De siste årene har vi sett agenter dukke opp på den nordiske filmscenen som et nytt mellomledd mellom produsenter og skuespillere. Men disse agenturene har ennå ikke utfordret status quo i den skandinaviske filmbransjen der en voksende samproduksjon og utveksling av kreative ressurser over landegrensene stort sett foregår på samme måten som før. Med Salomonsson Agencys inntreden på filmarenaen kan det oppstå en ny dynamikk. Det litterære agenturet, som har vokst seg stort og ambisiøst gjennom forfattere som Jo Nesbø, Jan Guillou og Liza Marklund, har kastet sine øyne på manusforfatterne for film og tv-produksjon. Med 35 forfattere, hvorav 16 krimforfattere, har agenturet vært en sentral del av den nordiske krimbølgen internasjonalt, som også i høyeste grad omfatter film og tv. Tor Jonasson har vært med grunnlegger Niclas Salomonsson nesten fra begynnelsen (de er begge avbildet ovenfor, rett bak Nesbø), og forteller at en filmversjon er noe de på et tidlig tidspunkt snakker med forfatterne sine om.

– Den filmdiskusjonen kan komme ganske tidlig. Enkelte av våre forfattere bryr seg ikke spesielt om film. Men mange drømmer om å bli filmatisert. Siden vi har en løpende diskusjon med dem om det, så kan vi, til og med før en forfatter starter på en bok, komme med innspill i forhold til en adaptasjon. Vil man satse på Hollywood eller Skandinavia? Plotdrevet eller karakterdrevet? Vi har med tiden lært hva skandinaviske, europeiske og amerikanske produsenter er ute etter, og det er ofte ikke det samme.

Salomonsson har hva de kaller et samarbeids-agentur i Hollywood med selskapet RWSG Literary Agency.

– De er eksperter på overgangen fra bok til film og tv. To av agentene der jobber vi med nesten hver eneste dag, og de jobber mot Hollywood på daglig basis. Om vi har noe nytt, kan vi ringe og pitche for dem. Selv drar vi til Hollywood et par ganger i året.

Det smale og det brede

Jo Nesbøs vei fra litterær hemmelighet i Norden til internasjonal suksess er sterkt knyttet til ambisjonsnivået til agentene på Salomonsson. Kanskje mest beundringsverdig er hvordan Nesbø og Salomonsson hadde is i magen til å takke nei til de aller fleste tilbudene fra all verdens filmprodusenter. De har forvaltet sin kapital med stor omhu.

– For Jo Nesbø var det et aktivt valg veldig tidlig å ikke la noen lage film av bøkene. Han ønsket ikke at filmene skulle ta over hans karakter, og gi den et veldig konkret ansikt. Han har sett Harry Hole som et mer langsiktig prosjekt. Han vet hvordan fortellingen om Hole skal slutte, han sier det ikke høyt, men han har planen klar.

– Men vi hadde selvsagt et sterkt ønske om å selge ham til filmen. Vi tror det vil selge flere bøker. Etter mye fram og tilbake lanserte han noen regler: Han skulle blant annet få velge regissør og/eller skuespillere.

Jonasson og agenturet representerer ikke bare blockbuster-forfattere som går til filmen. Også smalere forfattere, som Sofi Oksanen, er tilknyttet Salomonsson og har, til manges overraskelse, resultert i store salg og en vellykket adaptasjon som også fant veien til norske kinoer.

– Folk i bokbransjen var litt skeptiske da vi kom med henne og den første boken, «Stalins kyr». Hun ser litt goth girl-aktig ut og var en finsk forfatter som hadde skrevet om Estlands historie. Vi fikk solgt boken inn til et forlag etter seks forsøk, mens den andre boken «Baby Jane» solgte ingenting. Men så kom «Renselse» som solgte en million eksemplarer i 48 land! Det ble laget en fantastisk bra filmversjon som ble shortlistet til en Oscar og ble en stor publikumssuksess i Estland og Finland. Der lyktes vi med noe som ikke bokbransjen selv hadde tro på. Men det er viktig for oss å understreke at vi jobber like hardt med de største selgerne som med de såkalt smale forfatterne.

Det internasjonale i det lokale

Fredrik Wickstrøm, produsenten av Snabba Cash, uttalte nylig til Rushprint at det Hollywood liker ved de nordiske filmfortellerne innen krimsjangeren er en edge de selv mangler, en samfunnskritikk de ikke finner i amerikansk krim. I en tid der Hollywood er i en kreativ krise og søker nye suksessformler, virker det som den nordiske krimbølgen kom som bestilt.

– Ja, det kan du si. Vi må også takke Sjöwall og Wahlöö og deres krimhelt Beck for å ha startet dette eventyret. De skrev deckare på 60-tallet der de samtidig fremmet sine synspunkter på samfunnet. Men hovedsaken var at de skrev unike krimfortellinger. Det Hollywood er imponert over er at man har både gode plot og spennende karakterer. Der borte er det gjerne enten-eller. De er gode på å skrive inn en cliffhanger på hver side, men karakterene er ofte null paket.

Men det finnes selvsagt ingen enkle formler. Nobody knows anything, som det til det kjedsommelige sies i Hollywood. Og det dummeste man gjør er å tenke internasjonalt av feil grunner, mener Jonasson.

– Noen forfattere tenker: Jeg skriver en internasjonal bok, jeg legger handlingen til Tyskland, det er et viktig marked for skandinavisk krim. Men årsaken til at andre europeere og amerikanere i det hele tatt plukker opp en skandinavisk krimbok er jo den lokale koloritten. Et godt skrevet lokalt prosjekt har ti ganger så stor sjanse til å lykkes internasjonalt som en helt ok skrevet internasjonal fortelling uten noen lokal forankring.

Det er gjerne produsentene som henvender seg til Salomonsson for å kjøpe filmrettigheter. Men da er som regel avtaler om filmrettigheter for lengst inngått.

– Derfor er det fordelaktig å være tilknyttet vårt nettverk. Vi kan føre manusforfattere sammen med forfattere og utnytte synergien i det. Vi kan selge rettigheter til en filmversjon der vi samtidig kan tilby at en manusforfatter som er tilknyttet vårt agentur gjør jobben med å adaptere.

Synergi og kvalitetssikring

Som eksempel på denne synergieffekten trekker Jonasson fram Hassan Loo Sattarvandi, som kanskje er av de smalere forfatterne de har i stallen.

– Han var den som hoppet inn på manussiden av den første Snabba Cash-filmen, når den sto i stampe. Han satte seg ned sammen med manusforfatteren og bidro til det resultatet som ble den første filmen. Han er helt mesterlig på dialog. Han skriver bøker som de fleste kanskje oppfatter som vanskelig tilgjengelige, men han kunne altså være med å skrive manus til en av de mest populære svenske filmene fra de siste årene.

Jonasson mener at Salomonsson på denne måten bidrar til å kvalitetssikre det endelige resultatet, snarere enn å fordyre det, slik enkelte kritiske røster har hevdet om agentene.

– Om dere gir oss et par år så tror jeg vi kanskje også skal kunne bidra til å effektivisere de langdryge utviklingsprosessene. Produsenter kjøper opsjoner som varer i 18 måneder, og noen ganger kjøper de opsjon bare for å legge boken til side. Vi vil også kunne inngå pakke-avtaler. Om Nesbø for eksempel sitter og skriver på noe veldig bra, men som kanskje ikke passer best som bok, så kan vi initiere en prosess der en av våre manusforfattere jobber videre med ideen for en filmversjon, i samspill med ham.

Med tanke på ambisjonsnivået, og ønsket om å ligge tettere på produksjonsprosessen, ville det kanskje også være naturlig etter hvert å knytte regissører til agenturet, slik agenter i Hollywood gjør det. Og hvorfor stanse der? Hva med fotografene? Og skuespillerne….  Jonasson må le.

– Man klarer ikke hele verden på en gang. Selvsagt kunne vi begynne å representere regissører, fotografer og skuespillere, men vi vil vokse organisk. Per i dag er vi Skandinavias beste agentur. Våre forfattere befinner seg i gode forlag der de blir godt ivaretatt. Dette har vi bygd opp på 14 år. Nå er vi så trygge på det vi gjør at vi kan steget videre til manusforfatterne. Hvis vi snakker sammen om noen år, har vi kanskje tatt enda noen steg videre.

Mer makt til forfatteren

Salomonssen har allerede i dag utbredt kontakt med skandinaviske regissører. To av manusforfatterne i stallen er også regissører. Tilbakemeldingene fra filmbransjen har stort sett vært positive, selv om Jonasson også merker noe av den samme  skepsisen de møtte på i bokbransjen i starten. Det skjer naturlig nok når noen nye aktører vil være med å sette premissene for filmproduksjon.

– Vi ser til våre klienter og ivaretar deres interesser. Og det kan medføre at produsentene må betale mer enn de må betale om de går direkte til en forfatter. Men hva er rimelig pris å betale? Vi snakker her om ideen, selve grunnlaget for at film kan bli til.

Bildet av en agent, i hvert fall i Hollywood, er basert på stereotype forestillinger, ofte skapt av bransjen selv, sist i HBO-serien Entourage der rollefiguren Ari Gold fortolkes som en underholdende, selvopptatt bajas.

– Et eller annet sted der inne finnes det vel en Ari Gold i de fleste av oss agenter, ler Jonasson. – Men dette er et yrke du ikke kan utdanne deg til eller lese deg til. Du må kunne analysere og bedømme kvaliteten og det kommersielle potensialet, ha en interesse for bransjen og samtidig være veldig sulten. Du må like å selge, du må ha en klar vilje til å oppnå resultater. Men du må ikke overvurdere deg selv. Det er en kombinasjon av varme og kalde kvaliteter.

– Det er ikke en jobb man skal ta om man ønsker å bli elsket av alle. Vi avlaster jo de kreative aktørene på det feltet som kanskje er mest ubehagelig. Arne Dahl eller Sofi Oksanen skal ikke måtte ringe forlaget sitt og klage over mangel på oppfølging og markedsføring. Den jobben er min!

Overbevisningskraft er en annen kvalitet han kunne ha nevnt. Hvordan Niclas Salomonsson overtalte Jo Nesbø til å bli med ham videre til agenturet, er blitt en fortelling av nesten mytiske dimensjoner i forlagsverdenen.

– Niclas hadde fulgt Nesbøs karriere veldig nøye, han hadde full oversikt over de markedene der Nesbø solgte – og ikke solgte. Han så med egne øyne hvor dårlig Nesbø ble markedsført, hvor dårlig han ble ivaretatt – og han sa det klart og tydelig  til Nesbø. Jo Nesbø er en veldig lojal fyr, men hver gang vi har flyttet ham til et nytt forlag, så har han opplevd en økning på mellom 500 og 3000 prosent i salg.

Om det er slik Ståle Stein Berg er inne på i forrige Rushprint, at selve diktergjerningen til manusforfatterne er satt under større press, så er det kanskje ikke så rart at Jonasson og Salomonsson Agency tas imot med åpne armer av manusforfatterne.

– Vi har kjempet for forfatterne i en årrekke, nå vil vi kjempe for manusforfatterne. Du så hva som skjedde da manusforfatterne gikk til streik i Hollywood for noen år siden: tv-produksjonen ble halvert. En sesong av Sopranos ble til seks episoder. Alt stanser uten manusforfatteren.

Dette intervjuet har tidligere stått på trykk i papirutgaven av RUSHPRINT.