Andre verdenskrig er tilstede i norsk film og tv som aldri før. Gjennom vinteren og vårens tv-serier som Kampen om tungtvannet og Alliert og Alene (foto) er norsk krigsfilm oppgradert til nye generasjoners kresne krav til produksjonskvalitet, og flere prosjekter er underveis: Til vinteren kommer Erik Poppes gjenfortelling av kong Haakons skjellsettende nei til tyskerne, og blant andre prosjekter under utvikling er en ny versjon av Jan Baalsruds flukt over fjellet og et portrett av Henry Rinnan.

Samtidig virker krigen fjernere på andre måter. Det er ikke bare fordi årene går og de fleste øyenvitnene er døde. Norske fiksjonsfilmskapere ser ut til å være tilfreds med å gi oss heltehistoriene og de spektakulære aksjonene fra motstandskampen. Den klare tendensen med alternative perspektiver på krigen innen ny norsk dokumentarfilm, glimrer med sitt fravær innen fiksjonsfilmen.

Mens vi i fjor fikk sterke vitnesbyrd fra en annen krigshistorie i dokumentarer som Mysteriet Holst og Det siste vitnet, har filmer og tv-serier som Max Manus og Kampen om tungtvannet skapt like mye distanse til krigsårene som nærhet. Det ligger et uvirkelig skjær over disse skildringene nettopp fordi de fokuserer såpass mye på ytre, fysisk handling og grenseoverskridende bragder. På én måte er også det en frigjøring fra den strenge etterkrigsarven som knapt tillot at man diktet videre på krigsårene og ”reduserte” dem til underholdning. Men det har også bidratt til en utsettelse av det vi alle vet bør komme: en nyansert og kompleks framstilling av årene under okkupasjonen. Det er ganske utrolig å tenke på, men 75 år etter invasjonen av Norge har vi fortsatt til gode å se en slik film.

Kanskje vil filmen om Rinnan få oss til å se bortenfor torturisten, til å se hva som formet ham. For bak den sensasjonelle historien om ”monsteret” skjuler det seg et spørsmål norsk film egentlig aldri har gitt oss svar på: Hvem var svikerne? Var de så annerledes enn ”oss andre”. Selv den ondskapen Rinnan var eksponent for hadde en triviell, hverdagslig side, og det er nettopp en slik menneskeliggjøring av den vi mangler. Vi har gitt verden begrepet Quisling, men har ennå til gode å gi verden et troverdig og levende portrett av denne landssvikeren på film (Stein Ørnhøis tv-teater om rettssaken mot Quisling var opplysende, men ikke et overbevisende stykke visuell dramatikk av kjøtt og blod).

Et overveldende flertall av nordmenn var ikke tapre under krigen. De hadde nok med å komme seg gjennom en hverdag av kompromisser og slit. Men nettopp der ligger en rik kilde til alle de små fortellingene som til sammen kan utgjøre den store fortellingen om de fleste nordmenns opplevelse av okkupasjonen. De manøvrerte seg gjennom årene med pragmatisme og som passive betraktere, ikke som sterke, handlingsorienterte individualister. Samtidig kunne små valg i hverdagen få alvorlige konsekvenser, enten det handlet om kjøp på svartebørs eller berørte den jødiske nabofamilien som politiet var på jakt etter.

Den norske selvsensuren om krigen er også en film verdig. Den var tydelig til stede gjennom etterkrigstiden, helt fram til årtusenskiftet, og selv i dag er det filmskapere som mener krigsprosjektene deres møter politisk motstand. Men nå er det markedet som utøver selvsensuren: norske produsenter har oppdaget at de actionfylte heltehistoriene selger kinobilletter, men de mer tvetydige fortellingene har de ikke helt tro på. Slik er ikke krigen så annerledes enn vår egen samtid. Som alltid er det noen som må vise vei. Jeg skulle ønske at Petter Næss og Axel Hellstenius sitt prosjekt om de såkalte tyskerjentene hadde blitt noe av, men de fikk avslag hos NFI. Som danske Flammen og Sitronen, eller tyske Krigens unge hjarte, har vist oss, går det an å kombinere spenning med nyansert eksistensialisme, når man skildrer de gråsonene de aller fleste beveget seg gjennom, mellom selvoppofrelse og feighet, pragmatisme og opportunisme.

Den norske filmbransjens vegring for nyanser om krigen har mange årsaker. En undervurdert faktor er det fadermordet som aldri fant sted på krigsgenerasjonen til Arne Skouen. Hans posisjon i norsk film var så ruvende, hans filmfrise om krigen (Nødlanding, Omringet, Kalde Spor, Ni Liv) så dominerende, at det var ingen senere generasjoner som kunne yte motstand og bidra med konkurrerende framstillinger.

Mens modernismens mer komplekse verdenssyn kom til uttrykk i øvrig europeisk film, særlig gjennom nybølgefilmen på 60-tallet, greide ikke etterkrigsgenerasjonen i norsk film å knekke den koden. Den arven sliter vi fortsatt med i dag.

Så uansett hvor mye jeg gleder meg til en ny versjon av Baalsruds utrolige flukt over fjellet, så er det forstemmende at vi fortsatt vender tilbake til de samme etablerte fortellingene. I norsk film er det fortsatt gutta på skauen som reddet landet. Og da får det ikke hjelpe hva alle andre holdt på med.

Denne kommentaren har tidligere stått på trykk i Aftenposten.