– Ubehaget er en styrke

– Ubehaget er en styrke

– Jeg tror at mitt ubehag rundt det å vise hvem jeg er, er en styrke som skuespiller. Vi vil se mennesker med hemmeligheter, karakterer som ikke utleverer alt, mener Ellen Dorrit Petersen som er aktuell i spillefilmen ‘Blind’.

I Blind møter vi en kvinne som nylig har mistet synet på grunn av en øyesykdom, og sammen med mannen har hun flyttet til en ny leilighet. En leilighet som hun frykter for å forlate – full av skamfølelse, hjelpeløshet og manglende evne til å orientere seg i sin nye tilværelse. Hovedpersonen spilles av Ellen Dorrit Petersen. Blind er hennes åttende spillefilm.

Handlingen i Blind kan beskrives både som svært enkel og svært kompleks: Vi forholder oss til den blinde kvinnen som en hovedkarakter og forteller. Det kan synes som hun kjenner hele filmens univers, gjennom voice-over utdyper hun alt som foregår. Hun kommenterer til og med situasjoner og scener med andre karakterer hun ikke kan vite om – som når ektemannen, spilt av Henrik Rafaelsen, samt to andre karakterer, spilt av Marius Kolbenstvedt og Vera Vitali, møtes uavhengig av henne.

Filmen leker slik hele tiden med tilskuerens forventninger til fortellingen, til hva som er virkelig og hva som er oppdiktet, hva som er indre bilder og hva som er ytre handling. Dette er en av årsakene til at Ellen Dorrit Petersen tror Blind ikke kan oppsummeres i en enkel setning.

– Mange filmer har en klar ytre handling som ender i et entydig budskap, men Blind er nok mer tvetydig, forteller hun. – I et format som Rushprint kan vi kanskje få plass til å snakke om det, men jeg vet ikke helt hvordan det skal selges til aviser som Dagbladet og VG. Og hvis jeg hadde kommet på en punchline, ville den sikkert være løgnaktig – jeg opplever at filmen handler om mange ting, og aldri blir entydig. Det liker jeg. Det er slike filmer jeg bærer med meg lenge. Filmer som er tydelig og har et klart budskap, de virker kanskje sterkere der og da, men de virker også kortere.

Blind_02_768

Kanskje har Ellen Dorrit et poeng, at vi er i ferd med å lage en filmkultur hvor alle filmer skal være tydelige og klare, enkelt pitchbare, hvor paradokser og bilder som ikke er så lette å forstå ikke har plass. Men hvordan skal vi så nærme oss og snakke om slike filmer?

– Jeg føler jeg har lært en del om det av Knut Erik Jensen, Eskil Vogt er også inne på det i Blind – målet er for ofte naturalisme; avfotografering av en kronologisk ytre handling uten digresjoner, som oppsummert i en setning gjerne er sammenfallende med filmens budskap eller «moral». Karakteren skal oppføre seg logisk for alle. Men ingenting i verden er logisk og forståelig for alle. Likevel, i filmverdenen kjøres det testvisninger og leveres ut skjema, produsenter og regissører er livredde for at filmen ikke skal forstås riktig.

– Kan man også nå et stort publikum på den måten?

– For å nå et stort publikum må man sikkert være veldig tydelig, men jeg tror ikke all film trenger å være det. I Blind er det ikke tydelig hva som er objektiv sannhet og hva som er en indre handling, disse grensene viskes ut. Det synes jeg er veldig interessant, for meg tangerer det livet mye sannere enn bare å følge en ytre klar handling hos en tydelig hovedperson. Det er jo sånn vi lever, jeg forholder meg like mye til min indre verden som den ytre. Jeg tror folk kommer til å oppfatte denne filmen veldig forskjellig, og det liker jeg.

Å spille en blind

Før intervjuet med Ellen Dorrit prøvde jeg å tenke ut hva et tabloid spørsmål kunne være for denne filmen. Jeg kom til dette: Du spiller blind, du masturberer og du må ha dialektovergang – alt i en og samme film.

– Hehe, ja, og: ”var det vanskelig?”

– Ja, men det er jo mange store oppgaver som hviler på deg som skuespiller i denne filmen. Går det an å si noe om hvordan du grep det an?

– Den største oppgaven var å spille blind, åpenbart. Det rent tekniske er det for så vidt bare å øve på. Det gjelder å la øynene slippe fokus, eller å fokusere på noe i lufta en halvmeter framfor deg. Dette var finjustering Eskil og jeg gjorde i forhold til hver enkelt scene, hvert bilde. Men så er det jo det psykologiske aspektet, det å forstå hva det vil si å være blind. Jeg skjønte raskt hvor lite jeg visste om det, og hvor vanskelig det var å forstå fullt ut. Den store utfordringen var å skape en slags indre troverdighet om dette. Jeg snakket med folk som nylig var blitt blinde, men også folk som har vært blinde lenge.

Blind_04_768

– Hvordan reagerer folk på å bli blinde?

– Folk reagerer veldig forskjellig. For noen kan det virke som det å bli blind krever så enormt mye at de utvikler seg veldig, får nye jobber som foredragsholdere for eksempel. Mens andre blir fryktelig skamfulle og isolerer seg, noen begynner å ruse seg. I mine undersøkelser merket jeg meg også hvor enormt mye vanskeligere kommunikasjon blir når du ikke kan bruke synssansen. Hvor mye informasjon vi er vant til å få fra å se noen. De andre sansene blir dessuten desto mer påtrengende, det kan skape redsel når de ikke kan korrigeres av synet lenger. Det sies at blindhet krever en tilvenningsperiode på to til seks år, og det er helt vanlig at folk isolerer seg i denne perioden.

Skam og isolasjon

Selv om Ellen Dorrits karakter er blind, kan både filmen og tittelen forstås som et bilde på mange ulike former for blindhet. Filmen kan også betraktes som et relasjonsdrama, hvor hun synes det er vanskelig å se partneren sin, å forholde seg til ham. Han forsøker å nå henne, uten å lykkes umiddelbart.

– Sorgen og skammen har gjort henne i stand til å blokkere ut alle. Jeg tror hun har laget seg en forestilling av at hun har valgt alle bort. Og et slikt valg, om å isolere seg, tror jeg man kan leve forholdsvis godt med ganske lenge. Men hun greier ikke å blokkere ut han som lever med henne i leiligheten, og der finnes det et slags håp.

– Hun fremstår jo heller ikke som noe offer. Det er mye vitalitet og energi bak denne evnen og viljen til å isolere seg?

– Jeg kjenner meg sånn igjen i det der. Jeg tror vi kan overføre det til de fleste liv. Vi har muligheter for å bruke mer av oss selv, vi har et potensielt større spillerom. Vi lengter etter å stå for ting, slippe til, vise fram nye sider, kanskje sider vi skammer oss over. Jeg tror det ligger mye drivkraft der, i den indre motstanden. Og kanskje må det være sånn, hadde vi greid å slippe opp alt, ville vi kanskje falt sammen. Det holder oss kanskje skjerpa, konsentrert, jeg tror også skam er en helt nødvendig følelse for å ta hensyn og se hverandre. Det gjør iallfall mennesker mer interessante.

– Er skam noe som kan brukes hos en skuespiller?

– Jeg tror at mitt ubehag rundt det å vise hvem jeg er, er en styrke som skuespiller. Vi vil se mennesker med hemmeligheter, karakterer som ikke utleverer alt. Det er fort gjort på film å vise masse følelser og kjøre på. Men det er jo ikke sånn det er, vi synes det er forferdelig beklemmende å vise følelser. Vi gjør veldig mye for å skjule følelser. Og det tror jeg at jeg har en lett tilgang på, det å ville skjule hvem jeg er.

– Ja, jeg tenker ofte at det er dette aspektet ved en karakter jeg identifiserer meg mest med, det karakteren ikke viser. Det er da jeg føler meg mest forbundet med karakteren, når bluferdigheten og skammen gjør at ting ikke finner uttrykk.

– Det synes jeg var godt sagt, det må du skrive.

– Tilslutt tar intervjuerens refleksjoner fullstendig overhånd.

– Eller kanskje det bare blir en indre monolog.

Typecast, motcast og overcast

Det er kanskje akkurat i dette feltet Ellen Dorrit Petersen er i ferd med å forfine noe som gjør henne unik som skuespiller – i karakterer som tilslører, som skjuler noe, som gjemmer seg. Men samtidig tar karakterene ofte form av sterke personligheter med store kamper. Og her er det åpenbart et slags mønster i rollene hun har hatt hittil, enten det er alenemor og prest i De Usynlige, som norsk spion for Sovjetsamveldet i Iskyss eller sørgende mor i Fjellet. Sterke kvinner som opplever noe dramatisk, men som blir stående – ofte i melankolske filmuniverser.

Blind_03_768

– Jeg har spilt mye halvtung film, jeg har det. Det er jeg glad for, jeg synes det er interessant. Men jeg skulle gjerne også spilt andre typer.

– Hva kan det gi en film å ikke typecaste, eller til og med motcaste?

Jeg er ikke sikker på om vi alltid er tjent med film hvor du kjenner igjen og forstår karakteren umiddelbart. Når du ikke typecaster vil det oppstå en spenning som kan gagne mange filmer og tilføre dem noe nytt og uventet. Castingbyråer caster veldig bredt i det ukjente miljøet, men veldig smalt blant skuespillere de kjenner. Men det er jo ikke slik at vi bare kan det som er blitt typecasten vår. Hvis vi ønsker en sterk filmbransje, må vi også utvikle skuespillerne. Gi dem iallfall muligheten på en casting hvor de ikke nødvendigvis er selvinnlysende. Jeg blir alltid bare ringt opp på sånne Ellen Dorrit-ting. Men jeg kommer mer enn gjerne på casting til en komedie.

– Andre tanker om casting?

– Ja, jeg er så utrolig lei av den diskusjonen om at man ikke vil se de samme skuespillerne på film igjen. Jeg husker at da jeg hadde gjort mine første to filmer, de kom med en måneds mellomrom, var det en journalist som sa at min inntreden i norsk film var super – men jeg måtte bare passe meg slik at det ikke ble for mye. Jeg hadde gjort to filmer! At man ikke unner folk å jobbe er utrolig provoserende. Skal vi bli gode, så må vi få anledning til en viss grad av kontinuitet. Det betyr ikke at nye ikke skal slippe til, men vi må også få utvikle oss. Det handler til syvende og sist om å styrke kvaliteten på norsk film.

‘Blind’ har norsk premiere fredag 28. februar.

Trailer:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Ubehaget er en styrke

– Ubehaget er en styrke

– Jeg tror at mitt ubehag rundt det å vise hvem jeg er, er en styrke som skuespiller. Vi vil se mennesker med hemmeligheter, karakterer som ikke utleverer alt, mener Ellen Dorrit Petersen som er aktuell i spillefilmen ‘Blind’.

I Blind møter vi en kvinne som nylig har mistet synet på grunn av en øyesykdom, og sammen med mannen har hun flyttet til en ny leilighet. En leilighet som hun frykter for å forlate – full av skamfølelse, hjelpeløshet og manglende evne til å orientere seg i sin nye tilværelse. Hovedpersonen spilles av Ellen Dorrit Petersen. Blind er hennes åttende spillefilm.

Handlingen i Blind kan beskrives både som svært enkel og svært kompleks: Vi forholder oss til den blinde kvinnen som en hovedkarakter og forteller. Det kan synes som hun kjenner hele filmens univers, gjennom voice-over utdyper hun alt som foregår. Hun kommenterer til og med situasjoner og scener med andre karakterer hun ikke kan vite om – som når ektemannen, spilt av Henrik Rafaelsen, samt to andre karakterer, spilt av Marius Kolbenstvedt og Vera Vitali, møtes uavhengig av henne.

Filmen leker slik hele tiden med tilskuerens forventninger til fortellingen, til hva som er virkelig og hva som er oppdiktet, hva som er indre bilder og hva som er ytre handling. Dette er en av årsakene til at Ellen Dorrit Petersen tror Blind ikke kan oppsummeres i en enkel setning.

– Mange filmer har en klar ytre handling som ender i et entydig budskap, men Blind er nok mer tvetydig, forteller hun. – I et format som Rushprint kan vi kanskje få plass til å snakke om det, men jeg vet ikke helt hvordan det skal selges til aviser som Dagbladet og VG. Og hvis jeg hadde kommet på en punchline, ville den sikkert være løgnaktig – jeg opplever at filmen handler om mange ting, og aldri blir entydig. Det liker jeg. Det er slike filmer jeg bærer med meg lenge. Filmer som er tydelig og har et klart budskap, de virker kanskje sterkere der og da, men de virker også kortere.

Blind_02_768

Kanskje har Ellen Dorrit et poeng, at vi er i ferd med å lage en filmkultur hvor alle filmer skal være tydelige og klare, enkelt pitchbare, hvor paradokser og bilder som ikke er så lette å forstå ikke har plass. Men hvordan skal vi så nærme oss og snakke om slike filmer?

– Jeg føler jeg har lært en del om det av Knut Erik Jensen, Eskil Vogt er også inne på det i Blind – målet er for ofte naturalisme; avfotografering av en kronologisk ytre handling uten digresjoner, som oppsummert i en setning gjerne er sammenfallende med filmens budskap eller «moral». Karakteren skal oppføre seg logisk for alle. Men ingenting i verden er logisk og forståelig for alle. Likevel, i filmverdenen kjøres det testvisninger og leveres ut skjema, produsenter og regissører er livredde for at filmen ikke skal forstås riktig.

– Kan man også nå et stort publikum på den måten?

– For å nå et stort publikum må man sikkert være veldig tydelig, men jeg tror ikke all film trenger å være det. I Blind er det ikke tydelig hva som er objektiv sannhet og hva som er en indre handling, disse grensene viskes ut. Det synes jeg er veldig interessant, for meg tangerer det livet mye sannere enn bare å følge en ytre klar handling hos en tydelig hovedperson. Det er jo sånn vi lever, jeg forholder meg like mye til min indre verden som den ytre. Jeg tror folk kommer til å oppfatte denne filmen veldig forskjellig, og det liker jeg.

Å spille en blind

Før intervjuet med Ellen Dorrit prøvde jeg å tenke ut hva et tabloid spørsmål kunne være for denne filmen. Jeg kom til dette: Du spiller blind, du masturberer og du må ha dialektovergang – alt i en og samme film.

– Hehe, ja, og: ”var det vanskelig?”

– Ja, men det er jo mange store oppgaver som hviler på deg som skuespiller i denne filmen. Går det an å si noe om hvordan du grep det an?

– Den største oppgaven var å spille blind, åpenbart. Det rent tekniske er det for så vidt bare å øve på. Det gjelder å la øynene slippe fokus, eller å fokusere på noe i lufta en halvmeter framfor deg. Dette var finjustering Eskil og jeg gjorde i forhold til hver enkelt scene, hvert bilde. Men så er det jo det psykologiske aspektet, det å forstå hva det vil si å være blind. Jeg skjønte raskt hvor lite jeg visste om det, og hvor vanskelig det var å forstå fullt ut. Den store utfordringen var å skape en slags indre troverdighet om dette. Jeg snakket med folk som nylig var blitt blinde, men også folk som har vært blinde lenge.

Blind_04_768

– Hvordan reagerer folk på å bli blinde?

– Folk reagerer veldig forskjellig. For noen kan det virke som det å bli blind krever så enormt mye at de utvikler seg veldig, får nye jobber som foredragsholdere for eksempel. Mens andre blir fryktelig skamfulle og isolerer seg, noen begynner å ruse seg. I mine undersøkelser merket jeg meg også hvor enormt mye vanskeligere kommunikasjon blir når du ikke kan bruke synssansen. Hvor mye informasjon vi er vant til å få fra å se noen. De andre sansene blir dessuten desto mer påtrengende, det kan skape redsel når de ikke kan korrigeres av synet lenger. Det sies at blindhet krever en tilvenningsperiode på to til seks år, og det er helt vanlig at folk isolerer seg i denne perioden.

Skam og isolasjon

Selv om Ellen Dorrits karakter er blind, kan både filmen og tittelen forstås som et bilde på mange ulike former for blindhet. Filmen kan også betraktes som et relasjonsdrama, hvor hun synes det er vanskelig å se partneren sin, å forholde seg til ham. Han forsøker å nå henne, uten å lykkes umiddelbart.

– Sorgen og skammen har gjort henne i stand til å blokkere ut alle. Jeg tror hun har laget seg en forestilling av at hun har valgt alle bort. Og et slikt valg, om å isolere seg, tror jeg man kan leve forholdsvis godt med ganske lenge. Men hun greier ikke å blokkere ut han som lever med henne i leiligheten, og der finnes det et slags håp.

