Gjennom siste tidens debatt på rushprint.no er det blant annet tatt til orde for etableringen av en egen barnefilmkonsulent i NFI. Jeg mener at enda en særordning er det siste vi trenger. Fordi:

1. Egen konsulent gjør at barnefilm kun vurderes opp mot annen barnefilm og blir seg selv nok.

2. Barne- og voksenfilmen har godt av å konkurrere med hverandre, det hever kvaliteten på alle filmene og man har tilgang til de samme midlene. Vi kan ikke opprette egen konsulent for hver sjanger.

3. Egen konsulent betyr kun ett sted å gå, det vil ikke være midler til to barnefilmkonsulenter.

4. Øremerkede midler har den svakheten at ett år er det for lite midler (masse bra søknader) og et annet er det for «mye» midler (ikke mange nok gode søknader). Man er stuck med en fast ramme som må brukes opp hvert år, og det kan fort gå ut over kvaliteten. Allerede er alt for mange midler bundet opp i låste ordninger hos NFI. Man bør heller løse dette opp og skape mer fleksibilitet. De siste årene har satsing på økt produksjon av barnefilm og flere kvinnelige regissører gitt resultater uten egne ordninger, men gjennom en langsiktighet og moderat kvotering. Dette kan fortsette uten å øke byråkratiet.

5. Å være «ekspert» på barnefilm er gammeldags tankegang. Vi som vet at vi kan levere barnefilm av minst like høy kvalitet som voksenfilm ønsker å konkurrere om ALLE millionene, ikke bare de som er øremerket og skal plukkes av en enkelt person. I Sverige har de nylig kuttet ut egen barnefilmkonsulent da dette ikke bidro til høyere kvalitet eller publikum.

6. Det påstås at det er vanskelig å nå frem via konsulent med barnefilm. Dette er feil. I forhold til antall søknader har barnefilmen hatt svært høy uttelling de siste årene. I min tid som konsulent (2009-13) fikk f.eks. ett selskap tre tilskudd på fire forsøk mens to andre fikk på ett av to. Videre fikk fem barnefilmprosjekter utviklingstilskudd og gikk så videre og ble fullfinansiert i markedsordningen. Syv fikk utviklingstilskudd uten å komme tilbake med søknad om produksjon. Kun fjorten av tredve barnefilmsøknader fikk avslag. Med andre ord fikk nesten halvparten av de som søkte tilskudd, noe som er skyhøyt over voksenfilmen. Totalt antall søknader i min periode var 175. At kun 30 av disse var barnefilmer er naturligvis et altfor lavt tall, men det skyldes ikke manglende vilje hos NFI.

7. Det er med andre ord vi selv som må brette opp ermene og komme opp med langt flere gode søknader. NFI må satse ytterligere på barne- og familiefilm gjennom å skjerpe de føringene som fins og tilby noen nye. 200% etterhåndstilskudd er i seg selv et sterkt incentiv. De sittende konsulentene bør oppmuntre til flere søknader gjennom økte utviklngsmidler. Det burde være lettere å få ut høyere beløp på barne- familie- og animasjonsfilm, som har ekstra behov for grundig casting, piloter osv.  Manusordningen kan også legge opp til en større satsing på barnefilm.

8. Det er ønskelig med økt kompetanse på barnefilm for å bidra til økt kvantitet og kvalitet. Til dette kan NFI leie inn konsulenter og sakkyndige, men fri oss fra en «ghettofisering» av barnefilmen gjennom egen konsulent og øremerkede midler.

Thomas Robsahm, produsent og regissør