Trenger vi spillefilmen?

Trenger vi spillefilmen?

Spillefilmen som selvstendig kunstobjekt er under angrep, fra tv og internett, som fra samtiden selv. Men trenger vi egentlig denne fabelformen og dens evne til å rense sjelen og fortelle oss om verdens tilstand, spør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.

Foto: ‘Breaking Bad’

Om man tenker seg om, er det ikke så vanskelig å se at spillefilmen som autonomt fortellermedium er i store problemer. Med autonomt mener jeg som et selvstendig kunstobjekt med avsatt plass i en for formålet laget arena. Kinoene er for spillefilmen det galleriene er for kunsten; de skal gi sitt publikum en reise inn i et opplevelsesrike som ideelt sett ikke bare skal underholde, men også åpne nye rom.

Og enda bedre, utløse den berømte renselsen.

Renselsen –kalt katarsis- er svært vanskelig å definere, men kan enklest forstås som en emosjonell orgasme hvor kunstopplevelsen først har bygget opp en stemning, som så utløses et sted mot slutten. Du finner slike utløsinger i all dramatisk orientert kunst, også litteraturen.

Det som for eksempel gjør Per Peterssons ”Ut å stjele hester” til en god roman, er nettopp den sitrende spenningen gjennom boka, og så overraskelsen mot slutten, utløsningen! Den som gjør at vi får en umiddelbar dyptfølt sympati med hovedkarakteren. Katarsisens oppgave, den ble først definert av grekerne, er å trenge gjennom vårt forsvarsverk mot verden, avstanden som gjør at vi utholder dens grusomhet, og gi oss direkte kontakt med følelsene.

Med katarsisen blir vi følelsesmessig ett med verden rundt, dørene til hjertet er åpnet, og når vi går ut av en god film er universet et vakrere sted. Fargene er klarere, det er som om du er en nyfødt eller nyfrelst eller nypult.  Skal du be din snille rike onkel om penger til å lage film, er det lurt å  vise ham en spillefilm han kommer til å like, for så å blamere deg selv på tiggervis rett etter katarsisen; når dere er på hjem fra kinoen.

Alle fortellinger- filmens inkludert- har som sin egentlige oppgave å lære oss hvordan verden er. Og da ved å advare eller oppfordre. Tydeligst ser du dette i eventyrene, hvor helten i utgangspunktet som oftest er en totalt uinteressant og usexy heimføding. Hvem har lyst på Askeladden som bare sitter hjemme og rører i aska?

Når det indre trykket blir for stort og han endelig bestemmer seg for å forlate grua, begynner ting å skje. Men det som gjør Askeladden interessant, er ikke bare det at han er snill, men også at han faktisk gjør noe når han møter de mange utfordringene på veien. Ved å være arbeidsom og iherdig, i motsetning til sine ufyselige søsken, lærer han de magiske kodene som skal til når han senere løser gåtene på kongsgården. Askeladden får både prinsessa og halve kongeriket, mens late Per og Pål må ta til takke som  lavtlønnede sesongarbeidere under høyonna.

Magi har overraskende nok to innganger: Den mest kjente og minst interessante, er å gjøre det umulige mulig. Den andre, tilgjengelig for både Askeladden og oss andre, er å gjøre det mulige mulig.  Og det er jo det folk som har lyktes har gjort. Ved å stå på og møte de utfordringene livet har budt på, har de knekt de såkalte ”mystiske” kodene gjennom hardt arbeid. Og dermed oppnådd magiske resultater. Det er reisen mot dette –å kunne håndtere verden på en god og fornuftig måte, alle historier, også filmhistorien, beskjeftiger seg med.

Katarsisen spiller den sentrale rollen her; fordi den er selve den følelsesmessige åpningen til det eventyret som bare spillefilmen kan romme innenfor de bevegelige bildenes verden. Men hva med dem fortelleren skal fortelle til? Er medieslukende ungdom fremdeles interessert i å bruke tid og energi på en kunstform som krever en og en halv times oppmerksomhet?  Trenger de en katarsis? Og dermed inkludert; trenger de spillefilmen?

'Halvbroren'
‘Halvbroren’

Dagens mediebrukere har en enorm tilgang på visuelle inntrykk. Og de mates 24/7 med dramatisk baserte billedhistorier innen alle medier og genre. Resultatet er en ekstremt opplevelsesbegjærlig generasjon, hvor reisen mellom behov og dekningen av behovet aldri er lang. Opplevelseshungeren, som dypest sett handler om at folk ikke lenger trenger å være spesielt aktive for å overleve – dermed opplever de også mindre – fordrer en enorm produksjon av dramaer. Tv-dramaene går ofte over flere sesonger og hver episode er nesten eller gjerne like lang som en spillefilm. Og ikke bare det, HBO og de andre satanene har systematisk kopiert spillefilmens estetikk med svære totalbilder, vakre kjøringer og subtil lyssetting. Er det i praksis  ikke lenger mulig å se forskjell på en episode i et HBO-drama og en spillefilm, om det da ikke var for katarsisen?

Ja, og nei; serienes enkeltepisoder er miniutgaver av spillefilmene. Sterke vendinger i sistnevnte er mer jevnt fordelt utover i førstnevnte. Og katarsisen er som oftest svakere i de enkelte episodene, men topper seg så mot slutten av serien. Men den dramaturgiske oppbygningen er den samme. Mer om det senere.

All kritikk av resultatene av teknologisk nyvinning, om det er kjøp og salg av sæd eller spillefilmens fallende popularitet som selvstendig kunstobjekt, har noe gammelmodig over seg. At svært mange barn ikke får vite hvem faren er, har ikke skjedd fordi de fleste mener det er riktig, men fordi det er teknologisk mulig. Teknologien skyver både på det etiske og det estetiske rommet for akseptabilitet.

Hvorfor da gråte over spillefilmens mulige dødskrampe som det mest populære av alle dramabaserte uttrykk?! For min egen del, sikkert fordi jeg begynner å bli gammel, men også fordi jeg liker at noe er annerledes enn noe annet. Rettere sagt; at noe er mer enn noe annet.  At en spillefilm er noe mer enn et tv-drama eller en snutt  på YouTube. At den har prestisje som den høyeste av alle levende visuelle uttrykksformer.

Jeg liker –i det hele tatt- at noe er mer verdifullt i livet enn andre ting. At kjærlighet er viktigere enn sex, en middag på Theatercafeen mer staselig enn en hamburger på McDonalds. At opplevelses-hierarkier enda finnes.  Da blir det også noe å se opp til og streve mot, eventyrriker som enda kan nås. Vi mennesker trenger hierarkier fordi vi dypest er hierarkiske dyr. Og er de ikke der, lager vi dem. Det er derfor du alltid får de mest dominerende lederne i grupper som har avvist alle former for formelt hierarki. Jeg tror at det alltid bør finnes et Frogner å strebe mot, et Hollywood og en Cannesfestival.

'Erobreren'
‘Erobreren’

Den lange billedbaserte historien, det vi i dag kaller spillefilm, vil muligens alltid eksistere i en eller annen form, fordi den igjen bygger på teaterdramaet og den tiden som er nødvendig for å lage en katarsis (det tar jo en viss tid å oppnå en orgasme også!). Dramaet har sitt utgangspunkt i gamle greske mysteriespill om guder og mennesker, som igjen har røttene sine i rene religiøse ritualer, som til sist er knyttet opp til vårt arts behov for ekstase og rituell renselse. Og vi trenger å bli fortalt -igjen og igjen- som med eventyret om Askeladden, at det er gjennom handling vi først og fremst skaper vår egen livsskjebne, vårt livs magi.  Så er også ordet drama knyttet til mennesker som handler.

Å lete etter nye måter å fortelle på ligger innbakt i det at vi i det hele tatt forteller historier til hverandre. Den klassiske fortellingen har alltid en begynnelse, midt og en slutt – men nettopp det å utfordre dramaets klassiske struktur er vanskelig om du vil holde på seernes interesse. Det er ikke spesielt originalt å hevde at ingen innen film har klart å lage en ny fortellerform som forteller bedre enn den gode gamle treakteren. Av filmskapere jeg kjenner til, er Godard den som prøvde hardest. Interessant er det at skrønemakeren von Trier, nå med nakenfilmen sin, slettes ikke er så nyskapende som han hele tiden forteller oss at han er; hans måte å strukturere fortellingen på er urklassisk. Filmene hans er annerledes gjennom hans særegne fortellerstemme, og det er nok for de fleste av oss.

Men noen forsøker likevel -også med tv-serier- som oftest uten å lykkes. Interessant er det at det er norske og trauste NRK Drama som de siste årene står bak de forsøkene jeg kjenner til. Erobreren var slettes ingen dårlig Tv-serie, faktisk bedre enn Halvbroren, men ingen av seriene fikk det helt til fordi skaperne forsøkte å leke med den klassiske fortellemåten. Seerne likte det ikke; de ville ha sine klassiske oppbygde dramaer i fred.  Er det noe som kjennetegner Downton Abbey, er det nettopp at den ikke eksperimenterer med noen ting som helst; den kjører trygt og sakte på den dovne dramaturgiske landeveien. Som alt engelsk drama vi liker.

I forbindelse med at jeg nå setter i gang filmmanuskurs for viderekommende, her skal vi gå inn i deltakernes historier og utvikle dem, har jeg sett første sesong av Breaking Bad.  Dette er utmerket Tv-stoff, men heller ikke her eksperimenteres det i noen særlig grad. De fire første episodene utgjør- om man ser nærmere på dem- en lang spillefilm med en klassisk åpen slutt. De tre siste episodene blir dermed ”Breaking Bad 2”.

'Breaking Bad'
‘Breaking Bad’

Det lønner seg åpenbart å tenke klassisk –og kommersielle interesser tør naturligvis ikke gjøre annet. Tv-serienes spillerom er temmelig begrenset. Skal man gi NRK Drama et råd, er det å være superkonservativ når seriene etableres på skrivebordet: En hovedperson har et tydelig og enkelt problem. Hvordan problemet løses, er det dramaet handler om.

Har filmen friere tøyler? Ja, om den slutter å være så flink som nå, om folk tør å ta flere sjanser. For spillefilmen – i alle fall lavbudsjettutgaven- er fremdeles et sted hvor skaperne kan jobbe aktivt med form uten å miste all kredibilitet. Men da må norsk film bli noe mer enn den så elegant beskrives i Montage; ”Norsk filmkultur i dag er i hovedsak så kalkulert og veltemperert, så ironisk og dyktig, at den ikke føles virkelig betydningsfull.”

Flere må lage film –som barn gjør det. Eller frekke ungdommer; slutte å være så forbannet flinke. Jeg har sagt det før; dette higet etter ”profesjonalitet” er en mare i norsk film. Spillefilmen som autonomt kunstobjekt er åpenbart på et sårbart stadium, mon tro overlever den de nærmeste femti årene? Så, for å oppsummere; På hvilken måte er spillefilmen under press? I alle fall den såkalte uavhengige, ikke-kommersielle utgaven av den.

  • Instant underholdning over alt (på mobil, nettbrett, pc’er, macer, Tv’er).
  • Dramatisk baserte minihistorier på You Tube osv; geiter som er sinte og babyer med djeveløyne.
  • Dramatisk baserte spill hvor spilleren i stor grad selv bestemmer og  utvikler den dramatiske historien.
  • Færre går på kino.
  • Tv-seriene ser ut som film.
  • Få filmskapere – kanskje færre en noensinne – ser på spillefilmen som et sted hvor ny forståelse av virkelighet kan oppnås. Dermed nyskapes det mindre? Selve basisen for filmens levedyktighet, i følge den store Tv-serien som nylig gikk om filmens historie.
  • Publikum, konsum- og underholdningsorientert som det er, er overhodet ikke interessert i filmatiske eksperimenter, om de noen gang virkelig har vært det. På samme måte som publikum i den vestlige verden ikke ønsker store politiske endringer.

En større tanke om en vitalisering av spillefilmen finnes ikke, ingen steder. Og kan hende er filosofering over temaet kun en romantisering av undre som Den franske bølgen? Kan hende er all kunstnerisk utvikling noe som ikke kan ønskes eller diskuteres fram, den bare skjer av seg selv? Drevet fram av enkeltindivider som gjør noe annerledes som de lykkes med.

I Thomas Manns berømte og nesten uleselige roman, Doktor Faustus – Dag Solstad mener Mann med vilje ofte kjeder leseren – skriver han at det tok den klassiske musikken 500 år å lage en helt annen utgave av seg selv, den atonale. Men den måtte komme – og noen måtte gjøre det. I romanen er det utsatte Adrian Leverkühn som gjør komponistjobben. Prisen var at han ble gal av å gå inn i det ukjente og kaotiske landskapet alt nytt kommer fra.

Det heter seg at Djevelen har vunnet den dagen vi alle står over en blomst og ikke lenger ser hvor vakker den er, men tenker på hva den er verdt. Et annet bilde på satans seier kan være at mediebrukere ikke lenger klarer å se forskjellen mellom ”Mari Charlotte som beveger øynene på en rar måte på You Tube” og en spillefilm av Frederico Fellini.

Moro det med Mari Charlotte, men ikke eventyrlig!

2 kommentarer til Trenger vi spillefilmen?

  1. Er det noe stort problem at man lager flere tv serier? Film kan jo sees like godt hjemme som på kino. Det viktige er jo at man betaler for herligheten.Hollywood har jo prøvd å bruke teknikk til å rede kinoene, f.eks gjennom 3d. Jeg tror imididlertid at mere film blir konsumert i hjemmet. Etter 3d kommer hologram, og der kan kanskje kinoene gjennoppstå. Jeg er imidlertid ikke bekymret for filmen. Tror ikke tv vil gjøre slutt på den.

  2. Jeg tror at dagens samfunn er i en overgangsfase. Det er så mange nye visuelle formater, at noen har behov for å redefinere verdien av alle visuelle uttrykk. Hva er verdien av å se film på kino? Hva er verdien av å lage kunstnerisk utfordrende spillefilmer? Hva er verdien av å se en Picasso hengende på veggen mot det å se et bilde på nett?, osv. Jeg tror at spillefilmen i alle former kommer til å være viktig i fremtiden, så lenge vi slutter å sette film, tv og nettinnhold opp mot hverandre. Det er rom for alle kunstformer i verden. Det kan godt hende at spillefilmen har mistet noe av posisjonen den hadde før i samfunnet, men det betyr ikke at den har mistet betydningen sin. Det er opp til filmskaperne å sørge for at det ikke skjer.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Trenger vi spillefilmen?

Trenger vi spillefilmen?

Spillefilmen som selvstendig kunstobjekt er under angrep, fra tv og internett, som fra samtiden selv. Men trenger vi egentlig denne fabelformen og dens evne til å rense sjelen og fortelle oss om verdens tilstand, spør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.

Foto: ‘Breaking Bad’

Om man tenker seg om, er det ikke så vanskelig å se at spillefilmen som autonomt fortellermedium er i store problemer. Med autonomt mener jeg som et selvstendig kunstobjekt med avsatt plass i en for formålet laget arena. Kinoene er for spillefilmen det galleriene er for kunsten; de skal gi sitt publikum en reise inn i et opplevelsesrike som ideelt sett ikke bare skal underholde, men også åpne nye rom.

Og enda bedre, utløse den berømte renselsen.

Renselsen –kalt katarsis- er svært vanskelig å definere, men kan enklest forstås som en emosjonell orgasme hvor kunstopplevelsen først har bygget opp en stemning, som så utløses et sted mot slutten. Du finner slike utløsinger i all dramatisk orientert kunst, også litteraturen.

Det som for eksempel gjør Per Peterssons ”Ut å stjele hester” til en god roman, er nettopp den sitrende spenningen gjennom boka, og så overraskelsen mot slutten, utløsningen! Den som gjør at vi får en umiddelbar dyptfølt sympati med hovedkarakteren. Katarsisens oppgave, den ble først definert av grekerne, er å trenge gjennom vårt forsvarsverk mot verden, avstanden som gjør at vi utholder dens grusomhet, og gi oss direkte kontakt med følelsene.

Med katarsisen blir vi følelsesmessig ett med verden rundt, dørene til hjertet er åpnet, og når vi går ut av en god film er universet et vakrere sted. Fargene er klarere, det er som om du er en nyfødt eller nyfrelst eller nypult.  Skal du be din snille rike onkel om penger til å lage film, er det lurt å  vise ham en spillefilm han kommer til å like, for så å blamere deg selv på tiggervis rett etter katarsisen; når dere er på hjem fra kinoen.

Alle fortellinger- filmens inkludert- har som sin egentlige oppgave å lære oss hvordan verden er. Og da ved å advare eller oppfordre. Tydeligst ser du dette i eventyrene, hvor helten i utgangspunktet som oftest er en totalt uinteressant og usexy heimføding. Hvem har lyst på Askeladden som bare sitter hjemme og rører i aska?

Når det indre trykket blir for stort og han endelig bestemmer seg for å forlate grua, begynner ting å skje. Men det som gjør Askeladden interessant, er ikke bare det at han er snill, men også at han faktisk gjør noe når han møter de mange utfordringene på veien. Ved å være arbeidsom og iherdig, i motsetning til sine ufyselige søsken, lærer han de magiske kodene som skal til når han senere løser gåtene på kongsgården. Askeladden får både prinsessa og halve kongeriket, mens late Per og Pål må ta til takke som  lavtlønnede sesongarbeidere under høyonna.

Magi har overraskende nok to innganger: Den mest kjente og minst interessante, er å gjøre det umulige mulig. Den andre, tilgjengelig for både Askeladden og oss andre, er å gjøre det mulige mulig.  Og det er jo det folk som har lyktes har gjort. Ved å stå på og møte de utfordringene livet har budt på, har de knekt de såkalte ”mystiske” kodene gjennom hardt arbeid. Og dermed oppnådd magiske resultater. Det er reisen mot dette –å kunne håndtere verden på en god og fornuftig måte, alle historier, også filmhistorien, beskjeftiger seg med.

Katarsisen spiller den sentrale rollen her; fordi den er selve den følelsesmessige åpningen til det eventyret som bare spillefilmen kan romme innenfor de bevegelige bildenes verden. Men hva med dem fortelleren skal fortelle til? Er medieslukende ungdom fremdeles interessert i å bruke tid og energi på en kunstform som krever en og en halv times oppmerksomhet?  Trenger de en katarsis? Og dermed inkludert; trenger de spillefilmen?

'Halvbroren'
‘Halvbroren’

Dagens mediebrukere har en enorm tilgang på visuelle inntrykk. Og de mates 24/7 med dramatisk baserte billedhistorier innen alle medier og genre. Resultatet er en ekstremt opplevelsesbegjærlig generasjon, hvor reisen mellom behov og dekningen av behovet aldri er lang. Opplevelseshungeren, som dypest sett handler om at folk ikke lenger trenger å være spesielt aktive for å overleve – dermed opplever de også mindre – fordrer en enorm produksjon av dramaer. Tv-dramaene går ofte over flere sesonger og hver episode er nesten eller gjerne like lang som en spillefilm. Og ikke bare det, HBO og de andre satanene har systematisk kopiert spillefilmens estetikk med svære totalbilder, vakre kjøringer og subtil lyssetting. Er det i praksis  ikke lenger mulig å se forskjell på en episode i et HBO-drama og en spillefilm, om det da ikke var for katarsisen?

Ja, og nei; serienes enkeltepisoder er miniutgaver av spillefilmene. Sterke vendinger i sistnevnte er mer jevnt fordelt utover i førstnevnte. Og katarsisen er som oftest svakere i de enkelte episodene, men topper seg så mot slutten av serien. Men den dramaturgiske oppbygningen er den samme. Mer om det senere.

All kritikk av resultatene av teknologisk nyvinning, om det er kjøp og salg av sæd eller spillefilmens fallende popularitet som selvstendig kunstobjekt, har noe gammelmodig over seg. At svært mange barn ikke får vite hvem faren er, har ikke skjedd fordi de fleste mener det er riktig, men fordi det er teknologisk mulig. Teknologien skyver både på det etiske og det estetiske rommet for akseptabilitet.

Hvorfor da gråte over spillefilmens mulige dødskrampe som det mest populære av alle dramabaserte uttrykk?! For min egen del, sikkert fordi jeg begynner å bli gammel, men også fordi jeg liker at noe er annerledes enn noe annet. Rettere sagt; at noe er mer enn noe annet.  At en spillefilm er noe mer enn et tv-drama eller en snutt  på YouTube. At den har prestisje som den høyeste av alle levende visuelle uttrykksformer.

Jeg liker –i det hele tatt- at noe er mer verdifullt i livet enn andre ting. At kjærlighet er viktigere enn sex, en middag på Theatercafeen mer staselig enn en hamburger på McDonalds. At opplevelses-hierarkier enda finnes.  Da blir det også noe å se opp til og streve mot, eventyrriker som enda kan nås. Vi mennesker trenger hierarkier fordi vi dypest er hierarkiske dyr. Og er de ikke der, lager vi dem. Det er derfor du alltid får de mest dominerende lederne i grupper som har avvist alle former for formelt hierarki. Jeg tror at det alltid bør finnes et Frogner å strebe mot, et Hollywood og en Cannesfestival.

'Erobreren'
‘Erobreren’

Den lange billedbaserte historien, det vi i dag kaller spillefilm, vil muligens alltid eksistere i en eller annen form, fordi den igjen bygger på teaterdramaet og den tiden som er nødvendig for å lage en katarsis (det tar jo en viss tid å oppnå en orgasme også!). Dramaet har sitt utgangspunkt i gamle greske mysteriespill om guder og mennesker, som igjen har røttene sine i rene religiøse ritualer, som til sist er knyttet opp til vårt arts behov for ekstase og rituell renselse. Og vi trenger å bli fortalt -igjen og igjen- som med eventyret om Askeladden, at det er gjennom handling vi først og fremst skaper vår egen livsskjebne, vårt livs magi.  Så er også ordet drama knyttet til mennesker som handler.

Å lete etter nye måter å fortelle på ligger innbakt i det at vi i det hele tatt forteller historier til hverandre. Den klassiske fortellingen har alltid en begynnelse, midt og en slutt – men nettopp det å utfordre dramaets klassiske struktur er vanskelig om du vil holde på seernes interesse. Det er ikke spesielt originalt å hevde at ingen innen film har klart å lage en ny fortellerform som forteller bedre enn den gode gamle treakteren. Av filmskapere jeg kjenner til, er Godard den som prøvde hardest. Interessant er det at skrønemakeren von Trier, nå med nakenfilmen sin, slettes ikke er så nyskapende som han hele tiden forteller oss at han er; hans måte å strukturere fortellingen på er urklassisk. Filmene hans er annerledes gjennom hans særegne fortellerstemme, og det er nok for de fleste av oss.

Men noen forsøker likevel -også med tv-serier- som oftest uten å lykkes. Interessant er det at det er norske og trauste NRK Drama som de siste årene står bak de forsøkene jeg kjenner til. Erobreren var slettes ingen dårlig Tv-serie, faktisk bedre enn Halvbroren, men ingen av seriene fikk det helt til fordi skaperne forsøkte å leke med den klassiske fortellemåten. Seerne likte det ikke; de ville ha sine klassiske oppbygde dramaer i fred.  Er det noe som kjennetegner Downton Abbey, er det nettopp at den ikke eksperimenterer med noen ting som helst; den kjører trygt og sakte på den dovne dramaturgiske landeveien. Som alt engelsk drama vi liker.

I forbindelse med at jeg nå setter i gang filmmanuskurs for viderekommende, her skal vi gå inn i deltakernes historier og utvikle dem, har jeg sett første sesong av Breaking Bad.  Dette er utmerket Tv-stoff, men heller ikke her eksperimenteres det i noen særlig grad. De fire første episodene utgjør- om man ser nærmere på dem- en lang spillefilm med en klassisk åpen slutt. De tre siste episodene blir dermed ”Breaking Bad 2”.

'Breaking Bad'
‘Breaking Bad’

Det lønner seg åpenbart å tenke klassisk –og kommersielle interesser tør naturligvis ikke gjøre annet. Tv-serienes spillerom er temmelig begrenset. Skal man gi NRK Drama et råd, er det å være superkonservativ når seriene etableres på skrivebordet: En hovedperson har et tydelig og enkelt problem. Hvordan problemet løses, er det dramaet handler om.

Har filmen friere tøyler? Ja, om den slutter å være så flink som nå, om folk tør å ta flere sjanser. For spillefilmen – i alle fall lavbudsjettutgaven- er fremdeles et sted hvor skaperne kan jobbe aktivt med form uten å miste all kredibilitet. Men da må norsk film bli noe mer enn den så elegant beskrives i Montage; ”Norsk filmkultur i dag er i hovedsak så kalkulert og veltemperert, så ironisk og dyktig, at den ikke føles virkelig betydningsfull.”

Flere må lage film –som barn gjør det. Eller frekke ungdommer; slutte å være så forbannet flinke. Jeg har sagt det før; dette higet etter ”profesjonalitet” er en mare i norsk film. Spillefilmen som autonomt kunstobjekt er åpenbart på et sårbart stadium, mon tro overlever den de nærmeste femti årene? Så, for å oppsummere; På hvilken måte er spillefilmen under press? I alle fall den såkalte uavhengige, ikke-kommersielle utgaven av den.

  • Instant underholdning over alt (på mobil, nettbrett, pc’er, macer, Tv’er).
  • Dramatisk baserte minihistorier på You Tube osv; geiter som er sinte og babyer med djeveløyne.
  • Dramatisk baserte spill hvor spilleren i stor grad selv bestemmer og  utvikler den dramatiske historien.
  • Færre går på kino.
  • Tv-seriene ser ut som film.
  • Få filmskapere – kanskje færre en noensinne – ser på spillefilmen som et sted hvor ny forståelse av virkelighet kan oppnås. Dermed nyskapes det mindre? Selve basisen for filmens levedyktighet, i følge den store Tv-serien som nylig gikk om filmens historie.
  • Publikum, konsum- og underholdningsorientert som det er, er overhodet ikke interessert i filmatiske eksperimenter, om de noen gang virkelig har vært det. På samme måte som publikum i den vestlige verden ikke ønsker store politiske endringer.

En større tanke om en vitalisering av spillefilmen finnes ikke, ingen steder. Og kan hende er filosofering over temaet kun en romantisering av undre som Den franske bølgen? Kan hende er all kunstnerisk utvikling noe som ikke kan ønskes eller diskuteres fram, den bare skjer av seg selv? Drevet fram av enkeltindivider som gjør noe annerledes som de lykkes med.

I Thomas Manns berømte og nesten uleselige roman, Doktor Faustus – Dag Solstad mener Mann med vilje ofte kjeder leseren – skriver han at det tok den klassiske musikken 500 år å lage en helt annen utgave av seg selv, den atonale. Men den måtte komme – og noen måtte gjøre det. I romanen er det utsatte Adrian Leverkühn som gjør komponistjobben. Prisen var at han ble gal av å gå inn i det ukjente og kaotiske landskapet alt nytt kommer fra.

Det heter seg at Djevelen har vunnet den dagen vi alle står over en blomst og ikke lenger ser hvor vakker den er, men tenker på hva den er verdt. Et annet bilde på satans seier kan være at mediebrukere ikke lenger klarer å se forskjellen mellom ”Mari Charlotte som beveger øynene på en rar måte på You Tube” og en spillefilm av Frederico Fellini.

Moro det med Mari Charlotte, men ikke eventyrlig!

2 Responses to Trenger vi spillefilmen?

  1. Er det noe stort problem at man lager flere tv serier? Film kan jo sees like godt hjemme som på kino. Det viktige er jo at man betaler for herligheten.Hollywood har jo prøvd å bruke teknikk til å rede kinoene, f.eks gjennom 3d. Jeg tror imididlertid at mere film blir konsumert i hjemmet. Etter 3d kommer hologram, og der kan kanskje kinoene gjennoppstå. Jeg er imidlertid ikke bekymret for filmen. Tror ikke tv vil gjøre slutt på den.

  2. Jeg tror at dagens samfunn er i en overgangsfase. Det er så mange nye visuelle formater, at noen har behov for å redefinere verdien av alle visuelle uttrykk. Hva er verdien av å se film på kino? Hva er verdien av å lage kunstnerisk utfordrende spillefilmer? Hva er verdien av å se en Picasso hengende på veggen mot det å se et bilde på nett?, osv. Jeg tror at spillefilmen i alle former kommer til å være viktig i fremtiden, så lenge vi slutter å sette film, tv og nettinnhold opp mot hverandre. Det er rom for alle kunstformer i verden. Det kan godt hende at spillefilmen har mistet noe av posisjonen den hadde før i samfunnet, men det betyr ikke at den har mistet betydningen sin. Det er opp til filmskaperne å sørge for at det ikke skjer.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY