Les også: Årets største filmopplevelser 2 og Årets største filmopplevelser 3

Gunnar Strøm: Empty Socks

Min beste filmopplevelse i 2014 kom seint på året på Nasjonalbiblioteket i Oslo: 17. desember var det nypremiere på en Disney-tegnefilm fra 1927 som man trodde var tapt for alltid. Godt detektivarbeid av Disney-forskeren David Gerstein og arkivar Kjetil Kvåle Sørenssen ved NB si avdeling i Mo i Rana gjorde at den “tapte” Disneyfilmen ble gjenfunnet i Norge. En sensasjon som fikk presseoppslag over hele verden – bl.a. i The Guardian, Washington Post og Japan Times. Jeg hadde gleden av å presentere filmen og sette Oswald generelt og denne filmen spesielt inn i en animasjonshistorisk sammenheng.

Det var andakt i lufta på Nasjonalbiblioteket denne dagen. Et damekor sang flotte julesanger i trappa opp til lesesalen. Det ble servert gløgg og før filmen minglet filmarkivarer, bibliotekarer, filmhistorikere og Disney-fans i forventningsfull spenning. Et fullsatt auditorium fikk oppleve en både entusiastisk og tegnefilmkyndig nasjonalbibliotekar, Aslak Sira Myhre, si noe om betydningen av et slikt funn for arbeidet NB gjør innenfor filmarkivering og restaurering. Filmarkivar Kjetil Kvale Sørenssen fortalte om arbeidet med å finne filmen og restaureringsarbeidet.

Så fikk jeg æren av å sette filmen og funnet inn i en filmhistorisk sammenheng. Hvilken begivenhet for en animasjons-historiker! Jeg var så stolt – ikke minst fordi filmen var funnet og restaurert i Norge.

Oswald the Lucky Rabbit er tegnefilmkarakteren Disney skapte i 1927 etter at han flyttet fra Kansas City til Hollywood. Universal, som distribuerte Disneys filmer på denne tida, ønsket seg et alternativ til Felix the Cat. Disney skapte en kanin. Men han eide ikke karakteren. I 1928 mistet han rettighetene til Oswald.

Det sies at det var siste gang onkel Walt gjorde en alvorlig finansiell tabbe. Men han mistet ikke motet – da skapte han Mikke! Og tegnefilmen fikk sitt endelige gjennombrudd.

Oswald-filmene er fulle av morsomme og ofte både absurde, surrealistiske og voldsomme gags. Men de er også de første eksemplene på gags drevet ut fra karakterenes personlighet innen den amerikanske tegnefilmen.

Før visninga av Empty Socks ble Oswald-filmen Tall Timber fra 1928 vist. Den var også regnet som tapt, men ble funnet igjen i Norge i 2007. 13 av Disneys Oswald-filmer ble vist i Norge i 1928 og 1929. Med utgangspunkt i de norske titlene på Oswald-filmene viste det seg at Storskogen var eneste kjente kopi av Tall Timber. Kjell Billing (tidligere leder av Cinemateket i Oslo) mente at det også skulle finnes en Oswald-film til i arkivene til NFI/NB. Mye tyder på at det ikke var Empty Socks eller En varm julenisse som den het på norsk. Da er det kanskje nok en ‘tapt’ Disney-skatt i det norske filmarkivet?

Så var det tid for andakt. Empty Socks er Disneys første julefilm. Oswald kler seg ut som julenisse og besøker et hjem for foreldreløse barn. Han deler ut julegaver, blant annet en brannbil. Barna vil teste brannbilen og setter fyr på en stol. Filmen er som alle Oswald-filmene full av fantasifulle og overraskende gags. Barna prøver å slokke, men må ha hjelp av Oswald som prøver å koble en slange til en brannhydrant. Men barna kobler om til en bensintank – og huset sprenges i lufta. God jul og godt nyttår!

Gunnar Strøm er førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda. Les hans tidligere innlegg.

Les også: Årets største filmopplevelser 2 og Årets største filmopplevelser 3

Øystein Stene: Det er meg du vil ha

Den av årets filmer som har overrasket meg, forulempet meg, irritert meg mest, er Det er meg du vil ha. Jeg vet ikke en gang om jeg liker den. Men for meg er det ikke viktig å like en film. Den må derimot klø ett eller annet sted, i hue eller kroppen, den må kjennes viktig. Det er meg du vil ha er til de grader en sånn film.

Så vidt jeg vet var dette opprinnelig en monolog utvikla for Dramatikkens hus av manusforfatter Sonja Evang, basert på intervjuer med en virkelig person. Dag Johan Haugerud skulle regissere den for scenen, men endte istedenfor opp med en film med Andrea Bræin Hovig i eneste rolle.

Karakteren sitter og snakker til meg, til kamera, non-stop i en liten time. Om hvordan hun som lærer innledet et seksuelt forhold til en mindreårig elev. Hun gjør det utsøkt skamløst, hun er ikke ute etter å unnskylde seg, nesten heller gjøre meg skamfull, i den grad jeg skulle synes det er noe galt med fortellingen hennes.

Det er lite med dette prosjektet som er ”filmisk” i tradisjonell forstand. Bildene er ikke utsøkt velkomponert, innklippsbildene virker umiddelbart irriterende tilfeldige. Det er akkurat som filmen motsetter seg sin egen form.

Samtidig er Bræin Hovigs spill og de få klippene suggererende nok til at jeg følger henne, følger historien, jeg opplevde ikke et eneste dødpunkt.

Jeg skjønner fremdeles ikke helt hva filmen vil, om den vil forsvare pedofile gråsoner, eller om den vil vise hvordan vi er villige til å forsvare pedofile gråsoner med litt feelgood-manipulasjon. Dette er hårreisende drøyt på en foruroligende hjemmekoselig måte. Det er meg du vil ha er i en norsk filmkontekst – hvor alt helst skal være så klart og tydelig og udiskutabelt som mulig – noe så sjeldent som et paradoks.

Dag Johan Haugerud har selv insistert på at dette var et stunt, ment for én visning på Dramatikkens hus. Og at den må forstås i denne konteksten. Jeg mener han tar feil. Dette er en film for analyse og debatt. Den må fluksens vises på NRK. Hvis ikke er det noe fryktelig galt et sted.

Øystein Stene forfatter, regissør og førstelektor ved Teaterhøgskolen. Les hans tidligerer innlegg.

Jon Inge Faldalen: Bill Viola og Kate Bush i London

Ingen levende bilder beveget meg mer i året som gikk enn de jeg opplevde i London 27. september. Formiddagen brukte jeg på St. Paul’s Cathedral, der Bill Viola som første videokunstner har utsmykket den innerste fløyen med levende bilder i sin fireskjermers innstallasjon Martyrs (Earth, Air, Fire, Water) fra 2014.

På nyåret kommer søsterverket Mary i den andre fløyen, og verkene vil stå på utlån fra Tate Modern i 15 år. Violas stillevende bildedannelse er fanget av statiske kamerainnstillinger og slow motion og viser de ulike elementenes innvirken på menneskene. Men det er særlig en annen, usynlig kraft som ubønnhørlig trekker menneskene nedover: gravitasjonen. Den fikk jeg kjenne på da jeg av en eller annen grunn gikk opp alle trappetrinnene til toppen av katedralen og måtte klamre meg til kuppelen for å ikke kaste meg ut. Vel nede igjen, svett og skjelven i leggene, var det særlig overraskende å observere besøkende barn i shorts og Barcelona-drakt bli stående fascinert i lang tid foran den sju minutter lange loopen.

Elementene var også iscenesatt på ulike vis samme kveld under Kate Bush-forestillingen Before the Dawn, hennes første liveshow på 35 år, på London’s Eventim Apollo, Hammersmith.

Det hele var en synestetisk opplevelse av musikk, sang, teater, dans og levende bilder, der særlig vann truet med å drukne både scene og publikum. Eksempelvis ble det projisert videobilder av en duppende Bush i en redningsbøye halvveis under vann på et lerret bakerst på scenen, en laservannskorpe over hodene i salen, et bevegelig hestehode på en liten flik av den niende bølgen i form av et enormt hvitt laken da den slo ut i scenesiden, og et levende landskapsmaleri beveget av artistens sønns pensel.

Dagen endevendte meg totalt fysisk og psykisk, og jeg vil være svært glad om noe i 2015 kommer i nærheten. God jul og godt nyttår! Det er godt å kjenne seg levende gjennom levende bilder.

Jon Inge Faldalen er doktorgradsstipendiat ved UIO. Les hans tidligere innlegg.

Les også: Årets største filmopplevelser 2 og Årets største filmopplevelser 3

Elsa Kvamme: Nymphomaniac 1 & 2 directors cut

Er den beste filmen den som vekker størst begeistring,  gjenkjennelse eller tårer? Jeg velger den som ga meg lengst ettersmak. Nymphomaniac var en film jeg virkelig gruet meg til, men siden jeg fortsatt går og tenker på den, har den i hvert fall i mitt tilfelle nådd Lars von Triers mål om å være som en stein i skoen.

Den begynner som en crime noir: En kvinne blir funnet blodig , forslått, illeluktende, av ”den gode mann”, Seligman, spilt av Stellan Skarsgård, som tar henne opp til sin leilighet. En samtale utvikles, hvor Charlotte Gainsbourgs karakter Joe gjennom sine historier prøver å bevise at hun er et dårlig menneske, mens Seligman bagatelliserer og forsvarer hennes handlinger.

Von Triers blikk er ironisk, til tider poetisk og fullt av bihistorier og fotnoter  ”gode” dramaturger ville strøket, men som gjør filmen frodig som en gammel engelsk roman.

Tenåringsjenta Joe besøker et bilverksted for å bli kvitt jomfrudommen raskest mulig. Hun utfordres siden til duell av ”den slemme” venninnen om hvem som kan ligge med flest menn på et tog, med en godtepose som belønning.

Joe utvikler et hyperaktivt sexliv, som med ett fatalt unntak er blottet for romantikk, og et av filmens høydepunkter er når hun i en avvenningsgruppe roper mot terapeuten: ”I am not a sexaddict, I am a nymphomaniac!” med en stolthet en Casanova verdig. 

Finnes det noe mer forskjellig enn opplevelsen av sex sett fra mannens og kvinnens synsvinkel? Von Trier har konnotasjoner både til porno-estetikken og Kill Bill. Det er guffent og til tider komisk å se en aktiv kvinnelig erobrer, noe som skyver fokuset over på det psykologiske spillet og menneskekunnskapen den nymfomane utvikler.

Hun blir derved en ener i jobben som torpedo, ikke gjennom fysisk vold, men gjennom evnen til å finne fram til betalingsnekternes mest sårbare punkt. Som når en enkel historie om barn som leker i parken får en mann til å bryte sammen Hans ubevisste pedofile legning avsløres og utløser en av de vakreste ereksjoner jeg har sett på film.

Jeg har altså lært at det største smertehylet kommer når pisken løftes, ikke når den treffer huden. Og i siste akt, når den nymfomane får en yngre, enda mer sårbar lærling, begynner filmen å dreie, for å kulminere med en avslutningsscene så mesterlig at dette ble årets film for meg.     

Joe er en omvendt Sharazad, som tørt forteller historier for å vekke avsky, ikke forføre, og man fascineres over hvor mange tabuer i skildringen av kvinnelig sex som kan brytes uten at det blir sexy. Men kanskje var det der grensen gikk for von Trier? Dersom rollene var byttet, med en mannlig don Juan som erobreren,  ville nok filmen hatt motsatt effekt. Den lykkelige nymfomane er kanskje like usannsynlig som den lykkelige hore, men Charlotte Gainsbourgs Joe kom fra det med verdigheten i behold.

Elsa Kvamme er filmregissør.

Sølve Skagen: 24: Live Another Day

Thrillerserien 24 har aldri vært riktig stueren, tross drøssevis av Emmypriser og Golden Globes og tross at den er tidenes lengst spilte spionserie med 204 episoder fra 2001 til 2010 med seertall opp mot 15 millioner på hver episode i USA alene. 24 var nyskapende med kappløpet mot tiden – klokken som tikket på skjermen, alt foregikk i ”sanntid”, hver sesong var 24 timer i Jack Bauers liv – og med splitscreen som overgang mellom de ulike handlingstrådene.  Senere serier som Homeland, Broen og for den saks skyld Øyevitne, er utenkelige uten 24. Men det som vakte – og vekker – anstøt var seriens grunnholdning, at terrorisme må bekjempes på terrorismens premisser: hardt mot hardt. Juridiske og moralske lover er bare hindringer på veien. Seriens devise er: whatever it takes. Terroristjegeren Jack Bauer er rett og slett politisk ukorrekt.

24 er skamløs i sin amerikanske patriotisme, hemningsløs i sine brudd på alle borgerlige fri- og rettigheter og banal i sin forherligelse av amerikanske familieverdier. Serien er blitt kritisert for å være islamofobisk og for åpent å propagandere for tortur. Rettighetsorganisasjoner har protestert. Ledende personer fra militærakademiet West Point har forsøkt å påvirke seriens skapere til å dempe glorifiseringen av tortur, siden 24 hylles av skolens elever. Kritikerne hevder at serien har flyttet grensene for amerikanernes aksept av tortur.

Seriens skapere har forsvart seg med at 24 bare er et underholdningsshow. En av produsentene, Howard Gordon – for øvrig også produsent for Homeland – har formulert det slik: “The premise of ‘24’ is the ticking time bomb. It takes an unusual situation and turns it into the meat and potatoes of the show. I think people can differentiate between a television show and reality.”

24 traff publikum i solar plexus da den kom. På en nesten foruroligende måte foregrep serien krigen mot terror, som man til da knapt hadde hørt om. Sesong 1 ble spilt inn sommeren 2001 og premieredatoen var satt til 30. oktober. Så inntraff 11. september. Premieren ble utsatt, men da første episode kom 6. november gikk den rett inn i USA nasjonale traume. Antiterrorgruppen CTU (Counter Terrorist Unit) kom som sendt fra himmelen. Patrioten Jack Bauer ble frelseren i en verden som plutselig var blitt forpestet av ondskap.

Realisme er ikke seriens sterkeste side. I rapporten som nylig ble lagt frem for Senatet, var konklusjonen at de brutale metodene benyttet på terrormistenkte fanger var virkningsløse og at de ikke avverget terrorangrep. Rapporten slår videre fast at det er byråkratene som har klokkertro på tortur som metode, mens agentene ute i feltet er langt mer skeptiske og iblant ganske oppgitte over instruksene de får ovenfra. Altså det stikk motsatte av hva 24 vil ha oss til å tro.

Like urealistiske, ja iblant direkte idiotiske, er mange av seriens sub-plots, ofte sentrert rundt Jack Bauers bortskjemte og intetanende datter Kim. Det er en portrettering av den oppvoksende slekt som ikke levner mye håp for USAs fremtid.

Og likevel. Da jeg satte meg til med 24: Live Another Day, årets miniserie som gjenoppliver Jack Bauer etter 4 år, følte jeg igjen den sitrende spenningen fra den gang serien var ny. Selv om alt er repetisjon, 24 har ikke fornyet seg på et eneste punkt, så ble jeg hukket av den tikkende klokken og ble igjen sittende ytterst på stolkanten. Det er nesten flaut å si det, men etter første episode måtte jeg se én til, og én til, og enda én…

Jeg kan bare gjøre Sam Adams’ ord i The New Republic til mine: ”It’s fair to say that “24” is the dumbest show I’ve ever loved.”

Sølve Skagen er filmregissør.

LES DET ANDRE OG TREDJE PANELETS VALG: Årets største filmopplevelser 2 og Årets største filmopplevelser 3