forsterker alt veldig. Men tingene hun reagerer på er dypt menneskelige, og handler ikke om sykdom.

Sverdet over hodet

– Jeg visste ikke hvordan denne dokumentaren ville ende, om Einar ville leve i tre måneder, tre år eller ti, forteller Kvamme.

Men hun var veldig klar på at hun ikke ønsket at filmen skulle ende med at han døde.

– Det håpet jeg i det lengste å unngå. Jeg ville lage en film om det å holde seg i live, og å prøve å finne en mening med det, selv om man har sverdet over hodet. Men vi skrev kontrakt med Einar og sønnen hans om at vi skulle få lage ferdig filmen uansett hva som skjedde, forteller hun.

– Jeg ville ikke at filmen skulle slutte med at han døde fordi jeg heier på ham som kjemper mot døden – mot alle odds. Og han klarer det fortsatt. Einar har tilbragt den siste måneden på sykehus, men han var til stede på premieren, og sier han har lyst til å dra ut på tur og gå igjen i oktober.