Foto: – Også «vanskelige» filmer som ‘Tusen ganger god natt’ og ‘Kule kidz gråter ikke’ (avbildet) har passert 100 000 de siste månedene, skriver Thomas Robsahm.

Vi er midt inne i norsk films gullalder. Spørsmålet er om toppen er nådd. Besøket holder seg stabilt høyt og kvaliteten og variasjonen er merkbart bedre enn før, men er det mulig å løfte seg ytterligere? Svaret gir seg selv.

Hemmeligheten bak suksessen handler hovedsaklig om tre ting: 

• Filmskolen og annen utdanning. 
• Målbevisst satsning på kontinuitet. 
• Evnen til å satse kommersielt og kunstnerisk samtidig fremfor å se dette som motsetninger.

De siste årenes fantastiske resultater for norsk film viser at det faktisk nytter å ta grep. Nedleggelsen av Norsk Film as i 2001, innføring av ordninger som markedsbasert vurdering og pakkefinansiert utvikling har vært med på å øke profesjonaliteten og uavhengigheten i bransjen. De siste årene har også konsulentrollen blitt kraftig profesjonalisert og vi har fått pakkefinansiert produksjon, der de aller beste aktørene gis større frihet til selv å bestemme hva som skal produseres. I sum har vi fått markant økt kvalitet og et publikum som ønsker norsk film.

Er det så produsentene som er «vinnerne» de siste årene? Bare det at spørsmålet stilles slik er et symptom på den største svakheten i bransjen. Dette at vi alltid setter faggrupper opp mot hverandre. Denne evige gnålingen om «vanskelige regissører» «grådige produsenter» og «udugelige manusforfattere». Vi må innse at vi er helt avhengige av hverandre. Å lage film er vanskelig, å nå ut til publikum er ennå vanskeligere. Det er derfor film for det meste handler om å jobbe sammen. Det er derfor de beste kreftene må forenes for å nå ut.  Vi må fortsette å bygge solide og differensierte produksjonsmiljøer der manusforfattere, regissører og produsenter utfyller hverandre.

Aftenposten problematiserte for en tid siden at tre fjerdedeler av midlene går til ca. ti produksjonsselskaper. Med en samlet produksjon på omtrent 25 spillefilmer skulle det bare mangle. I Danmark står tre selskaper for 45% av produksjonene og 99% av suksessene. Færre selskaper betyr ikke færre filmskapere eller mindre mangfold, bare færre kopimaskiner og mer kontinuitet. Det er uansett alltid mulig å utfordre de etablerte. Ingen er sikret for livet selv om noen selskap i perioder lykkes bedre enn andre. Den kontinuiteten som nå er skapt i enkelte selskaper bør dyrkes videre ved å få til det samme med flere regissører og ikke minst manusforfattere. Mens våre ca. 50-årige regissører har laget 6-7 spillefilmer, har tilsvarende regissører i Danmark laget det dobbelte. Dette må endres for nye generasjoner. De må i gang raskere og de må få lage mye film så raskt som mulig. Dette forutsetter at vi produsenter dyrker regissørene og forfatterne som om de var toppidrettsutøvere. Det er ganske enkelt jobben vår.

Det sies at vi har for mange ordninger (ca. 15, siste jeg prøvde å telle), og det er riktig, men hvis man erstatter ordet ordning med målsettinger så er alle viktige. Dog trengs det ikke en egen konsulent, rådgiver og søknadsfrist for hver målsetting. Vi lider fortsatt litt under det faktum at mange av ordningen er viktigere for filmskaperne enn for filmene og dets publikum. Med det mener jeg at mye åpenbart ville vært annerledes dersom vi hele tiden fokuserte utelukkende på hva som gir de beste filmene – ikke de beste ordningene for hver enkelt interessegruppe.  Strengt tatt kunne vi samlet alt i en stor pott dersom vi var enige om noen grunnleggende ting. Som f.eks:

• Vi trenger både sterke publikumsvinnere og kunstnerisk sterke filmer.
• Vi trenger både kontinuitet og nye talenter.
• Vi trenger både kvinner og menn.
• Vi trenger både småsteder og storbyer.
• Vi trenger både nasjonal og internasjonal suksess.
• Vi trenger både solid håndverk og famlende eksperimentering.
• Vi trenger både voksen og barnefilm.
• Vi trenger både dokumentar og fiksjon. 

Men fordi debatten så ofte handler om å velge enten/eller, at noe er viktigere enn det andre, har vi opprettet en ordning for alt og alle. Samtidig er vi livredde for at noen som får makt faktisk skal bruke denne. Dermed er både direktøren for det hele og konsulentene i praksis ganske handlingslammede. Selv når de bare skal sitte 4-6 år tør vi ikke helt å la de bestemme for mye. Ordningene blir dermed et slags sikkerhetsnett for hver sjanger og faggruppe i stedet for et middel for alltid å dyrke det som har størst potensial.

Paradoksalt nok er det barne- og familiefilmen, den som ikke har noen egen ordning, som har løftet seg aller mest de siste årene. Barnefilmene er klare publikumsvinnere, men ofte også festivalvinnere og kritikerfavoritter. Man trenger med andre ord ikke egne ordninger for å oppnå gode resultater. Bransjen preges imidlertid fortsatt i for stor grad av at alle kjemper for egeninteresser. Produsentene vil beholde markedsordningen, regissørene vil beholde konsulenter og pakkefinansiering, dokumentaristene vil beholde øremerkede midler til dokumentar og de unge vil ha Nye Veier og mer til kortfilm. Det er ikke naturgitt at det er like mange gode prosjekter i hver sjanger til enhver tid. Vi må ha is i magen og rive ned de kunstige skillene og være enige om at vi skal få til alt – uten gammeldags øremerking. Da ville vi samtidig kunne redusere byråkratiet fordi færre ordninger betyr mindre administrasjon. 

Og hvis noen prøver å fortelle deg at kinoene snart er tomme, ikke hør på tøvet. I alle de over 40 årene jeg har vært i bransjen har jeg fått høre at alt var bedre før og «nå har markedet endret seg». Det er aldri ment positivt. Den siste syndebukken er digitaliseringen. Men når antall norske filmer har økt dramatisk de siste årene, så sier det seg selv at konkurransen blir tøffere. Totalbesøket har gått opp, men samtidig går enkelte filmer veldig dårlig. Kinopublikummet er imidlertid stabilt høyt og de ser norsk film. Også «vanskelige» filmer som Tusen ganger god natt og Kule kidz gråter ikke (begge spådd lave tall på forhånd) har passert 100 000 de siste månedene. Det er med andre ord ingen grunn til å deppe. Hver gang vi har en suksess tror vi fasiten er å gjøre mer av det samme og hver gang vi får en flopp tror vi løsningen er å aldri gjøre noe lignende igjen. Ett eksempel på dette er at mange tar til orde for at dokumentar ikke har noe på kino å gjøre. Selv om vi de siste årene ikke har sett like store suksesser som ved årtusenskiftet, så går dokumentar fortsatt oppsiktsvekkende bra på kino i Norge. Ja, også etter digitaliseringen. Av de rundt tyve dokumentarene som har blitt kinolansert siden 2009 er det riktignok en håndfull som kunne spart seg bryet, men seks av filmene har hatt et besøk mellom 20 og 40 000, som i forhold til budsjett er langt bedre enn svært mange fiksjonsfilmer. Kan vi ikke en gang for alle bare være enige om at det eneste som ikke har noe på kino å gjøre er dårlige filmer uten appell?

De blåblå gjennomgår nå filmpolitikken. Den kanskje største utfordringen er hva man skal gjøre med etterhåndstilskuddet. Den enkleste måten å rette opp ordningens klare svakheter ville være å løfte den nedre grensen for markedsfilmer og filmer uten forhåndstilskudd til f.eks. 50 000 besøk. Dermed ville bransjen være mye mer forsiktig med å sette opp kvasi-kommersielle filmer på kino som ikke har verken kvalitet eller publikum, men som likevel tapper NFI for penger. Samtidig kunne man droppet nedre grense for forhåndsstøttede filmer, da dette er filmer NFI ønsker og også kan beregne totalkostnaden for på forhånd.

Ellers er det mye som fungerer som det skal og det er ingen grunn til å endre på for mye nå. Først og fremst bør NFI og bransjen selv få bestemme mest mulig uten detaljstyring. Målene må gjerne være like ambisiøse som forrige regjering, men da må det også puttes penger der munnen er og unngå nedskjæringer uten mål og mening. Bransjen har levert. Kan vi levere enda bedre? Så klart vi kan. Allerede har 2014 vist seg å være et godt år for norsk film internasjonalt med solid deltagelse på to av verdens største festivaler som har bidratt til imponerende salg av flere norske filmer. Og hjemme har vi i år muligheten til å passere 3 millioner kinobesøk som i så fall betyr det beste året siden 1975.  Alt kommer bare an på to ting: Hvor gode filmene er og/eller hvor godt de blir lansert. Det er med andre ord opp til oss.