Musikkvideornitologi

Musikkvideornitologi

Årets musikkvideoprogram i Grimstad byr både på struttende påfugler, veldresserte papegøyer, vraltende kalkuner og et par stjerneskudd.

Musikkvideokikking er litt som fuglekikking. Med mindre man er på en sykt bra spot, kan det gå lang tid mellom de store opplevelsene. Legg deg på lur bak en hvilken som helst forstads-busk i det ganske land og vær forberedt på å se mye gråspurv og skjærer, samt en og annen forkommen måke med dopapir eller plast-emballasje dinglende fra nebbet. Selv bruker jeg lite tid på fuglekikking, men mye tid på å se musikkvideo. Opptil flere ganger i uka gransker jeg forventningsfullt oppdateringer fra blogger og web-magasiner som PromoNews, MVOD, 1.4 og Shots i håp om å finne en kort film som enten stimulerer fantasien min, rører meg, stiller et interessant spørsmål eller rett og slett bare kiler synsnerven min på eksepsjonelt riktig måte.

Hvis YouTube og Vimeo i seg selv er som uoversiktlige og sporadisk skogkledde drabantby-landskap hvor utholdenhet og konsentrasjon er avgjørende egenskaper for å gjøre gode funn, er de nevnte nettstedene litt mer som å være i villmarka. Oppdagelsesfrekvensen er tettere, men det går utvilsomt lenger mellom amursvalene og dvergternene, enn de endeløse salvene med gjøk, sisik, trost og stær.

Et festivalprogram med kun tjue filmer burde derimot kunne by på tett frekvens av eksotiske og interessante eksemplarer, men nei – Kortfilmfestivalen i Grimstad er kuratert som en blogg hvis velmenende visjon er å vise «hva som skjer om dagen» – riktignok begrenset av det utvalget som finnes i en skandinavisk provins hvor antall musikkvideointeresserte antakeligvis kunne fått plass i et gjennomsnittlig klasse-rom. Programmet i år gir deg altså en relativt ok spot for generell orientering i den norske musikkvideofaunaen – det fremstår nærmest som et statistisk tverrsnitt hvor alle undersjangre er jevnt representert. Da er det kanskje naturlig at et par riktig interessante filmer fra året som gikk har måttet vike for å opprettholde inntrykket av artsmangfold.

På den annen side kan det hende at verken Kristoffer Borgli eller Kenneth Karlstad sendte inn sine videoer for henholdsvis Young Dreams og Deathcrush til vurdering. Det er synd – for om ikke noen av dem er eksempler på fullkomne representanter for musikkvideokunst, vil de mye mer enn enkelte av bidragene som er representert. Det er i det hele tatt trist å måtte meddele at store deler av gjennomgangen undertegnede skrev på tilsvarende tidspunkt i fjor, strengt tatt kunne vært klippet ut, limt inn og fungert som en adekvat gjennomgang av årets tendenser. Eller snarere som en adekvat gjennomgang av mangelen på tendenser. Utover rent kosmetiske trender som bruk av dryppende blod, slow motion og svart-hvitt, representerer vi i motsetning til våre kollegaer i Sverige og særlig Danmark, ikke noen bestemt estetisk retning.

Norsk fauna

Allikevel er jeg underholdt under store deler av seansen, som dessverre utspiller seg på en laptop. Trist – for i likhet med annen film er musikkvideo best på kino. Kanskje enda bedre. Spesielt hvis du er en av de som enten begynner å synge med eller tromme på låret når favorittlåta di plutselig dukker opp i en Wes Anderson-montasje, til sidemannens fortvilelse. Første del av programmet burde med tanke på nettopp dette fungere utmerket som et slags visuelt vorspiel til øldrikking, nattlige samtaler om filmpolitikk og fomlende idepresentasjoner rettet mot kortfilmkonsulent Åse Meyer.

To bøllete og høylytte haner signert Kvelertak/Stian Andersen og SlinCraze/Egil Pedersen sørger for en brutal og kroppslig introduksjon i henholdsvis ballerocken og same-rap’ens tegn. Deretter blir det litt stille og kjedelig i skogen før jeg drar kjensel på og nikker alvorlig, men anerkjennende til et gammelt bekjentskap som jeg har vansker med å finne en ekvivalent til i fugleriket: Vibeke Heide i samarbeid med Hanne Kolstø. Fjorårets «La-la-la-la Lovesong» bød på et underfundig, drømmende og muligens allegorisk jenteslagsmål, spilt ut med djerv askese i en atmosfærisk nisje. «One Plus One Makes One Out of Two» er en slags spirituell oppfølger – et taktilt og tvetydig kammerspill om kvelning, hvor kjærtegn og vennskap kontrasteres med ubehagelig og dels selvpåført vold.

Det er en lettere forstyrrende opplevelse, så det er desto hyggeligere at nok en kjenning dukker opp like etterpå i form av den internasjonalt anerkjente og hyperproduktive tryllekunstneren André Chocron. Når jeg ser «Real Ones – Separation Blues» er det en monoton og blasert stemme inni meg som mumler noe om at den har sett dette før. For øyeblikket ber jeg den vennligst om å holde kjeft, så jeg kan nyte denne musikalske og detaljrike serien med kompetente filmtriks. Videoen åpner med et prosaisk tablå av en stue hvor en ung mann ligger og sover i sofaen. Fem sekunder senere forvandles det til noe som kunne vært iscenesatt av en gudbenådet tiåring som prosesserer foreldrenes skilsmisse gjennom animasjonsfilm. Far forteller historien mens mor og eiendeler siger ut av rommet som på samlebånd, mens sparepengene renner ut av lomma og  scenografiske elementer som CD-hyller og avisstabler pumper i takt med musikken som analoge EQ-metere. I bunn og grunn er «Separation Blues» en sjangermessig konvensjonell hybridvideo hvor artistperformance suppleres med narrative visualiseringer av teksten. Regissøren utviser imidlertid såpass god gjennomføringsevne, rytmesans og idéoverskudd at han ender opp som flinkeste gutten i hybridklassen.

Eksentrisk gullfugl med familie

Jeg er desto mindre forberedt på at en gullfugl skal til å flakse opp foran meg. Thea Hvistendahl presenterte i fjor en sjarmerende og pastellfarget pistollek for Alfred Hall. I år tar hun eksentrisitetene videre i en langt mer fokusert film – en morsom, stilsikker og gjennomarbeidet fortelling om ensomme mennesker, laget for enderimspop-prinsessen Kaja Gunnufsen. «Faen ta» er en fengende spissformulering om lav selvfølelse, forventningspress og andre moderne plager – som om Lars Lillo-Stenbergs naive weltschmerz skulle kanaliseres gjennom Lena Dunham. Videoen makter på sin side å universalisere tematikken med sine egne observasjoner og er klippet som en dating-tape. Karakterene plasseres i stiliserte tablåer hvor de gjør resonnementer om hva de ser etter i en partner. Klisjeene kommer på løpende bånd før karakterene blir tause og kaster et pinlig blikk i mest beleilige retning. Sadistisk nok, lar regissøren kamera rulle og de stakkars menneskene på skjermen tvinges til å opprettholde bildet av seg selv som interessante og attraktive i den ene situasjonen mer krevende enn den andre. Etter å ha vært sammen med dem en stund er det ironisk nok også det de blir. Om ikke på litt utilsiktede premisser. Selv om filmen fra et fortellerteknisk ståsted er spartansk og minimalistisk, er det åpenbart lagt mye arbeid i de enkelte tablåene. Resultatet er lakonisk, men også lunt og humoristisk. Hvistendahl markerer seg som en av de friskeste og mest lovende stemmene i programmet og har utvilsomt laget en av de aller beste filmene.

Like etter dukker forresten også «Fy faen» sin dystre lillebror opp. En eim av Tiedemanns Rød 3 og alderdom formelig velter ut av skjermen fra en deprimerende bingokneipe hvor en av spillerne møter sin endelikt. Dødsfallet markerer startskuddet for en merkelig og emosjonell lek hvor en begravelsesbyråansatt projiserer følelser for sin avdøde bestefar på liket. Begivenhetene finner sted i et overskyet Nord-Norge og i kitsj-kule innemiljøer, til klangfylt drømmepop fra Scarlet Chives. Om ikke den ambisiøse blandingen av bekmørk humor og medfølende varme fungerer optimalt gjennom hele filmen, utviser regissør Kjartan Nilsen et godt blikk for stemning og skandinavisk tungsinn som jeg håper å få se mer til ved en senere anledning.

Sorte svaner

Tiden går og det lakker og lir mot kveld. Kaffe klukker fra termosen ned i koppen mens jeg gjesper og strekker meg. Så dukker – ikke overraskende – André Chocron opp igjen. Denne gangen i en litt annen fjærdrakt og med et følelsesladet preludium til en programhalvdel som er langt tyngre og dystrere enn den forrige. Ved første øyekast er ikke Emilie Nicholas – Grown Up noe mer enn et hyggelig og stramt redigert utvalg av private Super8-opptak som er blitt tuklet med av en fyr som kan After Effects. Ferieidyll, solbrente smil, hender i berøring og pent vær veves sammen med rytmisk bruk av analoge effekter som lysinnslipp, støv og skribling på negativene. Det er først når ordene til Emilie Nicholas fester seg at filmen tapper inn i en universell strøm av bittersøt nostalgi og lar deg kjenne på hvordan det føles å stå på terskelen til voksenlivet. «You don’t need to hold my hand, I’ve grown up/ No need to be strong, I’ve grown up», lyder åpningsstrofene.

Hovedpersonen lister opp ting hun verken trenger eller savner etter at hun er blitt voksen, men de vakre, kornete bildene antyder noe annet. Vi blir vitner til et følelsesladet kjærlighetsbrev til fortiden – en fintrimmet og opphøyet utgave av filmrullene som bestefar drar frem i familiesammenkomster. Også med denne videoen fremstår Chocron som en mann med uovertruffen rytmesans som vet å tilpasse sine narrative gester etter størrelsen på orkesteret han dirigerer. Der fjorårets Grimstad-vinner My Recurring Dream benytter seg av storslått mise-en-scène, sømløse overganger og digitale effekter, er det sterkeste virkemiddelet i Grown Up simpelthen en endring i aspect ratio. Filmen flyter gjennom kveldssola som en svane før det blåser opp til storm og jeg må justere kikkerten – det er nemlig ikke lett å bli klok på det jeg er i ferd med å se.

Ola Martin Fjeld er i likhet med Thea Hvistendahl en regissør som tidligere har vist filmer i Grimstad, men som i år når nye høyder – eventuelt avgrunner – med tanke på at det ikke akkurat er en undulat vi skal observere i de følgende minuttene. Doomjazz-trioen Splashgirl står for det foruroligende lydsporet til denne taktfaste dommedagsmarsjen. «Field Day Ritual» kan litt banalt leses som et deskriptivt glimt av skjelettene som befinner seg i skapet til en borgerlig familie – nærmere bestemt til en billedskjønn, pyroman ungpike. Det er mulig denne fortellingen er ment som en slags fabel om undertrykt destruksjonsbehov, men fungerer sterkest som en ren sanselig opplevelse. Hovedpersonens fascinasjon for flammer skildres vakkert gjennom bruk av slow motion – det begynner med gnistene fra en fyrstikk, eskalerer til askeregn innendørs og avslutningsvis til en spektakulær ildstudie som treffer hardt i mellomgulvet. Samspillet mellom film og musikk er harmonisk, selv om sistnevnte ofte er dissonant. Handlingene som utspiller seg er objektivt sett mørke, men hovedpersonens opplevelse er som fortellerens bearbeidelse farget både av nytelse og smerte. «Field Day Ritual» flørter med det okkulte og dermed blir det helt naturlig å følge opp med en film som er lagt til halloween.

Veteran Arild Andresen avløser Fjelds ironiske, rosa tittelplakater, toner ned fargemetningen til null og byr på en vakker, slentrende fortelling som utspiller seg blant blokker, T-banestasjoner og høstløv på Oslos gråeste Østkant. Innslag av absurditet blant uskyldig knask-eller-kneping og et mislykket ransforsøk leder videre til Andreas Grødtlien og Ida Thurmann-Moes film for Apothek. Det er snakk om en estetisk gjennomført stemningsrapport fra skogen og et laboratorium hvor ymse grønne vekster smyger seg ut av kolber og reagensrør. Filmene fungerer som et behagelig intermesso før «Hanne Paulsberg Concept – De ensomme» slår ut de sorte vingene sine.

Jeg er usikker på om det er en forvokst ravn eller en kalkun jeg ser, men iakttakelsen er høyst interessant. Filmen er befriende lite musikkvideoaktig og ellers en av de mest kunstnerisk ambisiøse filmene i programmet. Ole T. Skomsøy har laget en forstyrrende ensemblefilm fra et blokkmiljø – muligens inspirert av de tyske ekspresjonistenes eksiltid i USA på 30 og 40-tallet. En kvinne ligger død i toppetasjen og blør uhørte mengder blod, som etter hvert drypper nedover i etasjene og tar oss med på en vakkert dokumentert ferd i svart-hvitt. Hanna Paulsberg Concept tar plass i orkestergraven og tonelegger scenene. En dysfunksjonell familie spiser middag når blodet begynner å dryppe fra taklampa. Samtidig bryter et gammelt ektepar ut i revmatisk dans, og i kjelleren virker det som om noen panisk forsøker å bryte seg ut av en sort søppelsekk. Programteksten beskriver blodet som en metafor for den avdøde kvinnens ensomhet, uten at jeg helt klarer å lese dette inn i bildene. Mange av dem fester seg allikevel – blant annet når et elektrisk støpsel kortslutter i møte med blodet. Filmen ville tjent på å i større grad stake ut én narrativ ambisjon og samtidig supplere med enda flere av disse taktile og magiske øyeblikkene. Allikevel fortjener Ole T. Skomsøy en varm applaus for å bryne seg på store temaer i en form som overhodet ikke tar hensyn til kontemporære musikkvideokonvensjoner.

Rapport

Den hyggeligste erkjennelsen jeg oppnår under mitt opphold i musikkvideomarka, er at det er nye stemmer som har laget de beste filmene. Blant dem jeg ikke omtaler er det mye godt håndverk. Kyrre Hervik Larsen ligner som vanlig en slags Ray Kay fra en alternativ, dystopisk fremtidsdimensjon og leverer en upåklagelig lekker og infernalsk sci-fi for Shinings «I Won’t Forget», mens Stian Andersen står for en kompetent oppvekstskildring bygget rundt Lars Vaulars «Legender».

Blant de resterende filmene finnes allikevel også et par hjelpeløse, vraltende kalkuner som etter min mening ikke har noe på en filmfestival å gjøre, samt et par veldresserte papegøyer som med fordel kunne vært luket eller byttet ut. Disse har selvfølgelig – i likhet med byduer og kråker – sin naturlige plass i den norske faunaen. Jeg savner endog et mer kompromissløst og personlig utvalg med fokus på de ambisiøse stemmene som vil noe mer enn å være vorspielunderholdning for et publikum som dro for å se den neste Gullstol-vinneren. Både BIFF og nyetablerte Nordic Music Video Awards bærer preg av høyere ambisjonsnivå, selv om det vil være urettferdig på grensen til slemt å sammenligne Kortfilmfestivalen med de to – som plukker fra henholdsvis hele Skandinavia og Norden for øvrig. Allikevel bør sistnevnte arrangement – som tross alt er en av de mest prominente visningsarenaene for musikkvideo på kino i Norge – ta kunstformen på alvor og tilby et utvalg som representerer det beste og mest innovative som er blitt produsert gjennom året som gikk. Dette vil gå på akkord med artsmangfoldet, men samtidig bidra til å gi en kunstnergruppe som ofte jobber på utsiden av de statlige støtteapparatene en verdig og støyfri visningsarena.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Musikkvideornitologi

Musikkvideornitologi

Årets musikkvideoprogram i Grimstad byr både på struttende påfugler, veldresserte papegøyer, vraltende kalkuner og et par stjerneskudd.

Musikkvideokikking er litt som fuglekikking. Med mindre man er på en sykt bra spot, kan det gå lang tid mellom de store opplevelsene. Legg deg på lur bak en hvilken som helst forstads-busk i det ganske land og vær forberedt på å se mye gråspurv og skjærer, samt en og annen forkommen måke med dopapir eller plast-emballasje dinglende fra nebbet. Selv bruker jeg lite tid på fuglekikking, men mye tid på å se musikkvideo. Opptil flere ganger i uka gransker jeg forventningsfullt oppdateringer fra blogger og web-magasiner som PromoNews, MVOD, 1.4 og Shots i håp om å finne en kort film som enten stimulerer fantasien min, rører meg, stiller et interessant spørsmål eller rett og slett bare kiler synsnerven min på eksepsjonelt riktig måte.

Hvis YouTube og Vimeo i seg selv er som uoversiktlige og sporadisk skogkledde drabantby-landskap hvor utholdenhet og konsentrasjon er avgjørende egenskaper for å gjøre gode funn, er de nevnte nettstedene litt mer som å være i villmarka. Oppdagelsesfrekvensen er tettere, men det går utvilsomt lenger mellom amursvalene og dvergternene, enn de endeløse salvene med gjøk, sisik, trost og stær.

Et festivalprogram med kun tjue filmer burde derimot kunne by på tett frekvens av eksotiske og interessante eksemplarer, men nei – Kortfilmfestivalen i Grimstad er kuratert som en blogg hvis velmenende visjon er å vise «hva som skjer om dagen» – riktignok begrenset av det utvalget som finnes i en skandinavisk provins hvor antall musikkvideointeresserte antakeligvis kunne fått plass i et gjennomsnittlig klasse-rom. Programmet i år gir deg altså en relativt ok spot for generell orientering i den norske musikkvideofaunaen – det fremstår nærmest som et statistisk tverrsnitt hvor alle undersjangre er jevnt representert. Da er det kanskje naturlig at et par riktig interessante filmer fra året som gikk har måttet vike for å opprettholde inntrykket av artsmangfold.

På den annen side kan det hende at verken Kristoffer Borgli eller Kenneth Karlstad sendte inn sine videoer for henholdsvis Young Dreams og Deathcrush til vurdering. Det er synd – for om ikke noen av dem er eksempler på fullkomne representanter for musikkvideokunst, vil de mye mer enn enkelte av bidragene som er representert. Det er i det hele tatt trist å måtte meddele at store deler av gjennomgangen undertegnede skrev på tilsvarende tidspunkt i fjor, strengt tatt kunne vært klippet ut, limt inn og fungert som en adekvat gjennomgang av årets tendenser. Eller snarere som en adekvat gjennomgang av mangelen på tendenser. Utover rent kosmetiske trender som bruk av dryppende blod, slow motion og svart-hvitt, representerer vi i motsetning til våre kollegaer i Sverige og særlig Danmark, ikke noen bestemt estetisk retning.

Norsk fauna

Allikevel er jeg underholdt under store deler av seansen, som dessverre utspiller seg på en laptop. Trist – for i likhet med annen film er musikkvideo best på kino. Kanskje enda bedre. Spesielt hvis du er en av de som enten begynner å synge med eller tromme på låret når favorittlåta di plutselig dukker opp i en Wes Anderson-montasje, til sidemannens fortvilelse. Første del av programmet burde med tanke på nettopp dette fungere utmerket som et slags visuelt vorspiel til øldrikking, nattlige samtaler om filmpolitikk og fomlende idepresentasjoner rettet mot kortfilmkonsulent Åse Meyer.

To bøllete og høylytte haner signert Kvelertak/Stian Andersen og SlinCraze/Egil Pedersen sørger for en brutal og kroppslig introduksjon i henholdsvis ballerocken og same-rap’ens tegn. Deretter blir det litt stille og kjedelig i skogen før jeg drar kjensel på og nikker alvorlig, men anerkjennende til et gammelt bekjentskap som jeg har vansker med å finne en ekvivalent til i fugleriket: Vibeke Heide i samarbeid med Hanne Kolstø. Fjorårets «La-la-la-la Lovesong» bød på et underfundig, drømmende og muligens allegorisk jenteslagsmål, spilt ut med djerv askese i en atmosfærisk nisje. «One Plus One Makes One Out of Two» er en slags spirituell oppfølger – et taktilt og tvetydig kammerspill om kvelning, hvor kjærtegn og vennskap kontrasteres med ubehagelig og dels selvpåført vold.

Det er en lettere forstyrrende opplevelse, så det er desto hyggeligere at nok en kjenning dukker opp like etterpå i form av den internasjonalt anerkjente og hyperproduktive tryllekunstneren André Chocron. Når jeg ser «Real Ones – Separation Blues» er det en monoton og blasert stemme inni meg som mumler noe om at den har sett dette før. For øyeblikket ber jeg den vennligst om å holde kjeft, så jeg kan nyte denne musikalske og detaljrike serien med kompetente filmtriks. Videoen åpner med et prosaisk tablå av en stue hvor en ung mann ligger og sover i sofaen. Fem sekunder senere forvandles det til noe som kunne vært iscenesatt av en gudbenådet tiåring som prosesserer foreldrenes skilsmisse gjennom animasjonsfilm. Far forteller historien mens mor og eiendeler siger ut av rommet som på samlebånd, mens sparepengene renner ut av lomma og  scenografiske elementer som CD-hyller og avisstabler pumper i takt med musikken som analoge EQ-metere. I bunn og grunn er «Separation Blues» en sjangermessig konvensjonell hybridvideo hvor artistperformance suppleres med narrative visualiseringer av teksten. Regissøren utviser imidlertid såpass god gjennomføringsevne, rytmesans og idéoverskudd at han ender opp som flinkeste gutten i hybridklassen.

Eksentrisk gullfugl med familie

Jeg er desto mindre forberedt på at en gullfugl skal til å flakse opp foran meg. Thea Hvistendahl presenterte i fjor en sjarmerende og pastellfarget pistollek for Alfred Hall. I år tar hun eksentrisitetene videre i en langt mer fokusert film – en morsom, stilsikker og gjennomarbeidet fortelling om ensomme mennesker, laget for enderimspop-prinsessen Kaja Gunnufsen. «Faen ta» er en fengende spissformulering om lav selvfølelse, forventningspress og andre moderne plager – som om Lars Lillo-Stenbergs naive weltschmerz skulle kanaliseres gjennom Lena Dunham. Videoen makter på sin side å universalisere tematikken med sine egne observasjoner og er klippet som en dating-tape. Karakterene plasseres i stiliserte tablåer hvor de gjør resonnementer om hva de ser etter i en partner. Klisjeene kommer på løpende bånd før karakterene blir tause og kaster et pinlig blikk i mest beleilige retning. Sadistisk nok, lar regissøren kamera rulle og de stakkars menneskene på skjermen tvinges til å opprettholde bildet av seg selv som interessante og attraktive i den ene situasjonen mer krevende enn den andre. Etter å ha vært sammen med dem en stund er det ironisk nok også det de blir. Om ikke på litt utilsiktede premisser. Selv om filmen fra et fortellerteknisk ståsted er spartansk og minimalistisk, er det åpenbart lagt mye arbeid i de enkelte tablåene. Resultatet er lakonisk, men også lunt og humoristisk. Hvistendahl markerer seg som en av de friskeste og mest lovende stemmene i programmet og har utvilsomt laget en av de aller beste filmene.

Like etter dukker forresten også «Fy faen» sin dystre lillebror opp. En eim av Tiedemanns Rød 3 og alderdom formelig velter ut av skjermen fra en deprimerende bingokneipe hvor en av spillerne møter sin endelikt. Dødsfallet markerer startskuddet for en merkelig og emosjonell lek hvor en begravelsesbyråansatt projiserer følelser for sin avdøde bestefar på liket. Begivenhetene finner sted i et overskyet Nord-Norge og i kitsj-kule innemiljøer, til klangfylt drømmepop fra Scarlet Chives. Om ikke den ambisiøse blandingen av bekmørk humor og medfølende varme fungerer optimalt gjennom hele filmen, utviser regissør Kjartan Nilsen et godt blikk for stemning og skandinavisk tungsinn som jeg håper å få se mer til ved en senere anledning.

Sorte svaner

Tiden går og det lakker og lir mot kveld. Kaffe klukker fra termosen ned i koppen mens jeg gjesper og strekker meg. Så dukker – ikke overraskende – André Chocron opp igjen. Denne gangen i en litt annen fjærdrakt og med et følelsesladet preludium til en programhalvdel som er langt tyngre og dystrere enn den forrige. Ved første øyekast er ikke Emilie Nicholas – Grown Up noe mer enn et hyggelig og stramt redigert utvalg av private Super8-opptak som er blitt tuklet med av en fyr som kan After Effects. Ferieidyll, solbrente smil, hender i berøring og pent vær veves sammen med rytmisk bruk av analoge effekter som lysinnslipp, støv og skribling på negativene. Det er først når ordene til Emilie Nicholas fester seg at filmen tapper inn i en universell strøm av bittersøt nostalgi og lar deg kjenne på hvordan det føles å stå på terskelen til voksenlivet. «You don’t need to hold my hand, I’ve grown up/ No need to be strong, I’ve grown up», lyder åpningsstrofene.

Hovedpersonen lister opp ting hun verken trenger eller savner etter at hun er blitt voksen, men de vakre, kornete bildene antyder noe annet. Vi blir vitner til et følelsesladet kjærlighetsbrev til fortiden – en fintrimmet og opphøyet utgave av filmrullene som bestefar drar frem i familiesammenkomster. Også med denne videoen fremstår Chocron som en mann med uovertruffen rytmesans som vet å tilpasse sine narrative gester etter størrelsen på orkesteret han dirigerer. Der fjorårets Grimstad-vinner My Recurring Dream benytter seg av storslått mise-en-scène, sømløse overganger og digitale effekter, er det sterkeste virkemiddelet i Grown Up simpelthen en endring i aspect ratio. Filmen flyter gjennom kveldssola som en svane før det blåser opp til storm og jeg må justere kikkerten – det er nemlig ikke lett å bli klok på det jeg er i ferd med å se.

Ola Martin Fjeld er i likhet med Thea Hvistendahl en regissør som tidligere har vist filmer i Grimstad, men som i år når nye høyder – eventuelt avgrunner – med tanke på at det ikke akkurat er en undulat vi skal observere i de følgende minuttene. Doomjazz-trioen Splashgirl står for det foruroligende lydsporet til denne taktfaste dommedagsmarsjen. «Field Day Ritual» kan litt banalt leses som et deskriptivt glimt av skjelettene som befinner seg i skapet til en borgerlig familie – nærmere bestemt til en billedskjønn, pyroman ungpike. Det er mulig denne fortellingen er ment som en slags fabel om undertrykt destruksjonsbehov, men fungerer sterkest som en ren sanselig opplevelse. Hovedpersonens fascinasjon for flammer skildres vakkert gjennom bruk av slow motion – det begynner med gnistene fra en fyrstikk, eskalerer til askeregn innendørs og avslutningsvis til en spektakulær ildstudie som treffer hardt i mellomgulvet. Samspillet mellom film og musikk er harmonisk, selv om sistnevnte ofte er dissonant. Handlingene som utspiller seg er objektivt sett mørke, men hovedpersonens opplevelse er som fortellerens bearbeidelse farget både av nytelse og smerte. «Field Day Ritual» flørter med det okkulte og dermed blir det helt naturlig å følge opp med en film som er lagt til halloween.

Veteran Arild Andresen avløser Fjelds ironiske, rosa tittelplakater, toner ned fargemetningen til null og byr på en vakker, slentrende fortelling som utspiller seg blant blokker, T-banestasjoner og høstløv på Oslos gråeste Østkant. Innslag av absurditet blant uskyldig knask-eller-kneping og et mislykket ransforsøk leder videre til Andreas Grødtlien og Ida Thurmann-Moes film for Apothek. Det er snakk om en estetisk gjennomført stemningsrapport fra skogen og et laboratorium hvor ymse grønne vekster smyger seg ut av kolber og reagensrør. Filmene fungerer som et behagelig intermesso før «Hanne Paulsberg Concept – De ensomme» slår ut de sorte vingene sine.

Jeg er usikker på om det er en forvokst ravn eller en kalkun jeg ser, men iakttakelsen er høyst interessant. Filmen er befriende lite musikkvideoaktig og ellers en av de mest kunstnerisk ambisiøse filmene i programmet. Ole T. Skomsøy har laget en forstyrrende ensemblefilm fra et blokkmiljø – muligens inspirert av de tyske ekspresjonistenes eksiltid i USA på 30 og 40-tallet. En kvinne ligger død i toppetasjen og blør uhørte mengder blod, som etter hvert drypper nedover i etasjene og tar oss med på en vakkert dokumentert ferd i svart-hvitt. Hanna Paulsberg Concept tar plass i orkestergraven og tonelegger scenene. En dysfunksjonell familie spiser middag når blodet begynner å dryppe fra taklampa. Samtidig bryter et gammelt ektepar ut i revmatisk dans, og i kjelleren virker det som om noen panisk forsøker å bryte seg ut av en sort søppelsekk. Programteksten beskriver blodet som en metafor for den avdøde kvinnens ensomhet, uten at jeg helt klarer å lese dette inn i bildene. Mange av dem fester seg allikevel – blant annet når et elektrisk støpsel kortslutter i møte med blodet. Filmen ville tjent på å i større grad stake ut én narrativ ambisjon og samtidig supplere med enda flere av disse taktile og magiske øyeblikkene. Allikevel fortjener Ole T. Skomsøy en varm applaus for å bryne seg på store temaer i en form som overhodet ikke tar hensyn til kontemporære musikkvideokonvensjoner.

Rapport

Den hyggeligste erkjennelsen jeg oppnår under mitt opphold i musikkvideomarka, er at det er nye stemmer som har laget de beste filmene. Blant dem jeg ikke omtaler er det mye godt håndverk. Kyrre Hervik Larsen ligner som vanlig en slags Ray Kay fra en alternativ, dystopisk fremtidsdimensjon og leverer en upåklagelig lekker og infernalsk sci-fi for Shinings «I Won’t Forget», mens Stian Andersen står for en kompetent oppvekstskildring bygget rundt Lars Vaulars «Legender».

Blant de resterende filmene finnes allikevel også et par hjelpeløse, vraltende kalkuner som etter min mening ikke har noe på en filmfestival å gjøre, samt et par veldresserte papegøyer som med fordel kunne vært luket eller byttet ut. Disse har selvfølgelig – i likhet med byduer og kråker – sin naturlige plass i den norske faunaen. Jeg savner endog et mer kompromissløst og personlig utvalg med fokus på de ambisiøse stemmene som vil noe mer enn å være vorspielunderholdning for et publikum som dro for å se den neste Gullstol-vinneren. Både BIFF og nyetablerte Nordic Music Video Awards bærer preg av høyere ambisjonsnivå, selv om det vil være urettferdig på grensen til slemt å sammenligne Kortfilmfestivalen med de to – som plukker fra henholdsvis hele Skandinavia og Norden for øvrig. Allikevel bør sistnevnte arrangement – som tross alt er en av de mest prominente visningsarenaene for musikkvideo på kino i Norge – ta kunstformen på alvor og tilby et utvalg som representerer det beste og mest innovative som er blitt produsert gjennom året som gikk. Dette vil gå på akkord med artsmangfoldet, men samtidig bidra til å gi en kunstnergruppe som ofte jobber på utsiden av de statlige støtteapparatene en verdig og støyfri visningsarena.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY