Da jeg i en kommentar i Aftenposten i august antydet at det ikke er gudegitt at Den norske filmfestivalen skal ligge i Haugesund, kom reaksjonene lokalt i festivalbyen raskt og kontant. Ikke rør festivalen vår, sto det på forsiden av Haugesunds avis, som over seks sider oppfordret byens borgere til å verne om festivalen. Responsen gjorde et visst inntrykk på min forfengelighet, det skal innrømmes, men framfor alt gledet det meg at byen mobiliserte for sin festival.

Men de som leste mitt innlegg forsto nok at mitt hovedanliggende ikke var å flytte festivalen. Isteden ville jeg minne om at festivalen opprinnelig var ambulerende og burde oftere være gjenstand for debatt siden den står i en særstilling. Den er Den norske filmfestivalen som befinner seg under bransjeorganisasjonen Film & Kinos beskyttende vinger. Det burde forplikte til en større åpenhet i forhold til hva hovedaksjonærene, Haugesund kommune og Film & Kino, ønsker for festivalen. Jeg er ikke enig i at festivalen ikke er viktig lenger. Under Gunnar Johan Løvviks ledelse har den til en hver tid sittende festivalstaben oppnådd mye gjennom bortimot 30 år. Men den kan og bør spille en større rolle for det norske filmlivet.

Mitt hovedmotiv for å skrive innlegget var også en voksende bekymring for den usikkerheten som hadde oppstått i kjølvannet av festivalleder Løvviks avgang. Nå ser det imidlertid ut som Haugesund kommune har innsett at den må være tydeligere på hva den vil med festivalen, og forberede seg på et liv etter Løvvik. På veien fram mot en ny ledelse, håper jeg festivalledelsen inviterer film- og kinobransjen, og ikke minst det lokale kulturlivet og publikum, til en idédugnad om veien videre. Hva skal festivalen være – og for hvem?

Her er mitt bidrag i form av noen punkter som jeg mener i høyeste grad også angår de øvrige norske festivalene. Dette er selvsagt tanker enhver festivalstab gjør seg hver eneste dag, så jeg påberoper meg ikke å komme med noe nytt og revolusjonerende. Men for den utenforstående kan det være en inngang til forståelse av hva filmfestivaler betyr, og hva Den norske filmfestivalen betyr for særlig norsk film.

1. Lokalt bransjetreff vs internasjonal festival.

Skal festivalen både være et bransjetreff for kinobransjen hjemme og en internasjonal festival? Om svaret er ja, må man ta noen valg for å gjøre seg mer konkurransedyktig internasjonalt. Da holder det ikke bare å vise høstens premierefilmer, man må kuratere hvassere med henblikk på aktuelle problemstillinger og tendenser.

2. Glem Hollywoodglamouren.

Haugesund trenger ikke andreklasses Hollywoodstjerner. Det er nok av spennende filmskapere og skuespillere der ute. Om du som festivalleder finner din nisje på en vellykket måte, så vil filmverdenen komme til deg. I årevis har internasjonale filmprofiler valfartet til Midnight Sun Film Festival i Finland der de kun har vært omsvermet av mygg. Ofte synes filmstjerner det er deilig å slippe å være nettopp det.

3. Norden er vårt Hollywood

Vi får kanskje ikke Hollywood til å komme, men vi har Norden å ta av. Der har festivalen gjort mye bra. New Nordic Films i Haugesund er blitt en sterk merkevare innad i den nordiske bransjen og burde i større grad deles med publikum. I hvert fall bør den nordiske dimensjonen styrkes enda mer. Med den økte betydningen nordisk film og tv har fått internasjonalt, så vil et sterkt nordisk fokus få mye gratis drahjelp. Verden har aldri vært mer nysgjerrig på nordisk filmkultur enn akkurat nå.

4. Vær en ressurs for norsk film.

Festivalen skal hjelpe filmene til å få oppmerksomhet foran kinopremierene på høsten, men den skal også fremme norsk filmkultur. Festivalen må fordype samarbeidet med ulike aktører innen filmformidlingsfeltet i Norge gjennom sideprogrammer, debatter og seminarer. Men også innen filmproduksjon: Om en film kan pitches i Haugesund under et co-produksjonsforum, så kan den også co-finansieres der og få premiere der året etter.

5. Knytt sterkere bånd til norske filmprodusenter.

Filmfestivalen og norsk film har gjennom flere tiår hatt et gjensidig utbytterikt forhold. De siste årene har imidlertid de norske produsentene i urovekkende grad unngått Haugesund. Festivalen og norsk film trenger en new deal: Det må bli gjevere å ha førpremiere på festivalen, selv om man ikke får være åpningsfilm. Samtidig må produsentene og utenlandsavdelingen i NFI ikke være så engstelige for hva som skjer om filmen får internasjonal premiere i Haugesund før Toronto.

6. Pressen må lokkes tilbake.

Gi pressen grunn til å være på festivalen lengre enn bare åpningshelgen. I dag reiser journalistene fra de store riksmediene fra festivalen rett etter åpningsfilmen og Amandapris-utdelingen. En løsning kan være å plassere Amanda og åpningsfilmen i hver sin ende, eller åpne opp New Nordic Films for pressen og invitere flere av de nordiske filmprofilene.

7. Ikke gjør alle til lags.

Ta noen sentrale, veloverveide valg for å stake ut en kurs for festivalen, ikke ta hundre små valg for å tilfredsstille alle. En gjennomgående svakhet med den konsensusbaserte norske film- og kinobransjen er ønsket om å tilfredsstille alle (”Slapp av, alle får”, som Rolv Wesenlund en gang sa det under Amandautdelingen).

8. Stol på lokale krefter.

Haugesund har en dyktig kinosjef, Marit Sætre, som har vist seg uvurderlig under festivalen. Stol på det lokale kinopublikummet – og de kan komme til å overraske deg. Bygg videre på den relasjonen kinosjefen har dyrket til publikum og dra enda større veksler på den ekspertisen festivalstaben faktisk sitter på.

9. Våg å være kontroversiell.

Ta sjanser, enten det handler om grenseoverskridende, kunstneriske nybrott eller vulgær lavkultur som utfordrer den gode smaken. Filmen har som kulturuttrykk en schizofren identitet, noe som gjør at en filmfestival står friere enn andre festivaler til å veksle mellom det elitistiske og folkelige. Det er en styrke, ikke en svakhet.

10. Hvordan leve med Sildajazzen?

Hvordan få lokalbefolkningen til å komme seg på kino etter bakrusen fra Sildajazzen? Mange festivalgjengere har opplevd å løpe langs ”verdens lengste sildebord” for å finne en passasje videre gjennom byen og opp til kinoene. Festivalen kan ikke konkurrere på et lokalt plan med Sildajazzen, det spørs om de to arrangementene kan samarbeide, så kanskje er det beste at de holder seg på god avstand fra hverandre?