– Jeg er filmofil, og har vært fan av Ruben Östlund kjempelenge, så det var ikke noe å lure på. Vi spratt cavaen på balkongen allerede den dagen jeg ble bedt om å prøvefilme, det var stort nok for meg, forteller Lisa Loven Kongsli om sin første hovedrolle: Ebba i Ruben Östlunds nyeste spillefilm Turist, som er blitt en internasjonal kritikersuksess og snart får norsk kinopremiere.

– Jeg brukte hver innspillingsdag på å bekjempe nervøsitet og mistillit til meg selv. Men det hjalp å ha fått manus over et halvt år før opptaksstart, og dermed god tid til å virkelig gnage på historien. Og jeg hadde hundre prosent respekt for Ruben fra første øyeblikk. Han har en så original måte å se folk på. Han valgte å bruke meg, som er helt fremmed, og Johannes Bah Kuhnke, som spiller Tomas og er teaterskuespiller, og som heller ikke har gjort noen store hovedroller i spillefilm. Det er typisk Ruben! Å finne krutt der andre kanskje ikke har funnet det før. Det føles i hvert fall sånn for min del.

Scener fra et høyfjellshotell

Kongsli har tidligere hatt roller i blant annet Fatso, Knerten og TV-seriene Orkestergraven og Hvaler. I Turist, eller Force Majeure som filmen heter på engelsk, er det tilsynelatende perfekte ekteparet Ebba og Tomas på familieferie i Alpene. De ferierer med sine to lyshårede, blåøyde barn, Harry (Vincent Wettergren) på åtte år, og Vera (Clara Wettergren) på ti. Under en lunsj på en utendørs høyfjellsrestaurant blir familien vitne til et snøras, som plutselig kommer nærmere og nærmere. I det snøen virvler over restauranten oppstår det panikk, hvem løper hvor? Ebba omfavner i hvert fall sine barn, mens Tomas kommer bort i snøføyk. I etterkant blir episoden liggende å ulme i ferieidyllen. Ekteparet blir ikke enige om hva som egentlig skjedde. Løp Tomas fra kone og barn? Er det slik han som familiefar reagerer i et dramatisk øyeblikk? Plutselig handler det om tap av ansikt og maskulinitet, med et Östlundsk skråblikket på det hele. Bransjebladet Variety har omtalt filmen som «Michael Haneke møter Scener fra et eksteskap», og filmen vant juryens spesialpris i Un Certain Regard-programmet i Cannes.

­– Filmen er først og fremst en svart komedie. Og det er alltid spennende å se hvordan en slik type humor blir oppfattet av ulike mennesker. Da vi så den i Cannes satt jeg helt ute på kanten av kinosetet de første tjue minuttene, før jeg hørte at publikummet lo av det samme som vi har ledd av, og kunne slappe av.

Så hva tenker du om den humoristiske skildringen av «den nordiske mannen» – er det slik du ser ham? 

– Ruben sa på forhånd at han ville at vi skulle være pappfigurer av den typiske moderne kjernefamilien. Så var det litt opp til oss å argumentere for at de rolletolkningene vi la på bordet var sanne. Jeg tror Ruben i denne historien har en nokså treffende fremstilling på den «moderne, urbane, skandinaviske mannen». En mann som kanskje bruker lenger tid foran speilet enn sin fru. Han er god på bunnen, men tjener kanskje mer enn han har bruk for, og har dermed råd til en luksus som ikke nødvendigvis gjør ham til en bedre fyr, men heller er med på å fjerne ham fra sine egne kjerneverdier.

Kongsli mener filmen kan ses som en debatt om kjønnsroller. Men at selve kjønnsdebatten er noe utdatert.

– Det er ikke så interessant om man er mann eller kvinne, det er mer interessant å se hvordan man løser ting, sier hun.

– Det er kjernen til Ruben også. Han sier det slik at vi sitter på Youtube, og får beskjed om at videoen foran oss heter Man gets bitten by dog in penis, men vi trykker play selv om vi vet hva som kommer til å skje. Fordi vi er interessert i å se hvordan det skjer. Det er nettopp derfor Ruben forteller plottet i denne filmen med en eneste gang: det kommer et snøskred, og mannen springer fra familien. Så hvorfor se filmen nå? For å se hvordan de løser det, hva som foregår etterpå.

En kontrollert morsfigur 

Ebba er en kvinne som forsøker å bevare kontrollen når elementene rundt henne raser, og ektemannen plutselig oppfører seg annerledes enn forventet. Kongsli brant umiddelbart for karakteren sin.

– Jeg kjenner meg igjen i Ebba. Det er mye som står på spill for familien, de har vært sammen i ti år. Kanskje Ebba og Tomas møttes på et dansegulv. Han var kjekk i rutetskjorte, jeg var yngre og sikkert mye hottere. Så har årene gått, vi har fått barn, han har gått mer inn i sin jobb, de har sklidd litt fra hverandre. Jeg tror de, som mange andre kjernefamilier, ikke ser verdien av hva man har før man er i ferd med å miste det. Og da tror jeg man kjemper knallhardt når man kanskje er i ferd med å miste alt man har bygd opp.

– I slike dramatiske situasjoner reagerer man uventet, sier hun.

– Det er forsket på par som har vært utsatt for trusler som flyulykker, kapringer og slikt. Da er det stor sjanse for at de går fra hverandre etterpå. De ser sider ved hverandre som ikke er så tiltrekkende, og lar seg selv tenke: slipper jeg bare unna dette skal jeg endelig ta den jorden rundt-reisa, klippe av meg håret, stå frem som lesbisk, få piercing i pikken – endelig gjøre det jeg har drømt om. Det er rart at man må bli trua for å se slike ting. Og her skjer det i tillegg i et Ruben Östlundsk univers.

Spesielt tydelig blir Ebbas forsøk på å beholde kontrollen over familielivet når hun prater med Charlotte (Karin Myrenberg Faber). Hun har mann og barn, men lever i et åpent forhold, og virker genuint lykkelig og avslappet på singelferie i Alpene. Noe som provoserer Ebba grenseløst.

– Ebba sier det jo til henne at for faen, du kan jo ikke holde på sånn her! Men hun er nok også litt på vippen, og innser at det kanskje finnes andre måter å leve på som gir mer lykke.

Fraskilte Mats (Kristoffer Hivju) og hans langt yngre kjæreste Fanni (Fanni Metelius) er også et par som lever i kontrast til Ebba og Tomas’ familieliv. Helt til det bekymringsløse paret nærmest blir tvunget inn i eksteskapskonflikten de også.

– Fanni er jo helt rå med å naile problemet deres. Hun ser det mye klarere utenfra. Hun er filmens smarteste karakter, sier Kongsli.

– Alle kvinnene er for så vidt smarte karakterer, skrevet av en mann. Jeg savner å se kvinnekarakterer på lerretet jeg virkelig kan identifisere meg med, det ser jeg ikke nok av i norsk film ­– med unntak av Dag Johan Haugeruds Som du ser meg og Anne Sewitskys Sykt lykkelig. Men særlig nå som jeg akkurat har blitt mamma selv, og er i ferd med å gifte meg, er det fint å se noen mer sanne utfordringer på film, slik Ebba står overfor.

Après-ski

Noe av det viktigste i forarbeidet med Ebba, var ifølge Kongsli å finne frem til språket hennes.

– Manuset var på svensk, inkludert Ebbas replikker. Hun var jo egentlig ikke tenkt å være norsk. Men da jeg fikk rollen var Ruben veldig opptatt av at jeg ikke skulle snakke svensk. Jeg forsøkte underveis å prate svensk med ham på telefon, med da stoppet han meg med hva faen driver du med nu, Lisa? Legg av! Så jeg gikk ganske hardt inn for å finne språket hennes. Hun er norsk, men må jo bære preg av at hun skal ha bodd i Stockholm en stund, med svensk mann og barn.

Det franske alpelandskapet, slalomkjøring og store totalbilder av snøkledd landskap har en fremtredende plass i filmen. Å starte opptakene i Alpene hjalp filmfamilien å komme tettere innpå hverandre, og på naturen. Men det bød også på utfordringer.

– Vi har skutt én scene hver dag, og det er jo luksus. Men det var iskaldt, tånegler spratt av, og så surt vi luktet etter å ha gått i det samme superundertøyet i en måned. Og vi var veldig avhengig av været, siden vi blant annet hadde ganske mange scener å spille inn i tåke. Det var bare å hive seg rundt når været klaffet, ok, da blir det dimman i morgen! Og opp tidlig for å komme seg opp i bakken før den åpnet. Men jeg er skinerd fra før, så ikke bare fikk jeg gjøre min første spillefilm, men i tillegg skjedde det i Alpene. Jeg måtte skjerpe meg for ikke å glise konstant.

Skandinaviske historier

Kongsli er utdannet Art Director ved Westerdals og har studert skuespill ved Lee Strasberg Theatre and Film Institute i New York og Los Angeles.

– Jeg har hatt lyst til å være skuespiller helt siden jeg var barn, men har ingen skuespillere i slekta, så det virket ikke som en særlig naturlig vei å gå.

I stedet utforsket hun visuell kommunikasjon, før hun likevel satset på skuespill og reiste til USA. Men det var ikke aktuelt å forsøke seg på en karriere der.

– Jeg hadde på et tidspunkt en sjekk i hånda fra noen som hadde tro på at jeg skulle bli der og klare meg som skuespiller. Men jeg savnet Norge og den norske humoren. Jeg fant ut at jeg heller ville være med å fortelle historier i Skandinavia – fortelle mine historier.

Kongsli er også opptatt av å ha flere mulige veier videre. Ved siden av skuespill skriver hun selv, mens hun studerer teatervitenskap i Oslo.

– En gang i tiden trodde jeg man måtte vente til en regissør kom og spurte vil du være med på denne leken? Men jeg har etter hvert innsett at skuespillere ikke bare er utøvende-, men også kan være skapende kunstere, og sette i gang ting selv. Så det er min tankegang, og har kanskje vært en nødvendighet siden jeg har hatt en relativt sen blomstring som skuespiller.

Hva slags roller håper du på fremover?

– Jeg gikk lenge rundt å sa at jeg har lyst til å være med å fortelle historier som kan få folk til å ta et ekstra åndedrag. Ikke at de nødvendigvis må gjøre noe stort etter å ha sett filmen, men i hvertfall tenker seg om en ekstra gang. Og det synes jeg at jeg har fått lov til med Turist. Da jeg begynte å samarbeide med min danske agent skulle jeg forklare henne hva slags roller jeg håper på. Hun representerer blant annet Nikolaj Lie Kaas, som jeg er stor fan av. Så jeg fortalte henne: Jeg vil bli sendt dit du vanligvis sender Nikolaj. De rollene vil jeg ha! Og jeg tror det kan komme flere slike roller for kvinner også etter hvert. At noen skriver et godt manus, kanskje skrevet for en mannlig hovedrolle, men så tør de å flippe det rundt og tenke hva hvis akkurat den samme karakteren ble spilt av en dame. Da tror jeg vi begynner å få litt kulere karakterer for kvinner også.

Trailer, Turist: