Da Tonje Hessen Schei begynte arbeidet med dokumentarfilmen Drone var hun mest opptatt av distansen i den nye dronekrigføringen. Unge soldater sitter i bunkere i USA og skyter på mål på andre siden av kloden, og er ofte rekruttert fra dataspillmiljøer.

Mens hun forsket på temaet kom en annen virkelighet fram: Dronepilotene følte ofte stor nærhet til ofrene, og de psykiske ettervirkningene kunne være harde å leve med.

– Noe av det mest overraskende var hvor mye situasjonen går inn på dronepilotene. Til en viss grad kan det stemme at distansen gjør det lettere å drepe: Pilotene forteller at du blir lært opp til at dette ikke er mennesker, det er bare terrorister, og alt du ser av dem er silhuetter. På den annen side blir de kjent med personene de observerer i månedsvis. De legger merke til familieforhold, og hvor nært de omgås barna sine. Det går til og med historier om at de ser folk som har sex på hustakene om sommeren, siden dronene kan filme med infrarødt kamera. Senere får de beskjed om å drepe, og trykker på knappen.

– Det unike med dronen er at den fortsetter å henge over området etter at den har skutt, og dermed kan de observere hva de har gjort. Veldig ofte springer familie og naboer til, og da finnes det en praksis som heter «double tap» hvor de som kommer for å hjelpe blir angrepet. Vi har hørt fra organisasjoner som Røde Kors at de ikke lenger drar til steder hvor det har vært droneangrep før etter seks timer, på grunn av dette. Folk kan bli liggende i ruinene og skrike og blø i hjel, forteller Tonje Hessen Schei.

Portrettfoto øverst: Tonje Hessen Schei. Foto: Anna Myking.

Protester i Pakistan

Da amerikanerne satte inn bevæpnede droner i «krigen mot terror» ble det framstilt som en kirurgisk presis metode. Militante terrorister kunne drepes nærmest uten sivile tap, og framfor alt uten å sette amerikanske liv i fare. Siden dengang er visjonene blitt innhentet av virkeligheten. Angrep midt i folks hverdagsliv er nødt til å medføre sivile tap, og fienden er ikke alltid lett å definere i en krig uten geografiske grenser.

Dronepraksisen er blitt dømt ulovlig i Pakistan, det har vært arrangert en fredsmarsj til den hardt rammede provinsen Waziristan, og en bondefamilie har besøkt FNs hovedkvarter i New York med den hjerteskjærende historien om en bestemor som ble drept av en drone mens hun jobbet i grønnsaksåkeren, med barnebarna som vitner.

Filmen Drone tar mål av seg til å belyse forholdene på bakkenivå fra både ofrenes og angripernes side. Historiene fra Pakistan blir til dels fortalt gjennom to modige menneskerettighetsadvokater.

– Britiske Clive Stafford Smith har i mange år jobbet mot dødsstraff gjennom organisasjonen Reprieve. Han var den første som forsvarte en Guantanamo-fange i en rettssak, og den som har fått flest løslatt. Shahzad Akbar vant en rettssak for droneofrene i Peshawar høyesterett, slik at Pakistan kunne stå fram i FN og erklære: «Dette har vi aldri sagt ja til. Det er i strid med internasjonal lov og må umiddelbart stoppes.» Shahzad er ikke bare advokat, men jobber aktivt for å huke tak i unge mennesker som har mistet noen og fortelle dem at det finnes andre måter å kjempe på å bli terrorist. Han begynte dette arbeidet fordi han så at dronekrigen økte ekstremismen i Pakistan, forklarer Schei.

Dronepilotens drapsdiplom

Tanken om å intervjue dronepiloter kom mens hun lagde sin forrige film. Play Again handler om amerikanske barn som vokser opp i den virtuelle verden – før de plutselig blir sendt på villmarkstur. Filmen kan fortsatt ses på NRKs nett-tv under tittelen Livet på spill.

– Mens jeg jobbet med Play Again møtte jeg mange spillere. Jeg hørte om én som droppet ut av high school og ble vervet inn i militæret, og som på grunn av bakgrunnen sin ble satt til å være dronepilot, uten å få særlig trening. For meg er det skremmende å se hvordan skillet mellom virtuell og virkelig krig blir bygget ned.

– I dagens spillverden blir virkelige slag ofte dramatisert, slik at du kort tid etterpå kan spille og late som om du deltok i det ekte slaget. Jeg synes det er bekymringsverdig når samfunnet får et slikt forhold til krig, hvor det betraktes som underholdning. Og så skulle tidligere spillere plutselig styre virkelige drap på motsatt side av verden.

Ifølge Schei har droneprogrammet skapt en ny type soldat, med nye psykiske problemer, som foreløpig blir behandlet med uforstand av systemet.

– Den ene piloten mottok et dokument som viste at han hadde deltatt i operasjoner som til sammen tok livet av 1650 mennesker. For ham var det et slag å få noe som liknet et diplom over hvor mange dødsfall han hadde bidratt til.

Latterlige traumer?

Spørsmålet om personlig ansvar kommer gjerne til overflaten i etterkant av en krig, når det ikke lenger framstår like selvsagt at alle ordre er til for å følges. I så måte reiser filmen et viktig spørsmål: Kan dronepilotene bli dømt for krigsforbrytelser?

Ifølge Schei har dette knapt vært debattert i USA, noe som var en viktig grunn til å fortelle historien deres. Et annet motiv var å nå fram til et nytt publikum med problematikken.

– Mange i Vesten kan identifisere seg med dronepilotene. Det er en ny type kriger med historier folk synes det er spennende å sette seg inn i, noe som kan gjøre det mulig å nå bredere ut. Men det er klart at da Shahzad Akbar så filmen ble han provosert over hvor mye oppmerksomhet dronepilotene får. For ham er det latterlig å høre om deres posttraumatiske stress, når han jobber med familier som har mistet sine kjære.

Også i Pakistan fører dronekrigen til nye typer psykiske problemer. Både barn og voksne er redde og deprimerte. En fortelling som gjør inntrykk er hvordan folk slutter å glede seg over sol og blå himmel, siden fint vær får dronene til å komme.

– Den setningen, «I no longer like the blue sky…», setter ord på hva som skjer med dem som lever under droner. Egentlig skal dronene fly så høyt at de verken kan høres eller ses. Når de flyr så lavt er det en maktdemonstrasjon. Da vi snakket med dronepilotene påsto de at ingen kunne se dronene, men vi sitter på mye materiale hvor én eller flere droner tydelig sirkulerer på himmelen.

– Alle vi snakket med kunne beskrive denne lyden som kryper inn i marg og bein. Ofte løper barn i Waziristan ut når de hører dronelyden og skyter opp med sprettert. Den symbolske forskjellen på en sprettert og en drone ble for oss et bilde på asymmetrisk krigføring, i motsetning til prinsippet om «rettferdig krig», forteller regissør Schei.

Bakveien til makta

Tonje Hessen Schei (f. 1971) har jobbet med uavhengige dokumentarer siden 1996. Hun har en BA fra universitetet i Austin, Texas, og en master i film fra universitetet i Trondheim. Hun er en av grunnleggerne av selskapet Ground Productions, som produserte både Play Again (2010) og den første filmen hennes, Independent Intervention (2006). Drone er produsert av norske Flimmer Film.

– Jeg begynte å utvikle idéen til Drone mens jeg deltok på programmet ESoDoc, European Social Documentary. Det er en plattform hvor du kan utvikle et dokumentarprosjekt over seks måneder, og få et nettverk gjennom prosessen.

– Det var et flott program med dyktige lærere, hvor jeg møtte flotte kolleger. Til slutt vant jeg en pitchekonkurranse og fikk være med på Documentary Master Class i Leipzig, hvor vi pitchet foran det store internasjonale dokumentarmarkedet. På det tidspunktet var prosjektet blitt så stort at vi trengte en erfaren produsent, og vi tok kontakt med Lars Løge og Johnny Holmvåg i Flimmer Film. De kastet seg på og det ble en kjempematch.

Den ferdige filmen har en imponerende samling høyprofilerte intervjuobjekter, blant annet fra det amerikanske militærsystemet.

– Det var få som trodde at vi kom til å få tilgang til US Air Force. Jeg snakket på telefon med US Air Force Hollywood flere ganger, og la igjen utallige telefonbeskjeder hos Pentagon, men lenger kom vi ikke. Da fant jeg på å annonsere etter praktikanter på de beste journalist-skolene i USA, og møtte en dyktig journalist som ble USA-representanten vår. Vi hadde også et lite team i USA som jobbet mot tidligere og aktive dronepiloter gjennom sosiale medier. På den måten greide vi å komme inn bakveien, og da ble også hoveddøra åpnet.

Færre droneangrep

Drone er en coproduksjon med tv-selskapene TV2, ARTE, DR og SVT. Den internasjonale tv-versjonen er på 58 minutter, og hadde premiere på ARTE i april og TV2 i høst. I tillegg er det klippet en festivalversjon på ca 75 minutter. I Norge ble filmen vist første gang på et Fritt Ord-arrangement i april 2014.

– Problematikken blir svært aktuell i Europa framover, siden både NATO og EU idag vurderer å investere i væpnede droner. Steget mellom å ha en drone som bare observerer, slik de har idag, og en drone med våpen, er kort. Aktive dronepiloter sier at det er et fantastisk våpen, som gir mulighet til å være mye mer presis enn før. Sammenliknet med et jagerfly er det liten tvil om at dronen kan være mer presis. Men droner har forandret krig, og det er viktig å finne ut hva dette betyr før vi går videre. Det interessante er jo ikke minst hvem som skal bestemme hvem som skal bli drept.

Ifølge Tonje Hessen Schei er dronesituasjonen idag blitt langt bedre i Pakistan, noe hun tror kan ha sammenheng med de sivile protestene vi ser i filmen.

– Droneangrepene i Pakistan har gått kraftig ned, og det siste året er det veldig sjelden at sivile liv har gått tapt. Idag har det vært 90 dager uten droneangrep. Det virker som om CIA er blitt mer forsiktige. I filmen bruker vi Waziristan som eksempel, i håp om at det går an lære av det som skjedde der. Vi ønsker en debatt omkring gjennomsiktighet, særlig når det gjelder hvem som styrer dronene og hvor ansvaret ligger.

Du kan se en nedkortet versjon av Drone på Guardians webside.

Dette intervjuet ble opprinnelig gjort i april 2014.