Tui, en 12 år gammel jente forsøker å drukne seg i en innsjø langt opp i de New Zealandske fjellene. Hun er gravid. En ung kvinnelig etterforsker på familiebesøk i den lille fjellandsbyen blir satt til å etterforske saken. Slik begynner Top of the Lake, Jane Campions kritikerroste krimserie fra New Zealand. Serien har en sterk tilstedeværelse av det New Zealandske landskap og særegne kulturelle koder. Naturen og kulturen fremstår som distinkte for New Zealand, samtidig er det unektelig noe velkjent og familiært ved serien for norske seere.

Top of the Lake er på mange måter det man kan kalle en nordisk noir. Den er langt fra den eneste utenlandske serien, Walisiske Hinterland, britiske Broadchurch og amerikanske Fargo har også store likheter med nordisk noir. Men hvordan kan disse og et drama fra New Zealand, skapt på den andre siden av jorden, falle inn under kategorien nordisk noir?

Nordisk noir ble først tatt i bruk av britiske kritikere som en samlebetegnelse på en rekke skandinaviske TV-serier, bøker og filmer (at Norden og Skandinavia har forskjellige geografisk utstrekning er ikke så nøye i denne sammenheng). Nordisk noir er i utgangspunktet en kritikerskapt kategori som har utviklet seg til å bli både en markedskategori og en fiksjonssjanger.

Som markedskategori kan det se ut til at de fleste TV-serier fra Skandinavia faller inn i kategorien til tross for det totale fraværet av noir-trekk. Det danske familiemelodramaet Arvingene, det historiske kjærlighetseposet 1864 og vår egen Kampen for Tungtvannet markedsføres til britiske seere under paraplyen. Britene er så sultne på skandinavisk TV-noir at de nøyer seg med hva som helst så lenge det er skandinavisk produsert.

På den andre siden kan nordisk noir også påstås å danne en krimundersjanger som deler flere sjangertrekk. Den nordiske noiren tilhører kriminalsjangeren og er strukturert rundt et mysterium som skal løses. Ser man nærmere, ser man også at den nordiske noiren deler en seriøs, mørk og melankolsk tone og en relativt distinkt estetikk. Også i tematikk finnes det likheter. De nordiske noirene tematiserer det nordiske og som TV-forsker Anne Marit Waade har påpekt kan de ofte leses som en kritikk av den nordiske velferdsstaten. Den delte estetikken og tematikken danner dermed grunnlaget for fiksjonssjangeren nordisk noir.

Som TV-sjanger fikk nordisk noir sitt gjennombrudd med de danske sukksesseriene Forbrytelsen og Broen. Disse kan ses som prototypen til sjangeren nordisk TV-noir. Som TV-sjanger blandes seriøst drama og melodrama med krim. Sjangeren passer det skandinaviske TV-systemet, med sine begrensede budsjetter og små markeder godt. Seriene har nemlig en bred appell og oppfyller dermed de statlige kringkasternes mål om å skape gode breddedramaer. Samtidig svarer de nordiske noir-seriene til skandinaviske TV-seeres økende krav om serialisert kvalitets-TV. De nordiske noir-seriene er derfor som skapt for den skandinaviske modellen.

Som TV-serie er sjangeren kjennetegnet av at TV-krimens konvensjoner er blitt strukket og strukturert i en serialisert historie, hvor hver sesong følger én ny sak. Mysteriet som tidligere ble løst i løpet av en episode bruker etterforskerne nå 6-12 episoder på å løse (det er mulig at TV-etterforskere som Colombo og Matlock var mer effektive). Den serialiserte krimen ble vanligere i det TV-viter Robert Thompson har kalt Amerikansk TVs tredje gullalder. Serier som Hill Street Blues, Murder One og Veronica Mars er tidlige eksempler på denne type krimserie. De nordiske noirene har utvilsomt hentet mye inspirasjon fra amerikansk kvalitets-TV, og oppfyller faktisk flere av sjangerkravene til kvalitet-TV, som karakterensembler, en mer seriøs tematikk, høye produksjonsverdier, en viss grad av selvbevissthet og forsøk på å fremstå som realistiske og med sjangerhybriditet (som sjanger må ikke kvalitets-TV forveksles med kvalitetsmessig god TV).

Likevel fremstår seriene som distinkt nordiske. Den nordiske komponenten i navnet viser til mer enn at seriene er skapt og produsert i Norden. Waade fremhever den melankolske stemningen som et hovedkjennetegn på sjangeren, en melankoli, som hun påpeker, gjennomsyrer svært mye skandinavisk kultur. Denne melankolien finnes i alt fra Skrik, Oslo, 31. August til musikken til Lykkeli. Både Forbrytelsen og Broen er preget av denne distinkt nordiske tonen – en spesiell melankolsk klang. Film noirs viktigste kjennetegn er nettopp stemning og tone og det gir slik sett mening å snakke om nordisk noir.

Denne nordiske tonen skapes gjennom: lyssetting – kjølig og klart lys, fargetone – blasse grå, grønne og blå toner og musikk – kald, melankolsk (pop)musikk. Det grå, regntunge været og ofte fargeløse årstidene senhøst, vinter og tidlig vår forsterker stemningen av kulde og inntrykket av at fargene nærmest er dratt ut av bildet. Fokuset på nordisk minimalistisk interiørdesign og arkitektur videre understreker den kjølige melankolien.

Den nordiske tonen blir spesielt tydelig om vi sammenligner de to nordiske noir-seriene med deres amerikanske nyinnspillinger. I den amerikanske nyinnspillingen av Forbrytelsen, The Killing, imiteres lyset, fargetonene og ikke minst været og fremhever slik sett den nordiske noir- stilen til nærmest det parodiske. Det regner langt mer i den fiksjonaliserte versjonen av Seattle enn det noen gang gjorde i Danmark. Mer vellykket er den amerikanske nyinnspillingen av Broen, The Bridge, som i motsetning til å være en ren imitasjon, finner sitt eget uttrykk og synliggjør dermed også det distinkt nordiske i serien. Her er handlingen lagt til grensen mellom Mexico og USA. Forskjellen mellom The Bridge og Broen er iøyenfallende fra starten. Allerede i åpningssekvensen viker The Bridge fra Broen, med sine varme fargetoner og lys og bruk av sterke farger. Musikken i introsekvensen, en twangy countrylåt skaper en annen type melankoli enn Hollow Talks kjølige pop i Broen.

Dermed begynner det å bli enklere å se hva som gjør at Top of the Lake oppleves som så familiær. Fra den første scenen hvor vi følger Tui fra hjemmet i den isolerte lille fjellandsbyen til innsjøen hvor hun prøver å drukne seg selv, møter seeren de samme bleke, nærmest fargeløse bildene. Lyset, fargetonene og musikken er svøpt i den samme melankolien man finner i de nordiske noirene. Selv været, tåka og frosten og landskapet, fjellene og innsjøen, oppleves familiært. Campions valg om å la oss følge Tui på sin ferd gjennom den øde landsbyen, gjerne skutt i total, skaper den samme type melankoli man finner i den nordiske noiren.

Top of the Lake mangler selvsagt den nordiske tematikken, men deler den samfunnskritiske dimensjonen man finner i mange av de nordiske noirene. Campion viderefører den feministiske dimensjonen man finner i spesielt de danske noirene, hvor den komplekse kvinnen får være hovedkarakter (som seg hør og bør i et av verdens mest likestilte land). Campion tar imidlertid den feministiske kritikken et steg videre og problematiserer og kritiserer krimsjangerens noe lemfeldige behandling av vold mot kvinner, hvor volden stort sett reduseres til et mysterium som skal løses og en gjerningsmann som skal avsløres. Slik sett går Top of the Lake enda mer kritisk til verks og videreutvikler sjangeren ved å borre langt dypere i dens kritiske potensial.

Sjangre utvikler seg og reiser. At den nordiske TV-noiren reiser til Storbritannia, USA og New Zealand og utvikler seg er helt naturlig og tilfører sjangeren nye elementer og perspektiver. Reising gjør sjangere levende og spennende.

Gry Cecilie Rustad er stipendiat ved Universitetet i Oslo (UiO) og har skrevet en doktorgradsavhandling om TV-serier.