Aage Aune har som dokumentar- og nyhetsfotograf vært tilstede i utallige krise- og krigssituasjoner. Han har dekket Intifadaen i Israel og Palestina, flom i Pakistan og tsunami på Sumatra, i tillegg til hendelser i Russland, Afghanistan, Irak og under Den arabiske våren i Egypt, Tunisia og Libya. Mange av reportasjene og dokumentarene fra disse oppdragene har høstet internasjonal anerkjennelse.

Reportasjeserien Attica-slaget (2011), om norske myndigheters returordning av asylsøkere til Athen, er så langt solgt til seks land. Både Attica-slaget og dokumentarfilmen Pirater (2009) har vært nominert til Gullnymfen under den internasjonale tv- og filmfestivalen i Monte Carlo. Dokumentarfilmen Skuddene i Kabul (2008) vant andrepris under Achievement of International Broadcasting i London. Nå sist var det Aunes tur til å anerkjennes helt på egen hånd med Årets æresfagpris under Gullruten. Det kom som en stor overraskelse.

– Jeg fikk ikke vite noen ting. Men det er tydelig at alle andre visste noe før det skjedde, til og med min samboer. Hun ble smugla inn i salen i løpet av kvelden.

Hva betyr en slik pris for deg?

– Det er veldig stor heder. Jeg tar det som en hyllest til mitt arbeid, og ikke minst TV2s utenriksdekning. På en måte deler jeg prisen med mange av dem jeg har vært ute og reist sammen med. For det er jo først og fremst reisedelen av min jobb som er hedret her.

Aune begynte på tv-linja på journalistutdanningen i Volda i 1993. Han ble utplassert i TV2 våren 1995, og fikk deretter fast jobb. Han dekket nyhetene i Oslo noen år før det første utenlandsoppdraget i Albania i 1999, da utenriksavdelingen i TV2 for første gang begynte å sende ut egne fotografer.

– Jeg hadde veldig lyst til å reise. Å jobbe utenlands, særlig på store hendelser, synes veldig godt. Det du gjør blir lagt merke til, og du føler at du er med på noe viktig, sier Aune.

Han jobber fortsatt i nyhetsredaksjonen i Oslo, med varierende antall utenriksoppdrag årlig. Han var nylig i Donetsk i Ukraina, og skal snart tilbake til landet for å dekke presidentvalget. Som oftest er det bare han og en reporter som reiser rundt.

– Vi jobber ganske fritt når vi er ute. Dagen begynner med å sette opp utstyr og gå live til Nyhetskanalen med et innslag. Deretter har vi noen timer til å reise rundt, sanke stoff, og redigere. Som regel gjør vi opptak og leverer samme dag.

Et risikabelt samfunnsoppdrag

I 2008 var Aune og TV2 med for å dekke daværende utenriksminister Jonas Gahr Støres besøk i Afghanistan. Under oppholdet på Serena Hotell i Kabul ble de utsatt for et angrep. Seks mennesker ble drept, blant dem Dagbladet-journalist Carsten Thomassen.

Du har alltid visst at jobben din medfører farer. Hvordan forholder du deg til yrket ditt etter en så dramatisk situasjon?

– Å faktisk oppleve at en kollega døde på jobb… folk takler det på forskjellige måter. Jeg prøver å ikke ta det med meg ut på hvert oppdrag. Da blir du for forsiktig, og får ikke gjort det du skal gjøre.

Aune understreker at jobben hans ikke innebærer å sette seg selv i farlige situasjoner med vilje.

– Nyhetene dramatiserer situasjoner og gir inntrykk av at alt er fælt, men som regel er det bare begrensede områder hvor det er farlig å oppholde seg. Vi prøver å være forberedt, ved å gå sikkerhetskurs og få sikkerhetstankegangen inn i hodet. Og vi går ikke inn der det er mest dramatisk. Som under konflikten i Kiev – vi var i nærheten av Maidanplassen den dagen det ble drept så mange sivile der. Da fikk vi beskjed hjemmefra at vi burde holde oss unna fordi det var så usikkert. Og det er vi helt enige i. Vi har ikke behov for å være midt oppi det og se folk bli skutt. Da er det greit å ha fast jobb. Jeg er ikke avhengig av å selge ett og ett bilde. Jeg får lønna mi uansett. Det gjør at vi ikke trenger å ta sjanser.

Kan slike føringer fra arbeidsgiveren også oppleves som et hinder?

– Det er klart, vi er bundet av arbeidslivsavtaler og turnuser. Innimellom skulle jeg ønske at vi sto friere. Men det ville også tatt meg vekk fra familien over lenger tid. Jeg tenker det er forbeholdt de som har valgt et liv uten bindinger. Jeg misunner dem litt innimellom. De har mulighet til å være et sted, oppleve atmosfæren, komme nær folk på en helt annen måte. Det er litt negativt med måten vi jobber på, vi rasker mer over. Vi skal levere så mye som mulig før vi må reise hjem, for da slår overtidsregler inn. Det kan bli litt banalt.