– Hun fremstår jo heller ikke som noe offer. Det er mye vitalitet og energi bak denne evnen og viljen til å isolere seg?

– Jeg kjenner meg sånn igjen i det der. Jeg tror vi kan overføre det til de fleste liv. Vi har muligheter for å bruke mer av oss selv, vi har et potensielt større spillerom. Vi lengter etter å stå for ting, slippe til, vise fram nye sider, kanskje sider vi skammer oss over. Jeg tror det ligger mye drivkraft der, i den indre motstanden. Og kanskje må det være sånn, hadde vi greid å slippe opp alt, ville vi kanskje falt sammen. Det holder oss kanskje skjerpa, konsentrert, jeg tror også skam er en helt nødvendig følelse for å ta hensyn og se hverandre. Det gjør iallfall mennesker mer interessante.

– Er skam noe som kan brukes hos en skuespiller?

– Jeg tror at mitt ubehag rundt det å vise hvem jeg er, er en styrke som skuespiller. Vi vil se mennesker med hemmeligheter, karakterer som ikke utleverer alt. Det er fort gjort på film å vise masse følelser og kjøre på. Men det er jo ikke sånn det er, vi synes det er forferdelig beklemmende å vise følelser. Vi gjør veldig mye for å skjule følelser. Og det tror jeg at jeg har en lett tilgang på, det å ville skjule hvem jeg er.

– Ja, jeg tenker ofte at det er dette aspektet ved en karakter jeg identifiserer meg mest med, det karakteren ikke viser. Det er da jeg føler meg mest forbundet med karakteren, når bluferdigheten og skammen gjør at ting ikke finner uttrykk.

– Det synes jeg var godt sagt, det må du skrive.

– Tilslutt tar intervjuerens refleksjoner fullstendig overhånd.

– Eller kanskje det bare blir en indre monolog.

Typecast, motcast og overcast

Det er kanskje akkurat i dette feltet Ellen Dorrit Petersen er i ferd med å forfine noe som gjør henne unik som skuespiller – i karakterer som tilslører, som skjuler noe, som gjemmer seg. Men samtidig tar karakterene ofte form av sterke personligheter med store kamper. Og her er det åpenbart et slags mønster i rollene hun har hatt hittil, enten det er alenemor og prest i De Usynlige, som norsk spion for Sovjetsamveldet i Iskyss eller sørgende mor i Fjellet. Sterke kvinner som opplever noe dramatisk, men som blir stående – ofte i melankolske filmuniverser.

Blind_03_768

– Jeg har spilt mye halvtung film, jeg har det. Det er jeg glad for, jeg synes det er interessant. Men jeg skulle gjerne også spilt andre typer.

– Hva kan det gi en film å ikke typecaste, eller til og med motcaste?

Jeg er ikke sikker på om vi alltid er tjent med film hvor du kjenner igjen og forstår karakteren umiddelbart. Når du ikke typecaster vil det oppstå en spenning som kan gagne mange filmer og tilføre dem noe nytt og uventet. Castingbyråer caster veldig bredt i det ukjente miljøet, men veldig smalt blant skuespillere de kjenner. Men det er jo ikke slik at vi bare kan det som er blitt typecasten vår. Hvis vi ønsker en sterk filmbransje, må vi også utvikle skuespillerne. Gi dem iallfall muligheten på en casting hvor de ikke nødvendigvis er selvinnlysende. Jeg blir alltid bare ringt opp på sånne Ellen Dorrit-ting. Men jeg kommer mer enn gjerne på casting til en komedie.

– Andre tanker om casting?

– Ja, jeg er så utrolig lei av den diskusjonen om at man ikke vil se de samme skuespillerne på film igjen. Jeg husker at da jeg hadde gjort mine første to filmer, de kom med en måneds mellomrom, var det en journalist som sa at min inntreden i norsk film var super – men jeg måtte bare passe meg slik at det ikke ble for mye. Jeg hadde gjort to filmer! At man ikke unner folk å jobbe er utrolig provoserende. Skal vi bli gode, så må vi få anledning til en viss grad av kontinuitet. Det betyr ikke at nye ikke skal slippe til, men vi må også få utvikle oss. Det handler til syvende og sist om å styrke kvaliteten på norsk film.

‘Blind’ har norsk premiere fredag 28. februar.

Trailer:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY