I en alder av 27 har Jakob Oftebro allerede preget norsk film og tv-drama med hovedroller i Victoria og Erobreren og mindre roller i produksjoner som Kon-Tiki, Max Manus, Lilyhammer, Dag, Reisen til julestjernen, Hvaler og Varg Veum: Svarte får. I høst og vinter kunne vi følge ham som voldelig miljøaktivist på kav dansk i krimserien Broen II.

– For meg har det vært utviklende å jobbe på et annet språk, selv om det er dobbelt så mye arbeid. Jeg lærer teksten og jobber deretter med aksenten. Jeg kommer nok aldri unna å ha litt aksent, at noen vokaler blir for åpne eller replikkene mindre danske når jeg improviserer. Det synes jeg ikke gjør så mye, og fordelen med film er at du kan gå inn reparere. Kanskje kunne jeg fått til en perfekt aksent om jeg snakket dansk hele tiden, og bare var sammen med dansker, men jeg vil kunne omgås med familien min og jobbe på norsk innimellom. Jeg har lyst til å beholde nordmannen i meg, sier Jakob Oftebro.

Han flyttet til Danmark i 2007 med en foreløpig plan om å bli ett år. Han ønsket seg et friår etter Teaterhøyskolen, hvor han kom inn allerede som 18-åring.

– Etter skolen kjentes det som om karrieren min lå staket ut foran meg. Når så mange i familien holder på med kultur er det alltid noen som har meninger, så jeg fikk lyst til å ta et valg som bare var mitt eget. Jeg ville prøve å bo i et annet land, og ønsket meg et friår som ikke bare var ferie. Jeg ringte til Danmark først fordi jeg håpet å komme inn på teaterskolen og snappe opp noen triks, siden jeg syntes at danske skuespillere var flinke.

Mungo Park

Planen slo til, og det første året tok han flere kurs på Statens teaterskole i København. Den første jobben han fikk i Danmark var som teaterskuespiller.

– Jeg jobbet i 2,5 år ved Mungo Park, et ensembleteater som kan minne om Torshovteatret. De er ett av få teatre i Danmark som har åpne auditions, og lyste ut en stilling da jeg hadde bodd i København i to måneder.

Særlig arbeidsmetodene ved Mungo Park tiltrakk ham.

– Etter Teaterhøyskolen gjorde jeg én teaterrolle før jeg flyttet til Danmark. Det var i Gift av Kielland på Rogaland teater, hvor jeg spilte Lille Marius. Som nyutdannet og i den alderen blir du gjerne satt til å spille roller som «den lille gutten». Det kan gå flere år før du får en mannerolle. Mungo Park derimot bruker virkelig skuespillerne sine. Med bare fem personer i ensemblet spiller du gjerne flere roller i samme stykke.

Fokuset ligger på nyskreven samtidsdramatikk.

– Hoveddelen av budsjettet går til å hyre inn gode dramatikere. Arbeidet begynte ofte med at vi satte oss ned og prøvde å ta pulsen på Danmark: Hva skjer for tida, hva har vi lyst til å gjøre noe på? Så reiste kanskje regissør og manusforfatter ut på det største asylmottaket i Danmark og gjorde research før vi lagde en forestilling, forteller Oftebro.

Film er skuespillets tapas

I teaterferiene gjorde Oftebro sine første filmroller i Norge, med Max Manus, Hvaler og Varg Veum. Både film og teater har særtrekk han liker.

– Det beste med film er kjærligheten eller nerdingen rundt det. Det er utrolig fascinerende å se hvordan hundretusenvis av kroner legges ned på å lage få minutters film. Forut kan det ligge flere års forarbeid med manus og søknader. Teatret er mer impulsivt ved at du kan ta et emne, skrive i et par måneder, sette det opp og være live.

For en skuespiller blir filmopplevelsen gjerne oppstykket, men spennende.

– En film lager du i biter, med dødsscenen den ene dagen og kjærlighet den neste. Du går rett inn og er helt oppslukt av én situasjon. Teater likner en lurvete gryterett hvor du spiser deg mett på en gang. Film er mer en lang flørt hvor det kommer nye småretter hele tiden, og du ikke blir forløst før du ser filmen ferdig klippet.

Kraftidioten

På nyåret kommer Hans Petter Molands Kraftidioten på norske kinoer, sjangermessig en slags oppfølger til hans forrige film, En ganske snill mann. På rollelista står Jakob Oftebro sammen med Stellan Skarsgård, Bruno Ganz og flere av kollegene fra Kon-Tiki.

– Det er noen drøye scener i filmen hvor Pål Sverre Hagen, Anders Baasmo Christiansen, Jon Øigarden og jeg spiller en gjeng som utfordrer Stellan. Vi går med skreddersydde dresser og lakksko på vinterføre og er litt Dressmann-gangsters. Min karakter vil være høyrehånda til sjefen, men er litt dum og sier dumme ting.

Oftebro roser både regissør og motspillere på Kraftidioten.

– Hans Petter Moland er veldig god på personinstruksjon og å lage god stemning på settet. Stellan Skarsgård er opptatt av at det skal være god mat, så han hadde fått inn i kontrakten at det skulle være ordentlig middag, noe som er uvanlig på norske filmsett. Jeg lærte mye av å se på de andre, og vi koste oss veldig.

Dansk som skurkespråk

Tidligere i år har Oftebro også spilt i to danske sjangerfilmer, grøsserthrilleren Når dyrene drømmer og det røffe ungdomsdramaet Lev stærkt. Jeg får se en promo av sistnevnte, hvor han blant annet får rope ut den replikken flest nordmenn antakelig har lyst til å levere i en dansk film: «Hvad fanden laver du!?»

– Haha, det stemmer. Det er gøy å gjøre «på kanten»-karakterer, og i Lev stærkt spiller jeg en skikkelig ungdomspøbel. Vi er noen gutter som ikke helt får styr på hverdagen, selv om min karakter er ganske grepa og har jobb på et bilverksted. De pepper opp bilene sine og kjører om kapp, men så skjer det en ulykke hvor jeg kjører ned ei jente.

Også i Broen fikk vi se en tøffere utgave av Jakob Oftebro. Jeg spør om det er lettere å spille tøff på dansk enn norsk. Er dansk rett og slett et bedre skurkespråk?

– Jeg vet ikke, men dansk kan ha en grovere tone og egner seg kanskje bedre til å spille «bad guy»? Norsk er mer syngende og har en tendens til å gå opp i slutten av hver setning, noe som kan skape en litt annen stemning. Etter min erfaring skal det ganske mye til før nordmenn synes at du virker tøff. Tar du fram en pistol i en norsk film er det lett for at noen sier: «Det der tror jeg ikke på. Har du sett en pistol i Norge?»

Solstikk i Praha

I året som gikk har Oftebro også spilt en viktig rolle i Danmarks dyreste tv-serie noensinne, nasjonaleposet 1864. Serien er basert på to dokumentarromaner av Tom Buk-Swienty, og handler om krigen hvor Danmark mistet Schleswig og Holstein til Preussen.

– Denne krigen samlet Tyskland med Berlin som hovedsete, mens nesten halvparten av det danske kongeriket forsvant. Det var 1,5 millioner innbyggere i Danmark og 1,3 i Schleswig Holstein. Tidligere hadde Danmark mistet Norge i 1814 og flåten sin til England i 1807, så i løpet av femti år gikk landet fra å være en stormakt til en bitteliten nasjon.

Den danske premieren på 1864 er planlagt til september 2014, og i Norge har TV2 kjøpt rettighetene, sannsynligvis med visning tidlig i 2015. Dermed kan også nordmenn se Jakob Oftebro spille romantisk dansk bondesoldat.

– Jeg spiller den ene av to brødre som mistet faren sin i treårskrigen mot tyskerne ti år før, og som verver seg fordi de er naive og vil kjempe for fedrelandet. Vi ser det administrative livet i København, hvor statsminister Monrad tror at hver danske kan slå tre tyske soldater, og følger samtidig realitetene på slagmarken. Noen stuntscener var helt ville. Jeg har sikkert drept hundre statister med gummigevær og juksebajonett.

Stemmer det at 18 statister fikk solstikk under innspillingen?

– Det kan hende, for det var 48 grader i Praha da vi spilte inn. Problemet var at det tok så lang tid å finansiere serien at opptakene stadig ble utsatt. Opprinnelig skulle vi starte eller slutte i januar, men til slutt ble det opptak fra april til oktober. Vi løp rundt med tre lag ull i 48 grader og lot som om det var minus tjue grader ute.

Norsk variasjon, dansk tradisjon

Erfaringen med å bo i et annet skandinavisk land har gjort Oftebro oppmerksom på nytten av å betrakte Norden som én arena. Han mener vi burde se flere av hverandres filmer, og snakker varmt om de statlige støtteordningene til filmproduksjon som er unike for Norden. Tilsvarende oppgitt er han over den nye norske regjeringens budsjettkutt.

– Fordelen vi har hatt i Norge de siste årene, sammenliknet med Danmark og Sverige, er en bedre økonomi og mer penger til filmstøtte. Når budsjettet plutselig kuttes blir det til at produsentene satser på prosjekter de tror vil tjene penger, og vi risikerer at det ryker ut filmer som Oslo, 31. august.

Norske mindreverdighetskomplekser er det på tide å legge bak oss.

– Det mest spennende med Norge som filmnasjon er at det spriker i alle retninger. Samme år kan det komme store historiske dramaer, rare sjangerfilmer og helt andre ting.

Mener du variasjonen er større i Norge enn i Danmark?

– Jeg tror kanskje at danskene har litt ærefrykt for filmtradisjonen sin. De har idé om hva dansk film er, og prøver å leve opp til den. I Norge har vi ennå ikke funnet en klar identitet og leter derfor litt her og der. Den danske filmskolen har vært bra, men vi må huske at den startet femten år før den norske, og nå begynner Norge å komme på beina. Særlig innen komedie er vi blitt flinke, se bare på Dag og Lilyhammer. Vi våger å være nyskapende og skyte med bred hagl, og det synes jeg vi skal fortsette med, sier Jakob Oftebro.