Aune har også reist rundt sammen med militære styrker. Det ga ham kanskje enda mindre handlingsrom.

– Sikkerhetsmessig er det enklere å reise med soldater. Da vi jobbet i Afghanistan var det – og er fortsatt – utrygt å være journalist, og hvit mann. Vi er veldig synlige i et sånt miljø, med kamera og mikrofoner. Men på turene med de militære er det begrenset hva vi får gjort. Det er en måte å ikke komme i kontakt med lokalbefolkningen på. Vi kan ikke stoppe i en landsby og lage en sak om en familie som står der i veikanten. Som fotograf kan det være lite tilfredsstillende. Det beste er å reise rundt på egen hånd, å kunne jobbe uavhengig – som i Ukraina. Fordi kollega Øystein Bogen snakker russisk er vi ikke avhengige av tolk, og da får vi gode kildekontakter. Det er en ønskesituasjon når vi jobber utenriks.

En støttende familie     

Med samboer og to tenåringsdøtre har det vært viktig for Aune å vite at jobben ikke blir en for stor belastning på dem hjemme. Men det har heller aldri vært et stort problem. 

– De har vokst opp med turnuslivet mitt, så for dem er dette normalsituasjonen. Etter hvert som ungene har blitt større har de flere spørsmål, men de vet at at vi prøver å holde oss unna dramatiske situasjoner, og at jeg ikke reiser rett inn i krigssoner.

Den lengste perioden Aune har vært borte var i 2006, i forbindelse med krigen i Libanon.

– Da ble Fredrik Græsvik og jeg fanget i Sør-Libanon. Veien tilbake til Beirut ble blokkert, så vi måtte være der i fem uker. Vi kunne jobbe hele tiden, men det ble en lang sommer. Samboeren min har også levd med dette i mange år, og er flink til å dempe slike situasjoner. Det ble for eksempel mye spetakkel rundt attentatet på Serena Hotel som hun måtte forklare ungene. Jeg har vært heldig med familien min. Og det er klart, hadde det vært stor uro og bekymring i familien hver gang jeg skulle noe sted, kunne jeg ikke gjøre dette, foreller Aune.

– Jeg vet det ikke er så enkelt for noen kolleger som ikke har familie. Når de kommer hjem fra et oppdrag hvor det har vært mye adrenalin, er det mange som istedenfor å lande, og komme inn i et normalt dagligliv, snur og drar tilbake. En del av disse krigene – Afghanistan, Syria – har avlet frem et veldig spesielt frilanskorps. Journalistene bor der lang tid av gangen, og det blir en stor del av livet deres. Det er veldig flott at noen kan ofre så mye for å dekke disse situasjonene. Samtidig er jeg glad for at jeg har min arbeidssituasjon, der jeg kan være et sted og involvere meg, men også komme tilbake og være ferdig.

Den distanserte krigsfotograf 

Er det tøft noen ganger, å reise fra folk som trenger hjelp?

– Du føler deg til tider maktesløs. Du kommer dit som hvit, «rik» mann som bare ser og reiser tilbake igjen. Det føles ikke så bra når du setter deg i bilen og kjører fra foreldreløse barn, eller en familie som har mistet huset sitt. Og så har du bare tatt bilde av dem. Og det jeg gjør er veldig flyktig. Jeg sender hjem en reportasje, og når den er sendt, er den borte. Jeg håper jo at seeren blir sitter igjen med noe, men det kan jeg aldri vite. Samtidig har vi et viktig oppdrag i pressen. Å formidle alle disse tingene, for at folk skal bli klar over hva slags verden vi lever i. Så du blir et lite tannhjul i presseoppdraget.

Føles det mindre flyktig å jobbe med tv-dokumentarer som får et lengre liv enn bare å vises på nyhetene den ene dagen?

– Ja, men de får heller ikke evig liv. I TV2 har vi ikke tradisjon for å sende mange dokumentarer, og som regel går de bare en gang. Dokumentararbeid er tilfredsstillende i en periode, men du får lyst til å bli ferdig med det. Det gnager mer på deg over tid. Da tar du med deg jobben hjem, da. Når jeg jobber med nyheter kan jeg koble av på fritida, slik at jobb og fritid blir to forskjellige liv. Trikset for å kunne jobbe med konflikt og krig lang tid av gangen, er å kunne komme hjem og være den samme personen som da du dro.

Opp gjennom historien har den klassiske krigsfotografen ofte blitt portrettert som en distansert, stoisk type som bruker livet sitt til å rapportere fra fronten. Aune mener den tiden er forbi – og at begrepet begynner å bli utdatert.

– Tidligere kunne en krigsfotograf være et sted i en uke, og ta det ene bildet, for så å sende filmen til fremkalling. Nå har leveringshverdagen endret seg ekstremt, med deadline hele dagen. Alt skjer mye raskere, det skal rulles ut hele tiden, og du er en del av den leveringsorganismen. Men jeg liker ikke uttrykket krigsfotograf. Om jeg må kalle meg noe foretrekker jeg utenriksfotojournalist.