Rune Kreutz: Fortellingen om prinsesse Kaguya

I følge 79-årige Isao Takahata er Fortellingen om prinsesse Kaguya hans siste film. Stilen er renskåret. Til tider skissepreget. Men, i stedet for at realismen utfordres, bidrar det enkle til autentisitet og virkelighetsnærhet. Bevegelsene til et lite spedbarn, det første smilet, latteren, ustø skritt, alt er skildret med en sjeldent følsom varhet for livets helt grunnleggende kvaliteter.

De delikate fargene, streken og animasjonen gjør at det føles som om filmen blir til mens vi ser den. Det skapes forbindelseslinjer tilbake til tidlig film og animasjon. Men, også et tankesett hvor det uferdige og enkle får forrang fremfor det perfekte. Slik sett uttrykker stilen fortellingens budskap om å sette pris på de nære ting og livet i all sin ufullkommenhet.

”Wabi-sabi” uttrykker som filosofisk begrep et fokus på både det ufullkomne og flyktige. Det er sprekken i vasen som gir den skjønnhet. Den er tegnet på liv og eksistens.

Historien om Kaguya handler om en prinsesse som hører månen til, men som gjenfødes i et bambusrør på jorden. I søken etter hvem hun er, konfronteres Kaguya med tilværelsens realiteter på en måte som kan minne om den kommende Buddha, prins Sidharta, som løsriver seg fra det beskyttede livet i hoffet og oppdager fattigdom, sykdom, død i verden rundt ham. Der Buddha finner en løsning på tilværelsens lidelse i nirvana, finner Kaguya glede i de enkle, langt fra perfekte livene til menneskene. Prisen å betale for higen etter noe større, mer perfekt, er livløshet. Vi mister oss selv om vi ikke åpner øynene for virkeligheten som er rett foran oss. Uten sorg, hvordan føle glede? Uten tap, hvordan sette pris på det vi har?

Vemodet over at en epoke ugjenkallelig er over føles lettere å bære med tanke på hva Takahata og Miyazaki har gitt oss som elsker animasjon verden over. Filmene lever videre, og forhåpentligvis vil Fortellingen om prinsesse Kaguya bidra til at enda flere få opp øynene for Takahatas bidrag til Studio Ghiblis skattkammer.

Rune Kreutz er skribent med animasjon som spesialfelt. Les hans tidligere innlegg.

Anne Gjelsvik: Under the Skin

Årets beste film er uten sammenligning Boyhood, men jeg vil likevel skrive fram en av de nestbeste, fordi du sannsynligvis ikke har sett den. Og fordi jeg, siden jeg så den før sommeren, ikke har kunnet slutte å tenke på den. Mens Boyhood er i kroppen min er Under the Skin i hodet mitt. Den traff magen min først, men ble værende i blikket mitt.

Sjelden forandrer filmer hvordan jeg ser på verden, men akkurat det har Jonathan Glazers film altså gjort. Juleshoppingen i år var ikke den samme. Kjøpesentrene merkligere enn før. Jeg ser ting med et nytt og fremmed blikk: Hva er dette for en slags verden? Hvem er disse menneskene? Å sette ord på film, som jeg jo lever av å gjøre, har aldri framstått som så reduserende på hva film er og kan være. Under the Skin er fattig på verbalspråk, men en desto rikere audiovisuell fortelling.

Fra Scarlett Johansen ankommer jorden for å tråle gatene i Glasgow på jakt etter menn å plukke opp, utfordres mine forestillinger om hva en kvinne kan gjøre og hva et menneske er. Filmen høres ut som science-fiction, føles som en skrekkfilm og ser ut som det beste av europeisk avant-garde når den har fusjonert med britisk realisme.

Scarlett Johansen gjør en av sine beste roller, Jonathan Glazer er en av Europas mest spennende og grenseoverskridende regissører, Mica Levis soundtrack er helt fantastisk, filmen er et mesterverk.

Og den kom altså ikke opp på kino i Norge.

Anne Gjelsvik er professor ved NTNU. Les hennes tidligere innlegg.

Ståle Stein Berg: Olive Kitteridge

Det er mykje bra ein kan seie om  HBOs miniserie Olive Kitteridge. Til dømes at Frances McDormand er framifrå i rolla som årets mørkaste – «Im just waiting for my dog to die so I can shoot myself» – karakter. Eller at Jane Andersons adaptasjon av boka med same namn gjer at du føler du har sett ein roman. Eller at Lisa Cholodenkos regi ballanserer så elegant mellom patos og komikk at ein ikkje veit om ein skal le eller gråte. Eller at det er deilig å sjå TV-drama som er avslutta. Som påstår noko. Men mest av alt er det middagssamtaler som dette som gjer at Olive Kitteridge er årets høgdepunkt for min del:

Olive Kitteridge: Rachel Coulson has depression. Do you know what that is?

Christopher: No. Not really.

Olive: You should. It runs in our family.

Henry Kitteridge: No, it doesn’t.

Olive: Henry, are you nuts? What do you think was going on with my father?

Henry: That was a different thing.

Olive: No, it wasn’t. My mother had it too.

Henry: Well, not in the same way. I mean, she had her moods…

Olive: She was clinical, Henry.

Christopher: What’s depression?

Olive: It’s bad wiring, makes your nerves raw.

Christopher: Is that why you’re so mean all the time?

Olive: Absolutely.

Henry: Your mother is not depressed.

Olive: Yes, I am. Happy to have it. Goes with being smart.

Henry: All right, Olive.

Olive: We might as well discuss it, Henry. He might have it too.

Christopher: But you don’t think I’m smart.

Olive: Of course I do.

Christopher: No, you don’t. You think I’m average.

Olive: You are plenty complicated, Christopher. Average is someone like Denise the mouse.

Henry: For God’s sake…

Olive: Nothing wrong with that. Average people are happier. Happy, happy, happy!

Henry: You should try it sometime, Ollie.

Olive: I can’t, I’m too depressed.

Ståle Stein Berg er forfatter og dramatiker. Les hans tidligere innlegg.

Lars Åndheim: Only Lovers Left Alive

I vampyrfilmen Only Lovers Left Alive spiller blod en helt vesentlig rolle, men ikke som morbid, visuell pynt eller magevrengende sjokk-trigger.

Glimtvis, blant lange, referansetunge samtaler, får man derimot se noe så sjeldent som intime og subjektive skildringer av vampyrers blodinntak. Hvordan føles det å drikke blod? Hvordan føles det å fylles av den søte, varme eliksiren som blåser liv i kroppene våre? Skal vi tro Jim Jarmusch sitt kamera, er det som å sige inn i en sedat eufori – som å falle i sakte film eller som å sveve.

Grepene som den evigunge mesterregissøren benytter for å skildre rusen har vi sett før i en rekke musikkvideoer, men vi må ikke falle for fristelsen og avfeie dopreferansene som estetisert staffasje. Blant vakre, nattlige bilder fra en døende verden – her representert av Detroit og Tanger – fremstår livet i seg selv som det ultimate narkotikum. Filmens livs-junkier er ikke levende på ordentlig – de har bare hverandre, musikken, bøkene, stemningene og blodet. Samtidig som de er tragiske og umenneskelige i sin ensomme og parasittiske tilværelse, bærer de på den fundamentalt menneskelige hungeren etter kjærlighet og erkjennelse.

Only Lovers Left Alive er en klok, sanselig, morsom og liten film som nesten umerkelig siver utover sine egne bredder og får deg til å ville tenke over ting med en whisky i etterkant.

Jeg så den som nattkino i Madrid – en by der forfall og vitalitet synes å sameksistere med særlig tydelighet i 2014. Da jeg kom ut på Calle de Martín de los Heros var det helt stille – den varme vinden sjanglet over brosteinen og nappet dovent i søppel og sigarettstumper på sin vei. Det grønnoransje gatelyset fikk en dresskledd uteligger til å se ut som Døden i et Schiele-maleri. Et ungt par stod og klinte og tafset grådig på hverandre ved porten til et nedlagt kontorbygg. Det luktet frityr og cigarillos. Reggaeton-beats kunne høres fra bak betongvegger et par kvartaler bortenfor. Da tenkte jeg at dette er min verden og at jeg er veldig glad for at jeg lever i den her og nå. Så drakk jeg whisky.

Lars Åndheim er regissør. Les hans tidligere innlegg.

Jan Erik Holst: The Imitation Game

Årets siste film er den beste! The Imitation Game i regi av Morten Tyldum åpnet London-festivalen i høst og er blinket ut som en av de store favorittene til neste års Golden Globe og Oscar-priser. Det er Weinstein-selskapet som står bak lanseringen og det de tar i resulterer ofte i Oscar statuetter i flere kategorier. Nå er den klar for norsk premiere.

Filmen er et intenst og nervepirrende drama om professor Alan Turing, som bidro til å forkorte den annen verdenskrig – og derved redde tusenvis av mennesker. Med en spesialgruppe bestående av lingvister, sjakkmestere og etterretningsagenter lyktes han i å knekke en av Hitler-Tysklands såkalte uløselige koder – og forstå sentrale krypteringer med hjelp av sin egen avanserte Enigma-maskin, en slags forløper for dagens digitale datamaskiner.

Men politiet hadde mannen i kikkerten, uvitende om at han utførte sine bragder på oppdrag av overkommandoen og MI 6’ rammeverk.  Mistanker om spionasje og usømmelig adferd, dvs. homoseksualitet, oppstod raskt og vitenskapsmannen måtte kjempe sin kamp på to fronter. Dette skildres mesterlig i Tyldums film.

Parallelle handlinger drives frem, logikk, etiske problemstillinger, politiske avveininger og ikke minst den harde virkeligheten er bærebjelker i et meget velkomponert manuskript.

I tillegg er kostymer, make-up, miljø og rekvisitter, ikke minst den gigantiske kodeknekker-maskinen, en slags mekanisk hullkortforløper, av fremragende merke. Filmen er både dramatisk og spennende, med geniet Turing i nær sagt hvert eneste bilde, og med forklarende og vel avpassede tilbakeblikk til kostskoletiden.

Store stjerner er med, Benedict Cumberbatch spiller Turing og Keira Knightley hans makker og forlovede som også er den eneste kvinnen i teamet. Som den iskalde og vel antrukne MI 6-sjefen møter vi Mark Strong og som kommandørkapteinen, som mot sin vilje måtte ansette Turing, møter vi Charles Dance, kjent fra utallige roller i spennings- og krigsfilmer. Se den!

Jan Erik Holst er redaktør og filmkritiker. Les hans tidligere innlegg.

Kalle Løchen: Turist

I løpet av 2014 har jeg flere ganger dumpet inn på filmer som har etterlatt solide inntrykk. Slikt skjer ofte på filmfestivaler, som i Tromsø der jeg så Blue Ruin og Ida, eller i Göteborg der jeg fikk et overraskende kick av den danske filmen Klumpfisken.

Men én film har bygget forventningene hos meg over lang tid, og det er Ruben Østlunds Turist.

Mye av forventningene skyldes at Østlund selv har vært veldig åpen med å fortelle om sin film, at det ikke ligger hemmeligheter i handlingsforløpet. Og når tiden endelig var inne, lenge etter gode rykter og internasjonale anmeldelser etter visningen i Cannes, så kom en film som ikke bare innfrir forventninger, men som går langt dypere og lengre i opplevelsen.

Turist skulle være en film som for alvor tok et oppgjør med mannsrollen, den sterke mannen som i panikk viser svakhet, feighet og latterlig egoisme. Den er så mye mer. Det er et dyptloddende drama om frykten i mennesket, en frykt som kan ramme alle, som er følelsesmessig identifiserbar. Det er en film som åpent og direkte utfordrer samholdet i en familie, men like spennende er speilbildet som det andre paret på hotellet representerer. Mine forventninger var forutbestemt til at dette ville bli årets film. I Turist er ikke nødvendigvis det viktigste hva mennesker gjør (selv om pappas handling ved snøskredet setter alt i gang), men hvordan de har det.

Kalle Løchen er filmkonsulent og foredragsholder.

LES DET FØRSTE OG TREDJE PANELETS VALG: Årets største filmopplevelser 1 og Årets største filmopplevelser 3