Siden Maria Ekerhovd ble utdannet innen medieproduksjon ved NTNU i 1999, har hun blant annet produsert mer enn ti kortfilmer og to spillefilmer. I 2006 produserte hun Bobbie Peers kortfilm Sniffer, som vant Gullpalmen. Hennes nye produksjonsselskap Mer Film står bak to aktuelle spillefilmdebuter, Iram Haqs Jeg er din og Bobbie Peers  Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant. Bak begge filmene ligger en internasjonal ambisjon, noe ikke minst casten vitner om. Amrita Acharia (kjent fra blant annet Game of Thrones) og Ola Rapace (Tilsammans, den seneste Bond-filmen Skyfall) har som kjent hovedrollene i Jeg er din. I Dirk Ohm har tyske August Diehl, som blant annet er kjent fra Inglourious Basterds, hovedrollen.

Ekerhovd tror navnene kan bidra til å skape oppmerksomhet utenfor Norges grenser. At Jeg er din er valgt til å være den norske Oscar-kandidaten vitner om at flere er av samme mening, noe de positive kritikkene etter den internasjonale premieren i Toronto også tyder på.

– Vi har vært utrolig heldige med rollebesetningen. Amrita og Olas navn skaper selvfølgelig internasjonal interesse, men enda viktigere er det at de er knallgode skuespillere som leverer enormt gode rolleprestasjoner. Vi har veldig tro på at filmen har et internasjonal potensial.

Ekerhovd beskriver Mer Films profil på følgende måte:

– Vår ambisjon er å produsere film av høy kunstnerisk kvalitet med både et nasjonalt og internasjonalt potensial. Vi er så heldige å ha knyttet til oss en rekke veldig gode manusforfattere og regissører som vi har langsiktige samarbeid med. I år produserer vi spillefilmer med Bjørn Olaf Johannessen, Bobbie Peers, Ole Giæver og Gunnar Vikene, samt kortfilm med Marianne Ulrichsen og kunstdokumentar med Therese Jacobsen. I tillegg har vi en regional profil med kontor i Tromsø og i Bergen og ønsker å produsere film i Nord-Norge og på Vestlandet. Vi vil være et ”utfordrerselskap” som tør å satse på de manusforfatterne og regissørene vi virkelig tror på og de prosjektene vi brenner for.

2014 er året for den etterlengtede spillefilmdebuten til Bobbie Peers, Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant. Med tanke på at Peers og Ekerhovd allerede har en historikk med Cannesfestivalen gjennom Sniffer, spekuleres det i om den kommer med i neste års hovedprogram. Ekerhovd innrømmer at ambisjonene for Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant er store, men at hun foreløpig ikke tør å håpe på Cannes.

– Bjørn Olaf Johannessen har skrevet et veldig godt originalmanus til Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant. Et manus som vi i stor konkurranse med andre var så heldige å få kjøpe rettighetene til. Dette fordi Bjørn Olaf virkelig trodde på Bobbie sitt unike regikonsept for filmen og hans tolkning av manuset. Bobbie har skapt sitt eget univers og man kan absolutt se registemmen som allerede var tydelig i Sniffer. Det blir en veldig visuell film, en fantastisk mystisk og original historie – satt i et norsk vinterlandskap i lille Grong i Nord-Trøndelag. En film som utfordrer publikum til å være med og leke med hva som er fantasi og hva som er virkelighet og som har en snikende nerve i bunn. Og så har vi August Diehl i hovedrollen. Vi har høye ambisjoner for filmen, men jeg vil ikke spå hvor den får premiere –  til det er det for mange faktorer som spiller inn.

Her er Harold er omtalt som en fandenivoldsk road movie. Den er basert på en av Frode Gryttens noveller i Saganatt fra 2011.

– Harold Lunde er en fallert møbelhandler fra Bergen som har mistet alt. Han har drevet møbelbutikk med stor suksess i førti år, men når IKEA åpner sitt gigantiske kjøpesenter er det slutt. I stigende sinne og desperasjon setter han kursen mot Almhult i Sverige for å kidappe sin nemesis – IKEA grunder Ingvar Kamrad.

Frode Grytten sitt univers er filmatisk, både hva gjelder karakterer og miljøbeskrivelser, synes hun.

– Vi tok opsjon på boken allerede før den ble utgitt. Likevel er det jo forskjell på litteratur og film, så selv om hovedelementene i bok og film er relativt like har Gunnar bearbeidet historien en god del til det som blir filmfortellingen.

Filmen er et drama med sterke komedieelementer og vi håper at publikum både skal le og kanskje felle noen tårer i kinosalen. I så måte er det en typisk «Gunnar Vikene- film» som passer godt inn i hans øvrige filmografi. Den danner en slags trilogi over samtids-Norge, sammen med Himmelfall og Vegas.

Vikene er en fantastisk regissør å jobbe sammen med, synes Ekerhovd.

– Han har sterk forståelse av menneskelig psykologi og dermed av karakterer. Dette gjør ham til en veldig begavet skuespillerinstruktør. Skuespillerne stoler hundre prosent på ham og leverer derfor så gode prestasjoner. I likhet med Himmelfall og Vegas er Her er Harold et portrett av mennesker i eksistensiell krise. Men det er utvilsomt en Gunnar Vikene-film med ganske rå humor, mener hun.

Ekerhovd er aktuell med tre spillefilmer innenfor en tidsramme på halvannet år. Hva har vært den største utfordringen?

– De fleste av prosjektene har jeg jobbet med i mange år, så prossessen har ikke vært så komprimert som den kan virke. Det har vært en glede å gjennomføre disse  filmene. Jeg føler meg utrolig heldig som får jobbe med så talentfulle manusforfattere og regissører. Men jeg produserer jo ikke helt alene: Det har vært og er dyktige linjeprodusenter på alle prosjektene. Og så har jeg Axel Helgeland som executive produsent og styreleder i Mer Film. Uten Axel hadde dette produksjonsvolumet ikke vært en ubetinget glede.

Ekerhovd er ikke like oppløftet av det generelle produksjonsklimaet i norsk film akkurat nå.

– Jeg tror vi nå står i fare for å miste et stort potensial hva gjelder kunstnerisk ambisiøs film i Norge. Det at det nå kuttes i rammene for konsulentstøttet film er potensielt ganske katastrofalt. Det trengs kvantitet for å oppnå kvalitet, og den kvantiteten må eksistere også for kunstnerisk ambisiøse filmer. 

Ekerhovd har produsert to spillefilmer innen Nye Veier-ordningen som er ment å være en arena for kunstnerisk utfordrende prosjekter av nye talenter. Hun mener at norsk film her får mye igjen for pengene.

– Som filmnasjon får man ekstremt mye igjen for pengene gjennom denne ordningen. Jeg er din kostet instituttet vel åtte millioner inkludert lanseringstøtte og etterhåndsstøtte, og dersom man sammenligner det med hva konsulentstøttede, markedsfilmer og filmer produsert kun med etterhåndsstøtte totalt mottar i tilskudd fra NFI, så er det lite i forhold til gevinsten.

Hun mener man bør øke rammene for denne type film: Det bør avsettes midler til 4-6 kunstnerisk ambisiøse lavbudsjettfilmer med 85% i forhåndsstøtte i året.

– Budsjettrammen for filmene bør være på 10 mill per film. Og dette må være i tillegg til de ordinære konsulentfilmene, som minst bør ha et volum på 8 filmer i året. Da tror jeg at man vil se et enormt kvalitetsmessig løft i løpet av få år. 

Hun mener også at det bør være flere finansieringsinstitusjoner som kan bidra med grunnfinansieringen til norsk film.

– I år har for første gang Film i Väst i Sverige et større produksjonsbudsjett enn det svenske filminstituttet. I Norge finnes det ikke regionale fond med substansielle offentlige midler. Det er klart at om det finnes flere kanaler for finansiering vil dette bidra til større diversitet i filmutrykket. Jeg mener at norsk film ville tjent mye på å bruke noen titalls millioner i tilskuddspenger til et regionalt filmfond i for eksempel Bergen, der man med en gang har mulighetene til å doble tilskuddet gjennom regionale midler. Slik for eksempel FUZZ fungerer i dag med nesten kun privat kapital blir det vanskelig for dem å satse på mer kunstnerisk ambisiøs film og de kan vanskelig bidra til å skape et mangfold.