• Foto: Tehilla Blad i NRK Dramas thriller Øyenvitne som ble flyttet fra februar til høsten da den kolliderte med TV2’s Det tredje øyet.

For en tid tilbake ble det kjent at Paradox ønsker å satse på tv-drama, mens de tidligere har konsentrert seg om reklame og filmproduksjon. Ifølge produsent Stein B. Kvae er det naturlig for selskapet å ta del i utviklingen av norsk tv-drama framover.

– Da vi sluttet med reklamefilm, var det fordi vi erkjente at det var få synergier mellom reklamefilm og spillefilm. Vi ønsket at spillefilm skulle være vårt klare hovedområde. Tv-drama har langt flere fellestrekk med spillefilm, både hva angår produsentoppgaven og nettverket av ressurser vi har å spille på. Vi har lenge hatt et prosjekt i utvikling basert på Tom Kristensens bok «Profitøren», men vi ønsket ikke gå videre da NRK krevde å få velge regissør. Vi har ikke andre prosjekter som er kommet så langt, og vi er derfor nå litt lenger unna å realisere et tv-drama, sier Kvae.

Han mener det er spennende tider for norsk tv-drama.

– Det interessante med den økede statusen, er at både tv-kanaler og publikum bryr seg mer om hva som lages. Dermed øker kvalitetskravet, og gjør det mer forlokkende. Vi ønsker å bruke tiden vår på å lage gode fortellinger! Spillefilmen utfordres stadig mer kommersielt, og derfor ser vi at tv-drama kan være mer eksperimentelt og nyskapende enn spillefilmen tør å være.

Også hos 4 ½ er tv-drama et stort satsningsområde. Selskapet er allerede i gang med å utvikle flere prosjekter, forteller produsent Karin Julsrud.

– Vi lager gjerne tv-drama. Vi har allerede utviklet en tv-serie, men foreløpig ikke fått gjennomslag for den hos de to kanalene vi har vært i dialog med. Vi har så langt opplevd interesse både fra Tyskland og England. Vi har også pitchet andre prosjekter, men det er trangt om plassen primært i NRK og fortsatt for lite som produseres eksternt.

Om den nye gullalderen har ført til at det har blitt mer forlokkende å lage tv-drama, svarer hun:

– Ja, det kan man vel si. Men det er lenge siden tv-drama var såkalt «lav status» i forhold til film. Og det er mange år siden vi pitchet vårt første tv-prosjekt for NRK. Jeg kommer fra tv selv, og gjorde min første regi-jobb med en stor tv-serie på 90-tallet, så jeg er kanskje feil person å spørre hva angår status. Men uansett. Serier er gøy når det funker. Og det lages vanvittig mye bra for tiden, men vi henger fortsatt langt etter her hjemme, sier Julsrud.

 Motlys ser det som naturlig å satse mer på tv drama, ifølge produsent Yngve Sæther.

– Personlig er det innen tv-drama jeg – og mange med meg – har sett det mest spennende og innovative innen levende bilder de siste årene. Klart dette gjør noe med hvor attraktivt det føles å lage tv-drama for de mest ettertraktete regissørene og manusforfatterne, som tidligere stort sett har jobbet med spillefilm. Ettersom flere og flere bruker digitale plattformer i hjemmet som utgangspunkt for sine filmatiske opplevelser, enten det er spillefilm eller tv, er det i tillegg der man treffer et størst publikum både når det gjelder mainstream og arthouse, sier Sæther.

Kari Moen Kristiansen produserte Koselig med peis, som nylig vant Filmpolitiets og Filmbonanzas kåring over de beste norske tv-seriene siden år 2000. Eric Vogel i Tordenfilm, som var co-produsent på serien, er i nå gang med å utvikle en ny serie for NRK, som det skal tas en produksjonsbeslutning på i løpet av året.

– For oss i Tordenfilm er tv-drama en viktig grunnpilar i det vi ønsker å drive med, i tillegg til spillefilm. Vi ønsker å bygge videre på erfaringene fra Koselig med peis og lage flere serier av høy kvalitet, med de beste fortellerne, sier Vogel.

Han påpeker at det pågår en diskusjon om gullalderen innen tv-drama er over.

– Noen mener den er over allerede, andre mener vi er midt i den. Jeg tror det viktigste som har skjedd i senere år for å løfte statusen til tv-drama er at tilgangen på det beste fra hele verden har økt dramatisk. Både gjennom strømmetjenester og flere tradisjonelt kringkastede serier, som vi forøvrig fortsatt elsker å dele som seeropplevelser i sanntid her i landet. Vi har et tilfang nå på kvalitet innenfor alle mulige seriesjangere som er veldig inspirerende. At dette har skjedd er også fryktinngytende, fordi norske serier nå konkurrerer med hele verden, hele tida. Dette tatt i betraktning synes jeg vi hevder oss bra her til lands, men vi har godt av å strekke oss enda lenger, sier Vogel.

Hindringer for volum

På tross av alle disse positive svarene lurer vi likevel på om det mangler et eller annet for at norske produksjonsselskaper skal kaste seg ordentlig ut i det? Stein B. Kvae i Paradox opplever ikke at det mangler insentiver.

– Den største forskjellen fra spillefilm er at du forholder deg til en kunde – en tv-kanal, og dens publikum. Det er ikke så mange kunder i Norge, markedet er ikke så stort, og tv-kanalene setter premisset for hva slags serier som kan utvikles. Det er nok den største hindringen for volum, mener Kvae.

Produsent Tanya Nanette Badendyck i Cinenord mener tv-drama er langt mer kostnadskrevende å utvikle enn film.

– Vi trenger ordninger hvor det er mulig å få støtte før tv-kanalen har gitt sitt ja. Ofte krever tv-kanalen å få se mer før de kan ta stilling til serien, og det sier seg selv at å levere manus på 8×45 minutter eller mer krever sitt budsjett. Jeg skulle ønske det var en utviklingspott hos NFI som ikke krevde tv-kanalens ja først. På denne måten kunne det kanskje vært større bredde i det som ble utviklet og presentert for kanalene, sier Badendyck.

Også Yngve Sæther understreker de store kostnadene knyttet til tv-drama.

– Motlys har en uttalt ambisjon om å satse mer på tv-drama, og vi har flere prosjekter i utvikling. Utfordringen er at det er kostnadskrevende prosjekter og det er hard kamp om midlene. For eksempel har NRK Eksterne produksjoner pr i dag bundet opp midlene sine for flere år framover. De har årlig ca 40 såkalte perforerte millioner til disposisjon til eksterne produksjoner, og en dramaserie på 8-10 episoder á 50 minutter vil raskt ha et budsjett som krever alle disse pengene. Så da har man i praksis råd til én påkostet serie pr år gjennom NRK Eksterne produksjoner, påpeker Sæther.

Badendyck i Cinenord forteller at beslutningsprosessene ofte kan bli lange.

– Silje Hopland Eik og jeg har alltid vært veldig glad i, og sett mye dramaserier og merker selvsagt at den positive steamen og gullalderen vi er inne i inspirerer oss til å satse på tv-drama. Foreløpig har vi hatt et tilfredsstillende samarbeid med tv-kanalene, men vi merker at beslutningsprosessene er for lange og her som alle andre steder er kampen om midlene knallharde. Dessuten er kanalene lite risikovillige og sier at de er på jakt etter noe nytt, edgy og grensesprengende, mens de egentlig vil ha det samme gamle i ny wrapping.

Kollega Silje Hopland Eik legger til:

– Jeg ville helt klart elsket å produsere flere tv-serier. Det var en fantastisk opptur med Karsten og Petra, som nådde de høyeste seer- og klikketall i historien til nrk.no. Kjempegøy! Men, for barneinnhold er det synd at vi kun har ett alternativ, NRK Super. Det blir lett monopolaktig og NRK bare konstaterer at de betaler mindre for drama for barn (!) og enda mindre for småbarns-drama, «preschool» – som jo Karsten og Petra egentlig er. Nå er vi i dialog med NRK Super igjen, denne gangen på oppdrag fra dem, om et prosjekt om den første forelskelsen med målgruppe 9-12 år. På en serie på 12 episoder ønsker NRK Super seg en minuttpris på 30.000, noe det sier seg selv at blir umulig å leve opp til. Dette gjør meg veldig trist, for det er ytterst viktig at det produseres kvalitet også for barn, understreker Hopland Eik.

Eric Vogel trekker frem to utfordringer.

– Den ene er vanskeligheten med kontinuitet i utviklingsarbeidet. Vi er opptatt av kvalitet, av å finne de virkelig gode idéene – de vi ikke har sett før, som vi ikke visste vi ville ha. For at disse idéene skal realiseres som serier, må de gjennomgå et svært arbeidskrevende utviklingsløp, med skapere som får ro og tid til å jobbe ut potensialet. Dette arbeidet er ofte enda mer krevende for serier enn det er for spillefilm og har få kilder til finansiering, sier Vogel.

Den andre er begrensningen i et lite marked som det norske.

– Ikke mange norske serier settes i produksjon gjennom et år, spesielt innenfor de tyngste budsjettklassene. Da blir konkurransen naturligvis hard, spesielt når flere og flere ønsker å lage serier. En konsekvens er at produsenter og kanaler må tenke mer internasjonalt, og få regningen dekket i større grad ved å forholde seg til større markeder. Dette kan ha mye bra ved seg, også for seerne, mener Vogel.

Kanalene som samarbeidspartnere

Er tv-kanalene tilfredsstillende samarbeidspartnere, og satser de for ensidig, spesielt på krim? Ifølge de eksterne produsentene er svaret komplekst.

– Vi har ikke arbeidet overfor andre kanaler enn NRK inntil videre, så det vet jeg ikke alt om. Når det gjelder NRK, er det interessant at de legger stor vekt på hvem som regisserer, når mesteparten av de fantastiske tv-seriene styres av manuskriptforfattere og produsenter. Og når de først legger så stor vekt på det,  bruker de likevel ofte samme regissører. At det blir mye krim er vel et resultat av kanalens kommersielle forpliktelser, og det faktum at folk flest i Norge både ser og leser mye krim. En serie som Arvingene ville kanskje ikke like enkelt samle Norge foran flatskjermene som den gjør i Danmark, mener Kvae.

Julsrud etterlyser flere eksterne produksjoner.

– Det er som sagt trangt om plassen og for lite som utvikles og produseres eksternt mot de største kanalene. Jeg tror ikke det potensialet som finnes av ideer ute i bransjen får muligheten til å nå norske tv-seere. Det handler ikke om sjanger, men om å dyrke frem de ideskaperne og manusforfatterne som kan få norske tv-serier til å bli enda bedre, sier Julsrud.

Motlys har foreløpig samarbeidet med NRK, men vil gjerne også samarbeide med andre kanaler.

– Så langt har vi stort sett vært i dialog med NRK om tv-drama, og der har dialogen vært upåklagelig. Vi produserte jo Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? for dem for noen år siden. Men vi må nok begynne å date TV2 og TVNorge seriøst også, sier Sæther.

Vogel synes det er viktig med sjangerbredde, samtidig som han etterlyser enda flere personlige serier.

– Krim er en viktig sjanger for både seere, serieskapere og kanaler i Norge, og det blir ikke for mye så lenge det opprettholdes en sjangerbredde totalt sett. Det går litt i bølger gjennom tv-året, men i det store og det hele synes jeg vi har et godt og bredt tilbud innenfor norske serier nå. Selv skulle jeg gjerne sett en enda større satsning på mer personlige serier – uavhengig av sjanger – med tydelige avsendere og som treffer midt i samtida. Ved å være spesifikke, vil vi også være universelle og kunne hevde oss enda bedre i utlandet, mener Vogel.

 Denne artikkelen sto på trykk i april/mai-utgaven av Rushprint.