Erlend Lavik: Boyhood

Boyhoods fascinasjonskraft er uløselig knyttet til filmens hasardiøse tilblivelsesprosess. Den ble filmet over en tolvårsperiode, slik at vi ser karakterene/skuespillerne eldes naturlig. Det kan neppe ha eksistert noe manus i tradisjonell forstand i utgangspunktet, men i beste fall noen forutbestemte holdeplasser fortellingen skulle innom. Detaljene må ha blitt til underveis, i samspill med regissør Richard Linklater og skuespillernes egne erfaringer og egen modning.

Boyhood kan ses som en utforskning av Søren Kirkegaards berømte visdomsord om at livet bare kan forstås baklengs, men må leves forlengs. Filmen blåser nytt liv i oppvekstskildringen ved å gi bikarakterene så selvstendige roller i utforskningen av tematikken.

Foreldrenes funksjon er ikke primært å utløse hendelser og endringer i hovedpersonen, Mason (Ellar Coltrane); de strever selv med å finne seg til rette i voksenverdenen. Den uansvarlige faren (Ethan Hawke) virker først som en ren floskel, men etter hvert endrer han seg like mye som sønnen, og kanskje mer interessant, fordi hans forandring er mer uventet uten at det går på bekostning av troverdigheten.

Boyhood  er en blanding av oppvekstskildring (men en som konsentrerer seg mer om hverdagens små øyeblikk enn de velkjente merkesteinene, som skoleballet, det første kysset og så videre) og en småskala familiekrønike. Filmens utforskning av overgangen fra barndom til voksenliv er så nyanserik fordi erfaringen ikke er filtrert gjennom ett enkeltindivid, men snarere er basert på flere karakterer, og generasjoners, perspektiv.

Erlend Lavik  har doktorgrad i amerikansk filmhistorie og skrevet bok om den amerikanske TV-serien The Wire. Les hans tidligere innlegg.

Marte Stapnes: The Lego Movie

Fy farao, for et filmår. Only Lovers Left Alive, Calvary, Guardians of the Galaxy, Love is Strange, Turist og Boyhood har vært noen av høydepunktene. Men årets beste filmopplevelse skjedde ikke nødvendigvis under årets beste film. Den mest spektakulære, overraskende, originale og medrivende filmopplevelsen i 2014 var The Lego Movie.

Ved første øyekast en ren leketøysreklame, men legofilmen innholder alt moderne barnefilmer strekker seg etter: Vitser og karakterer det går an å bry seg om for både barn og voksne, et gnistrende dialogtempo og en historie så spekket med populærkulturelle referanser at enhver dubbet versjon fremstår som håpløst blodfattig.

Her er både nostalgi og selvironi over å bygge en historie rundt noe som først og fremst er en grisedyr leke (beklager – jeg mener «highly sophisticated interlocking brick system»). Og selv om Lego er en av verdens største leketøysfirma, med alt fra matesker til fornøyelsesparker, går ikke filmskaperne av veien for en dose kapitalismekritikk også.

Historien om konstruksjonsarbeider Emmet som snubler over en profeti og havner på lag med frittenkende mesterbyggere som tar opp kampen mot onde Lord Business trenger i grunn ikke drahjelp fra meg. Men jeg slår gjerne et slag for barnefilmer som tar seg bryet med å være intelligente, innholdsrike og til og med samfunnskritiske. En virvelvind av visuelle gags og sjangerhumor med en genuin varm og menneskelig avslutning: The Lego Movie sparer ikke på noe, og viser at everything is awesome.

Marte Stapnes er frilansskribent og bidrar fast til Rushprint. Les hennes tidligere innlegg.

Jan Toreg: Across the Universe

Det er ikke mulig å nevne bare en film. Det må bli tre, som alle har skapt engasjement og temperatur i mitt hode.

Unni Straumes remake.me er kanskje filmen som overrasket mest. Den ble nøkkel inn til det menneskelige og filmiske landskap Straume gjennom sine tidligere filmer har beveget seg i, og som for undertegnede ble forløst her. En sår, vakker, meningsfull og poetisk reise i det å være menneske.

Eskil Vogts Blind er en film jeg ikke blir helt klok på men sterkt fascinert av. I det ene øyeblikket irriterer jeg meg over en stillestående tilstandsrapport, i det neste engasjeres jeg av lek med tidsplan og logikk. Det er en film jeg «ikke blir kvitt». I motsetning til standard tyggegummi har den en lang og interessant ettersmak!

Dessuten, og noe helt annet: Jeg så filmen på Lillehammer kino sammen med studenter ved filmskolen. Jeg ser ikke norsk film på kino p.g.a. obligatorisk teksting – hvilket jeg utførlig har gjort rede for i en tidligere artikkel. Virkningen hadde jeg nesten glemt. Ved siden av å ødelegge klipperytme er det faktisk bedritent å lese replikker før skuespilleren leverer on screen!

Så var det filmen som kanskje har gjort sterkest inntrykk i 2014:

Dette er dristig, og jeg er veldig usikker på hvor tynn isen jeg beveger meg på er. Men skitt au, jeg elsker den like mye i år som da jeg så den første gang for to år side. Filmen er fra 2007. I min verden satt tanken på å se den langt inne:

A: Man «kødder ikke» med The Beatles. B: Musikaler har i min verden (med Milos Formans Hair som hederlig representant for noen ytterst få unntak) ikke livets rett!! Jeg så den nærmest ved et uhell via svenskeantennen en mørk og stormfull høstkveld på hytta – Across the Universe. Skepsis ble til entusiasme. Har sjelden vært nærmere det noen forbinder med åpenbaring.

Gjennom sitt persongalleri tar filmen oss fra skipsverftenes Liverpool oi 1963 til hippietid, ungdomsopprør og anti-krigsbevegelse (Vietnam) i USA. Historien bindes sammen av The Beatles’ tekster og musikk, himmelhøyt mer intelligent enn i eksempelvis Mamma Mia. Her finnes sekvenser i slekt med Roy Anderssons tablåer. Og slik noen av Anderssons tablåer for meg topper «best of»-listen i filmens verden, ligger eksempelvis «innrullering i hæren»-sekvensen i Across the Universe i samme divisjon.

Det er mulig jeg er offer for dyktig manipulasjon. I så fall; Herlig! Hvis jeg skulle fortalt mine imaginære barnebarn noe om min barndom og ungdom ville jeg sagt: Les Beatles av Lars Saabye Christensen, og se Across the Univers i regi av Julia Taymore.

… så må jeg forte meg å avslutte før jeg har sett En due satt på en gren og funderte over tilværelsen. For da …

Jan Toreg er filmklipper, foreleser og forfatter. Les hans tidligere innlegg.

Arild Andresen: Inside Llewyn Davis

La meg legge kortene på bordet med en gang: flere av må-se-titlene fra 2014 står fremdeles på vent her i huset. Trøsten er at dette etterskuddet (delvis en følge av etterslepet fra 2013) hjelper til å sortere hva som tåler hypen og hva som fisler ut i et skuldertrekk.

For meg tilhører dette året i sum først og fremst en skuespiller: Matthew McConaughey. Tilfeldighetene og det nevnte etterskuddet gjorde at jeg omtrent samtidig møtte hans intense nærvær og karisma på kino i Dallas Buyer’s Club, på DVD i The Wolf of Wall Street og på nett i True Detective. Hans birolle i Soderberghs Magic Mike (2012 – som jeg selvsagt så i fjor) viste at noe var på gang, men jeg ble likevel slått av den uforutsigbare energien, den ujålete fremstillingen, dedikasjonen og integriteten disse tre svært ulike rollene representerer. Høydepunktet er Dallas Buyer’s Club, som gav ham en av nyere filmhistories kanskje mest fortjente Oscar for mannlige hovedrolle.

Likevel var nok årets (hittil) aller største gledelige overraskelse for meg er en film som på forhånd lå overraskende lavt på hype-skalaen: Inside Llewyn Davis. Med stor kjærlighet til karakter og miljø forteller Coen-brødrene om en aspirerende singer-songwriters stille kamp for å bli sett av en verden som strengt tatt ikke bryr seg, nydelig og presist plassert i Greenwich Village anno 1961. En uimotståelig, liten film om en tilværelse som går i sirkel.

Da har jeg nevnt fire, selv om det skulle være én. Om episke og fabelaktige Den store skjønnheten tåler hypen som vår tids La Dolce Vita? Det tar vi om noen år.

Arild Andresen er filmregissør.

Cecilie Stranger-Thorsen: Transparent

Hvem skulle tro at Amazon skulle bli redningen for amerikansk Indie-drama?

Transparent er en mørk komedie om en patriark som kommer ut som transseksuell og hans voksne barns kamp for å finne fotfeste i deres egne relasjoner.

Jill Soloways serie er en humoristisk utforskning av amerikansk identitetspolitikk med ibsenske undertoner: «They are so selfish. I know how it is that I raised three people who can’t see beyond themselves», klager den transeksuelle faren til sin støttegruppe. Det får man en bedre forståelse av i løpet av seriens fem timer lange fortelling. Men i portretteringen av den noe spesielle familiedynamikken, mister Transparent aldri karakterenes menneskelighet av syne.

Høres det ut som en film du pleide se på kino for tjue år siden? Den er det. Men i dag finner du på strømme-tjenesten Amazon Prime. Transparent er som et sendebud fra fremtiden – en engel som synger at det ikke er Hollywoods sequalmania og Netflix metrics-diktatur som vil styre. Et tegn på at vi bare har sett begynnelsen på mangfoldet av innhold fremtiden vil bringe:

«Vær ikke redd!» synger engelen. Kan du høre det?

De siste ti årene har bransjen blitt rystet i grunnvollene av mengden nye aktører som melder seg til kamp. I dag satser alle på drama: selv National Geographic og Animal Planet – sistnevnte med en zombie-serie om dyr (!).

Amazon Studios tar jakten på gode idéer et skritt lenger. Ved oppstarten i 2010 sendte de ut en bred invitasjon om gode ideer til kreatører på verdensbasis. Og de to siste årene har de invitert publikum til å stemme frem hvilke piloter de vil se realisert – den logiske utviklingen når et ektefødt barn av weben skal revolusjonere tv-bransjen. Og har man sett, det viser seg altså at publikum vil se annet enn komedier om forvokste guttunger som har giftet seg med alt for pene og smarte damer.

Vær trygg: Amazon er en like kynisk spiller som nettverkene eller kabelkanalene. De tjener penger. Men Transparent er en påminnelse om at dette markedet vil fortsette å forandres av de nye aktørene som strømmer til. Og vinnerne, det er oss tv-seere.

«Vær ikke redd!» synger engelen. Kan du føle det? 57 channels and I’m having trouble choosing.

Transparent kan ses på Viaplay Norge.

Cecilie Stranger-Thorsen utvikler digitale strategier for kreative næringer i Skandinavia og skriver boken «Sell, Artist, Sell!». Les hennes tidligere innlegg.

Igor Devold: Ida

Den fineste filmopplevelsen for meg i år kom tidlig, allerede ved påsketider la jeg ut i en kald mørk kveld for å se den polske filmen Ida på Lillehammer kino.

Regissøren Pawel Pawlikowski har valgt å fortelle filmen gjennom et gammelt 4:3 format. Sammen med et statisk kamera og valget om å ta bort fargene gir det en følelse av autentisitet i skildringen av Polen anno 1962, en verden hvor tiden sto stille.

Plutselig følte jeg ikke bare at jeg var i rektoratbygningen i filmskolen i Łódź hvor jeg studerte og så gamle polske filmer i skolekinoen, men jeg mintes også 80-tallet som var merket av de samme ideologiske skillene som i Ida. En tid da det å reise til Warszawa var som å reise inn i en annen verden, fylt med helt andre regler, normer og til tider absurde situasjoner som tomme butikker, køer for å få tak i toalettpapir og det at bestefar hadde hele balkongen full med jerrykanner med bensin (han solgte de på svartebørsen etter å ha fått rasjoneringskort til bilen han nesten aldri brukte…).

Det kommunistiske Polen var også på overflaten veldig monokulturelt, krigen hadde satt sterke spor i den polske befolkningen, og det som en gang var et av Europas mer flerkulturelle land var blitt etnisk renset av Hitler-Tyskland for den sterke jødiske kulturen.

Også en del polakker hjalp tyskerne i dette. Jeg minnes 60-års markeringen for tilintetgjørelsen av den jødiske gettoen i Łódź og hvordan de som var kommet langveisfra for å minnes den en gang så mangfoldige byen spaserte i tog gjennom arbeiderstrøkene i Łódź. Det var to veldig forskjellige verdener som fikk et gjensyn med hverandre.

Jeg husker borgermesteren i Łódź som snakket om at det ikke bare er to parter i en konflikt. Det er også som regel et vitne. Og et vitne som ikke hjelper, ikke sier ifra – er medskyldig. I Ida blir den som kunne hjelpe bøddelen. Det er for så vidt en historie jeg har hørt mange ganger, men fortalt gjennom Agata Trzebuchowska som Ida og Agata Kulesza som den Stalinistiske dommeren Wanda, Idas tante, blir dette aldri en ”historisk film”.

Det blir en film om sterke kvinner som må ta avgjørende valg i sine liv. For meg ble det en god filmkveld i Lillehammer, som kunne virke så langt unna som man kan komme filmens univers. Men filmen har en universell kvalitet: Den forteller om kulturell og religiøs identitet, noe som også føltes veldig relevant for meg når jeg ruslet hjemover, selv i trygge Storgata på Lillehammer.

Igor Devold er filmregissør.

 LES DET FØRSTE OG ANDRE PANELETS VALG: Årets største filmopplevelser 1 og Årets største filmopplevelser 2