Den australske kunstneren og filmskaperen George Gittoes (64) skiller seg ut. I hans nyeste dokumentar Love City, Jalalabad rusler han rundt med grått, langt hår, i klesstil lik de lokale, og ofte med den lille kjæledyrapen Dali på armen. Med åpent kroppsspråk og en begeistret mine viser han frem The Yellow House. Kunstnerkollektivet ble stiftet i Jalalabad av lokale kunstnere, ham selv og hans partner Hellen Rose – for å gi filmskapere og kunstnere en trygg base for å spille inn og redigere filmer. Dokumentaren viser hvordan Gittoes og de andre kunstnerne spiller inn filmer, og hvordan de forsøker å få barnefilm vist i en rural landsby i Tora Bora-fjellene – stedet hvor Bin Laden gjemte seg i mange år. Hele tiden må de manøvrere utfordringer i et land hvor det for eksempel i utgangspunktet ikke er akseptert å filme kvinner eller unge jenter.

– Tidligere dokumentarer har fremstilt afghanere som analfabetiske, korrupte folk, forteller Gittoes. Afghanere er drittlei av det – i Love City vil vi heller vise dem frem slik de er, som intelligente og kreative mennesker.

Han har tidligere laget dokumentarer fra ulike krigsherjede land, blant annet Rwanda, Somalia, Irak og Pakistan. I alle filmene tar han for seg hvordan kunst er knyttet til krig. Den forrige filmen hans, The Miscreants of Taliwood (2009), var satt i Pakistan. For å få tilgang til lukkede Taliban-miljøer brukte de innspilling av en actionfilm som utgangspunkt for å komme nær mennesker som ville vært skeptisk til et dokumentar-filmcrew. Samtidig fikk Gittoes se hvor mange i området som sliter med å få sin stemme hørt. Derfor bestemte han seg for å hjelpe til – ved å skaffe utstyr, lære folk å lage film, og sørge for at flest mulig fikk mulighet til å jobbe.

– Men mens vi var der kom folk fra Jalalabad og sa: George, det er mye verre i Jalalabad. Så da dro jeg dit for å fortsette å hjelpe filmindustrien der.

Dokumentarfilmens kurator

Mens Gittoes var opptatt med å lage et filmskaperfellesskap i Jalalabad, var produsent og medregissør Torstein Grude på konferanse i Australia.

– Jeg satt og zappet mellom kanaler på hotellrommet, og fikk med meg slutten av en helt fantastisk dokumentar på tv. Da rulleteksten kom skyndte jeg meg å skrive ned navnet på filmskaperen og tenkte vi må jobbe sammen. Så dro jeg videre – og mistet lappen med navnet. Men jeg fortsatte å tenke på hvem dette kunne være.

Filmen Grude hadde sett et glimt av var Gittoes’ Miscreants. Et år senere ble Gittoes og Grude satt i kontakt med hverandre av Maria Fuglevaag Warsinski ved NFI. Grude var den som mente det var en historie å fortelle i Jalalabad – en historie om kunst og kommunikasjon der militæret har feilet.

– Filmen ble født ut av en frustrasjon over mediedekningen av Afghanistan. Jeg var lei av å bare se historier fortalt fra de vestliges perspektiv. Du har filmer som Armadillo (2010) som for all del er meget proff og godt likt, men som fundamentalt sett ikke lærer oss nevneverdig og som også er et svik mot det afghanske folk. Det er de som er de stemmeløse og som trenger oss. Det var derfor veldig viktig for Piraya å skape en film som var av og med afghanere. Inspirert av suksessen med Yodok Stories (2008) fant vi en liknende formel for Love City Jalalabad, og heldigvis fikk vi George med på laget, sier Grude.

Piraya film bidro også til Yellow House ved å donere kamerapakker med lydutstyr, projektorer og avspillingsmaskiner. Etter filmsamarbeidet får ikke Gittoes fullrost Grude nok.

– I kunstverdenen har vi kuratorer som har et øye for de beste kunstnerne og verkene. Torstein har et sånt blikk. Ser du på CV-en hans har han vært involvert i noen av de beste dokumentarene i dette århundret – The Act of Killing (2012), Back to the Square (2012), Gulabi Gang (2012) og Russian Lessons (2010). I kunstverdenen ville Torstein vært maximum avant garde. Det mest spennende produksjonsselskapet i verden akkurat nå er Piraya Film i Stavanger. Jeg smisker ikke – de er bare fucking amazing.

Å sette seg i respekt

Et av Pirayas mål er å skape stabilitet og sikkerhet for filmskaperne og filmene deres.

Hvordan løste dere det i Afghanistan?

– Denne filmen er nesten et unntak fra det, og det var mulig fordi George er sin egen sikkerhetsstyrke, sier Grude.

Siden Gittoes har jobbet mye i området tidligere, har han kontakter – og vet hvor viktig det er å samarbeide med Taliban og lokale myndigheter.

– Sikkerhet er komplisert, men det handler om å finne en trygg måte å jobbe på, forteller Gittoes.

– For eksempel når vi reiser til og fra Kabul. Det er farlige veier, så vi bruker bare biler autorisert av Taliban. Det kan være deres egne slektninger i de bilene, så de skyter ikke mot dem. Dessuten har vi ikke våpen eller sikkerhetsvakter. For oss er det sikkerhet å ikke ha sikkerhet. I Afghanistan vil det å omgi seg med fyrer med våpen være som et neonskilt som sier vi er bad guys og trenger beskyttelse.

De hadde én episode underveis som var i ferd med å utvikle seg til noe stygt.

– På verdensindeksen er Afghanistan et av de mest korrupte landet i verden. Og de som tjener på korrupsjon putter pengene sine inn i digre, overdådige bryllupslokaler. Fordi folk er villige til å betale stort for å gi jenta et digert bryllup, er det en god investering. Vi ønsket å filme noen scener i en av spillefilmene våre på et av disse overdådige stedene, Star City, nettopp for å vise det frem i dokumentaren. Men noen høyere opp i systemet må ha funnet ut at det var nøyaktig det vi gjorde, så vi ble truet på livet. Vi skyndte oss å få folka våre vekk derfra, sier Gittoes.

– Sent på kvelden dro jeg tilbake, blant annet med et medlem av al-Qaida som kjenner meg fra langt tilbake – sønnen av en veldig ærlig general. Der sto jeg og sa her er jeg. Om dere vil, blir jeg med bak bygningen alene, så kan dere drepe meg. Men det er ingen andre enn meg som er ansvarlig for filmingen. Da droppet de det. Og for meg er det sikkerhet. Å ta tak i noe før det vokser seg større. De var forundret over at jeg turte å komme dit på kvelden uten livvakter. I den kulturen respekterer de det, men samtidig må de tenke: Herregud den fyren må ha kontakter, som tør å gjøre noe slikt.

«Here we are, teaching the locals to do the twist»

I Love City ser vi blant annet at den unge kvinnen Neha skal regissere sin første film – en barnefilm med en jente i hovedrollen. At kvinner deltar i filmbransjen krever tilvenning og overbevisning av mennene rundt.

– I begynnelsen var det vanskelig for mennene å bli vant til en kvinnelig regissør. Det var ganske ille, forteller Rose.

– Men selv om Neha er liten, er hun ekstremt gutsy. I dag er hun den mest prominente regissøren ved The Yellow House. Hun har vunnet priser for filmene sine, vært med på afghansk tv, og er i ferd med å bli kjendis, forteller Gittoes.

For både Gittoes og Rose har det vært et viktig premiss å hjelpe kvinner som ønsker å delta. Men for å sørge for at det er trygt, kreves det takt og samarbeid med Taliban.

– I dokumentaren ser vi at Taliban bomber videosjapper, men våre filmer får lov til å eksistere. Det handler om at vi velger å samarbeide. Vi ønsker ikke at folk som ser filmene våre skal havne i trøbbel. Derfor får de mest fundamentalistiske Taliban-representantene se filmene først – og så gir de sin velsignelse. Filmene kan inneholde kvinner, og Taliban har ikke noe i mot det. Så lenge vi ikke inkluderte et par som kysser eller holder hender – det er grunnen til at de bomber videobutikkene, fordi de amerikanske filmene radikalt strider mot deres moral.

Fordi Gittoes og Rose er en stor del av dokumentaren, er det nærliggende å lure på i hvor stor grad de er pådrivere for sosial endring. Særlig når man hører dem prate om sitt vestlige kvinnesyn, hvordan de har lært lokalbefolkningen å danse twist, eller i filmen hvor Gittoes gjentatte ganger drar i gang allsang av There’s no business like show business. Men Rose understreker at de ikke er der for å misjonere for vestlige verdier.

– Vi går ikke inn i et område for å lage én film. Vi er del av samfunnet, og har måttet gjøre oss fortjent til det hvert steg av veien. Vi er ikke imperialister ute etter å dytte våre meninger på vennene våre her. Det handler om å jobbe med folk – hva de vil og synes er viktig.

Hun mener vi glemmer hvor viktig kunst kan være.

– Ulike kunstformer er det som gjør at vi fortsetter å utvikle oss som mennesker. Det første ethvert fascistisk regime eller diktatur gjør, er å knuse den stemmen. Det vi gjør i Jalalabad er så enkelt. Vi går inn og hjelper folk. Bruker våre stemmer sammen med stemmene til artistene som er der. Og jammen er det mektig. Pennen er mektigere enn sverdet.

– Kunstnere kan lære folk å skape en samfunnsendring uten å true med våpen, skyter Gittoes inn.

– Vi gjør mer enn å lage film i Jalalabad. Vi lager en modell for hvordan kunstnere kan reise rundt og være med på å skape en stor forskjell i krigsområder. Film- og tv-produksjonen ved The Yellow House fortsetter å blomstre selv om vi ikke er der hele tiden. Vi gjør oss selv gradvis overflødige. Nå lager de i tillegg dokumentarer om for eksempel korrupsjon – som de får vist på afghansk tv.

De reiser fortsatt til Jalalabad iblant. Gittoes er ikke den typen dokumentarist som lager film om et sted for så aldri å dra tilbake. Han mener det viktigste er å gjøre en forskjell der man er, og ikke bare dokumentere hvordan det står til.

– Uansett hvilken mektig dokumentar du lager, kan du ikke være sikker på at det vil føre til en endring. Du lager en film og håper politikere verden rundt vil forandre noe. Men jeg har aldri sett det skje på samfunnsnivå. Arbeidet ved The Yellow House er faktisk første gangen jeg kan se at det skjer en så stor fysisk forskjell.