Jeg, Charlie og retten til redsel

Jeg, Charlie og retten til redsel

Norsk-svenske «Jag stannar tiden», som har kinopremiere i dag, er en meditasjon over filmmediet så vel som krigen, og den problematiserer mediets rolle i den. Jeg ble dypt berørt av denne filmen og anbefaler den på det sterkeste, skriver Jon Inge Faldalen.

«The first woman that I saw naked was a young girl being lynched by a mob.» – Michel Serres

«Ja, jeg var redd under krigen. Jeg er jo et menniske», sier kameraøyevitnet Vladislav Mikosja i filmessayet Jag stannar tiden, der regissør Gunilla Bresky stopper tiden slik man stopper sokker, med en vakker vev av tydelige tråder.

Annen verdenskrig var forrige gang verden så ut til å revne. Og den franske filosofen Michel Serres’ personlige erfaring viser hvordan et enkelt individs opplevelser kan forankre ufattelige grusomheter i en bunnløs menneskelig klang og slik potensielt i større grad (re)aktivere det nødvendige sjokket som kan føre til handling.

Nytt fra østfronten

Geopolitisk høyaktuelle Jag stannar tiden åpner med den russiske krigsfotografen Vladislav Mikosjas (1909-2004) dagboktekst på svart lerret:

”Krigen lignet på ingen måte fortellingene om den, alt som jeg har lest i aviser og bøker… Det var som om verden hadde blitt hugget i biter, som om den hadde sprukket og alt hadde flydd fra hverandre, men man vet ikke hvor og hvorfor.”

Filmens ambisjon er tydelig: å være en fortelling som ligner krigen og erfaringen av den – den krigen der den røde armés riddere redder resten av verden. Filmarkeolog og filmarkivar Breskys montasje av kameralinsens objektiv og menneskestemmens subjektiv er upretensiøs og upompøs, komponert med presisjon og patos, der bilde og lyd drønner lavmælt i en tone, rytme og driv få filmer forunt.

Krigens meningstetthet er nærværende.

Jag stannar tiden er en meditasjon over filmmediet så vel som krigen, og den problematiserer mediets rolle i den. Gjennom sobert saktnede og til tider hallusinatorisk hypnotiserende gråtoner bestående av a) Breskys utfyllende representasjoner og rekonstruksjoner, b) Mikosjas enkes minner, samt c) Mikosjas etterlatte dokumentariske filmmateriale fra frontlinjene, og d) en overstemme dominert av hans samtidige dagboksbetroelser, skildres hans unike fortelling om krigen, fra drømmen om å bli sjømann ble erstattet av filmåpenbaringene til Flaherty (”Det var som om jeg for første gang så meg omkring… så den levende, virkelige verden”) og Chaplin og til krigen beordret ham omkring i Sovjetunionen (fra Moskva til Sevastopol og Krim og til Stalingrad) og etter hvert over de opprørte havene til Storbritannia og USA.

I London blir soldatene sittende som forhekset av Intermezzo i kinomørket, til tross for at bombenedslagene utenfor dirrer Ingrid Bergmans ansikt på lerretet. I Hollywood treffer han blant annet Bergman, han danser en hel kveld med Hedy Lamarr og blir sågar invitert til studioet til selveste Chaplin – denne kanskje fremste blant alle Charlier, den hittil stumme filmkunstneren som da han for første gang virkelig åpnet munnen imøtegikk den største diktatoren av dem alle, Adolf Hitler – i 1940! – på kino med satiren The Great Dictator.

Dagens The Interview er snørr mot Charlies barter.

Vemot

Et av Vestens oftest gjentatte refreng de seneste årene er at «Vi må ikke la frykten ta oss», senest gjentatt av Erna Solberg. Og etter angrepet i København sa kunstneren Lars Vilks at «Jeg er ikke redd». Men frykt er ikke noe man bare kan velge bort eller rømme fra. Jeg synes det er på sin plass å slå et slag for retten til redsel. Så lenge frykten ikke står i veien for handling, er det ingen fallitterklæring å innrømme at man er redd. Og det underliggende premiss (og noen ganger direkte uttalte påstand) om at redsel betyr at terroristene har «vunnet», er skjendig respektløst og direkte uproduktivt.

For Mikosja midt i annen verdenskrigs kuleregn, med kameraet i hendene, var redselen til stede, men uten å ta overhånd i møtet med nazistsoldatene:

”Om man hadde spurt: ‘Var du redd?’ Ja, jeg var redd, men så snart ordren ‘Fremover!’ ble gitt, og alle reiste seg opp, ble jeg grepet av en følelse av letthet, og som de andre tenkte jeg ikke da, da jeg stormet fram, at jeg kunne bli drept.”

For ham var redsel intet hinder for handling. Det trenger den ikke være for oss heller.

Bøte med døden

Krigsfotografjobben ga ham estetiske og etiske kvaler. Når kan/bør/må jeg filme? Hvorfor gjør jeg det (ikke)? Og det var først da han – etter råd fra den ukrainske mesterregissør Aleksandr Dovzhenko (Arsenal, 1929) – begynte å følge magefølelsen at filmfotografiet hans ble forløst:

”Han ga meg en klem. Dovzhenko hadde selv vært ved fronten. Han fortalte så sterkt, konkret og levende for meg hvordan han ville vise krigen, så mine øyne ble åpnet på ny. ‘Vær ikke redd for å vise menneskers lidelse’, sa han. ‘Gråt selv, men film.’”

Gråt selv, men film. Følelser står igjen ikke i veien for handling. Og Mikosjas betraktninger av og om andres lidelse er deretter hjerteskjærende. Mer enn skudd blir filmbildene innstillinger. Mikosja håpet at disse filmrullene preget av uhyrlige forbrytelser og fornedrelser ville hindre senere generasjoner i å begi seg ut på slagmarken. Håpet lever i det minste videre.

«Jeg stopper.» Tiden.

Jeg ble dypt berørt av denne filmen, og jeg vil anbefale den på det sterkeste som kinoopplevelse.

Filmkollegaene Charlie og Mikosja sendte hverandre telegram etter krigens slutt. Men den fine minnefilmtittelen blir hugget i to lik et redselsfremkallende telegram fra en avbrutt evighet:

«Jeg stopper.» Tiden.

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Jeg, Charlie og retten til redsel

Jeg, Charlie og retten til redsel

Norsk-svenske «Jag stannar tiden», som har kinopremiere i dag, er en meditasjon over filmmediet så vel som krigen, og den problematiserer mediets rolle i den. Jeg ble dypt berørt av denne filmen og anbefaler den på det sterkeste, skriver Jon Inge Faldalen.

«The first woman that I saw naked was a young girl being lynched by a mob.» – Michel Serres

«Ja, jeg var redd under krigen. Jeg er jo et menniske», sier kameraøyevitnet Vladislav Mikosja i filmessayet Jag stannar tiden, der regissør Gunilla Bresky stopper tiden slik man stopper sokker, med en vakker vev av tydelige tråder.

Annen verdenskrig var forrige gang verden så ut til å revne. Og den franske filosofen Michel Serres’ personlige erfaring viser hvordan et enkelt individs opplevelser kan forankre ufattelige grusomheter i en bunnløs menneskelig klang og slik potensielt i større grad (re)aktivere det nødvendige sjokket som kan føre til handling.

Nytt fra østfronten

Geopolitisk høyaktuelle Jag stannar tiden åpner med den russiske krigsfotografen Vladislav Mikosjas (1909-2004) dagboktekst på svart lerret:

”Krigen lignet på ingen måte fortellingene om den, alt som jeg har lest i aviser og bøker… Det var som om verden hadde blitt hugget i biter, som om den hadde sprukket og alt hadde flydd fra hverandre, men man vet ikke hvor og hvorfor.”

Filmens ambisjon er tydelig: å være en fortelling som ligner krigen og erfaringen av den – den krigen der den røde armés riddere redder resten av verden. Filmarkeolog og filmarkivar Breskys montasje av kameralinsens objektiv og menneskestemmens subjektiv er upretensiøs og upompøs, komponert med presisjon og patos, der bilde og lyd drønner lavmælt i en tone, rytme og driv få filmer forunt.

Krigens meningstetthet er nærværende.

Jag stannar tiden er en meditasjon over filmmediet så vel som krigen, og den problematiserer mediets rolle i den. Gjennom sobert saktnede og til tider hallusinatorisk hypnotiserende gråtoner bestående av a) Breskys utfyllende representasjoner og rekonstruksjoner, b) Mikosjas enkes minner, samt c) Mikosjas etterlatte dokumentariske filmmateriale fra frontlinjene, og d) en overstemme dominert av hans samtidige dagboksbetroelser, skildres hans unike fortelling om krigen, fra drømmen om å bli sjømann ble erstattet av filmåpenbaringene til Flaherty (”Det var som om jeg for første gang så meg omkring… så den levende, virkelige verden”) og Chaplin og til krigen beordret ham omkring i Sovjetunionen (fra Moskva til Sevastopol og Krim og til Stalingrad) og etter hvert over de opprørte havene til Storbritannia og USA.

I London blir soldatene sittende som forhekset av Intermezzo i kinomørket, til tross for at bombenedslagene utenfor dirrer Ingrid Bergmans ansikt på lerretet. I Hollywood treffer han blant annet Bergman, han danser en hel kveld med Hedy Lamarr og blir sågar invitert til studioet til selveste Chaplin – denne kanskje fremste blant alle Charlier, den hittil stumme filmkunstneren som da han for første gang virkelig åpnet munnen imøtegikk den største diktatoren av dem alle, Adolf Hitler – i 1940! – på kino med satiren The Great Dictator.

Dagens The Interview er snørr mot Charlies barter.

Vemot

Et av Vestens oftest gjentatte refreng de seneste årene er at «Vi må ikke la frykten ta oss», senest gjentatt av Erna Solberg. Og etter angrepet i København sa kunstneren Lars Vilks at «Jeg er ikke redd». Men frykt er ikke noe man bare kan velge bort eller rømme fra. Jeg synes det er på sin plass å slå et slag for retten til redsel. Så lenge frykten ikke står i veien for handling, er det ingen fallitterklæring å innrømme at man er redd. Og det underliggende premiss (og noen ganger direkte uttalte påstand) om at redsel betyr at terroristene har «vunnet», er skjendig respektløst og direkte uproduktivt.

For Mikosja midt i annen verdenskrigs kuleregn, med kameraet i hendene, var redselen til stede, men uten å ta overhånd i møtet med nazistsoldatene:

”Om man hadde spurt: ‘Var du redd?’ Ja, jeg var redd, men så snart ordren ‘Fremover!’ ble gitt, og alle reiste seg opp, ble jeg grepet av en følelse av letthet, og som de andre tenkte jeg ikke da, da jeg stormet fram, at jeg kunne bli drept.”

For ham var redsel intet hinder for handling. Det trenger den ikke være for oss heller.

Bøte med døden

Krigsfotografjobben ga ham estetiske og etiske kvaler. Når kan/bør/må jeg filme? Hvorfor gjør jeg det (ikke)? Og det var først da han – etter råd fra den ukrainske mesterregissør Aleksandr Dovzhenko (Arsenal, 1929) – begynte å følge magefølelsen at filmfotografiet hans ble forløst:

”Han ga meg en klem. Dovzhenko hadde selv vært ved fronten. Han fortalte så sterkt, konkret og levende for meg hvordan han ville vise krigen, så mine øyne ble åpnet på ny. ‘Vær ikke redd for å vise menneskers lidelse’, sa han. ‘Gråt selv, men film.’”

Gråt selv, men film. Følelser står igjen ikke i veien for handling. Og Mikosjas betraktninger av og om andres lidelse er deretter hjerteskjærende. Mer enn skudd blir filmbildene innstillinger. Mikosja håpet at disse filmrullene preget av uhyrlige forbrytelser og fornedrelser ville hindre senere generasjoner i å begi seg ut på slagmarken. Håpet lever i det minste videre.

«Jeg stopper.» Tiden.

Jeg ble dypt berørt av denne filmen, og jeg vil anbefale den på det sterkeste som kinoopplevelse.

Filmkollegaene Charlie og Mikosja sendte hverandre telegram etter krigens slutt. Men den fine minnefilmtittelen blir hugget i to lik et redselsfremkallende telegram fra en avbrutt evighet:

«Jeg stopper.» Tiden.

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY