– Filmmeldingen er veldig utydelig når det gjelder tv-drama, mener Gjermund Stenberg Eriksen, manusforfatter og serieskaper på Mammon (foto).

– Nå er det en filmmelding, og den utviser god industriell forståelse for filmbransjen. Men tv-bransjen står det lite om, og det er altfor lite industriell forståelse som kommer frem om hvordan tv fungerer.

– Men så var også Ryssevik-rapporten fra Ideas2Evidence et makkverk når det gjelder tv-serier. Det er jeg vel ikke alene om å mene, legger han til.

Eriksen er tidligere kreativ direktør og rådgiver i strategiske kommunikasjonsmiljøer som Naked og Isobar, og har laget Mammon sammen med blant annet broren Vegard Stenberg Eriksen, som er produsent for serien.

– Dette er en kommersiell filmmelding, det handler om suksess, påpeker Gjermund Stenberg Eriksen

– Da kunne de gjerne skrevet svart på hvitt at de ønsker å doble antall norske serier. Vi trenger flere produksjoner så flere får prøve seg, og flere som allerede har laget tv-serier får prøve seg igjen. Nå er det langt mellom hver gang folk får laget tv, og det er ikke bra.

Eriksen mener filmmeldingen trekker frem Canada som foregangsland for film, men at for eksempel Danmark og Israel burde nevnes som foregangsland når det kommer til tv.

– De er verdensledende, mye på grunn av måten de gir støtte til serier. Det gir kontinuitet for serieskaperne. I Danmark satser de mye på de samme teamene. De gjør det samme med kvalitetsserier i USA, folk får prøve seg igjen og igjen. Det skaper en tillit hos kanalene. Risikoen i et prosjekt forsvinner aldri, men det skaper en trygghet om at man vet hva man driver med, sier Eriksen.

– I Israel er kanalene dessuten forpliktet til å lage så og så mye drama av totalbudsjettet sitt. Det er hardt å kreve noe lignenede i Norge, men det er viktig å se på hvordan det kan skapes en forutsigbarhet for kanaler, produksjonsselskaper og serieskapere.

Vesensforskjell

– Jeg opplever filmmeldingen som full av gode intensjoner, men den etterlater for mange spørsmål, sier Arne Berggren, forfatter og partner i TV Wonder, som presiserer at han ikke har lest meldingen fra perm til perm.

Han mener dessuten at om en insentivordning skal på plass, må det gjøres helt klart at det hører innunder næringspolitikk – og ikke tas fra andre kulturmidler.

– Det beste er etter min mening at man legger vekt på det plattformnøytrale, det kan bidra til mer dynamikk på finansieringssiden. Men den litt ulne retorikken om konsolidering av regionale fond gjør vel ikke samarbeidet noe bedre ute i regionene, mener Berggren.

– Filmmeldingen minner litt om et dokument om filmpolitikk fra midten av nittitallet der noen har gått gjennom det og puttet inn ordet «serie» her og der. Man tar det liksom for gitt at film innebefatter tv-drama, mens dette i virkeligheten er to vesentlig forskjellige bransjer og næringskjeder. Det er ingen tvil om at film er viktigst for departementet.

Berggren mener en firedobling av det som i dag kalles tv-midler hadde vært et løft som ville gitt mening.

– Et eget kapittel om tv-drama ville gitt det mer retning. Nå sauses tv-drama inn den mer generelle retorikken rundt film. Men en bevissthet rundt rettigheter og serieskaperes situasjon ville nok vært for mye forlangt.

Lemfeldig behandlet

– Filmmeldingen virker veldig utydelig når den setter all produksjonsstøtte i samme post – så det blir opp til NFI å fordele det mellom film og tv-serier, mener Eriksen.

– I det hele tatt omtales tv-serier veldig lemfeldig. Det er selvsagt hyggelig at de ser at det nå kanskje er på tide å støtte serier. Men hva betyr det? Hvordan kan kanalene stimuleres til å skape mer salg, for eksempel? Filmmeldingen gir ikke noen måltall for tv-bransjen. De lister opp antall filmproduksjoner i året, men nevner ikke hvor mange dramaproduksjoner som lages, og enda viktigere: et måltall for hvor mange som bør lages.

Eriksen håper det finnes måter å utøve politisk press og skape en dialog der serier får bedre betingelser.

– Det burde være en politisk vinnersak å komme med tydelige føringer om støtte til serier på samme måte som har vært gjort for film, mener han.

– Det er knapt noen som lager serier for egne penger. Hvis regjeringen tror det ligger masse penger hos kanalene, så gjør det ikke det. Jeg tror ikke de tror det heller. Vi trenger støtte til tv-produksjoner. Men vi trenger også offentlig prioritering som legger tydelige føringer på hva mengde og kvalitet vil si.

Videresalg og rettigheter

Det burde i følge Eriksen komme tydeligere frem hvordan forretningsmodellen kan utvikles også for tv-bransjen. Med salg av serier internasjonalt, både av visninger og av rettigheter til remakes, mener han den norske tv-bransjen er i startgropa på noe som kan bli veldig bra, om man bare får opp frekvensen.

– Formatsalg blir vanligere, Mammon var først ute av voksendrama, men det er flere som er i god dialog om mulige remakes, visninger og salg av serier som kommer. Men vi må få opp trykket – vi må bli smartere fortere. Det er midler å hente der.

Samtidig presiserer han at videresalg av serier aldri vil bli en erstatning for offentlig produksjonsstøtte. Når det kommer til videresalg av serier kommer Eriksen også inn på uenighetene mellom Dramatikerforbundet og NRK om visningsrettigheter.

– De rettighetsdiskusjonene er veldig små i forhold til det kunstneriske og økonomiske potensialet. I stedet for å krangle om småsmuler rundt hvordan en ganske liten kake bør fordeles, burde vi se på hvordan vi kan gjøre kaka større. Det vil alle aktørene tjene på, mener han.

– Rettighetsdiskusjonen handler i for stor grad om å blokkere verkets suksess med trusselen om å ikke vise den mer. Det er mer enn nok å sloss om for at manusforfattere skal få bedre betalt, bedre andeler av visnings- og formatsalg og avtalt innflytelse på egen produksjon. Der ligger kampen og der opplever jeg at kanalene ligger foran mange andre, for å si det diplomatisk.